Jeg føler en glede når jeg skriver dette innlegget, og en enorm respekt for legene i landet våres, men vil tørre å påstå at min lege er den beste av dem alle! Denne dama har skapt en tillit i meg, jeg som har vært livredd alt av leger og systemet hele livet. Jeg har hele veien følt at jeg har vært i trygge hender, selv da jeg lå på det værste.

Hele historien startet den 18.desember da jeg falt ned trappen hjemme og knakk ryggen min, det ble oppdaget en alvorlig blodsykdom som gjor at legene på Haukeland faktisk utsatte operasjon i hele 3 døgn, der jeg ble liggende å skrike av smerter, og jeg truet med å hoppe fra altanen om jeg ikke fikk operere, men dem turde ikke fordi jeg rett og slett kunne blø ihjel på operasjonsbordet. Jeg ble liggende på Haukeland helt fra 18.desember til over jula, og jeg følte rett og slett at jeg ble plassert der for å dø der, flere ganger. Jeg følte på stresset over å ha hundrevis av leger og sykepleiere og forholde meg til oppå de sinnsyke smertene, jeg ikke unner min værste fiende. 

Da jeg ble overflyttet til Førde sjukehus var det som en byrde lettet fra skuldrene mine, jeg var ett steg nærmere hjemme, og vi fikk rom aleine! Dagen etter juleaften ble vi flyttet så vi hadde hele romjula der og nyttårsaften, så den ble feiret på våres vis i hver sin sykeseng, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten min kjære i denne perioden. Det hadde blitt vanvittig vondt å ligge der aleine, og jeg fatter ikke hvor han hentet tålmodigheten  ifra. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å se den jeg elsket med slike smerter, og i tiden etter for å komme meg oppav sengen og i aktivitet. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Med en gang jeg kom til Førde sjukehus, så følte jeg behovet for å komme meg oppav sengen, og lysten på røyk som hadde vært fullstendig borte kom sakte men sikkert tilbake, og jeg tar det som ett sunnhetstegn i akkurat denne sammenheng. Jeg fikk en fred over meg når jeg kom dit, og jeg nøt av stillheten som var der i forhold til Haukeland. jeg ble flyttet til kreftavdelingen etter noen dager og må innrømme jeg fikk litt panikk en stund der, jeg var omringet av mennesker som akkurat hadde fått kreftdiagnosen, og jeg hørte bare snakk om disse trombocyttene som var så lave… akkurat samme som jeg hadde, bare at det ikke handlet om kreft. 

Jeg husker jeg startet å gråte, og trodde helt alvorlig at jeg selv hadde fått kreft oppi alt snakket om disse rare utrykkene jeg bare hadde hørt ifra legen, og pasientene rundt meg, så gleden var stor da denne legen kom inn, og oppdaterte meg, forklarte meg grundig men enkelt forståelig hva som feilte meg. Jeg følte med ett en ro, og forstod at hun gjor alt i sin makt for å finne ut hva som kunne forutsake denne skjeldne blodsykdommen.

Jeg hadde slike smerter på grunn av ryggen, så jeg glemte hele blodet oppi hele kaoset, men forstod at det var alvorlig. Jeg forstod alvoret når jeg merket hvor mange som passet på meg hele døgnet, men alikevel følte jeg en ro over at jeg var i de tryggeste hender. 

Tiden på sykehuset var en eneste morfinrus og håpet om å komme meg opp og ut og frem. Jeg nektet å bli liggende der, og gjor alt i min makt for å komme meg. Og litt etter litt gikk det fremover. Gleden var så stor den dagen jeg fikk lov å reise hjem, men samtalen før utskriving kommer alltid til å ligge på minnet mitt, den samtalen skulle endre livet mitt, åpne øynene mine og få meg til å ta ett livsvalg som vil vare. 

