Da jeg tok valget om å prøve og leve ett rusfritt liv følte jeg at jeg hadde to valg. Enten kunne jeg fortsette ett anonymt liv, kutte rusen og alle mine venner og egentlig gå i samme tralten som før, eller så kunne jeg bryte tausheten, stå frem som rusavhengig og faktisk komme inn igjen i samfunnet rundt meg. Jeg følte jeg måtte bryte tausheten for og i det hele tatt bli godtatt på det lille stedet jeg bor, og jeg tenkte at om jeg fortsatte og holde alt dette inne så ville det smelle før eller siden, som alltid.
Når man tar ett så utradisjonelt valg som jeg har må man forvente litt av både hets og meninger om det jeg har gjort, jeg er heldigvis så sikker på at det jeg gjør er riktig at jeg ikke tar til meg slike ting. Mitt inntrykk er faktisk at hets på nettet har blitt enda værre etter at pandemien isolerte oss, og jeg klarer nesten ikke å se på enkelte kommentarfelt fordi det mangler vesentlige ting som jeg står for. Nemlig medmenneskelighet og forståelse for andre mennesker.
På mange måter føler jeg at med denne bloggen så har jeg hoppet i det med begge føtter, som jeg alltid har gjort når noe virkelig er viktig for meg. Jeg har delt historien min fullstendig ærlig for første gang, og mange ganger har jeg vært livredd for responsen. Det er privat men jeg har gjort livet mitt offentlig, jeg som alltid har hatt sosial angst har gjort det som skremmer meg mest, og det funker. Aner dere hvor deilig det er for meg at mennesker jeg treffer på gata her på stedet jeg bor hilser på meg? når jeg for kort tid var det mennesket folk egentlig ikke ønsket og møte.
Bloggen har vært min portal og mitt talerør, den har ført til at jeg nå går med rak rygg fordi jeg vet at dem som leser denne bloggen faktisk vet sannheten, og det er fryktelig vanskelig og snakke dritt om mennesker når du vet sannheten. Åpenheten på bloggen har hjulpet mange mennesker og det vet jeg fordi alle disse har kontaktet meg igjennom dette året som blogger, det er dette som betyr noe. Åpenheten har også ført til at jeg nå våger og snakke foran mennesker, jeg våger og ta på meg oppdrag og holde foredrag for mange mennesker, jeg våger og snakke om dette fordi det er så viktig!
Jeg vet det er mange der ute som tror dette kun er for oppmerksomheten sin del og at jeg egentlig bare tenker på meg selv. Terapautisk får jeg ut en del på denne bloggen jeg ikke har fortalt selv mine nærmeste, men budskapet er alltid det samme! medmenneskelighet og faktisk røyse seg når man ligger nede, å aldri gi opp selvom det er jævlig vanskelig! finne disse små positive tingene i livet som faktisk er verdt og leve for, og finne denne sjelefreden og livgnisten. Dette kan alle gjøre, for når jeg har klart det så klarer alle det.
Det jeg gjør nå er utradisjonelt og uvanlig, jeg stikker nesa frem og står i fare for og bli klort opp. Jeg våger og gjøre det fordi jeg vet det sitter så mange der ute med alle disse tingene aleine, jeg vet det er så mange som ikke våger og si at dem sliter fordi dem er redd for og bli dømt. Jeg forstår disse som sprekker fordi det er vanskelig og komme innigjen i samfunnet, jeg forstår at mange har det ti ganger tøffere enn meg selv, jeg vet hvordan det er å være aleine og jeg mener at ingen andre skal måtte være det!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag stakk solen frem og plutselig føles alt så mye lettere! jeg er en av mange som blir ekstra nedtrykt når det er mørkt rundt meg døgnet rundt, og jeg må bruke ekstra energi bare for å eksistere. På disse dagene der solen plutselig dukker opp og man kjenner varmen som omgir deg ute så føler jeg meg som best! man får disse behovene for og komme seg igang, komme seg ut og bare nyte.
