Traumene mine er noe jeg ønsker å gjøre noe med og arbeide med NÅR jeg opplever dem, når jeg ikke føler meg totalt traumatisert og når det ikke er ferskt så har jeg mest lyst å glemme det og gå videre, men hva om det skjer igjen og igjen? Og hva om det blir sterkere neste gang? Denne gangen klarte jeg og beholde hodet oppi det hele, hva om traumeterapien setter igang traumene igjen og jeg må igjennom to uker med indre krig igjen? I dag skal jeg til psykolog igjen, og jeg har ytret ønske om å gå nærmere inni traumene mine for og være sterk nok til å takle disse demonene ifra fortiden min, men da stod jeg midt oppi det og kjente at det var viktigst av alt.

Traumer er komplisert og dem kan aktiveres av uforklarlige ting. Hos meg er det noe bestemt, noe jeg vet kommer og jeg må finne måter og håndtere det på. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan unngå disse situasjonene fordi jeg bor her jeg bor, og fordi jeg i fremtiden kommer til å plutselig møte på det som trigger traumene mine, jeg kan ikke bure meg inne og unngå og være meg selv, bare fordi disse farene er ute. Men jeg har funnet ut at disse demonene ifra fortiden ikke er reelt farlig for meg, og jeg har jobbet knallhardt med meg selv for å komme meg ovenpå siden sist anfallet ble utløst. Jeg er ikke villig til å leve med disse traumene, og må jobbe med dem også i gode perioder, det er jo da det fungerer best. 

Det er vanskelig å forklare fordi det er så komplex. Jeg har opplevd ting i fortiden som handler om kontroll, noen hadde den fulle og hele kontrollen over meg, og hver gang jeg får en fornemmelse av at dette mennesket er i nærheten så går jeg i fullstendig lockdown. Det er som å bli kastet tilbake til kontrollen, som om jeg ikke har forandret meg det slag, at jeg er den svake jenta som lot andre kontrollere seg, og jeg er klar for å bryte dette mønsteret som bare går utover meg selv. Jeg kan ikke la fortiden styre hverdagen min lenger, da vil jeg ikke klare å være rusfri over tid, jeg må finne meg metoder der jeg kan jobbe med meg selv, og gi slipp på en periode i livet mitt jeg angrer mest på. Jeg ligner overhode ikke lenger på den jenta, jeg er sterk nå og er klar til å gå videre. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det føles ganske så rart å si at jeg ser frem til å gå til psykologen min hver gang, og dem som kjenner meg vet hvor stor angst jeg hadde for slike ting. Jeg mura meg inne og fortalte aldri noe til noen, og slapp ingen inn i mitt univers, jeg holdt alltid alt for meg selv og nå sitter jeg og åpner meg for hele Norge på en blogg, der jeg ikke aner hvem som leser eller hvilke motiver dem har. Åpenheten har reddet meg i mange situasjoner, som ville ført til rus igjen, og når man deler tar man brodden av alle disse tingene som ville være farer for ett menneske som meg, jeg er lei av å bære på alt dette aleine, det blir tungt etterhvert, og det er faktisk ikke så farlig og blottlegge seg offentlig på en blogg lenger, jeg har gjort værre ting før 🙂 ha en strålende onsdag alle sammen! 

Legger ved bilde av Mikkel rev som vi satt i bilen og såg på lenge i går! Fasinerende dyr!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Bokstavelig talt skremte denne tanken meg såpass at jeg fikk fullstendig panikk! Tanken om å kunne leve ett rusfritt liv og fullverdig liv var en fjern tanke jeg aldri vurderte, og jeg husker hvor sint jeg ble på både ruskuratorer og folk ifra systemet når dem mente at alkoholen var ett problem! Jeg klarte ikke å fatte hvordan i alle dager disse menneskene kunne sitte å si noe slikt, for jeg hadde fullstendig kontroll når det kom til rusen. Jeg hadde tross alt kuttet sprøyta! Og der ligger poenget! 

Jeg ser noe som går igjen overalt når det kommer til diskusjoner og holdninger iblandt folket! Og hos meg selv følte jeg meg rusfri den gangen jeg kuttet narkotika, og begynte å drikke isteden, for min rus var ikke alkoholen, det var sprøyta og narkotika jeg slet med og måtte kutte. Jeg vurderte aldri at jeg var en rusmisbruker fordi jeg hadde klart å kuttet narkotika, alkoholen var jo lovlig vare og alle drakk jo normalt. Jeg kunne klare å kontrollere alkoholen, jeg ønsket å lære meg å drikke slik som alle andre såg ut å håndtere, lite visste jeg hvor dum og naiv og blind jeg var for min egen rus. Rusen gjør deg blind, og når du kutter ut narkotikaen, prøver hjernen å lure deg, samme som når du kutter alkoholen og starter med medisiner som beroligende, du bare forflytter rusen og innser ikke at det er like ille før det har gått helt over styr også med den nye rusen din.

