I dag føles det slik, at alt ugangen jeg har gjort iløpet av livet hevner seg og at karma er etter meg! Alt som kan gå galt gjør det, og jeg sitter med smerter fra helvetet i ryggen og spiser mat før jeg skal til tannlegen og rotfylle! Jeg ser virkelig ikke frem til å toppe smertene mine med enda mer smerte og ubehag!
Jeg skulle hjelpe pappa og handle og flere ganger holdt jeg på og gå i bakken. Jeg innser at jeg ikke er så sterk rent fysisk, men jeg blir like sjokkert hver gang når jeg ser hvor lite jeg faktisk tåler. Jeg er totalt imot alt av smertestillende også, noe som igjen går utover meg selv og livskvaliteten. Karma is a bitch! Og å gå ifra å være helt oppegående til å gå med knekt rygg og masse metall i kroppen anbefaler jeg ingen, aldri i verden trodde jeg at den siste fyllekula mi ville prege resten av livet mitt på denne måten, og savnet etter alle disse tingene jeg ikke lenger kan gjøre er ett faktum. Det eneste man kan gjøre er å fokusere på alle disse tingene jeg fortsatt kan, og jeg høres sikkert negativ ut, men det er smertene som taler for meg akkurat nå. 
Dette er en av disse dagene der det er tryggest og bare holde seg i ro og hjemme, man kjenner bare på seg at alt kan gå galt i dag, og denne dagen føyer seg inni rekken over dårlige dager. Jeg tenker at om jeg nå hadde gått i fast jobb, og måtte ringe til arbeidsplassen min hver gang jeg hadde en dårlig dag, så ville jeg blitt lite likt der og bare en negativ kollega som la byrdene over på andre hele tiden, jeg er glad jeg har det såpass flexibelt akkurat nå, og at jeg kan styre mine egne dager. Mitt værste mareritt er å aldri komme meg i jobb igjen, og ikke føle meg nyttig eller som en ressurs men heldigvis har jeg mange prosjekter på privaten som gir meg denne følelsen av å ha gjort noe bra. Kroppen min svikter meg fullstendig idet snøen kommer ned i fjellene, det er som om jeg kjenner platene og skruene i ryggen og hver eneste bevegelse er ubehagelig og vond. Jeg prøver og holde fast på tanken om at det vil bli bedre, men den drømmen slukket legen som fortalte meg at etter 1år så ser man hvordan livet videre blir, og for min del gruer jeg meg litt. Det er tross alt 1år siden den 18.desember, og fremgangen har på en måte flatet ut, og det eneste jeg kan gjøre nå er å tilrettelegge for handikappet mitt.
Tankene mine vandrer til hvordan livet mitt ville være om jeg bare fortsatte og ruse meg som jeg ellers ville gjort, og takket være legen på Førde sjukehus så tok jeg en ny vending i livet. Hun fortalte meg rett ut at jeg ville dø om jeg dro hjem og fortsatte, og for første gang trodde jeg på det. Jeg har fått fortalt mange ganger at dette vil bli døden min, men jeg har aldri lyttet og tatt det til meg. Om jeg hadde gått med disse smertene ville rusen tatt meg fullstendig, og det ville blitt nok en ynskyldning til å ruse seg enda mer. Å tenke på det andre utfallet er skummelt, og jeg blir bare enda mer takknemlig for det livet jeg nå lever! Å være fullstendig kontrollert av rusen sin, som man selv har valgt, og ikke komme seg ut eller se noen håp unner jeg ingen. Jeg viser nå veien, og håper andre følger med. 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