Legen var brutal og ærlig med meg, mens hun igjennom hele samtalen holdt meg i hånden og såg meg i øynene. Hun sa at hun håpte jeg ikke dro hjem og fortsatte å drikke, at det ville være døden for meg, og jeg trodde henne, for første gang i mitt liv lyttet jeg, og tok det på alvor. Mange mennesker har fortalt meg før at alkoholen ville drepe meg, at jeg måtte slutte men det har aldri nådd inn, du vet når andre sier at sukker er skadelig, eller at det er farlig å røyke? Man trekker på skuldrene og fortsetter, men denne samtalen gikk rett i hjertet mitt, den traff meg akkurat da jeg trengte det mest.

Jeg er helt overbevist om at jeg ikke hadde klart meg om det ikke hadde vært for henne, for jeg hadde jo dette hatet til alkoholen ifra da jeg brakk ryggen, men det ville vært enkelt for meg å glemme dette, og fortsette livet med rusen når smertene var borte. Det ville ikke sittet i margen min, hadde det ikke vært for blant annet henne! Hun var den første som traff meg i denne prosessen min som har endret hele livet mitt. Jeg bestemte meg den dagen for å ikke fortsette å drikke når jeg kom hjem, og siden den gang møtte jeg mennesker ifra ettervernet som virkelig satt tanken om ett edru liv ut i virkelighet for meg. 

Siden den gang så har jeg blitt godt fulgt opp, og fått god behandling for blodsykdommen, og i dag var blodplatene mine på 257! Jeg kan anses som frisk, og det er en så stor lettelse. Dem aner ikke hva som har gjort at akkurat jeg har fått dette, det kan være genetisk og helt uforklarlig, men jeg er frisk, og veldig veldig takknemlig! Da jeg ble innlagt var absolutt alle verdier , vitaminer og mineraler helt på bunn, og alt var bare røde tall, i dag er alt normalt og grønt hele veien. 

Dette er en av disse englene som jeg kaller dem! Disse menneskene som har komt inni livet mitt på magisk vis, og endret det til det positive. Jeg har blitt oppriktig glad i legen min, hun har fått meg til å endre meg helt fullstendig, og ingen ingen hadde trodd det ville skje. Du har gitt meg ett nytt håp, ett håp som alltid vil lede meg i riktig vei, du har gjort meg frisk og du har endret behandlingsmåter etterhvert som ting har blitt prøvd ut, det viser at du er dyktig og flink i jobben din, og jeg kunne ønske at alle var som du! <3 tusen tusen takk! 

Legger ved bilde av oss som er redigert 🙂 avstanden ble holdt så godt den kan mellom pasient og lege 🙂 bare om dere lurer 😉

Dog litt flau og søkkvåt etter å ha gått ute i regnet. Han dukket plutselig opp utenfor sykehuset da jeg kom ut, og lettelsen kunne senke seg over meg. Jeg var egentlig klar til noen timer til med leting i Førde by, etter å ha gått rundt på butikker og lagt igjen nummeret mitt. Haha… da jeg oppdaget han utenfor sykehuset såg han ut som en søkkvåt hund som visste han hadde gjort noe galt, så jeg klarte ikke være sur på han heller.

Man kan ikke annet enn å le! Og neste gang får vi sette GPS på hverandre, slik at vi unngår disse situasjonene! Nå er vi på ferja hjem, og jeg kjenner at gleden over gode prøver omsider kommer. Jeg har vært nærvøs da jeg har merket svimmelhet og slapphet, men prøvene har aldri vært så gode som denne gangen, og platene mine er på hele 257! Det er heeeelt normalt, og en stor oppgang med tanke på at disse bare var 16 første gangen jeg testet meg. 

Jeg kjenner det blir godt å komme hjem i dag, og jeg har planlagt ett innlegg til dere som jeg faktisk gleder meg til å skrive! Jeg må få skryte av menneskene som har betydd så mye for meg de siste 9mnd. Så det kommer 🙂 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I morgen går turen til Førde igjen, og det er mamma som skal til pers, så denne uka er proppet med saker og ting som jeg ser frem til, men mest av alt gleder jeg meg til helgen og barna mine <3

Nå sitter jeg i bilen i Førde, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har time på sykehuset om en times tid og pappa er ikke til å finne. Avtalen var at han skulle på spar kjøp og jeg skulle komme dit etter blodprøvetaking, men når jeg kom tilbake var han sporløst forsvunnet.

