Det har vært en god dag på mange måter og på tross av at jeg er syk og ganske så kraftløs så føler jeg at det går fremover! jeg har planlagt oppi hodet hvordan jeg skal ta fatt på snapchatoppgaven jeg har fått og har tenkt over hvordan situasjonen min var den gangen jeg gikk igjennom alvorlig mobbing uten at det ble stoppet, jeg har latt tankene vandre og jeg kjenner at jeg blir uvel når jeg vandrer tilbake til den perioden jeg hadde det som værst. Igjennom denne prosessen har jeg lært at det som gjør vondt er det som funker best terapautisk!
Mange vil si at man ikke skal grave i gamle sår og man skal heller gå videre, men jeg er ikke ett menneske som klarer å gå videre uten å gjøre meg ferdig med ting og jeg vet av livets harde lære at om jeg ikke nå bearbeider tingene så vil dem faktisk hjemsøke meg i fremtiden, det gjør det alltid.
Troen på fremtiden har jeg hatt lenge men det virker til å bli lysere og mer spennende en jeg kunne forestille meg og jeg gleder meg som ett lite barn til å ta fatt på alle disse prosjektene! det eneste poenget med denne bloggen og åpenheten min var jo og åpne noen øyner og sette fokus på ting jeg syns er viktige. Jeg gleder meg til å føle meg som en ressurs igjen og til at formen er på topp. Jeg gleder meg til å ta dere med på alle disse tingene og gjøre denne bloggen bare enda større og bedre!
Jeg blir helt vanvittig motivert når jeg ser at mange deler bloggen og sprer budskapet mitt videre! jeg får tenning og ønsker bare å forbedre det jeg legger ut og gjøre ting mer spennende <3 Når jeg går igjennom historien min så finner jeg det rart at jeg ikke har blitt bitter, men jeg har lært at denne bitterheten aldri fører med seg noe godt og at det bare vil gå utover meg selv, jeg er takknemlig for at jeg har fått lært meg livet på den harde måten slik at jeg nå kan spre ett budskap som kan forandre verden vi lever i, litt.. …
Jeg skal være med og påvirke med snapchat sammen med Metalheads against bullying og tankene mine vandrer tilbake til den gangen jeg stod hjelpesløs imot alle, jeg var offeret og opplevde både fysisk og psykisk mobbing igjennom 9år på skolen. På barneskolen hadde jeg noen, mens på ungdomskolen hadde jeg veldig få, det var som å gå inni ett torturkammer hver eneste dag og jeg brukte alle ynskyldninger i verden for å ikke komme på skolen, og på samme tid skjule det for mine foreldre i redsel for at pappa skulle dukke opp full på skolen og “ta dem” eller at mamma skulle freake helt ut og gå bananas på skolen og gjøre mobbingen bare enda værre.
Mobbingen ødela hele selvbildet mitt og førte til spiseforstyrrelser og selvskading uten sidestykke, jeg var totalt aleine og følte meg som den styggeste jenta i hele verden, og da en eldre person viste interesse for meg så endte jeg opp med å bli voldtatt i min egen seng mens mamma var på jobb. Alt jeg strebet etter var godkjennelse på at jeg var god nok, pen nok og tiltrekkende nok og det ble en destruktiv start på kjærlighetsfronten.
Da jeg startet og ruse meg på alkohol var det som om jeg fant stemmen min, personligheten min og den utadvente versjonen av meg selv, endelig turte jeg og ta igjen! endelig fikk jeg det i kjeften jeg som hadde holdt kjeft i alle disse årene, jeg fikk troen på meg selv og følte meg mektig imens alkoholen var i systemet og jeg falt pladask for denne drikken som forandret hele meg! jeg følte meg sexy og verdt noe! på grunn av mobbing og ett ødelagt selvbilde startet jeg å ruse meg ifra første stund!
Jeg sier hele tiden at jeg er født inni rusen siden pappa har vært alkoholiker hele mitt liv og jeg har blitt eksponert for både festing og bråk helt siden jeg kunne og gå selv, og mye har vært feil, men uten mobbingen hadde jeg kansje fått en tjangse her i livet? alt ville vært anderledes om jeg ikke ble grovt mobbet igjennom alle disse årene!
