Jeg har lagt merke til at dette er i vinden for øyeblikket, og at det faktisk ikke er forsket så mye rundt. Etter undersøkelsene å dømme så er det flest menn som ruser seg og det finnes store mørketall når det kommer til kvinner, det finnes en skam der og det er vanskelig for en mor og innrømme at man har valgt rusen foran barna sine. Det er tabu og jeg tror kvinner rett og slett har mer sanvittighet eller tenker mer på feilene dem gjør enn det menn gjør (skriver jeg i fare for å få kuttet av hodet).

Jeg selv vil tørre og påstå at jeg var en god mor for mine barn, jeg var der 24/7 og var den eneste som klarte å roe dem to. Barna mine var alt for meg og jeg fikk 4år sammen med datteren min der jeg var en god og helt normal mamma for henne. Jeg viet hele livet til barna og satte dem først igjennom alt, jeg var veldig ung men uselvisk når det kom til barna mine, helt til rusen spiste meg rått og råte. Det finnes en skam der, en mor skal ikke sitte med sprøyta i hånden, hun skal ikke sette andre ting før barna sine, og iallefall ikke sine egne behov foran deres, det finnes en gruende dårlig sanvittighet når en mor velger rusen, som jeg faktisk ikke tror menn generelt sitter med. Nå var vi heldige og barna mine ble tvangsplasserte bort før det gikk skikkelig ille for meg, og det eneste som var feil i våres situasjon var at jeg stakk av for å ruse meg og la ansvaret over på mine foreldre. Mine barn så aldri rusen min, heldigvis, men jeg var fullstendig fraværende den siste perioden. Dette er ting jeg må bære med meg videre for resten av livet, en mor er der, 100% for barna sine alltid, hun setter alltid barna først og gir dem kjærligheten ingen andre kan, hun er tryggheten og stabiliteten, hun skal gi deg ubetinget kjærlighet og hjelpe deg og gi deg disse viktige byggeklossene du skal bruke videre i livet ditt, og når alt dette blir borte sitter man igjen med en bunnløs sorg over all tiden man har sviktet, og på alle områdene man ikke har ytt nok.

Det finnes historier der ute om når damer får kreft i puppene, og må fjerne dem, dem føler seg lenger ikke som en kvinne fordi puppene er ett symbol eller våres tegn på at vi er kvinner, og på samme måte er dette med å være en mor. Da jeg valgte rusen og mistet barna mine, så følte jeg meg lite kvinnelig, og når disse morsfølelsene forsvant følte jeg meg som ett misfoster. Hvorfor følte jeg ikke dette for barna mine som jeg skulle? Hvorfor hadde jeg det ikke værre med meg selv? Hvordan kunne jeg la dette skje? 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I ufattelig mange år har jeg hatet meg selv for det som skjedde, jeg har gått med ett intenst hat mot meg selv, fordi jeg lot dette skje. En mor skal ikke la slike ting skje, vi er bygd opp for å beskytte barna våres, og det jeg har gjort har gått imot alt av naturlige instinkter. Jeg mistet disse morsinstinktene etterhvert som jeg ble hektet av rusen, og det sier litt om hvor sterk denne kraften er. Vi får tilogmed høre det allerede når vi ligger og føder disse barna! Vi får beskjed om å ikke være så redde, fordi dette er naturlig og kroppen vet akkurat hva den skal gjøre, vi er bygde for dette, det er dette som er naturens gang, og vi er skapte for å gjøre dette, føde barn og oppdra barna våres. Hva når disse naturlige reaksjonene og instinktene våres svikter? Hva er vi da? Jeg følte meg lite menneskelig, som ett dårlig og mislykka menneske som ikke en gang klarte disse naturlige tingene som alle andre mestrer. Når jeg ikke en gang klarte å ta vare på mine egne barn, hvordan skulle jeg klare å leve videre med meg selv?

Jeg kom til ett punkt, der jeg hadde prøvd alt i min makt. Jeg hadde prøvd å ta mitt eget liv mange ganger, jeg hadde prøvd å ruse meg fullstendig bort, men så kom tanken til meg, tanken om hva som ville skje om jeg døde av rusen? 

Jeg har vært LIVREDD i mange år for å dø av rusen, fordi barna mine ble plasserte bort på grunn av den, og om jeg ville dø av rusen ville alt vært bortkastet. Jeg har tenkt igjennom det mange ganger, hvordan dem ville ha reagert og om dem ville bebreidet seg selv, hvilke tanker ville dem sittet igjen med om jeg klarte å ta mitt eget liv da dem ble tatt ifra meg? Slike tanker har holdt meg igjen her i livet, jeg ønsker ikke å la min rus være deres ansvar, det er mitt værste mareritt.

Å være mor og rusavhengig vil jeg si er som å være ett dyr i bur, man kan ikke gjøre noe med fortiden og alle feilene man har gjort, man kan ikke leve med seg selv og hate seg selv lenger, man har mistet det viktigste man har i livet, og må begynne etterhvert og fokusere på sitt eget liv og gjøre endringer, som på lang sikt viser resultater man kan vise disse barna sine. Det er en forferdelig ensom kamp, for ingen andre kan føle eller forstå det du føler, og jeg har valgt og aldri snakke om dette før. Jeg prøver å leve hver eneste dag med disse to i bakhodet, selvom jeg ikke har dem her så er dem alltid med meg, og er mine to største motivasjoner. Jeg har vært heldig og har hatt kontakt med dem helt siden dem ble tvangsplasserte bort ifra meg, og har aldri mistet dette båndet mellom oss, men vi har mistet mye på veien, og savnet etter å gjøre disse normale tingene sammen har alltid vært en del av forholdet våres. Det finnes ikke naturlig og være mor på avstand, det går imot alle instinkter, og igjen sitter jeg uten barna mine og det eneste jeg kan gjøre er å vise dem at jeg har forandret meg for dem, at jeg er sterk nok og klarer meg selv, slik at dem kan leve livene sine uten bekymringer for hvordan jeg har det. Jeg skylder dem denne roen, jeg skylder dem alt her i verden, og jeg skal ikke være en av disse tingene dem føler dem må passe på, fordi jeg har selv vært ett slikt barn. Å være mor og rusavhengig er vanskeligere og langt mer skamfullt en de fleste kan forestille seg, selvom man tar barna bort ifra en mor, vil en alltid være en mor i hjertet, og sorgen går aldri over.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share