Planene endret seg kjapt i dag tidlig, for jeg skulle reise aleine, men han kastet seg med! Jeg vet ikke om han var redd for meg på den lange turen eller om det bare var godt å komme seg litt ut, men han trenger jo ikke å freake helt ut i Førde by! Og iallefall ikke å stikke av så godt at jeg ikke finner han noen steder. Nå har jeg kjørt rundt i en time, og vært innom de fleste butikkene her flere ganger. Jeg håper han kommer til rette, for planen min var å gå i butikker i dag, og ikke å ha gjemme og leite her i byen jeg ikke kjenner noe særlig. 

Jeg har plassert meg strategisk riktig i forhold til hvor jeg slapp mannen av, og hvor det er logisk for han å komme tilbake når han merker at tiden plutselig har gått fort ifra han. Dette var overhode ikke min plan for dagen. Men jeg ser det humoristiske i det, dette er virkelig bønder på byn! Den halte hjelper den blinde liksom. Jeg rekker jo ikke en gang å få nerver før legetimen min en gang, så disse foreldrene mine klarer visst å holde både blodtrykket og aktivitetsnivået mitt oppe.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har kjøpt niste til jakta på pappa, og noe godt til han når han er ferdig med denne runden sin. Han går nok i egne tanker og er heeeelt chill, mens jeg sitter her med hjertet i halsen. Hverdagsspenning kalles dette 🙂 

Da er dagen kommet, og jeg skal kjøre helt alene helt til Førde og på sykehus. Før hadde jeg helt vanvittig sykehusangst, som gjor at jeg unngikk det for alt det var verdt, jeg nektet og oppsøke dem, og det er kansje grunnen til at det ble som det ble.

Etter desember har sykehus blitt en rutine, det måtte bare bli det etter så mange måneder med innleggelse, prøver og stikkene deres, ja jeg hadde faktisk ingen årer å bruke igjen da jeg var ferdig, og måtte sendes til intensiven for å ta en vanlig blodprøve. Etter oppholdet på sykehuset og alle kontroller siden, så er det ikke lenger så skremmende dette her med sykehus, og jeg gleder meg egentlig til å se hvordan det står til med dette blodet som ikke oppfører seg normalt. 

Jeg har aldri vært syk i mitt liv, annet enn fyllesyk, så sjokket var stort da det ble oppdaget at blodet mitt faktisk dreper blodplatene mine. Det er disse som gjør at blodet koagulerer og stopper om du begynner å blø. Det var ganske alvorlig en periode da disse platene gikk helt ned i 16, og som skal ligge langt over 200. Det stoppet operasjon av den knekte ryggen, for dem var redd jeg ville blø ihjel under operasjonen, og tiden etter har jeg både tatt en kur med steorider som har forandret hele kroppen min og dens funksjoner, pluss 4 cellegiftkurer. Sistnevnte fungerte for meg, men steoridene ble bare en plage. Jeg krysser alle fingre i dag for at blodplatene mine er stabile som dem har vært en stund nå, og at jeg kan se fremover.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

En periode var dette altoppslukende og livet mitt måtte planlegges etter blodprøvesvarene, og alt var usikkert rundt meg. Flere ganger i uka måtte jeg sjekke med blodprøver, og vi veddet faktisk om antallet på vei inn til Førde.. hehe.. 

Det blir en spesiell dag dette her, jeg får møte kreftlegen min som jeg vil si reddet mitt liv den gangen da. Hun var brutalt ærlig med meg, og sa det rett ut akkurat da jeg trengte det. Uten henne hadde jeg nok falt for fristelser når jeg kom hjem, men hun fortalte rett ut at jeg ville dø om jeg gjor det. Av og til trenger man noen som bare sier tingene rett ut til deg, jeg innsåg alvoret på en helt annen måte enn før, og jeg bestemte meg den dagen for å ikke drikke når jeg kom hjem fra det lange sykehusoppholdet. Jeg forteller det henne hver gang jeg møter henne, og føler meg så trygg på den jobben hun gjør for meg. Jeg føler meg i de beste hender når jeg er på Førde sjukehus, og har fått den beste pleien jeg kunne fått.

