For og være helt ærlig så tok jeg ikke dette så alvorlig i begynnelsen, og fordi vi ikke har vært så berørte av dette viruset her jeg bor så har vi fått det litt på avstand. Det er litt slik at om du ikke ser det eller vet om noen som er smittet så blir man litt beskyttet ifra denne redselen jeg kjenner på nå.
I dag har jeg avlyst planene mine, fordi jeg måtte reise til ett sted der smitten er påvist og det har blitt påvist smitte hos mange mennesker. Det er veldig nært oss og jeg kjenner at jeg blir mer på vakt når det kommer til daglige gjøremål. Det er ikke lenger slik at jeg går på butikken flere ganger for dagen, eller menger meg ute sammen med andre, jeg kryper inni hula mi her hjemme og utsetter alt jeg skulle ha gjort. I dag var det psykologtimen som ble utsatt men svaret ifra han gjor meg mer klar over at valget om å avlyse var riktig.
For mennesker som meg og faktisk nå alle andre er dette en vond tid og være i, man går på nåler og vet aldri hva som kommer rundt neste sving. På mange måter får hele verden nå føle på hvordan det er å bli isolerte slik vi med psykiske utfordringer faktisk har hatt det hele tiden, det er en trøst i at hele verden har det slik og man kjenner på denne følelsen av hvor heldige vi faktisk er. Tankene mine går til dem som faktisk sitter aleine og ikke har familien rundt seg, jeg tenker på alle disse konsekvensene dette får for mange og kjenner meg takknemlig for at jeg får lov og leve livet nesten som normalt. Jeg tenker også på dem som mister sine kjære, eller blir syke selv. Jeg får grøssninger i kroppen bare jeg tenker på det.
Jeg isolerer meg ikke fordi jeg er så fryktelig redd for å bli smittet selv, men jeg har kontakt med mange som ikke ville tåle dette viruset så godt, jeg får helt panikk når jeg tenker på at jeg faktisk kan stå i fare for og smitte mine nærmeste og i værste fall måtte gå i en begravelse og begrave en av disse jeg er så glad i.
Selvom vi er lei av denne situasjonen og selvom det frister og leve som normalt og klemme hverandre så MÅ vi tenke oss om. Vi har levd slik i ett år nå, og vi klarer faktisk litt til og vi må bare sette våres lit til at det snart er over. Håpet visner litt når man tenker tilbake på at dette faktisk har vart ett år, men hva er vell ett år om vi får beholde alle disse rundt oss som vi holder av? For meg er valget veldig enkelt, og jeg avlyser de neste dagene.
Stay safe! 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