Jeg har vært en mester på å lure meg selv! Og det er kort tid siden jeg klarte å innrømme for meg selv at jeg er en narkoman, det ligger litt lengre inne for meg enn å være alkoholiker, fordi jeg har mange alkoholikere rundt meg og kjenner det gamet, men veldig få virkelige narkomane. Det er så mye tabu rundt akkurat dette, og det har tatt meg enorm lang tid og innse at jeg rett og slett er en rusmisbruker, det betyr at all rus er rus for meg, og jeg er avhengig helt uavhengig av hvilken type rus det er snakk om. Jeg faller som en flue for alt som stimulerer hjernen min, og nå er min store oppgave og finne sunne rusmidler i form av naturen, trening, sosial omgang med andre mennesker og å vokse som menneske, ett rusfritt ett. 

Den mest skremmende tanken jeg kunne tenke før var denne tanken om å leve fullstendig rusfritt, hvordan i alle dager skulle jeg klare dette? Og den dagen Eysteinn kom inni livet mitt og introduserte meg for rusettervernet, og jeg sa ja til å bli leder for en selvhjelpsgruppe selv kjente jeg panikken i kroppen! Jeg skalv som ett aspelauv når jeg innsåg ansvaret jeg hadde sagt ja til, helt uten å tenke meg om. Jeg innsåg at jeg hadde gitt en lovnad om rusfrihet, og hvordan i huleste skulle jeg klare dette? Jeg hadde jo aldri klart dette før! Jeg må si jeg ikke var så høy i hatten når jeg oppdaget at jeg ubevisst hadde brent alle mine broer, og gjort det fysisk umulig for meg selv og gå tilbake til stimulansen jeg har vært avhengig av hele livet mitt, jeg måtte lære alt på nytt, og måtte innse at jeg måtte forandre hele meg for å bli møtt som jeg ønsket i denne nye verdenen..

Etterhvert som tiden gikk oppdaget jeg livsgnisten i meg, og rusen i disse småtingene som skjedde i hverdagen, jeg startet på lappen og endret mange ting rundt meg, jeg gjor ting som jeg aldri i mine villeste  fantasier hadde trodd jeg kunne klare, eller få lov til å gjøre. Plutselig ga disse tingene mer mening en rusen ga meg, og jeg oppdaget en fred i meg selv. Jeg ville tro at det rusfrie livet ville skape stor kaos og forvirring, og mange ganger har jeg opplevd ting som har satt meg helt ut, men i bunn og grunn finnes det en indre fred i alt jeg gjør, og jeg får roen på meg til å gjøre fantastiske ting også for andre mennesker. Denne rusfrie tilværelsen som skulle bli så ensom, og jeg ville sitte her aleine, har gitt meg så mange bekjentskaper og ekte vennskap jeg aldri hadde fått med livsstilen jeg hadde før. Plutselig oppdaget jeg tilliten til mennesker som aldri har hatt det for meg før, det ble viktig! Tilliten som jeg aldri har higet etter ble plutselig noe jeg ikke ønsket å miste, og jeg startet å oppleve ekte kjærlighet for menneskene rundt meg, ikke slik overfladisk som når du spør noen om hvordan dem har det, og egentlig ikke bryr deg, men genuint bli opptatt av andre. Plutselig fikk jeg tanker om at dette faktisk er mulig og gjennomføre, dette rusfrie livet som skremte dritten av meg før, har blitt det viktigste jeg noensinne har følt.

Den gangen klarte jeg ikke å forestille meg ett rusfritt liv, og nå klarer jeg ikke tanken på å gå tilbake, og det skal mye til for at jeg skal endre synet på akkurat dette. Jeg er bevisst på hvor kort veien kan bli tilbake, jeg kjenner farene før dem kommer, og gjør alt jeg kan hver eneste dag for å nyte denne tilværelsen, denne drømmen jeg alltid har hatt om ett normalt liv, men aldri trodd jeg ville oppleve. Å leve rusfritt er skummelt som bare det! Man klarer ikke å forestille seg livet uten rusen, men man får oppleve ting rusen aldri ville kunnet gi deg, og rusfriheten gir deg mot og styrke du aldri trodde du hadde i deg. Jeg anbefaler denne veien til alle, men ingen har sluttet å ruse seg på grunn av at noen andre har sagt dem må det, man må finne ønsket i seg selv, gjøre det for seg selv, og kjempe som faen for det man tror på! In the end er det hele verdt det <3 jeg lover.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg har en munn bare en mor kan være glad i, og munnen min bærer preg av både tannlegeskrekken som holdt meg unna tannlegen i ett tiår og amfetaminen som jeg peisa i meg uten å tenke konsekvenser. Jeg gikk faktisk med konstant tannverk i ett år før jeg måtte på hastetime hos en tannlege som ikke såg annen utvei en å trekke 4 jeksler på en gang, fordi tilstanden var så ille.

Munnen min bærer fortsatt preg av narkotikabruken min, og jeg har gått til tannlegen i 12år nå for å fikse gammel skade, og har fortsatt to rotfyllinger til før jeg er ferdig med dette eviglange prosjektet. Først nå ser jeg enden i tunellen, først og fremst fordi jeg ikke vender meg og snur når jeg kommer til den siste døren inn til tannlegen, og klarer å følge opp timene jeg har uten å måtte ta masse beroligende før jeg klarer å sette meg i stolen.