Usikkerhetene rundt pandemien som har nådd stedene rundt oss ligger som en svart sky over oss, og man kan ikke lenger planlegge morgendagen. Det er så mange ting som skjer rundt som kunne dratt en ned, så for meg er det viktig og fokusere på disse øyeblikkene der alt faktisk er helt ok! i dag brukte jeg atter igjen naturen som terapi og jammen santen er det godt og leve.
Ukas andre dag er snart over og jeg har hatt en helt grei dag, jeg prøver og komme meg frempå med småprosjektene mine og har nok og henge fingrene i, så jeg finner ingenting og klage over. Vi er veldig heldige!
Dagens positivitet ifra meg! hva har dere gjort i dag? og hvordan er situasjonen rundt dere ang pandemien vi står midt oppi?
Legg gjerne igjen ett spor etter dere i kommentarfeltet kjære lesere.
—-
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag har jeg hatt en litt anderledes psykologtime! jeg har i utgangspunktet vært imot all hjelp ifra offentligheten og har skydd dette hele livet, men etter at jeg ble rusfri følte jeg behovet for og tømme meg til noen som står helt utenfor. Jeg visste jeg hadde traumer og arbeide med, men ante ikke størrelsen på disse før jeg klarte og åpne meg til psykologen min, i dag hadde vi telefonsamtale og jeg var ganske ærlig i tilbakemeldingene mine om at dette ikke fungerte for min del. Fysisk oppmøte er faktisk det eneste som funker for meg, og det er litt rart og si med tanke på min sosiale angst…. det skulle liksom være motsatt.
I dag gikk vi nærmere innpå en traume som gir utslag på litt merkelige måter, om noen i nærheten av meg forandrer seg eller oppfører seg rart skjer noe i hodet mitt, jeg krisetenker og finner 100 forskjellige grunner til at mennesker forandrer oppførsel eller væremåte. feks: Min kjære forandrer væremåten sin og jeg blir sittende stille og innesluttet og finner ut i mitt eget hode at han både har noen på si, at bryllup må avlyses eller at han er i store problemer på andre måter. Dette er noe jeg alltid har holdt for meg selv, fordi antennene mine EKSPLODERER hver gang noen forandrer seg, og egentlig syns jeg det er flaut.
Jeg har vært så utrygg hele mitt liv at jeg alltid går på nåler, jeg bare venter på at alt skal smelle rundt meg og at alt går til helvetet som alltid. Det er fryktelig travelt og gå rundt med en slik fare over seg hele tiden, men jeg har kommet langt i denne prosessen og klarer innimellom og faktisk føle på trygghet. Jeg har måttet unngå mange situasjoner for og ikke gå anspent konstant, og jeg har også måttet kuttet mange mennesker fordi dem minner meg for mye om denne utryggheten.
Ett annet eksempel på mine overfølsomme antenner er når pappa drikker. Han kan gå årevis uten og smake en dråpe alkohol, og jeg kjenner det på kroppen idet han åpner korken og tar den første slurken. Helt ifra jeg var barn har jeg blitt oppmerksom på lyder, stemmen eller holdningen som forandrer seg og det sitter fysisk i kroppen. Jeg merker at angsten ifra barndommen og hele mitt liv med ett er tilbake, og jeg har ingen kontroll over den.
Disse antennene mine har mange ganger blitt satt spørsmålstegn ved, men med hånden på hjertet så har jeg faktisk alltid hatt rett..
Om noen skjuler noe for meg eller lyger, så er det som om hele kroppen min gir signaler som jeg blir oppmerksom på, det føles ofte nesten som jeg er synsk. Jeg har lært at disse reaksjonene kommer fordi jeg har opplevd så mange svik, så jeg kjenner lusa på gangen.
Noen ganger har jeg valgt og ikke lytte til disse signalene og det har alltid vist seg at dette var en dårlig ide. På tross av at dette er travelt for meg til tider, og jeg sikkert hadde hatt det bedre med å ikke vite så ser jeg også på disse antennene som en fordel for meg selv, da jeg slipper og gå i mange av fellene som er der ute.
Når jeg tenker meg om liker jeg ikke mennesker som drikker når jeg selv ikke gjør det, akkurat fordi jeg ikke liker mennesker som forandrer seg idet alkoholen slår inn. Med en barndom i rusen så forstår jeg egentlig mer av traumene mine og at det ofte går utover andre i situasjoner der antennene mine går amok uten grunn.