Kirkelig nattkafe var det som engasjerte meg og som jeg etterhvert ble lederen for! ingenting kunne tilsi at jeg ville få store problemer med alkoholen, jeg skydde den fordi min egen far hadde valgt denne drikken foran meg hele livet og jeg ønsket ikke å gå i hans fotspor, men hva gjør man når alkoholen gjør deg kul? hva gjør man når man lever i ett taust fengsel døgnet rundt og opplever å bli behandlet som dritten under skoa til alle på skolen? hva gjør man da? selvsagt ruser man seg og føler for noen timer at man er verdt noe, jeg hadde faktisk ingen tjangse imot rusen ifra første stund på grunn av mobbingen!
Livet hadde vært så anderledes! jeg hadde sikkert taklet godt min hjemmesituasjon om jeg ikke måtte igjennom terror på skolen hver eneste dag og om jeg hadde sluppet og ligget hele nettene og gruet meg til å motta andres dritt igjennom hele skolehverdagen, da hadde jeg kansje ikke valgt rusen og eldre venner? om jeg hadde fått denne trygge skolehverdagen hadde alt vært så anderledes og det værste er at mange mange voksne var vitne til dette og visste hva som skjedde i korridorene, UTEN å gjøre noe med det! vi sa ifra utallige ganger! det finnes ingen ynskyldning i verden for dette og det provoserer meg grusomt.
Mobbing ødelegger liv! og hver gang jeg ser meg selv i speilet så tenker jeg på dere som utøvde denne mobbingen, jeg betrakter meg selv i speilet og prøver å si positive ting til meg selv fordi selvbildet mitt har jeg måttet reparere i alle disse årene, og det er fortsatt ganske så dårlig på grunn av dere.
Jeg er 33år gammel og føler meg utilpass om jeg ikke vet hva alle i rommet tenker om meg, jeg har levd med sosial angst hele mitt liv og har ødelagt alle forhold til andre mennesker igjennom alle disse årene fordi dere har preget meg. Dere har ødelagt så ufattelig mye imens dere lever deres liv og fullfører disse drømmene deres har jeg selv gått på nav hele mitt voksne liv.
Jeg er 33år gammel og lurer hver eneste dag på om min kjære egentlig elsker meg eller ikke, fordi dere har ødelagt all tro på meg selv. Igjennom alle årene med drittslengning og trakkasering på det værste sitter jeg nå og lurer på når min kjære bare vil gå ifra meg fordi jeg ikke er god nok. Alt dette på grunn av dere mens dere lever livene videre, sitter jeg her og betaler for skadene dere påførte meg.
Den gamle ungdomskolen der jeg hadde det som værst ble revet for en stund siden og alle er så triste offentlig fordi den måtte jevnes med jorden, men jeg sitter her og føler en lettelse. En lettelse fordi jeg slipper og gå forbi denne skolen eller se den ifra gata, mens klumpen i magen bare vokser, jeg slipper og bli påminnet denne traumatiske tiden hele tiden og dette er en av grunnene til at jeg har blitt boende her, fordi jeg har fått den på avstand. Den er jevnet med jorden men det er ikke alle minnene om hvordan det var å bli spyttet på, kalt stygge navn hele dagen og bli tråkket på mens du lå nede.
Jeg klandrer ingen og har ikke tenkt å stille mobberne til veggs, såpass gammel og vis har jeg blitt, men jeg ønsker så inderlig at min historie kan bli tatt til etterretning og læres noe av! mange visste om mobbingen jeg igjennomgikk på skolen uten å gripe inn, og mange av mobberne mente sikkert ikke noe med det som ble gjort, men det har preget meg og preger meg fortsatt nok til å ødelegge min livskvalitet. Jeg er 33år gammel men føler meg ofte fortsatt som det offeret dere gjor meg til den gangen, HELT uten grunn…
Jeg kunne blitt noe annet om det ikke hadde vært for at dere tok ifra meg den tjangsen jeg hadde foran meg. Mobbing ødelegger liv, det kan jeg skrive under på.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Når byen jeg bor i viser seg fra sin beste side som i dag kribler det ekstra i kroppen og i hobbyfotografen jeg har blitt! Alle som kjenner meg vet at jeg alltid har hatt ett love/hate forhold til hjemstedet mitt og når jeg rusa meg kunne jeg ikke fordra plassen. Nå innser jeg at det var meg selv som distanserte meg ifra samfunnet rundt meg og at man blir møtt som man møter mennesker rundt seg, alt lå i meg selv og etter at jeg sluttet og ruse meg og var helt fullstendig ærlig så har jeg møtt ingenting annet enn forståelse og omtanke ifra samfunnet jeg alltid har stått utenfor. Jeg føler meg heldig som får bo på ett så trygt sted som Måløy faktisk er, og menneskene rundt har gitt meg motet til å fortsette når jeg mest av alt vil gi opp. Man kan si hva man vil om småplasser men jeg har møtt massiv støtte og oppmuntrende ord ifra mennesker jeg aldri trodde ville bry seg ❤️ Måløy i mitt hjerte ❤️