Jeg får litt flashbacks når jeg skal reise innover, og jeg innser med ett hvor langt jeg har kommet, nå kjører jeg min egen bil og med mitt eget sertifikat, jeg er edru og jeg er langt mer lykkelig nå enn den gangen da. Jeg satser bare på at alt er ok, og at symtomene jeg kjenner bare er innbilling. Wish me luck!

I dag har jeg hentet meg inn igjen og bare gjort ting som er lystbetont for meg selv, vi har vært på besøk og skal nå til å skru hyller på veggene her, hyller som har stått i ro på gulvene her og der, og som vi har planlagt lenge, men aldri fått ut i liv. 

Slike ting høres små og uviktige ut, men oppi hodet mitt skaper dette rot. Slike småting kan faktisk gjøre slik at jeg slutter med all husvask og rydding, og jeg kommer fysisk ikke igang med noe som helst. Det høres helt vilt ut når jeg skriver det, men det er faktisk sannheten i den forskrudde hjernen min. Jeg er skrudd sammen slik, og det blir nesten til tvangstanker. Jeg skriver lister i hodet mentalt, og om denne listen overskrider ett visst antall, så går alt i ball for meg, og jeg ender alltid opp på sofaen uten å gjøre noe som helst. Slike situasjoner prøver jeg å unngå, og enkelt og greit få bort disse småtingene som skaper kaoset. En ting er iallfall sikkert! Er det rot i hjemmet så føler jeg også ett indre kaos. 

I morgen starter ukedagene igjen, helga er over, og vi hadde egentlig store planer om Bergenstur denne helgen. Alt har blitt avlyst og vi har brukt helgen til å hentet oss skikkelig inn igjen, og har ikke lagt en eneste plan. Av og til passer det seg best, og jeg er litt glad for akkurat dette når jeg ser på den proppfulle uka jeg går i møte 🙂 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I morgen skal jeg til Førde og på sykehuset ang blodet mitt, og jeg satser på gode nyheter og at jeg kan forbli frisk. Jeg har noen symptomer som får meg til å grøsse på ryggen av, men jeg satser på at jeg slipper flere runder med denne blodsykdommen som ligger å lusker i buskene. På tirsdag skal mamma til Førde, og jeg har meldt meg som sjåfør, selvsagt. Onsdag har jeg flere møter, for så og ha gruppa på kveldstid 🙂 og på torsdag skal jeg på ett spennende møte på Eid! Men mest av alt gleder jeg meg til helgen! Og jeg håper at denne uka her går fort, og med alle planene mine så satser jeg på akkurat dette, for til helgen sååååååå… ^trommevirvel

DA KOMMER BARNA! <3 

Dagen i året jeg gleder meg mest til, den dagen er bedre enn juleaften og bursdag på samme dag, og hvert eneste år så gleder jeg meg like mye til akkurat denne dagen! Det er ikke lang tid vi får ha dem her, men timene er så dyrebare, dem kommer inni mitt miljø her jeg føler meg trygg, dem får se hvordan jeg bor og hvordan jeg har det, og jeg får gleden av å være sammen med dem her hjemme, og finne på akkurat det vi ønsker. Dere ANER ikke hvor mange nerver som er i sving, og hvor mange sommerfugler jeg har i magen min, og jeg må prøve å utsette gleden helt til den dagen dem kommer, for ellers klarer jeg faktisk ikke å fokusere på det jeg skal til med, barna mine er altoppslukende og jeg gleder meg slik til å ha dem her med meg. Korona har gjort samvær vanskelige, og sist ble det avlyst. Tiden uten barna er ren tortur, og jeg prøver å også holde det på avstand for å ikke ha det for vondt med meg selv, men når det nærmer seg som nå, så kjenner jeg det skikkelig i mammahjertet, og jeg er så heldig som har to så fantastiske motivasjonsfaktorer rett der fremme. Dem er grunnen til alt, uten dem hadde jeg ikke maktet, og jeg hadde nok ikke vært her i dag uten dem. Love you to the moon and back! <3 