Aldri hadde jeg trodd at jeg en dag ville sitte og skrive dette åpent til alle. Terapi og gruppe har virkelig fått meg utav skallet mitt, og jeg føler meg med ett lettere.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
For og være helt ærlig så tok jeg ikke dette så alvorlig i begynnelsen, og fordi vi ikke har vært så berørte av dette viruset her jeg bor så har vi fått det litt på avstand. Det er litt slik at om du ikke ser det eller vet om noen som er smittet så blir man litt beskyttet ifra denne redselen jeg kjenner på nå.
I dag har jeg avlyst planene mine, fordi jeg måtte reise til ett sted der smitten er påvist og det har blitt påvist smitte hos mange mennesker. Det er veldig nært oss og jeg kjenner at jeg blir mer på vakt når det kommer til daglige gjøremål. Det er ikke lenger slik at jeg går på butikken flere ganger for dagen, eller menger meg ute sammen med andre, jeg kryper inni hula mi her hjemme og utsetter alt jeg skulle ha gjort. I dag var det psykologtimen som ble utsatt men svaret ifra han gjor meg mer klar over at valget om å avlyse var riktig.
For mennesker som meg og faktisk nå alle andre er dette en vond tid og være i, man går på nåler og vet aldri hva som kommer rundt neste sving. På mange måter får hele verden nå føle på hvordan det er å bli isolerte slik vi med psykiske utfordringer faktisk har hatt det hele tiden, det er en trøst i at hele verden har det slik og man kjenner på denne følelsen av hvor heldige vi faktisk er. Tankene mine går til dem som faktisk sitter aleine og ikke har familien rundt seg, jeg tenker på alle disse konsekvensene dette får for mange og kjenner meg takknemlig for at jeg får lov og leve livet nesten som normalt. Jeg tenker også på dem som mister sine kjære, eller blir syke selv. Jeg får grøssninger i kroppen bare jeg tenker på det.
Jeg isolerer meg ikke fordi jeg er så fryktelig redd for å bli smittet selv, men jeg har kontakt med mange som ikke ville tåle dette viruset så godt, jeg får helt panikk når jeg tenker på at jeg faktisk kan stå i fare for og smitte mine nærmeste og i værste fall måtte gå i en begravelse og begrave en av disse jeg er så glad i.
Selvom vi er lei av denne situasjonen og selvom det frister og leve som normalt og klemme hverandre så MÅ vi tenke oss om. Vi har levd slik i ett år nå, og vi klarer faktisk litt til og vi må bare sette våres lit til at det snart er over. Håpet visner litt når man tenker tilbake på at dette faktisk har vart ett år, men hva er vell ett år om vi får beholde alle disse rundt oss som vi holder av? For meg er valget veldig enkelt, og jeg avlyser de neste dagene.
Stay safe!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Hvem har vell sagt at man bare kan ha taco på freddan? Taco kan man gjøre sunn med enkle grep, og her i huset har vi den fordelen at vi fristes av sunne grønsaker. Min kjære har også laget guacamole! Noe jeg faktisk aldri har smakt før. Dette blir våres mandagskos og en rolig avslutning på ukas første dag på jobb for min kjære ❤️
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Det blir sagt at om man er heroinavhengig så handler hele livet om neste rus, og at denne rusen blir ditt eneste, man blir avhengig ifra første dose, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg aldri har prøvd dette mektige stoffet.
Derimot vil jeg våge og påstå at andre stoffer og alkohol handler om akkurat det samme, bare ikke i en så stor skala. Enten er du ruset, eller så venter du bare til neste gang du kan ruse deg, og hele livet handler egentlig bare om å vente til neste gang.
I 5år hadde jeg fast jobb, i mange av disse årene klarte jeg og skjule avhengigheten min og fungerte godt i jobben min. Det ble ett skalkeskjul og jeg drakk bare enda mer når jeg hadde muligheten til det. Kroppen fikk aldri ro fordi jeg enten jobbet meg ihjel eller ruset meg, og jeg fikk aldri denne hvilen. Det var tortur de siste timene på jobb når jeg visste jeg kunne ruse meg når jeg kom hjem, og jeg kjente pulsen stige idet jeg syklet så fort jeg bare kunne hjem etter jobb. Alt handlet om neste rus.