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I går ble jeg kontaktet av Leif ifra Metalheads Against Bullying om jeg ønsket og være med på ett spennende prosjekt! de har dratt igang en snapchatkonto og ønsker at jeg skal være med på dette! jeg har lite erfaring med snapchat men tenker at dette er en sak jeg ønsker og støtte siden jeg selv har gått igjennom mobbingens tortur og har kjent dette på kroppen. På lørdag skal jeg altså stå for snappingen! kontoen på snapchat heter: mab.est2015
Jeg var så heldig og få møte Leif og hans gjeng på Gol og jeg må si disse menneskene gjor inntrykk i både hva dem jobber for og står for! jeg tror at både utseendet til Leifen selv og jobben dem gjør kan endre hverdagen til mange som opplever mobbingen på kroppen og gi håp til oss som selv har opplevd dette om at det faktisk blir tatt tak i og gjort noe med, det har blitt viktig for meg etter at jeg merket ettervirkningene av mobbingen selv i voksen alder og det varmer hjertet mitt å se at noen brenner for dette og for å endre situasjonen for mange barn og unge der ute. Mobbing ødelegger liv.
Om lille jeg kan gjøre noe for denne saken så er det klart jeg er med på laget selvom jeg er teknisk underutviklet og ikke har peiling på hvordan jeg skal ta tak i dette prosjektet, dere får følge med og se hvordan dette ender 😉
Nu kjør vi folkens!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I kveld er det gruppekveld som alltid på onsdager og jeg får ikke vært med denne onsdagen heller. Den andre onsdagen uten flokken min og familien min, og jeg tar meg selv i å gråte av glede og ikke sorg i kveld.
Gruppa er i ferd med å gå inni sin andre time og jeg har brukt den første til å gå igjennom alle tingene jeg har fått oppleve på grunn av gruppa og rusettervernet. Jeg har blitt trodd siden første gang jeg møtte dem alle, jeg har fått tillit ingen andre ville gitt meg, jeg har blitt sett og respektert som aldri før av mennesker jeg vet forstår hva jeg bærer på. Dette er unikt og ekte og tårene triller nedover kinnene mine.
Jeg tar meg selv i å savne dem alle, alle disse vi ikke har fått møtt på en stund, som vi gjerne møter innimellom når rusettervernet lager arrangementer for oss, disse opplevelsene vi får fordi vi har valgt og være rusfri og å være i disse omgivelsene er som å være hjemme med mennesker du har kjent hele livet, på tross av at du ikke en gang kjenner mesteparten av dem. Alle vet hvorfor vi er der og hva vi har gått igjennom for å komme dit, du behøver ikke å forklare så mye som ellers og alle har en dyp respekt for hverandre uten å måtte si det høyt. Tårene mine triller av takknemlighet.
På noen grupper har jeg grått meg igjennom hele 2 timer, noe har sluppet taket inni meg og etter disse to timene har det vært som om byrder bare har lettet ifra skuldrene og disse knutene i magen har blitt oppløst, bare fordi jeg har fått lettet hjertet mitt til mennesker jeg vet aldri dømmer meg.
For første gang i hele mitt liv har jeg stått foran masse mennesker og talt saken min, fortalt historien min som jeg ønsker skal være en positiv historie med happy ending, og følelsen jeg hadde i magen den gangen ga meg styrke til å vite at jeg kan klare akkurat det jeg ønsker meg, sammen med denne flokken kan vi klare alt.
For hver eneste gang jeg har møtt disse menneskene som har komt flygende inni livet mitt akkurat da jeg trengte det som mest, blir jeg bare enda mer sikker på at jeg overhode ikke er aleine i denne verden og alltid vil ha dem i ryggen min, fordi dem vet hvor skadet man blir av livet jeg levde før. Aldri før har jeg åpnet meg og gitt tillit på denne måten før, til mennesker jeg aldri har møtt.
For ett menneske som alltid har stått utenfor og ikke sluppet inn er det godt og finne ett felleskap som tar deg inni varmen og tror på deg. For ett menneske som aldri har hatt noen i livet og lene seg på er det godt og vite at man har noen der som kan korrigere deg når du gjør feil og applaudere deg når du er på rett vei og gjør noe bra. Tårene mine triller for alt jeg har fått oppleve det siste året og alt jeg kommer til å få i fremtiden.