Jeg gleder meg slik til å finne utav hvordan det går på nyeskolene dem begge har begynt i, hva som opptar dem for tiden, og hvilke spennende ting som har skjedd i livene deres siden sist, jeg lurer på slike ting en mor lurer på, og jeg gleder meg til å bare suge all energien dem har inn, og være mamma for noen timer <3 det er helt vilt at dem har blitt 16år og 13år! Syns det var i går jeg  lå på sykehuset og fikk dem i armene mine, så mange ting har skjedd siden den gang, og jeg er så heldig som får lov å være mamma på avstand og ta del i livene deres! <3 

Jeg er veldig glad for at den kommende uken er fylt med både lystbetonte ting, men også ting som blir lærerike for meg, og jeg gleder meg til å lære mer, som jeg har sagt til flere så kunne jeg vært en evig student, og jeg elsker å lære mer. Jeg føler jeg har verden for mine føtter, og jeg føler jeg er på vei ett sted. Jeg er virkelig ett heldig menneske som får lov å ta denne reisen, oppleve alt jeg får og at jeg har så mange støttespillere både fjernt og nært <3 det er søndag i heimen, og jeg gleder meg til å ta fatt på nok en uke i denne forunderlige verden <3 

Overskriften høres så ensom og trist ut, men det er sannheten bak det hele. Det er en sannhet i dette som treffer meg hver eneste gang jeg møter på ett problem eller står i en situasjon der jeg bare kan stole på meg selv. På tross av at man har 100 mennesker rundt seg i ett rom, så kan man sitte med denne følelsen av å være aleine her i verden, og det er bare ett faktum som man kan lære seg først som sist. 

In the end så har vi bare oss selv å stole på, og når du først står der, så må du være sterk i deg selv for å klare deg. Det er som i dyreverden, de sterkeste overlever, og det er brutalt og rått. Hele denne perioden har jeg fått erfare at det er godt å ha mange mennesker rundt meg som jeg vet støtter meg, men når jeg først blir satt på prøve så er det kun min egen styrke til å stå imot som fungerer. 

Såå mange ganger har jeg fått føle på dette sviket du føler når mennesker som burde beskyttet deg ikke gjør det, men jeg har heldigvis klart å bygge opp en egenstyrke og ikke minst egenvilje som gjør at jeg klarer å stå i situasjonene. Man føler seg på ett øyeblikk helt fullstendig aleine om de holdningene man har til livet, og alt man har jobbet for ser ikke ut til å bety noe for noen andre enn deg selv, tvilen over din egen tro kicker inn, og du starter å betvile alt man selv jobber så hardt for. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Heldigvis så har jeg fått tiden på meg, under korona fikk jeg en pause, der verden stod stille rundt meg i en kritisk periode av denne prosessen. Når jeg tenker på viruset som har lammet hele samfunnet, så tenker jeg som regel på disse negative tingene, men etterhvert kommer jeg frem til at korona faktisk har gitt noen positive ting også. Jeg fikk tid til å bli sikker på meg selv og veien jeg har valgt, jeg fikk testet tolmodigheten da alt ble stille og jeg kunne som alltids druknet denne kjedsomheten i alkoholen, men jeg lærte meg selv å kjenne som edru og som rusfri. Under denne dvalen så bygde jeg opp ting som jeg ble opptatt av, og som jeg virkelig ser resultatene av nå. Jeg startet på lappen, kjøpte meg bil, startet etterverngruppe og ble kjent med de andre i dette miljøet. Jeg gikk mange runder meg med selv om hvor grensen min går i forhold til dem som fortsatt er i miljøet, og føler at jeg har satt noen regler som faktisk blir respektert. Jeg jobbet meg ihjel en periode da jeg gikk på steorider, både når det kom til oppussing men også traumene mine. Jeg fikk jobbet knallhardt med meg selv, slik at jeg faktisk i dag ikke trenger noen for å være sikker på meg selv.