Dette skal tannlegen min ha en stor del av æren for, og hun har faktisk klart å fjerne denne angsten jeg hadde for tannleger, hun vet når hun skal slutte og når jeg virkelig mener alvor med hylene mine, hun forstår at tannsteinmaskinen hennes aldri skal inni min munn og at alt skal gjøres manuelt! Hun forstår også situasjoner som i dag, der jeg verker i ryggen at hun prioriterer andre ting en rotfylling som tar 2 timer.

Å bli møtt med forståelse for skrekken og å bli respektert i stolen er viktige ting når tannlegeskrekken skal bort, for tennene blir ikke bedre av å unngå disse timene, og in the end så går det faktisk bare utover meg selv, og tannpinen går faktisk ikke over uten en time der, det har jeg prøvd i såå mange år og få meg selv til å tro motsatt.

Jeg kan herved kunngjøre at min tannlegeskrekk faktisk er over, jeg har blitt voksen og flykter ikke lenger ifra det som gir meg angst, jeg trosser angsten hver gang jeg føler den, og lar den ikke gro seg stor og jeg forer ikke min egen angst ved å unngå farene som er der ute. Jeg tenker at når jeg bruker denne tøffe kjærligheten mot meg selv, så gagner det meg best i lengden, og livet er for kort til å gå rundt og være redd for ting som i hovedsak ikke er farlige. Og selvom jeg har en hovedtanke om at tannleger liker å pine andre mennesker, så er min tannlege ganske så ok!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag føles det slik, at alt ugangen jeg har gjort iløpet av livet hevner seg og at karma er etter meg! Alt som kan gå galt gjør det, og jeg sitter med smerter fra helvetet i ryggen og spiser mat før jeg skal til tannlegen og rotfylle! Jeg ser virkelig ikke frem til å toppe smertene mine med enda mer smerte og ubehag!

 Jeg skulle hjelpe pappa og handle og flere ganger holdt jeg på og gå i bakken. Jeg innser at jeg ikke er så sterk rent fysisk, men jeg blir like sjokkert hver gang når jeg ser hvor lite jeg faktisk tåler. Jeg er totalt imot alt av smertestillende også, noe som igjen går utover meg selv og livskvaliteten. Karma is a bitch! Og å gå ifra å være helt oppegående til å gå med  knekt rygg og masse metall i kroppen anbefaler jeg ingen, aldri i verden trodde jeg at den siste fyllekula mi ville prege resten av livet mitt på denne måten, og savnet etter alle disse tingene jeg ikke lenger kan gjøre er ett faktum. Det eneste man kan gjøre er å fokusere på alle disse tingene jeg fortsatt kan, og jeg høres sikkert negativ ut, men det er smertene som taler for meg akkurat nå.

Dette er en av disse dagene der det er tryggest og bare holde seg i ro og hjemme, man kjenner bare på seg at alt kan gå galt i dag, og denne dagen føyer seg inni rekken over dårlige dager. Jeg tenker at om jeg nå hadde gått i fast jobb, og måtte ringe til arbeidsplassen min hver gang jeg hadde en dårlig dag, så ville jeg blitt lite likt der og bare en negativ kollega som la byrdene over på andre hele tiden, jeg er glad jeg har det såpass flexibelt akkurat nå, og at jeg kan styre mine egne dager. Mitt værste mareritt er å aldri komme meg i jobb igjen, og ikke føle meg nyttig eller som en ressurs men heldigvis har jeg mange prosjekter på privaten som gir meg denne følelsen av å ha gjort noe bra. Kroppen min svikter meg fullstendig idet snøen kommer ned i fjellene, det er som om jeg kjenner platene og skruene i ryggen og hver eneste bevegelse er ubehagelig og vond. Jeg prøver og holde fast på tanken om at det vil bli bedre, men den drømmen slukket legen som fortalte meg at etter 1år så ser man hvordan livet videre blir, og for min del gruer jeg meg litt. Det er tross alt 1år siden den 18.desember, og fremgangen har på en måte flatet ut, og det eneste jeg kan gjøre nå er å tilrettelegge for handikappet mitt. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Tankene mine vandrer til hvordan livet mitt ville være om jeg bare fortsatte og ruse meg som jeg ellers ville gjort, og takket være legen på Førde sjukehus så tok jeg en ny vending i livet. Hun fortalte meg rett ut at jeg ville dø om jeg dro hjem og fortsatte, og for første gang trodde jeg på det. Jeg har fått fortalt mange ganger at dette vil bli døden min, men jeg har aldri lyttet og tatt det til meg. Om jeg hadde gått med disse smertene ville rusen tatt meg fullstendig, og det ville blitt nok en ynskyldning til å ruse seg enda mer. Å tenke på det andre utfallet er skummelt, og jeg blir bare enda mer takknemlig for det livet jeg nå lever! Å være fullstendig kontrollert av rusen sin, som man selv har valgt, og ikke komme seg ut eller se noen håp unner jeg ingen. Jeg viser nå veien, og håper andre følger med.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Reklame |

Jeg har med hånden på hjertet ikke forsovet meg til noe som helst siden jeg slutta å drikke, og jeg er den som er først våken alltid. Men i dag skjedde det altså, og jeg gikk glipp av legetimen der jeg skulle ta opp viktige ting for fremtiden og hadde planlagt dette i lang tid siden legene er sprengte for tiden, og det er vel den siste plassen man ønsker å være i disse tider. Jeg sitter her litt skamfull og prøver å finne på ynskyldninger for hvordan dette kunne skje, men i bunn og grunn er det kun min egen feil som slår av vekkerklokka i ørska etter tidenes natteparty! Jeg satser på at jeg får time snart igjen, og begynner å grue meg til tannlegetimen jeg har. 

