Traumene mine er noe jeg ønsker å gjøre noe med og arbeide med NÅR jeg opplever dem, når jeg ikke føler meg totalt traumatisert og når det ikke er ferskt så har jeg mest lyst å glemme det og gå videre, men hva om det skjer igjen og igjen? Og hva om det blir sterkere neste gang? Denne gangen klarte jeg og beholde hodet oppi det hele, hva om traumeterapien setter igang traumene igjen og jeg må igjennom to uker med indre krig igjen? I dag skal jeg til psykolog igjen, og jeg har ytret ønske om å gå nærmere inni traumene mine for og være sterk nok til å takle disse demonene ifra fortiden min, men da stod jeg midt oppi det og kjente at det var viktigst av alt.
Traumer er komplisert og dem kan aktiveres av uforklarlige ting. Hos meg er det noe bestemt, noe jeg vet kommer og jeg må finne måter og håndtere det på. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan unngå disse situasjonene fordi jeg bor her jeg bor, og fordi jeg i fremtiden kommer til å plutselig møte på det som trigger traumene mine, jeg kan ikke bure meg inne og unngå og være meg selv, bare fordi disse farene er ute. Men jeg har funnet ut at disse demonene ifra fortiden ikke er reelt farlig for meg, og jeg har jobbet knallhardt med meg selv for å komme meg ovenpå siden sist anfallet ble utløst. Jeg er ikke villig til å leve med disse traumene, og må jobbe med dem også i gode perioder, det er jo da det fungerer best.
Det er vanskelig å forklare fordi det er så komplex. Jeg har opplevd ting i fortiden som handler om kontroll, noen hadde den fulle og hele kontrollen over meg, og hver gang jeg får en fornemmelse av at dette mennesket er i nærheten så går jeg i fullstendig lockdown. Det er som å bli kastet tilbake til kontrollen, som om jeg ikke har forandret meg det slag, at jeg er den svake jenta som lot andre kontrollere seg, og jeg er klar for å bryte dette mønsteret som bare går utover meg selv. Jeg kan ikke la fortiden styre hverdagen min lenger, da vil jeg ikke klare å være rusfri over tid, jeg må finne meg metoder der jeg kan jobbe med meg selv, og gi slipp på en periode i livet mitt jeg angrer mest på. Jeg ligner overhode ikke lenger på den jenta, jeg er sterk nå og er klar til å gå videre.
Det føles ganske så rart å si at jeg ser frem til å gå til psykologen min hver gang, og dem som kjenner meg vet hvor stor angst jeg hadde for slike ting. Jeg mura meg inne og fortalte aldri noe til noen, og slapp ingen inn i mitt univers, jeg holdt alltid alt for meg selv og nå sitter jeg og åpner meg for hele Norge på en blogg, der jeg ikke aner hvem som leser eller hvilke motiver dem har. Åpenheten har reddet meg i mange situasjoner, som ville ført til rus igjen, og når man deler tar man brodden av alle disse tingene som ville være farer for ett menneske som meg, jeg er lei av å bære på alt dette aleine, det blir tungt etterhvert, og det er faktisk ikke så farlig og blottlegge seg offentlig på en blogg lenger, jeg har gjort værre ting før 🙂 ha en strålende onsdag alle sammen!
Legger ved bilde av Mikkel rev som vi satt i bilen og såg på lenge i går! Fasinerende dyr! 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