Man lever aleine, i bunn og grunn. For når alt kommer til alt, så kommer det helt an på deg selv, og om du er sterk nok til å stå imot presset livet kan gi. Jeg er heldig som har alle disse menneskene rundt meg som jeg vet har ryggen min alltid, men min rusfrihet har ingenting med noen andre å gjøre, det er min og ingen kan råkke ved den. Om hele verden raser sammen og jeg opplever store kriser, så har det ingenting med min rusfrihet og gjøre. For jeg har klart å lære meg å være såpass trygg i meg selv og på mitt valg, at jeg ikke trenger andre for å anerkjenne dette valget.  Jeg har ofte prøvd å slutte å ruse meg for andre, ja mange mange ganger, men først denne gangen når jeg faktisk slutter fordi jeg ikke ønsker det livet lenger, og jeg gjør det for min egen del, så fungerer det.

Slutter man for andre mennesker, vil det vare en stund, men når man blir satt på disse hundrevis av prøvene fremover så vil man ikke klare å argumentere for rusfriheten sin lenger, man går tom, og begynner å romantisere rusen igjen. Jeg er så klar over at jeg står aleine når det først gjelder, det er vondt og trist til tider, men in the end så er jeg sterk for meg selv.

Hver eneste søndag sitter jeg med den samme tanken, tanken på hvor heldig jeg er, og hvor glad jeg er for at jeg ikke sitter her fyllesyk med bomullen i hodet og alle løgnene som bare hoper seg opp i store stygge baller, det er dagen for refleksjon. Jeg våkner alltid med den samme tanken på disse søndagene, og nå har det blitt 39 stk av dem.

Hver eneste søndag blir jeg sittende å tenke på hvor forandret livet er, hvor langt jeg har kommet på denne reisen, og tiden jeg har lagt bak meg. Søndagene var fylte med anger vondt i hodet og problemer som kom frem til overflaten, og den evige jakten etter mer sitter langt inni sjelen min. Man får aldri fred i sjelen, den type fred som jeg er så heldig å inneha nå. 

På en annen side så slo jo søndagsfyllene alle fyllekuler, og de beste festene skjedde jo på akkurat søndager. Vi samles for alvor, for å skaffe mer sammen, fordi alle var jo like tomme, og vi forstod ikke helt dette med søndagsåpne butikker, for hva er vell vitsen med at butikkene er åpne når alkoholen ikke er det?.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hver eneste søndag lar jeg meg selv sørge, for dette er en kjærlighetssorg, jeg legger bak meg mange også gode minner, så mange venner og noen ganger tar jeg meg selv i å savne det. Det viktigste for meg er å huske hvor jeg kommer ifra, hvorfor jeg sluttet, og hva rusen tok ifra meg. Jeg sluttet jo i fjor også, men sprakk i september, så denne måneden er skjør for meg. Jeg sprakk fordi jeg romantiserte rusen i mitt eget hode, og jeg fylte ikke livet med grunner til å la være. Jeg stod på samme sted, og jeg hadde ingen tjangse når suget kom for alvor, da brakk jeg som ett strå.

Jeg er ikke ett menneske som kan ta meg ett par øl ute i festelig lag, og være ferdig med det, min kropp opplever ett sug som er helt overveldende, og jeg går automatisk på jakt. Om jeg sitter her hjemme med 2 seksere med øl, noe som er mer enn nok for de fleste, så begynner jeg automatisk å planlegge å skaffe mer etter 2 øl minus på disse sekserene. Jeg er rett og slett allergisk mot alkoholen, og etter bare ett par øl blir jeg fullstendig likegyldig til absolutt alt rundt meg. Det er vondt å si det, men jeg bryr meg rett og slett ikke om noe eller noen når jeg får ett par øl. Fornuften forsvinner og tingene som vanligvis er viktige for meg blir bare fordunstet når jeg drikker, og jeg blir ett helt annet menneske.

Min mor har sagt mange ganger at jeg er to vidt forskjellige mennesker, edru og full, og hun har rett. Tingene jeg gjør når jeg drikker er ting jeg ikke i min villeste fantasi ville gjort edru, og tingene jeg sier er langt ifra sannheten. Jeg er en stygg fyllik, og jeg har en tendens til å brenne absolutt alle broer når jeg drikker, med mennesker jeg virkelig elsker. Alkoholen har hjulpet meg, i en periode jeg virkelig behøvde den, men nå trenger jeg den ikke lenger, jeg har fått nok av denne falske hjelpen, og jeg føler faktisk at min bestevenn har forrådt meg. 