Man vet at man er rusavhengig når man tenker på rusen flere ganger for dagen, og man blir gode planleggere når man ruser seg. Det blir ett puslespill uten like! man må skjule privaten på jobb og jobb på privaten, man våger ikke ta telefonen sin og får en forferdelig angst om man har vært ute i det offentlige. Det blir en runddans som gjør at angsten konstant er tilstedeværende, og for og ikke snakke om mandagene når man har drukket i helgen og kommer redusert på jobb. Jeg blir uvel bare jeg skriver om det.
Jeg aner ikke hva som er anderledes denne gangen, denne gangen tenker jeg bare på de negative konsekvensene mitt rusmisbruk har ført med seg, jeg tenker ikke på alle disse morsomme festene eller alle samtalene lenger, som før. Jeg tenker ikke på alle vennskapene jeg legger bak meg eller alle disse fantastiske menneskene jeg har møtt, jeg tenker bare på disse alvorlig farlige situasjonene jeg har satt meg selv i, uten å nøle en gang.
Jeg har faktisk gitt rusen hele meg, og alt jeg eiger uten og rynke på nesen en gang, så sterk er den faktisk og så mye makt får den over deg. Jeg vokste ikke opp med en drøm om å bli avhengig av rus, jeg planla ikke å miste barna mine til barnevernet og ødelegge hele livet allerede før jeg ble voksen. Jeg valgte å ruse meg men jeg valgte ikke at den skulle få all denne makten over meg. Jeg ville aldri valgt dette en gang til.
Nå som rusfri over en lengre periode ser jeg hvor skadet hjernen og mitt tankemønster har vært, men dette har jeg ikke sett før rusen mistet makten over meg, jeg så virkelig ikke dette den gangen da. Så dere kan tenke dere hvor vanskelig det er for meg akkurat nå, når jeg skal arbeide meg igjennom og få ett normalt liv og faktisk være glad i meg selv etter å ha gjort så mye galt og påført andre så mye skade.
Mange sier at man ikke kan skylde på rusen, men skal en da gå igjennom resten av livet og hate seg selv? jeg tenker det viktigste er å tilgi seg selv og innse hvilken makt denne rusen har hatt over deg, gjøre noe med det og gå videre.
De smarteste ordene jeg noengang har hørt har jeg hørt ifra mennesker som ruser seg, de beste musikerene jeg kjenner har ett problem med rusen, og de vakreste sjelene der ute har ikke hatt ett normalt og enkelt liv, men de er fortsatt mennesker som jeg brenner for.
Del denne bloggen folkens og hjelp meg og spre budskapet mitt!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg har gått en periode og irritert meg over gulvet i gangen, fordi vi har malt hele gulvet men etterhvert har det dukket opp hakk og avflassing av maling på grunn av slitasje. Dette er slike småting som kan irritere meg og slike ting bare jeg ser som faktisk har gjort arbeidet. Når man har pusset opp ett helt rom, så ser man disse småfeilene mye tydeligere en alle andre. Også små detaljer jeg ikke har malt ennå og som er gjort på bare noen minutter, men det koster så mye og gå og se på dem.
I dag ble det nok for meg, og siden badet nå har blitt så fint så tok jeg saken i egne hender og startet arbeidet for og redde meg ifra irritasjonene som er helt unødvendige! med maling går alt an, og jeg klarer og finne meg metoder der det ikke gjør vondt og gjøre slike småting i hjemmet.
Gangen ser ikke ut som den alltid har gjort, og vi har lagt masse arbeide ned i denne. Jeg har blitt veldig fornøgd da jeg faktisk har malt hele trappen her med knekt rygg! det tok meg noen uker, men dere kan TRO jeg var stolt idet det siste malestrøket ble lagt, og jeg har hatt stor glede av dette rommet siden den gangen. Vi bestemte oss først som sist og unngå smånips i hjemmet og heller satse på store gjenstander som vi likte spesielt godt. Jeg har en tendens til å gå i fellene med å fylle skap og vegger med småting som bare blir rot. Nå har vi kjøpestopp så lenge det ikke er noe vi virkelig elsker ifra første øyekast.
