Det blir sagt at om man er heroinavhengig så handler hele livet om neste rus, og at denne rusen blir ditt eneste, man blir avhengig ifra første dose, og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg aldri har prøvd dette mektige stoffet.
Derimot vil jeg våge og påstå at andre stoffer og alkohol handler om akkurat det samme, bare ikke i en så stor skala. Enten er du ruset, eller så venter du bare til neste gang du kan ruse deg, og hele livet handler egentlig bare om å vente til neste gang.
I 5år hadde jeg fast jobb, i mange av disse årene klarte jeg og skjule avhengigheten min og fungerte godt i jobben min. Det ble ett skalkeskjul og jeg drakk bare enda mer når jeg hadde muligheten til det. Kroppen fikk aldri ro fordi jeg enten jobbet meg ihjel eller ruset meg, og jeg fikk aldri denne hvilen. Det var tortur de siste timene på jobb når jeg visste jeg kunne ruse meg når jeg kom hjem, og jeg kjente pulsen stige idet jeg syklet så fort jeg bare kunne hjem etter jobb. Alt handlet om neste rus.
Man vet at man er rusavhengig når man tenker på rusen flere ganger for dagen, og man blir gode planleggere når man ruser seg. Det blir ett puslespill uten like! man må skjule privaten på jobb og jobb på privaten, man våger ikke ta telefonen sin og får en forferdelig angst om man har vært ute i det offentlige. Det blir en runddans som gjør at angsten konstant er tilstedeværende, og for og ikke snakke om mandagene når man har drukket i helgen og kommer redusert på jobb. Jeg blir uvel bare jeg skriver om det.
Jeg aner ikke hva som er anderledes denne gangen, denne gangen tenker jeg bare på de negative konsekvensene mitt rusmisbruk har ført med seg, jeg tenker ikke på alle disse morsomme festene eller alle samtalene lenger, som før. Jeg tenker ikke på alle vennskapene jeg legger bak meg eller alle disse fantastiske menneskene jeg har møtt, jeg tenker bare på disse alvorlig farlige situasjonene jeg har satt meg selv i, uten å nøle en gang.
Jeg har faktisk gitt rusen hele meg, og alt jeg eiger uten og rynke på nesen en gang, så sterk er den faktisk og så mye makt får den over deg. Jeg vokste ikke opp med en drøm om å bli avhengig av rus, jeg planla ikke å miste barna mine til barnevernet og ødelegge hele livet allerede før jeg ble voksen. Jeg valgte å ruse meg men jeg valgte ikke at den skulle få all denne makten over meg. Jeg ville aldri valgt dette en gang til.
Nå som rusfri over en lengre periode ser jeg hvor skadet hjernen og mitt tankemønster har vært, men dette har jeg ikke sett før rusen mistet makten over meg, jeg så virkelig ikke dette den gangen da. Så dere kan tenke dere hvor vanskelig det er for meg akkurat nå, når jeg skal arbeide meg igjennom og få ett normalt liv og faktisk være glad i meg selv etter å ha gjort så mye galt og påført andre så mye skade.
Mange sier at man ikke kan skylde på rusen, men skal en da gå igjennom resten av livet og hate seg selv? jeg tenker det viktigste er å tilgi seg selv og innse hvilken makt denne rusen har hatt over deg, gjøre noe med det og gå videre.
De smarteste ordene jeg noengang har hørt har jeg hørt ifra mennesker som ruser seg, de beste musikerene jeg kjenner har ett problem med rusen, og de vakreste sjelene der ute har ikke hatt ett normalt og enkelt liv, men de er fortsatt mennesker som jeg brenner for.
Del denne bloggen folkens og hjelp meg og spre budskapet mitt!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