Jeg har aldri hatt troen på meg selv eller min egenverdi, jeg har alltid trodd at jeg ikke betød noe og ikke var verdt luften jeg pustet inn, helt til jeg oppdaget at jeg faktisk kan gjøre akkurat det jeg ønsker så lenge jeg har flokken min som tror på meg. Tårene mine triller av glede i kveld.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg sitter her og syns dette egentlig er ganske så kjipt, men med reglene så har jeg ikke denne uka heller mulighet til å delta på gruppa jeg startet opp her på den lille plassen jeg bor. Jeg kjenner behovet melder seg hver eneste onsdag og å ikke kunne være med gruppa mi er ett brudd i alle rutiner. Vi er heldige som har andre det er litt tak i og som ordner opp når jeg selv ikke kan stille og jeg er heldig som har flere bein og stå på når helsen svikter, men det er noe som gnager meg og den dårlige sanvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha er veldig tilstede. Jeg har det rett og slett kjipt akkurat nå rett før møtet starter men jeg skal prøve å gjøre noe positivt utav denne situasjonen også.
Det er faktisk helt tullerusk og tenke at jeg svikter gruppa mi med tanke på situasjonen verden rundt og å møte opp der ville vist lite respekt for dem som går der, jeg vet tankene bare spiller meg ett dårlig puss og at jeg ikke skal tenke slik, men det er lettere å si en å gjøre.
Det har vært folk her i hele dag og jobbet med riving av badet og jeg har faktisk klart og ryddet litt! jeg har også laget middag til min kjære når han kom hjem fra jobb og ser lite frem til å sende han på gruppe og ikke kunne være med selv, men slik er det 🙂
I dag har jeg faktisk kjent litt på ensomheten i leiligheten min for første gang på lenge, og jeg ser på dette som ett sunnhetstegn for de siste dagene har jeg vært for dårlig til å merke om det er folk her hos meg eller ikke. Det er rart å ha hatt min kjære hjemme helt siden 22.desember-10.januar og plutselig være helt aleine her igjen, jeg som alle andre er ett vanedyr men tilpasser meg fort omstendighetene rundt meg.
Jeg gleder meg til at hverdagen kan starte men kjenner at denne influensaen henger skikkelig i kroppen og hodet verker konstant. Det ligner denne hodepinen når man har drukket mye rødvin en fuktig aften på byen og våkner med skallebank dagen etterpå på tross av at jeg hater rødvin. Det sier litt om hva man faktisk gjør for rusen 😉
Ønsker dere en formidabel aften kjære lesere! vær snille med hverandre
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Imens jeg har lagt på sofaen i hele dag og flesket meg så har det vært folk her og revet badet mitt! her går det fort i svingene og det ser ut til og ordne seg for oss etter den store vannlekkasjen vi hadde rett etter jul. Alt som er gjort er bra! det ser ut som vi får dekket alt utenom en ny do og godt er det, for det siste vi trenger nå er flere utgifter.
Vi sliter ikke økonomisk som jeg har gjort hele livet lenger, men en så stor utgift rett etter jula og rett før vi skal eu-godkjenne bilen hadde nok veltet lasset til de fleste så er veldig takknemlig for at forsikringen dekker dette. Det koster og ha hus og eige selv.
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Ironisk nok så kaller jeg meg selv dette, på tross av at jeg har hatt en angst som har spist meg opp innvendig helt ifra jeg var ett lite barn. Angsten har gjort meg hard og kald og slike vanlige ting som andre er redd for biter ikke på meg. Jeg kjører på og satser alt i alt jeg gjør, sikkert fordi jeg ikke vet bedre og jeg har gått på mange blemmer, men alt i alt tror jeg at jeg har kommet dit jeg er i dag fordi jeg ikke overtenker disse tingene nok til å bygge opp redsel for dem. Jeg tror jeg aldri hadde sittet her og blottlagt hele sjelen min om jeg var grunnleggende en person som fryktet og jeg hadde aldri kommet meg igjennom videregående med almenn påbygg på slutten der med så store alkoholproblemer som jeg hadde den gangen uten denne egenskapen som gjør at jeg bare hopper i ting, uredd og fryktløs.