Jeg sitter her og føler meg litt upålitelig som har klart å forsovet meg, jeg som aldri møtte til noen timer før uten at det gikk på sanvittigheten løs, før var det egentlig oppstandelse om jeg i det hele tatt kom til timene mine, og nå føler jeg uro i kroppen når jeg ikke møter. Verden er forunderlig på alle måter!

Livet forandrer seg etterhvert som jeg faller på plass i denne nye tilværelsen, alt går i rutiner og faste rammer og jeg tar meg selv i å føle på trygghet som alltid har vært fraværende i livet. Vi har funnet en tralt som funker for oss, det er så mange ting å bli vant med og jeg føler på ansvar jeg aldri har hatt før, jeg kjenner jeg brenner for andre mennesker også, jeg som alltid har hatt mer en nok med meg selv, det føles som jeg har mer overskudd også til andre, og det føles godt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En ting også som jeg har lagt merke til den siste tiden er hukommelsen min og evnen til å ta til seg kunnskap! Jeg er veldig glad i quiz og i å lære, men jeg har alltid hatt problemet med å huske det jeg lærer over tid, og ofte har jeg lært noe en kveld i beruselsen og ikke husket noe dagen etter, men nå sitter det og jeg plukker opp ting ifra det blå og kan svare på ting jeg ikke trodde jeg kunne. Det er merkelig! Jeg har jo alltid vært glad i å lære, men selv på videregående hadde jeg problemer med å få stoffet til å feste seg, jeg kunne det vi leste om, men det forsvant etterhvert som prøvene var over, jeg gikk ut med gode karakterer, men sitter igjen med en følelse av å ha glemt alt vi lærte. Jeg tror at om jeg i dag hadde startet på skole, så hadde jeg fått med meg mye mer en den gangen da jeg kombinerte skole og alkoholen. Det er bare ett under at jeg klarte å fullførte både yrkesfagene og almen påbygg. 

Jeg har mange ganger vist at om jeg bestemmer meg for noe, så klarer jeg å fullføre det, det har jeg vist igjennom skole og jobb. Jeg er heldigvis en sta jævel som aldri gir meg og håper at denne rusfriheten også er en del av denne pakka, noe jeg virkelig har bestemt meg for, og ikke bare er ett blaff som jeg lenge var redd for. Jeg var nemlig redd for at jeg en dag bare ville våkne opp og søke til rusen igjen, men jeg har lært at også sprekkene er en lang prosess som først skjer i våres egne hjerner. Jeg har mange fordeler i denne kampen, jeg har alt jeg trenger til å ta denne feiden med rusen, og jeg har bestemt meg for at den aldri skal få lov å bestemme over livet mitt lenger. Det er for mange negative ting rundt den, og om jeg hadde kunnet lære meg og drikke og kose meg med dette, så hadde jeg knekt den koden for lenge siden og klart å beherske den, jeg er en alkoholiker, det betyr at jeg faktisk er allergisk mot alkoholen, på samme måte som diabetikere og andre allergiske, kroppen min tåler det ikke, derfor lar jeg være. Jeg har nå ett valg og jeg tar det hver eneste dag, jeg velger livet for første gang.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Da har jeg og min kjære vært og handlet julegaver, og dem som kjenner meg vet at dette er en ny opplevelse for meg, og jeg har faktisk ikke handlet julegaver siden jeg mistet barna mine! På merkelige vis får jeg mange pakker på juleaften, men kjøper aldri gaver til andre en foreldrene mine og barna mine, så jeg har mange rundt meg som aldri har gitt meg opp, eller så er det at mamma setter meg opp på pakkene hun sender ut. Vi har fått masse for pengene, og vi som går på nav begge to må prioritere, så i år satser vi på omtanken vi legger i gavene foran pris 🙂 jeg har heller aldri forstått disse som kjøper grisedyre gaver til hverandre, det er tanken bak som gjelder og jeg selv blir mest glad for de gavene som jeg kjenner er gitt i kjærlighet! Her satser vi på koselige gaver som sier noe om betydningen menneskene rundt oss har for oss <3 hele kjøkkenet er nå fylt opp med gaver som venter på å bli pakket inn, og jeg med min rygg trenger tiden, for her går det kraftig seint!

Jeg merker at jula faktisk kan bli noe jeg gleder meg til, jeg kjenner det på stemningen i kroppen og med tanke på at denne høytiden har frembringt enorm angst i meg, så er jeg på gli og nærmer meg å kunne si at jeg faktisk gleder meg 🙂 etterhvert som forberedelsene kommer i havn og vi unngår og stresse med tingene, så har jeg litt sansen for dette. Det handler om medmenneskeligheten og kjærligheten for hverandre, og i min ånd på alle punkter! Jeg håper bare at jeg kan spre litt juleglede hos mennesker som liker julen like lite som meg 🙂 når jeg klarer å finne en smule glede i dette, så regner jeg med at det er mulig også for andre :).