Først kan jeg vise hvordan gangen såg ut før, men har bare dårlige bilder. Angrer på at jeg ikke tok flere bilder ifra hvordan det var før.
Her er gangen våres nå!
Så nå er jeg igang med maling av gulv for andre gang, og jeg innser at oppussing er ett evigvarende men morro prosjekt! jeg er glad jeg har slike ting og styre med da jeg er hjemmeværende, og jeg blir faktisk bare mer og mer glad i hjemmet mitt. Som dere ser på før-bildene så kan dere tro denne forandringen kom som ett kjærkomment innskudd i livene våres.
Her er detaljene jeg snakker om. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke malte dette området når jeg malte resten, men slike ting irriterer unødvendig, og jeg ser på dette området hver eneste gang jeg går forbi.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I går fortalte jeg litt om min rushistorie og om hvordan det hele startet! jeg tenker det er greit for nye lesere, og for min del så merker jeg at for hver eneste gang jeg forteller dette så rydder jeg litt i kaoset jeg føler fortiden er. Det har skjedd så mange ufattelige ting, så mange opprivende perioder i livet og alt virker så fjernt her jeg sitter. Jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde overlevd fortiden min uten rusen, for om jeg i dag hadde blitt voldtatt av en mann jeg aldri før har møtt så ville jeg ikke komt styrket utav det. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener, for rusen har hjulpet meg med å dempe disse situasjonene og har hjulpet meg ut og for og få det på avstand. I dag kan jeg bearbeide disse tingene fordi det er så lenge siden, men hadde tingene skjedd i dag hadde utfallet blitt ett helt annet.
Og å ha fryktet for livet sitt på alvor har satt igjen spor i meg som er vanskelige og fjerne, jeg reagerer på en helt annen måte en andre på de minste og uforklarelige måter, jeg kan kveppe til om jeg ser en rask bevegelse og om min kjære løfter hånden mot meg så venter jeg bare på slaget, selvom jeg VET han aldri ville slått. Om noen sier noen spesielle ord går jeg i svart og faller helt inni meg selv, og før jeg ble rusfri holdt jeg alltid alt inne.
Når noen spør deg om hvordan du har det? hva svarer du da? – Mitt svar har alltid vært at jeg har det helt fint! jeg har aldri vært flink til smalltalk og har trukket meg bort ifra mennesker som har snakket på dypet, mitt værste mareritt ville være og ta med andre mennesker inni kaoset jeg selv har skapt meg, og den berømte muren har blitt tykkere og tykkere.
Min måte og bearbeide alle disse tingene jeg har bært aleine har vært selvskading, og oppi mitt eget syke hode har jeg trodd på at dette virket. Jeg har blitt smartere og ser at det bare har blitt fortrengt og selv i dag som voksen kommer minner plutselig opp i hodet. Det nytter faktisk ikke å unngå og snakke om problemene dine, dem vil vokse på seg og bli større, og tro meg! det kommer tilbake før eller senere.
I alle disse årene har jeg svart enkelt på spørsmålet om hvordan jeg har det, jeg har alltid svart at jeg har det bra, men på innsiden har jeg dødd litt etter litt. Jeg vil faktisk gå så langt at jeg vil påstå at når man ruser seg så føler man seg død innvendig. Man føler ikke på alle disse følelsene og om dem kommer opp så sørger man for å ruse dem bort igjen, man står etterhvert fullstendig utenfor normalen og samfunnet rundt seg, og det blir faktisk ikke forventet noe av oss.
Når jeg forteller at jeg er rusmisbruker, så synker kravene og forventningene til meg med det samme, det finnes ett syn på meg som er bestemt på forhånd og det er dette synet jeg ønsker og endre. Når man tenker på en alkoholiker tenker man på den aldrende mannen i baren med øla foran seg, ikke ei jente som utad ser oppegående ut som meg. Når man tenker på en narkoman tenker man på disse som sitter på gaten og ikke disse som har velstående liv men som bruker dop i helgene for og slappe av. Alle disse tingene kan vi gjøre noe med, og gjøre samfunnet våres varmere og mer inkluderende.