Tidlig lærte jeg meg og takle angsten min og ruskuratoren min sier at jeg er ekspert på den, jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den og for å unngå at den eskalerer, jeg har aldri godtatt angsten min og latt den vokse og har alltid trosset den og satt meg i situasjonene jeg har vært livredd for. Den eneste medisinen mot angsten er og trosse den, og dem som lar den vinne og unngår disse tingene taper kampen. Min angst bygger seg opp og jeg ser den komme, jeg kjenner det på meg hver gang den har lyst og angripe meg og nå er jeg klar i hodet nok til å være først på knappen. Kroppen min går i svart men jeg har kommet til ett punkt der jeg ikke faller helt inni angsten lenger og lar det ikke lenger gå så langt at panikkanfallene er ett faktum. Jeg stopper dem fordi jeg er uredd og har uskadeliggjort angsten min ved og snakke åpent om den.
I samtale med psykolog er jeg veldig klar på en ting og det er at det er en vesentlig forskjell på og ha angst for noe og være redd noe. Jeg er redd edderkopper og høyder, jeg er ikke særlig glad i mørket og liker overhode ikke masker, men jeg har ingen angst for disse tingene. Jeg har rett og slett angst for mennesker og deres tanker om meg og jeg uskadeliggjør denne angsten med denne bloggen her. Når jeg vet at alle vet alt, har jeg ingen grunn til å frykte dem lenger, alt står her om noen ønsker å vite sannheten og denne gangen er det jeg selv som har fått lov og fortelle den så ekte som det kan bli. Denne hemmeligholdingen og behovet for å skjule meg er ikke der lenger, jeg føler jeg har kommet så langt at jeg står for alt jeg har gjort til de grader at jeg ikke føler angst ved at hele sannheten ligger på bordet og angsten har sluppet taket i meg. Jeg tenker at om noen ønsker å dømme når man har den fulle sannhet, så er det ikke lenger min feil eller noe jeg kan gjøre med det.
Jeg mener ikke at man skal kaste seg utfor en bygning eller oppsøke farer som er reelle, men man skal ikke gå rundt og være redd for hele verden uten grunn. Jeg unner ikke min værste fiende angsten, den er altoppslukende og spiser deg opp innvendig, den isolerer deg og fjerner deg ifra verden litt etter litt. Jeg vet hva angst er, jeg vet hva som fungerer for å bli kvitt den og alt ligger i våres egne hoder, løsningen er der men jeg har bare ikke sett den før nå etter at jeg korket flasken. Rusen gjør angsten mer intens, men rusen er ikke grunnen til min angst, rusen fordobler og kompliserer angsten men uten hjelp eller noen og snakke med vil angsten aldri forsvinne.
Jeg har snakket så mye om angst det siste året, jeg har snakket det ihjel og funnet min vei utav den og jeg håper flere gjør det samme. Åpenhet ærlighet og rusfrihet <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Leiligheten som etterhvert ligner mer ett fengsel for meg har blitt for trang, og bilen har vært fullstendig snødd inne i flere dager nå og endelig kom vi oss ut og fikk handlet! vi tok oss en lang kjøretur bare for å kjøre og jeg har faktisk aldri følt meg så fri som i kveld! jeg vet jeg ikke har noe å klage over og at jeg ikke har vært inne så lenge, men dette her behøvde jeg sårt! nå kan alt bare skje, jeg har fylt på med energi!
Vi har handlet inn mat for en stund og kjørt oss en lang kjøretur på glatta og jeg må si at jeg er bare enda mer forelsket i bilen min når jeg ser hvordan den oppfører seg på glatta og under dårlige forhold! jeg tror jeg har ett unormalt forhold til denne bilen og jeg er på ekte in love.
Ikke bare har vi fikset mat og kjørt oss tur! vi har også hentet en kasse med boller på Bakeriet og kjørt ut og det er fantastisk hvor mye man kan gjøre når man har en bakluke på bilen. Jeg holder avstand og får gjort slike praktiske ting i samme slengen.
Mange vil nok si at jeg burde bare bli liggende og hvile meg ferdig av influensa, men for meg hjelper det mye mer og komme meg ut og i aktivitet, for meg nytter det faktisk ikke å bure meg inne her i leiligheten og legge meg ned for telling. Jeg har sosial angst latent i kroppen, og bare noen dager uten sosialisering så er jeg rett tilbake til start igjen. For meg er det beste å gjøre det jeg makter og akkurat i kveld føles det ut som jeg har sluppet ut fra fengsel og som en kalv når dem slipper ut for første gang! jeg er lykkelig litt småsjuk og forelsket i livet <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
FOR en dag! jeg har mesteparten av dagen sove meg igjennom og tror jeg har feber på gang. Fullstendig utslått men med godt mot! Jakten på kjærligheten suser i bakgrunnen og dette er dagen for tv jeg ellers aldri ser, rett og slett fordi jeg ikke får det med meg uansett! aldri under normale omstendigheter hadde jeg satt meg ned med dette programmet, så jeg tror jeg er litt syk.