Denne dagen her har vært behagelig og deilig, og jeg lader opp til rotfylling hos tannlegen og en legetime i morgen, og jeg kjenner på denne angsten for de begge. Jeg har vel brukt mesteparten av livet til å unngå disse for alt det har vært verdt, og resultatene er ødelagte tenner og en skrantende helse på grunn av livsstil.. man vinner ingenting på å unngå noen av dem, og forholdet mitt til både leger og tannleger har komt seg kraftig.. nå setter jeg meg i tannlegestolen lett som det er, og før måtte jeg ha med meg noen som fysisk tvang meg innpå kontoret der, ofte stakk jeg med heisen ned igjen, eller stoppet utenfor døren og bare snudde, så jeg har kommet langt også når det gjelder denne skrekken for leger generelt. Jeg har blitt voksen og innser at dem bare ønsker mitt beste, selvom jeg har en indre tanke om at tannleger faktisk digger jobben sin og torturen dem kan utsette pasientene for, jeg tror hele rusen deres ligger i akkurat dette, og en periode måtte jeg faktisk gå på legekontoret 1 time før tannlegetimene mine og få kraftige doser beroligende bare for å klare å møte opp. Å face frykten har alltid hjulpet meg over kneika, og jeg blir provosert over mennesker som er redd ufarlige ting og som ikke gjør noe med det, og forer angsten sin ved å unngå det dem er redd for. Jeg er knallhard med meg selv, men også med andre, det er tøff kjærlighet som funker. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg prøver å få orden på kaoset rundt oss, med gaver og prosjekter som skal ferdigstilles, jeg hater å ha masse uferdige ting rundt meg og prøver å få unnagjort alt fortest mulig. Vi har bestemt oss for at vi skal pynte til jul den 1.desember, så nå prøver jeg og rydde og vaske i krinker og kroker før den tid, jeg satser på at førjulstiden blir en ny og fin opplevelse for oss to her i heimen, og det føles så rart å sitte og si at jeg skal pynte til jul og pakke inn gaver til menneskene rundt oss. Psykisk tror jeg at jeg allerede har tatt ett oppgjør med denne perioden i året som alltid har vært en mørketid for meg på alle måter. Jeg har så lyst og være glad i jula, og som mor på avstand må jeg finne andre måter og feire ekte jul på. Det er så mange av disse tradisjonene som blir meningsløse uten barna i huset, men vi må bare finne våres egne måter og egne tradisjoner, for det er tross alt den første julen sammen vi feirer <3

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg tror noe skjer den dagen du får vite om at du er gravid, det vokser frem en kjærlighet som er unik og ekte, og helt anderledes enn all annen kjærlighet man kan føle, en morskjærlighet som bare du som mor kan føle og vise for barnet ditt, og man kan flytte barna 1000 mil ifra deg, men aldri ta ifra deg dette båndet som er mellom mor og barn.

Jeg har slitt i mange år med å finne min plass i barna mine sine liv, og har prøvd og feilet igjennom en årrekke. Barna mine ble tvangsplasserte bort oktober 2008, dem ble revet bort ifra meg og jeg ble for alvor en narkoman og gikk til bunnen. Det er veldig få mennesker som kjente meg den gangen, som fortsatt er en del av livet mitt, og bare disse få vet hvor forandret jeg faktisk er. Den jenta jeg var den gangen ligner overhode ikke på det mennesket jeg er den dag i dag, heldigvis for det. Jeg var ikke istand til å sette barnas behov foran mine egne, og jeg hadde ikke motstanden i meg den gangen. Hadde det samme skjedd nå så hadde resultatet blitt så anderledes, og jeg føler på mange måter at jeg var altfor ung til å ta dette ansvaret, man er ikke klar i hodet til å sette andre mennesker foran seg selv i denne alderen, slik er det bare, uten at jeg skal bortforklare noe som helst. Ansvaret for det som skjedde tar jeg helt og fullt selv, rusen var bare en tilfeldig vei jeg valgte å gå selv. 

Å dele åpent og ærlig er enkelt for meg nå, det har blitt en del av hverdagen min, dette å blottlegge sjelen hver gang jeg føler på noe, for å opplyse men mest av alt å tømme meg selv for tanker som ville være skadelige i lengden. Jeg merker at jeg føler jeg legger bånd på meg selv når det kommer til barna mine, det er litt mer vondere og skrive om dem, enn at jeg selv har driti på draget, jeg er mer sårbar når det kommer til dem og føler for å lukke meg fullstendig med en gang jeg nærmer meg dette temaet, og jeg vet av erfaring at det er akkurat slike tema det er viktig for meg selv og skrive om, for etterpå føles det så mye bedre. Å snakke om barna mine er noe nytt for meg, og ingenting jeg har åpnet opp om før, det blir rett og slett altfor personlig og vondt, men jeg er på gli! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror vi mødre ruser oss på en annen måte, vi har dette instinktet inni oss, vi tenker over konsekvensene hele veien, selvom vi ofte velger feil, så har vi alltid barna våres i bakhodet. Kvinner og rus er komplex og ett vanskelig tema mange unngår. Jeg er ikke kjent for å tråkke lett og tenker at å være åpen også om disse tingene som stikker kan føre til at andre våger og nærme seg dette emnet også. Jeg heier skikkelig på mødrene der ute, som atter igjen sitter uten barna sine i julen, det er en omstilling som ikke faller oss naturlig, vi skal ha barna våres for at det skal bli jul. Jeg krysser alle fingre for dem som må lære seg og takle denne høytiden igjen etter å ha mistet barna sine, jeg vet hvordan det føles og det tar mange mange år før man blir den samme igjen..