Jeg stolte så mye på alkoholen at jeg ikke såg mine egne problemer, den gjor meg blind for alt, og den var en måte å rømme på. Jeg behøver ikke å rømme lenger, jeg er sterk nok til å konfrontere problemene mine og jeg føler meg fri på ekte. Alkoholen har tatt ifra meg troen på meg selv, selvrespekten min og tanken på at jeg faktisk kan gjøre absolutt alt om jeg ønsker det nok. Den kuer deg til å bli innadvent og med null tro på fremtiden. 

Dere skal vite en ting! Jeg trodde aldri jeg ville bli 30år, og har i mange år innfunnet meg med at jeg ikke blir gammel, og ville dø ung. Det var helt greit for meg å forlate denne verden, men da jeg for alvor stod ovenfor døden i desember, fant jeg en livslyst uten sidestykke. Jeg fikk for alvor troen på at jeg er viktig, og at jeg trengs her i verden. Jeg fant en kampvilje i meg selv som jeg ikke trodde jeg hadde, og jeg valgte livet og alt det innehar. 

Denne veien mot rusfrihet har vært kronglete, og jeg har for alvor måttet bli kjent med meg selv på nytt i en alder av 32år. Jeg har sagt til flere at andre kan tulle og kødde meg alt i mitt liv, det skal jeg ta med ett smil, men om noen kødder med rusfriheten min så eksploderer jeg. Rusfriheten og barna mine står på lik linje, og da forstår dere hvor viktig dette er for meg. Uten min rusfrihet så er jeg død, da har jeg ingenting mer, og jeg krever respekt for den. Jeg behøver ikke lenger å ha mennesker i livet mitt som ikke ønsker meg godt, det måtte jeg godta når jeg rusa meg, for å få tak i mer rus. Den tid er forbi og jeg velger hvem som kan være i livet mitt og ikke. Det føles godt å ha kommet så langt, men det er fortsatt godt å ha disse søndagene, til å reflektere over veien hit, og veien fremover.

Troen på dette viker aldri, og jeg blir bare sterkere og sterkere i denne troen min. Jeg var redd det var noe forbigående som alt annet i livet mitt, men dette har blitt som min bibel, og det brenner i sjelen. Endelig har jeg funnet motet til å stå imot alt som kommer, og heldigvis har jeg fylt livet mitt med mennesker som ønsker meg bare godt <3 

Søndagene er bedre på denne måten 

Fra tid til annen blir jeg kontaktet av mennesker i ruspåvirket tilstand, og som plutselig har ett stort behov for å snakke med meg, og trenger min støtte, som regel alltid på fredagskvelder der alkoholkonsumet har oversskridet en grense, og de selv sikkert ikke fatter hva dem snakker om. Dette gjelder spesielt mennesker som er meg nære, men som aldri ellers kontakter meg, og da tenker jeg at folk rett og slett ikke forstår situasjonen min what so ever.

Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen, eller såre noen, men jeg er i en situasjon der jeg må beskytte meg selv, for det er overhode ingen andre som vil gjøre det. Jeg har mine grenser, og dem har jeg vært så veldig tydelige om, og absolutt alle andre respekterer faktisk disse grensene jeg har satt, selv dem jeg aldri i verden ville tro kom til å gjøre det. Jeg finner respekt og forståelse på steder jeg ikke trodde det var mulig, og da tenker jeg at dem som er meg nærmest burde klare dette også.