Om min blogging om livet i og uten rusen kan føre til noen tankeprosesser hos noen, så har jeg gjort mitt. Jeg ønsker og vise hvordan det faktisk er og stå utenfor og hvordan det er å endelig føle at man er tilbake. Jeg har hatt det rimelig lett med tanke på at alle har tatt meg inni varmen på grunn av åpenheten min, men det finnes så mange der ute som sitter med alt aleine. Man skal være forsiktig med å dømme mennesker uten å vite sannheten, man skal tenke på hvor tilfeldig det faktisk er hvem som blir avhengige og ikke, det kunne faktisk vært deg.
Over 100.000 mennesker har vært innom bloggen, og jeg nekter å tro noe annet enn at den faktisk har ført til noen endringer allerede.
Mange kontakter meg og forteller historiene sine, og da vet jeg at bloggen faktisk gjør noe, da har jeg fått det jeg ønsket av å fortelle min historie på godt og vondt.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Etter denne dagen med heftig blogging og selvransakelse så kom behovet for og komme seg ut og gjøre noe annet. Som par setter vi stor pris på disse «terapitimene» våres ute i naturen, og vi legger turer dit også jeg kan nyte av omgivelsene vi har rundt oss!
Etter en dag der jeg har brukt mye energi på og gå igjennom fortiden og sortere på åpen blogg så alle kan lese kom behovet for og fylle på, og hvor er det vel ikke bedre enn å gjøre det her?
Turen i dag gikk til Kannesteinen som er formet av havet og en naturattraksjon her på stedet jeg bor, jeg tar meg selv i å tenke på hvor heldige vi er som har dette bare en biltur unna og i dag tok jeg enda ett steg i denne tilfriskningen! Jeg kom meg helt ned i fjæren for første gang, og med en forlovede bak meg som var livredd for at jeg skulle falle ble dette en latterfylt tur for våres del.
FY flate så godt det var og kjenne på sjølukten med masse varme klær på seg og DET været! Det er jo dette livet handler om, disse øyeblikkene som ikke en gang fanges på bilder, der man bare er sammen og gjør noe nytt. Jeg for min del bruker naturen i denne prosessen aktivt, jeg holder meg rusfri fordi jeg finner rusen min i slike turer ut i naturen, jeg føler meg som en del av noe større og tingene får en større betydning, man føler seg liten men alikevel på vei ett sted og viktig.
Å tømme seg i offentligheten om ett liv utenom det vanlige er langt ifra enkelt, men det har gjort noe med meg og denne skammen jeg alltid har følt på. Den er fjernet og da har jeg oppnådd nok. Jeg kan bare si hva som har fungert for meg selv, jeg har ingen fasit men jeg har knekt mange koder på grunn av denne bloggen.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg om første delen av min rushistorie. På mange måter er den første delen den vanskeligste både fordi når jeg tenker tilbake så er det hele kaotisk selv for meg. Det skjedde så mange ting som førte til livet videre og først nå som rusfri ser jeg disse linkene. Det er vanskelig og sette ord på ett så langt liv med traumer, men jeg gjør det beste jeg kan for at nye lesere ser grunnen til at jeg ble en rusmisbruker og hvorfor det tok meg hele 18år og innse at jeg var en rusavhengig. Det er ikke mange årene siden jeg godtok meg selv som alkoholiker, og først da jeg ble rusfri klarte jeg og ta innover meg at jeg også er en narkoman. Det er harde ord men det er mine egne.
Jeg skrev i forrige innlegg at da jeg sluttet med narkotika byttet jeg rusmiddel til alkoholen, og dette er ingen unik historie. Mange går i denne fellen, der man kutter favorittrusmiddel og tror problemet er fikset, for så og falle for noe annet og kansje sterkere. Alkohol er ett rusmiddel, punktum.
Jeg vet faktisk ikke hvorfor det har satt så langt inne hos meg og innse at alkoholen er roten til alle problemene, jeg har sikkert vært redd for og miste det rusmiddelet som både er alment godkjent og lovlig. Når jeg ser tilbake så ser jeg helt klart og tydelig at jeg har vært alkoholiker ifra første stund, jeg har brukt alkoholen til og dempe alle traumene og følelsene som jeg tidlig lærte meg og holde for meg selv. Jeg lærte at om man ytrer det man føler så får den konsekvenser og at om man åpner seg opp til noen så vil det bli brukt imot deg.