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg har lagt merke til at dette er i vinden for øyeblikket, og at det faktisk ikke er forsket så mye rundt. Etter undersøkelsene å dømme så er det flest menn som ruser seg og det finnes store mørketall når det kommer til kvinner, det finnes en skam der og det er vanskelig for en mor og innrømme at man har valgt rusen foran barna sine. Det er tabu og jeg tror kvinner rett og slett har mer sanvittighet eller tenker mer på feilene dem gjør enn det menn gjør (skriver jeg i fare for å få kuttet av hodet).

Jeg selv vil tørre og påstå at jeg var en god mor for mine barn, jeg var der 24/7 og var den eneste som klarte å roe dem to. Barna mine var alt for meg og jeg fikk 4år sammen med datteren min der jeg var en god og helt normal mamma for henne. Jeg viet hele livet til barna og satte dem først igjennom alt, jeg var veldig ung men uselvisk når det kom til barna mine, helt til rusen spiste meg rått og råte. Det finnes en skam der, en mor skal ikke sitte med sprøyta i hånden, hun skal ikke sette andre ting før barna sine, og iallefall ikke sine egne behov foran deres, det finnes en gruende dårlig sanvittighet når en mor velger rusen, som jeg faktisk ikke tror menn generelt sitter med. Nå var vi heldige og barna mine ble tvangsplasserte bort før det gikk skikkelig ille for meg, og det eneste som var feil i våres situasjon var at jeg stakk av for å ruse meg og la ansvaret over på mine foreldre. Mine barn så aldri rusen min, heldigvis, men jeg var fullstendig fraværende den siste perioden. Dette er ting jeg må bære med meg videre for resten av livet, en mor er der, 100% for barna sine alltid, hun setter alltid barna først og gir dem kjærligheten ingen andre kan, hun er tryggheten og stabiliteten, hun skal gi deg ubetinget kjærlighet og hjelpe deg og gi deg disse viktige byggeklossene du skal bruke videre i livet ditt, og når alt dette blir borte sitter man igjen med en bunnløs sorg over all tiden man har sviktet, og på alle områdene man ikke har ytt nok.

Det finnes historier der ute om når damer får kreft i puppene, og må fjerne dem, dem føler seg lenger ikke som en kvinne fordi puppene er ett symbol eller våres tegn på at vi er kvinner, og på samme måte er dette med å være en mor. Da jeg valgte rusen og mistet barna mine, så følte jeg meg lite kvinnelig, og når disse morsfølelsene forsvant følte jeg meg som ett misfoster. Hvorfor følte jeg ikke dette for barna mine som jeg skulle? Hvorfor hadde jeg det ikke værre med meg selv? Hvordan kunne jeg la dette skje? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I ufattelig mange år har jeg hatet meg selv for det som skjedde, jeg har gått med ett intenst hat mot meg selv, fordi jeg lot dette skje. En mor skal ikke la slike ting skje, vi er bygd opp for å beskytte barna våres, og det jeg har gjort har gått imot alt av naturlige instinkter. Jeg mistet disse morsinstinktene etterhvert som jeg ble hektet av rusen, og det sier litt om hvor sterk denne kraften er. Vi får tilogmed høre det allerede når vi ligger og føder disse barna! Vi får beskjed om å ikke være så redde, fordi dette er naturlig og kroppen vet akkurat hva den skal gjøre, vi er bygde for dette, det er dette som er naturens gang, og vi er skapte for å gjøre dette, føde barn og oppdra barna våres. Hva når disse naturlige reaksjonene og instinktene våres svikter? Hva er vi da? Jeg følte meg lite menneskelig, som ett dårlig og mislykka menneske som ikke en gang klarte disse naturlige tingene som alle andre mestrer. Når jeg ikke en gang klarte å ta vare på mine egne barn, hvordan skulle jeg klare å leve videre med meg selv?

Jeg kom til ett punkt, der jeg hadde prøvd alt i min makt. Jeg hadde prøvd å ta mitt eget liv mange ganger, jeg hadde prøvd å ruse meg fullstendig bort, men så kom tanken til meg, tanken om hva som ville skje om jeg døde av rusen? 

Jeg har vært LIVREDD i mange år for å dø av rusen, fordi barna mine ble plasserte bort på grunn av den, og om jeg ville dø av rusen ville alt vært bortkastet. Jeg har tenkt igjennom det mange ganger, hvordan dem ville ha reagert og om dem ville bebreidet seg selv, hvilke tanker ville dem sittet igjen med om jeg klarte å ta mitt eget liv da dem ble tatt ifra meg? Slike tanker har holdt meg igjen her i livet, jeg ønsker ikke å la min rus være deres ansvar, det er mitt værste mareritt.

