Tausheten min startet allerede i 5-6årsalderen da jeg var livredd for barnevernet og for å si noe til noen, slik at disse skumle skikkelsene som jeg ikke ante hva var skulle komme og kidnappe meg og flytte meg langt bort til mennesker jeg ikke kjente, og helt ubevisst vokste det opp en angst i meg for å åpne meg til andre mennesker, og såg regelrett på alle som farer. Jeg var skrekkslagen den dagen mamma oppdaget at jeg ble utsatt for mobbing på barneskolen, og mitt største mareritt var akkurat dette. En i klassen sa høyt at han håpte båten gikk ned da jeg og mamma skulle ta den til Bergen, og hun kom og hentet meg. Det var som om å få en kniv stukket langt inni magen for så å vri den rundt, det jeg hadde prøvd å skjule over så lang tid lå foran meg, jeg måtte konfrontere det jeg hadde vært så redd for og hatt ekte angst for skulle skje. Jeg løy på skolen om hjemmesituasjonen for så å lyge om skolesituasjonen hjemme, for mitt værste mareritt var at mamma skulle komme på skolen i ett raseri, eller enda værre! At pappa skulle komme på skolen drita full og ta alle for seg.. .. i en barnekropp er slike situasjoner ikke til å holde ut, og etter at jeg ble antastet som 5åring vokste det frem en redsel for også voksne mennesker, og spesielt menn. Jeg var faktisk redd for mannfolk helt til jeg startet å ligge med dem i 15årsalderen. Jeg husker på ungdomskolen at en lærer kom inni garderobene våres, og jeg sluttet å ha gym og bad disse 3årene på ungdomskolen. Jeg nektet å stå i fare for at ett mannfolk skulle komme plutselig inn, men turde ikke å fortelle noen om angsten, jeg ble heller den jenta folk trodde bare var lat og ikke orket gymmen, selvom jeg var turner i 5år og elsket aktivitet.
Da barnevernet ble innblandet på ungdomskolen var dette en eneste fadese, jeg opplevde grov mobbing igjennom hele barne og ungdomskolen og der kom barnevernet inn og skulle snakke med meg, og dem sender altså mammaen til den værste mobberen inn for å høre om det var hjemmesituasjonen min som førte til fraværet på skolen. Jeg stivnet til og klarte ikke å si noe, men nå ser jeg hvor sinnsyk denne situasjonen var. På våres skole skjedde det ingen mobbing, det var ingen som ble mobbet der, og man måtte ikke forveksle uskyldig terging og mobbing, det var viktig og få frem alle de gangene jeg sa ifra. Nå ser jeg at denne oppveksten med hjemmesituasjonen min og mobbingen på skolen selvsagt vil sette spor i meg, selv ikke en voksen kunne holdt ut å hatt det slik over tid.
Jeg har lært helt ifra jeg var liten at det jeg har å si ikke har noen betydning, at man aldri skal åpne seg for noen og alltid holde ting for seg selv. Jeg lærte at jeg ikke var verdt noe som helst helt ifra starten av, og uskylden min og denne barnslige tankegangen der man er naiv ble revet bort ifra meg, jeg har måttet tenke som en voksen helt ifra jeg var veldig liten, og jeg har mistet mye på veien som jeg aldri får igjen. Denne frykten for alt og hele verden rundt meg startet tidlig, det er noe grunnleggende som er borte og som jeg prøver å bygge opp igjen nå i voksen alder, og jeg er så glad for at barna mine ble tatt ifra meg slik at dem fikk denne tjangsen som jeg aldri fikk selv. Takk Gud for at dem ble plasserte bort og ikke fikk med seg rusen og jævelskapen som skjedde! Jeg har vokst opp med denne, og biter som normale barn får igjennom barndommen er fullstendig revet bort og kan aldri erstattes med noe. Jeg fikk ikke min barndom men det fikk barna mine, og jeg takker barnevernet for dette, selvom det skjedde på mange dårlige måter.
Denne tausheten ønsker jeg å bryte, jeg ønsker å bruke historien min til noe som noen kan lære noe av, slik at barna som nå vokser opp slipper og sitte med disse tankene om en ødelagt barndom av mobbing og rus. Barn trenger regler og rutiner rundt hverdagen sin, dem trenger klare grenser og stabiliteten, barn skal ikke eksponeres for de voksnes liv og problemer, men bli skjermet så langt det lar seg gjøre. Ingen barn skal ha voksne tanker og byrder på sine skuldre, dem skal ikke gå med bekymringene til sine foreldre og gnage på det, det er vanskelig nok å vokse opp, om dem ikke skal ha ballasten til de voksne også og ta hensyn til. Jeg har opplevd så mange ting ett barn aldri skal måtte oppleve, og jeg håper at min historie får noen til å tenke seg litt om. Rus og barn har ingenting med hverandre å gjøre! Barn skal ikke tvinges til taushet av redsel for konsekvensene av å fortelle sannheten! 
Meld dere inni gruppa mi på facebook her! : https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