Jeg kjenner jeg misunner min kjære litt i dag som er friskmeldt og kunne starte hverdagen i går og det er han som har smittet meg.. hehe..
At jeg har rykket opp og inni styret i dag endret noe som kunne blitt en meget dårlig dag og akkurat nå bruker jeg det for alt det er verdt! jeg gikk glipp av gruppa forrige uke av samme grunn og det ville vært veldig trist om jeg atter igjen må melde avbud og sette inn en leder igjen i morgen, men det ser nok slik ut nå.
Jeg kjenner behovet mitt for gruppa kommer når onsdagene nærmer seg helt upåvirket av hvordan formen er eller sinnstemning, jeg trenger liksom gruppa når jeg er ekstatisk lykkelig men også når jeg føler på dyp sorg, jeg hadde trodd gruppa var noe jeg behøvde når jeg var nede og følte for å tømme meg til noen som jeg vet forstår, men det har vist seg mange ganger at dette behovet også er der når ting er helt ok. Man blir avhengig av gruppe rett og slett.
Nå har jeg drevet denne gruppa mi siden februar i fjor og den har blitt ett fast inventar i hverdagen min og det er underlig uten den. Nå har jo gruppa blitt kraftig motarbeidet av korona og nedstenging, men vi har hatt hverandre på tross av dette og jeg er glad jeg fikk startet før alt ble lukket ned. Jeg brukte lockdownen til å slukke branner overalt og prøvde å hjelpe så godt som jeg kunne. Jeg fikk mye å gjøre og jeg tror dette førte til at russuget ikke meldte seg så kraftig som det kunne, jeg var tross alt akkurat sluttet. 🙂
De fleste her jeg bor stod uten ruskurator og ante ikke hva som ville skje, og situasjonen var ganske så dramatisk her siden alle hadde mistet en ruskurator dem hadde hatt igjennom mange år. Ruskuratoren til meg og mange andre flyttet og fikk ikke komme tilbake i stillingen sin, noe jeg tenker kommunen her virkelig taper på og vi har mistet den beste vi kunne hatt. Jeg har selv hatt kontakt med henne igjennom ett tiår, og den relasjonen klarer man aldri og bygge oppigjen. Jeg syns det rett og slett er galskap og ikke la denne ruskuratoren få lov og ta ett år permisjon for så og komme tilbake igjen til oss som faktisk trenger henne.
Jeg er verken høy på meg selv eller tror jeg er noen helgen, men uten meg under korona hadde mange hatt det mye værre enn dem hadde det, og systemet hadde kansje sett alvoret om jeg ikke hadde hjulpet så mye til. Det var en uhyggelig stemning i mange og mange følte på frustrasjonen og raseriet mot systemet den gangen, jeg var den som roet ned mange av disse situasjonene så dem ikke eskalerte. Det værste for noen som ikke har mye er når ting blir rotet med, som avtaler, utbetalinger eller at man ikke vet hva som skjer i sakene sine! å ta ifra oss en ruskurator som har vært her så lenge tyder på at dette feltet ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor og jeg føler det som ett overgrep på de enkelte dette går utover!
I de første og kritiske månedene jeg selv var rusfri stod jeg fullstendig uten noen ruskurator eller hjelp ifra systemet, mens jeg ventet på at min nye ruskurator skulle utdanne seg og komme inn som den nye. Tiden blir jævlig lang når man har problemer, vi har ikke tid til å vente når vi står med viktige ting som ikke blir ordnet og det fører til en dårlig stemning mellom klient og systemet….
Jeg tenker at stedet jeg bor på har mistet en stor ressurs fordi forholdene hun bygget opp var bygget opp på de riktige verdiene, og alle merket at hun jobbet for oss, det er ufattelig trist at min kommune som jeg er så glad i føler dem ikke har behov for noen som har reddet så mange liv her i kommunen. Rett og slett skammelig og ett stort overgrep på oss som faktisk trenger henne.
Jeg kjenner at jeg blir kjempeprovosert men prøver å forholde meg sakelig, hva som skal til for at noen ser alvoret i situasjonen? det er nedprioriteringer i en seksjon som er så viktig for samfunnet våres, og for så mange mennesker!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