Å være mor og rusavhengig vil jeg si er som å være ett dyr i bur, man kan ikke gjøre noe med fortiden og alle feilene man har gjort, man kan ikke leve med seg selv og hate seg selv lenger, man har mistet det viktigste man har i livet, og må begynne etterhvert og fokusere på sitt eget liv og gjøre endringer, som på lang sikt viser resultater man kan vise disse barna sine. Det er en forferdelig ensom kamp, for ingen andre kan føle eller forstå det du føler, og jeg har valgt og aldri snakke om dette før. Jeg prøver å leve hver eneste dag med disse to i bakhodet, selvom jeg ikke har dem her så er dem alltid med meg, og er mine to største motivasjoner. Jeg har vært heldig og har hatt kontakt med dem helt siden dem ble tvangsplasserte bort ifra meg, og har aldri mistet dette båndet mellom oss, men vi har mistet mye på veien, og savnet etter å gjøre disse normale tingene sammen har alltid vært en del av forholdet våres. Det finnes ikke naturlig og være mor på avstand, det går imot alle instinkter, og igjen sitter jeg uten barna mine og det eneste jeg kan gjøre er å vise dem at jeg har forandret meg for dem, at jeg er sterk nok og klarer meg selv, slik at dem kan leve livene sine uten bekymringer for hvordan jeg har det. Jeg skylder dem denne roen, jeg skylder dem alt her i verden, og jeg skal ikke være en av disse tingene dem føler dem må passe på, fordi jeg har selv vært ett slikt barn. Å være mor og rusavhengig er vanskeligere og langt mer skamfullt en de fleste kan forestille seg, selvom man tar barna bort ifra en mor, vil en alltid være en mor i hjertet, og sorgen går aldri over.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det skjer bare større og fetere ting og jeg får muligheter jeg aldri noensinne kunne drømme om! På torsdag skal jeg være med på en podcast og jeg undrer meg over hvordan dette skal gå! Den vil handle om juletiden og lyset vi alle kan spre rundt oss! Jeg vil også få ett spørsmål om hva mitt beste juleminne er og det eneste jeg kommer på er den tiden da jeg hadde barna mine hjemme med meg og feiret deres første juler, da alt var på stell og livet smilte, før alle problemene mine kom og den gangen det var stabilt rundt oss, den gangen da vi var en familie med alt det innebefatter. Den gangen var jeg lykkelig og uviten om fremtiden som lå foran meg, naiv og ung og visste lite om bakdelene ved livets harde lære, og bare fokuserte på disse to barna jeg en gang var alt for! 

Siden den gangen har jeg ikke hatt en eneste bra jul, og denne førjulstiden har alltid vært ekstra preget av rusen. Det er noe som skjer med oss når det nærmer seg jul, det er allment godkjent og være full og man drikker ekstra mye. Det er en uhyggelig tendens til å skje negative ting rett før jul, det virker kansje slik og det stemmer sikkert ikke men alltid rett før jul får vi dødsbudskaper som kommer helt utav det blå. Jeg tenker sikkert veldig negativt nå, men jeg har jo bestemt meg for å gjøre dette året spesielt og bra! Men denne tiden bringer frem mange minner som jeg har prøvd å fortrenge veldig lenge. 

Det blir virkelig rart at hjemmet ikke er fylt opp med alkohol denne jula, og at jeg ikke stresser med å telle dagene ølsalget er stengt, det har jo på mange måter blitt en tradisjon i seg selv, dette og måtte planlegge flere dager med stengte butikker, og hvor mange ekstra seksere man må ha i hus. Det blir rart å bare fokusere på gavene vi skal handle inn i år, for jeg har faktisk aldri kjøpt julegaver til andre en de jeg feirer sammen med og barna mine, jeg har aldri tenkt på å handle inn gaver til noen, selvom jeg selv har fått massevis. I denne voksne edrue verden så fokuserer jeg på mange ting jeg aldri en gang har ofret en tanke! Som å fylle fryseren og planlegge julehandelen nå som situasjonen er så alvorlig rundt oss, jeg sitter med tanker som jeg aldri noensinne har hatt før, voksne tanker rundt høytiden jeg har brukt så mye krefter på å fortrenge igjennom årene. Det føles viktig i år, og gjøre det spesielt! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I fjor bestemte jeg meg også for å gjøre den første julen jeg og min kjære hadde sammen perfekt, men jeg endte jo som kjent opp med knekt rygg og innlagt hele jul og nyttår, og jeg føler på mange måter at i år er våres første jul sammen, siden jeg halvparten av tiden var neddopet på sterk morfin i fjor. Jeg har så lyst å gjøre ett oppgjør med denne høytiden, slik at jeg en gang kan kjenne på denne julegleden det virker som om alle andre rundt meg kjenner på, denne kriblingen i magen som jeg hadde som liten, der man genuint gledet seg til denne magiske tiden, jeg savner det! 