Historien min viser også at jeg har prøvd og tviholde meg fast til dette normale livet, jeg visste hele veien at rusen var feil og at jeg var feilplassert der. Jeg har karret meg igjennom videregående i voksen alder og gått ut med toppkarakterer på tross av at jeg har rusa meg igjennom hele skolegangen. MEN jeg har klart det. Historien min viser at jeg aldri har mistet håpet fordi jeg har prøvd meg i min første jobb på kiwi. På mange måter førte denne jobben til at jeg ikke innså problemene mine, fordi når man har en jobb og fungerer der så har man da ikke ett problem med rusen?
Jeg har vært i 2 ekstremt voldelige forhold i voksen alder, der jeg har blitt utsatt for psykisk terror, sjalusi og harde slag. Det har ført til at jeg har fortsatt med rusen for og komme meg igjennom alt som har skjedd. Jeg husker at jeg virkelig prøvde å skjerpe meg da jeg hadde fått meg fast jobb og ett stabilt liv på hjemmebane, men jeg møtte da en med alvorlige rusproblemer som sagte men sikkert smittet over på meg igjen. Det er som en vond spiral som kommer igjen og igjen, og først nå prøver jeg å bryte dette mønsteret.
I mai 2019 ble jeg sammen med Sebastian og vi møttes i rusen. Han var helt anderledes en alle jeg noengang har møtt, han kom inni livet mitt med en tanke om å skape seg ett normalt liv og med verdier og holdninger jeg ikke møtte hos andre i rusen. Han var helt ulik også i måten og behandle meg på, og plutselig falt jeg kraftig og hardt for han. Jeg bestemte meg for at om vi skulle klare og forbli sammen måtte jeg kutte alkoholen, da den gjør meg både lite trofast men også til ett dårlig menneske med andre. Jeg kuttet alkoholen i juli 2019 og vi brukte månedene fremover til å pusse opp leiligheten her og skaffe oss ett hjem sammen, vi hadde det så bra i disse månedene og reiste rundt og fant på ting sammen, vi trente masse og jeg klarte å gå ifra 50kg til 60kg! jeg fatter ikke den dag i dag hvorfor det gikk så ille den gangen, men det gikk ifra å være en idyll til at jeg ble liggende i sengen og drikke øl med masse tomme ølbokser rundt sengen i en mnd.
Vi gikk på den største sprekken jeg noensinne har hatt i september 2019 og jeg gikk fort ifra ille til alvorlig. Jeg husker at jeg mistet absolutt alt håpet fordi jeg nok en gang hadde sviktet alt, jeg husker jeg tenkte at jeg ønsket meg ut for alltid men fant ingen vei eller fluktmåte, jeg husker jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gå opp en trapp og det hele handlet bare om å overleve.
Lite visste jeg den gangen at kroppen var fullstendig tappet og alle verdier og vitaminer var helt nede på rødt, jeg hadde en alvorlig blodsykdom som kunne tatt livet av meg og blodplatene som skulle være på 250 var helt nede på 16. Lite visste jeg om dette i desember da jeg satt med ølen som min eneste venn, uten lys eller håp. Det året satt jeg aleine her på bursdagen min 13.desember med masse øl rundt meg.
18.desember endret livet mitt seg fullstendig, da jeg mikset piller og alkohol og falt ned hele trappen her hjemme. Jeg merket at det var alvorlig idet jeg traff enden av trappen, men lite visste jeg at ryggen min var knekt rett av. Jeg ble hentet av amulanse og kjørt til nærmeste sykehus over natten, jeg husker jeg våknet om natta og skulle på do og falt rett om rett foran toalettet. Kroppen kollapset og jeg husker sykepleieren kom løpende inn. Lite visste jeg at disse stegene kunne gjøre meg lam for livet.
