Jeg tror noe skjer den dagen du får vite om at du er gravid, det vokser frem en kjærlighet som er unik og ekte, og helt anderledes enn all annen kjærlighet man kan føle, en morskjærlighet som bare du som mor kan føle og vise for barnet ditt, og man kan flytte barna 1000 mil ifra deg, men aldri ta ifra deg dette båndet som er mellom mor og barn.
Jeg har slitt i mange år med å finne min plass i barna mine sine liv, og har prøvd og feilet igjennom en årrekke. Barna mine ble tvangsplasserte bort oktober 2008, dem ble revet bort ifra meg og jeg ble for alvor en narkoman og gikk til bunnen. Det er veldig få mennesker som kjente meg den gangen, som fortsatt er en del av livet mitt, og bare disse få vet hvor forandret jeg faktisk er. Den jenta jeg var den gangen ligner overhode ikke på det mennesket jeg er den dag i dag, heldigvis for det. Jeg var ikke istand til å sette barnas behov foran mine egne, og jeg hadde ikke motstanden i meg den gangen. Hadde det samme skjedd nå så hadde resultatet blitt så anderledes, og jeg føler på mange måter at jeg var altfor ung til å ta dette ansvaret, man er ikke klar i hodet til å sette andre mennesker foran seg selv i denne alderen, slik er det bare, uten at jeg skal bortforklare noe som helst. Ansvaret for det som skjedde tar jeg helt og fullt selv, rusen var bare en tilfeldig vei jeg valgte å gå selv.
Å dele åpent og ærlig er enkelt for meg nå, det har blitt en del av hverdagen min, dette å blottlegge sjelen hver gang jeg føler på noe, for å opplyse men mest av alt å tømme meg selv for tanker som ville være skadelige i lengden. Jeg merker at jeg føler jeg legger bånd på meg selv når det kommer til barna mine, det er litt mer vondere og skrive om dem, enn at jeg selv har driti på draget, jeg er mer sårbar når det kommer til dem og føler for å lukke meg fullstendig med en gang jeg nærmer meg dette temaet, og jeg vet av erfaring at det er akkurat slike tema det er viktig for meg selv og skrive om, for etterpå føles det så mye bedre. Å snakke om barna mine er noe nytt for meg, og ingenting jeg har åpnet opp om før, det blir rett og slett altfor personlig og vondt, men jeg er på gli!
Jeg tror vi mødre ruser oss på en annen måte, vi har dette instinktet inni oss, vi tenker over konsekvensene hele veien, selvom vi ofte velger feil, så har vi alltid barna våres i bakhodet. Kvinner og rus er komplex og ett vanskelig tema mange unngår. Jeg er ikke kjent for å tråkke lett og tenker at å være åpen også om disse tingene som stikker kan føre til at andre våger og nærme seg dette emnet også. Jeg heier skikkelig på mødrene der ute, som atter igjen sitter uten barna sine i julen, det er en omstilling som ikke faller oss naturlig, vi skal ha barna våres for at det skal bli jul. Jeg krysser alle fingre for dem som må lære seg og takle denne høytiden igjen etter å ha mistet barna sine, jeg vet hvordan det føles og det tar mange mange år før man blir den samme igjen.. 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