Jeg er så ivrig etter å gjøre forskjell der ute, være en person som står opp for andre og som kan gjøre endringer som er viktige, men jeg innser hvor lite makt jeg har og hvor liten jeg er i den store sammenhengen, og det eneste jeg kan gjøre er å sørge for at alle rundt meg har det bra, og bruke denne bloggen som ett viktig talerør for å få ut meningene mine. Jeg har så mye på hjertet, og er så heldig som har dere som ønsker å lære mer om meg og om hvordan det kunne gå så ille som det gjor. Jeg står fortsatt og gir meg aldri! <3 masse kjærlighet <3

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Tausheten min startet allerede i 5-6årsalderen da jeg var livredd for barnevernet og for å si noe til noen, slik at disse skumle skikkelsene som jeg ikke ante hva var skulle komme og kidnappe meg og flytte meg langt bort til mennesker jeg ikke kjente, og helt ubevisst vokste det opp en angst i meg for å åpne meg til andre mennesker, og såg regelrett på alle som farer. Jeg var skrekkslagen den dagen mamma oppdaget at jeg ble utsatt for mobbing på barneskolen, og mitt største mareritt var akkurat dette. En i klassen sa høyt at han håpte båten gikk ned da jeg og mamma skulle ta den til Bergen, og hun kom og hentet meg. Det var som om å få en kniv stukket langt inni magen for så å vri den rundt, det jeg hadde prøvd å skjule over så lang tid lå foran meg, jeg måtte konfrontere det jeg hadde vært så redd for og hatt ekte angst for skulle skje. Jeg løy på skolen om hjemmesituasjonen for så å lyge om skolesituasjonen hjemme, for mitt værste mareritt var at mamma skulle komme på skolen i ett raseri, eller enda værre! At pappa skulle komme på skolen drita full og ta alle for seg.. .. i en barnekropp er slike situasjoner ikke til å holde ut, og etter at jeg ble antastet som 5åring vokste det frem en redsel for også voksne mennesker, og spesielt menn. Jeg var faktisk redd for mannfolk helt til jeg startet å ligge med dem i 15årsalderen. Jeg husker på ungdomskolen at en lærer kom inni garderobene våres, og jeg sluttet å ha gym og bad disse 3årene på ungdomskolen. Jeg nektet å stå i fare for at ett mannfolk skulle komme plutselig inn, men turde ikke å fortelle noen om angsten, jeg ble heller den jenta folk trodde bare var lat og ikke orket gymmen, selvom jeg var turner i 5år og elsket aktivitet. 

Da barnevernet ble innblandet på ungdomskolen var dette en eneste fadese, jeg opplevde grov mobbing igjennom hele barne og ungdomskolen og der kom barnevernet inn og skulle snakke med meg, og dem sender altså mammaen til den værste mobberen inn for å høre om det var hjemmesituasjonen min som førte til fraværet på skolen. Jeg stivnet til og klarte ikke å si noe, men nå ser jeg hvor sinnsyk denne situasjonen var. På våres skole skjedde det ingen mobbing, det var ingen som ble mobbet der, og man måtte ikke forveksle uskyldig terging og mobbing, det var viktig og få frem alle de gangene jeg sa ifra. Nå ser jeg at denne oppveksten med hjemmesituasjonen min og mobbingen på skolen selvsagt vil sette spor i meg, selv ikke en voksen kunne holdt ut å hatt det slik over tid.

Jeg har lært helt ifra jeg var liten at det jeg har å si ikke har noen betydning, at man aldri skal åpne seg for noen og alltid holde ting for seg selv. Jeg lærte at jeg ikke var verdt noe som helst helt ifra starten av, og uskylden min og denne barnslige tankegangen der man er naiv ble revet bort ifra meg, jeg har måttet tenke som en voksen helt ifra jeg var veldig liten, og jeg har mistet mye på veien som jeg aldri får igjen. Denne frykten for alt og hele verden rundt meg startet tidlig, det er noe grunnleggende som er borte og som jeg prøver å bygge opp igjen nå i voksen alder, og jeg er så glad for at barna mine ble tatt ifra meg slik at dem fikk denne tjangsen som jeg aldri fikk selv. Takk Gud for at dem ble plasserte bort og ikke fikk med seg rusen og jævelskapen som skjedde! Jeg har vokst opp med denne, og biter som normale barn får igjennom barndommen er fullstendig revet bort og kan aldri erstattes med noe. Jeg fikk ikke min barndom men det fikk barna mine, og jeg takker barnevernet for dette, selvom det skjedde på mange dårlige måter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne tausheten ønsker jeg å bryte, jeg ønsker å bruke historien min til noe som noen kan lære noe av, slik at barna som nå vokser opp slipper og sitte med disse tankene om en ødelagt barndom av mobbing og rus. Barn trenger regler og rutiner rundt hverdagen sin, dem trenger klare grenser og stabiliteten, barn skal ikke eksponeres for de voksnes liv og problemer, men bli skjermet så langt det lar seg gjøre. Ingen barn skal ha voksne tanker og byrder på sine skuldre, dem skal ikke gå med bekymringene til sine foreldre og gnage på det, det er vanskelig nok å vokse opp, om dem ikke skal ha ballasten til de voksne også og ta hensyn til. Jeg har opplevd så mange ting ett barn aldri skal måtte oppleve, og jeg håper at min historie får noen til å tenke seg litt om. Rus og barn har ingenting med hverandre å gjøre! Barn skal ikke tvinges til taushet av redsel for konsekvensene av å fortelle sannheten!

Meld dere inni gruppa mi på facebook her! : https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share