Da det ble morgen kom en lege inn og fortalte at jeg hadde ett kompremert brudd i ryggen og det eneste som ville hjelpe var aktivitet. Jeg spurte om jeg kunne få dra hjem siden det ikke var noe alvorlig, og taxien stod utenfor etter bare noen minutter. Jeg ble kjørt ut i rullestol og tok taxien hjem.
På denne turen ringte sykehuset til sjåføren og ba han snu tilbake den lange veien. Jeg nektet da jeg var helklar for og komme meg hjem og pleie fyllesjuka som kom sigende på meg. Det endte med at jeg ble kjørt hjem og gikk opp i 3etg til leiligheten min, og kollapset idet jeg traff sofaen. Jeg var så svimmel og uvel at jeg måtte lukke opp alle vinduene her, og det var vinter ute. Jeg kjempet etter pusten idet ruskuratoren min ringte med panikken i stemmen. Hun sa jeg måtte reise tilbake til sykehuset fordi jeg faktisk stod i fare for å dø på grunn av blodplatene mine.
De på sykehuset hadde da funnet ut etter at jeg hadde fått reise hjem at det var noe alvorlig galt med blodet mitt, og jeg gikk omsider med på og reise innigjen den lange veien så lenge jeg fikk med meg min kjære.
Alt dette skjedde i 9 tiden på morningen, og lite visste jeg at hele livet mitt ville forandre seg i 17-tiden den samme dagen. Jeg ankom sykehuset og tok masse prøver for og finne ut hva dette var. Jeg lå vanlig i sengen og gikk på do når jeg måtte, det var fryktelig vondt men siden legen tidligere på dagen hadde fortalt meg at det eneste som ville bedre det var aktivitet, så la jeg ikke mer tanker i å klare meg selv og komme meg rundt for egen maskin. Når man vet at det ikke er skadelig, så er det rart hvor mye smerter man tåler.
Klokka 17 den dagen endret hele livet mitt seg, idet en lege kom springende inn på rommet mitt og ba meg ligge HELT i ro! en liten bevegelse ville føre til at jeg ble lam for livet. Ryggen min var knekt rett av og det var ett komplisert brudd, og jeg ville bli sendt rett til Haukeland for en stor operasjon.
Jeg har ALDRI i mitt liv vært på sykehus for noe alvorlig før, jeg har aldri vært i narkose eller operert noe, det eneste jeg har knekt før er ribbein og en fot, og nå skulle jeg operere ryggen OG stod i stor fare for og ende på gamlehjemmet i en rullestol for resten av livet. Jeg har ALDRI vært så rasende i mitt liv, og denne gangen på meg selv og rusen. Jeg hadde ingen og skylde på denne gangen, det hele var min egen feil. Jeg husker ennå raseriet i kroppen som om det var i går, og dette raseriet har jeg tatt med meg videre og har ikke åpnet en eneste øl siden den gangen.
Å brekke ryggen rett av har reddet livet mitt, det var helt tilfeldig men det beste som har skjedd meg. I dag har jeg smerter i ryggen men ikke lenger smertene inni meg som jeg hadde den dagen, denne rådvillheten og mørket. Idet jeg stod i fare for å dø eller ende i rullestol vokste en livsgnist jeg ikke har sett maken til før! jeg ønsket og komme meg på disse fjelltoppene, jeg ble sugen på og hoppe i fallskjerm eller kjenne solen i ansiktet på stranden om sommeren, ingen av disse drømmene innebefattet noen rullestol, først når jeg trodde jeg ville dø, ønsket jeg faktisk og leve.
Min redning har vært åpenheten, jeg har dratt den litt ekstremt med å blottlegge meg på åpen blogg og være åpen i aviser om kampen, men det har vært den eneste utveien min ifra ensomheten og denne følelsen av at man må holde alt inne. Jeg har ifra begynnelsen av bygd meg opp en tykk mur, og den er omsider nede nå og jeg er ikke lenger redd for og være ærlig.
Disse innleggene mine om rushistorien min blir lange, men historien min er lang og komplisert. Jeg merker når jeg skriver det ned får jeg ro i hodet, og klarer og sortere alt rotet som før har ført til en intens angst. Om bare ett menneske kan lære noe av denne åpenheten min så er det hele verdt det!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
