Ironisk nok så kaller jeg meg selv dette, på tross av at jeg har hatt en angst som har spist meg opp innvendig helt ifra jeg var ett lite barn. Angsten har gjort meg hard og kald og slike vanlige ting som andre er redd for biter ikke på meg. Jeg kjører på og satser alt i alt jeg gjør, sikkert fordi jeg ikke vet bedre og jeg har gått på mange blemmer, men alt i alt tror jeg at jeg har kommet dit jeg er i dag fordi jeg ikke overtenker disse tingene nok til å bygge opp redsel for dem. Jeg tror jeg aldri hadde sittet her og blottlagt hele sjelen min om jeg var grunnleggende en person som fryktet og jeg hadde aldri kommet meg igjennom videregående med almenn påbygg på slutten der med så store alkoholproblemer som jeg hadde den gangen uten denne egenskapen som gjør at jeg bare hopper i ting, uredd og fryktløs.
Tidlig lærte jeg meg og takle angsten min og ruskuratoren min sier at jeg er ekspert på den, jeg vet akkurat hva jeg skal gjøre for å bli kvitt den og for å unngå at den eskalerer, jeg har aldri godtatt angsten min og latt den vokse og har alltid trosset den og satt meg i situasjonene jeg har vært livredd for. Den eneste medisinen mot angsten er og trosse den, og dem som lar den vinne og unngår disse tingene taper kampen. Min angst bygger seg opp og jeg ser den komme, jeg kjenner det på meg hver gang den har lyst og angripe meg og nå er jeg klar i hodet nok til å være først på knappen. Kroppen min går i svart men jeg har kommet til ett punkt der jeg ikke faller helt inni angsten lenger og lar det ikke lenger gå så langt at panikkanfallene er ett faktum. Jeg stopper dem fordi jeg er uredd og har uskadeliggjort angsten min ved og snakke åpent om den.
I samtale med psykolog er jeg veldig klar på en ting og det er at det er en vesentlig forskjell på og ha angst for noe og være redd noe. Jeg er redd edderkopper og høyder, jeg er ikke særlig glad i mørket og liker overhode ikke masker, men jeg har ingen angst for disse tingene. Jeg har rett og slett angst for mennesker og deres tanker om meg og jeg uskadeliggjør denne angsten med denne bloggen her. Når jeg vet at alle vet alt, har jeg ingen grunn til å frykte dem lenger, alt står her om noen ønsker å vite sannheten og denne gangen er det jeg selv som har fått lov og fortelle den så ekte som det kan bli. Denne hemmeligholdingen og behovet for å skjule meg er ikke der lenger, jeg føler jeg har kommet så langt at jeg står for alt jeg har gjort til de grader at jeg ikke føler angst ved at hele sannheten ligger på bordet og angsten har sluppet taket i meg. Jeg tenker at om noen ønsker å dømme når man har den fulle sannhet, så er det ikke lenger min feil eller noe jeg kan gjøre med det.
Jeg mener ikke at man skal kaste seg utfor en bygning eller oppsøke farer som er reelle, men man skal ikke gå rundt og være redd for hele verden uten grunn. Jeg unner ikke min værste fiende angsten, den er altoppslukende og spiser deg opp innvendig, den isolerer deg og fjerner deg ifra verden litt etter litt. Jeg vet hva angst er, jeg vet hva som fungerer for å bli kvitt den og alt ligger i våres egne hoder, løsningen er der men jeg har bare ikke sett den før nå etter at jeg korket flasken. Rusen gjør angsten mer intens, men rusen er ikke grunnen til min angst, rusen fordobler og kompliserer angsten men uten hjelp eller noen og snakke med vil angsten aldri forsvinne.
Jeg har snakket så mye om angst det siste året, jeg har snakket det ihjel og funnet min vei utav den og jeg håper flere gjør det samme. Åpenhet ærlighet og rusfrihet <3 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