Jeg kjenner at jeg føler meg lite viktig, og bare som en brikke i andres tilværelse når det er så påfallende som det er nå. Siden det kun er sent på fredagskvelder det er greit nok å kontakte meg, så ser jeg faktisk ikke på disse som venner lenger. Om jeg er så lite viktig at jeg bare er nyttig når det er for å låne penger, eller være en klagemur på fylla, så avsluttes disse vennskapene, uten at jeg har dårlig sanvittighet for dette.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når man kutter rusen, kutter man også automatisk denne livsstilen rundt, man må holde avstand til alt om ligner på livet man har lagt bak seg, ellers sprekker man selv. Jeg har valgt å være en støtte for dem som ønsker min hjelp, men grensen er satt helt klart og tydelig. Jeg tar ikke over meg andres problemer, og jeg setter krav om min hjelp skal nyttes, og det føler jeg er på sin plass. Jeg holder på med min egen kamp oppi det hele, og må ta hensyn til at jeg faktisk ikke har vært edru så lenge. Det blir feil å gå imot mine egne grenser, for da går det på bekostning av meg selv, og jeg blir skadelidende. Jeg har ikke den muligheten lenger, til å sette mitt liv på spill for andre. 

Jeg håper dette innlegget ikke er sårende for noen, men at det er en påminner og kan åpne litt øynene på dem som velger å kontakte meg når dem er drita full. Jeg er edru, jeg får absolutt ingenting utav å snakke med berusede mennesker. Jeg har snakka fylleprat i 32år, helt siden jeg var liten har jeg hørt leksene fra fulle mennesker, og nå velger jeg faktisk å ta avstand 🙂 

Hører jeg en fyllehistorie til så spyr jeg, for det minner meg om en vond og tragisk tid i livet mitt. Jeg ønsker å leve ett sunt liv, og det betyr at slike irritasjoner må ut, og jeg har sagt ifra så mange ganger uten å bli hørt, så regner med dette kansje når inn hos enkelte 🙂 takk for meg!

De siste årene har det vært ekstremt rundt våres familie, og jeg og mamma sitter og snakker om at det ikke burde komme som ett sjokk at hun faller i trappen og skader seg, det burde egentlig blitt forventet at noe skulle skje igjen, og i samme trapp som jeg knakk ryggen i. Det er ikke første gang hun faller i trapp, og sist gang var det i ei steintrapp i sentrum. Hun har også hatt en ny tendens til å kakke hodet i mangt slag. 

Det er ikke bare ulykker vi til stadighet kommer ovenfor, men også sykdom de siste årene, pappa sin alvorlige kreft som tok lang tid å komme seg av, mamma sine sykdommer og blodsykdommen min. Det er alvorlige saker som den lille familien min har gått igjennom. Men vi har kommet sterkere utav det, som familie og enkeltindivid. Det virker som det hele tiden oppstår situasjoner, og jeg er så glad for at jeg nå er edru og klarer å håndtere det, for kjenner jeg meg rett, hadde jeg klart å drukket også dette vekk.

Mamma har det greit, men har det veldig vondt. Det var ett sjokk at også hun fikk seg ett fall i trappa som har blitt hatobjekt her i familien nå. Men hun kom utav det med skrekken, og nå satser vi på at det bare er en sene som er strekt. Den samme legevakten som sendte meg hjem med knekt rygg, og beskjed om å bevege meg så mye jeg klarte har mistet litt min tillit, og jeg tenker alltid verste tenkelige utvei. 

Jeg kjenner på kroppen at noe er i gjære, det er noe med det når det skjer noe med foreldrene våres. Jeg har sovet på sofaen i flere timer nå, og det er noe som kun skjer når jeg virkelig er sliten. Jeg er så redd for disse foreldrene mine, og det er så enklere når det er meg det skjer noe. Jeg er en fryktelig dårlig pårørende og går rundt som ett nærvøst troll.

Det høljer ned ute, og været er som humøret, men nå skal vi ut og kjøre oss en tur og prøve å lette på stemningen.

Legger ved ett gammelt bilde av tre på tur, en heeeeelt vanlig dag. 

Den jævla trappa! Beklager utrykket men jeg har faktisk begynt å få trappen helt oppi halsen, og det grøsser i meg hver gang jeg går i den. Tiltak må inn og vi må gjøre det umulig å falle i den.

I gårkveld hadde mamma vært her oppe og snakket, og når hun gikk nedigjen hørte vi bare ett smell og smerterop ifra henne. Vi var sikker på at overarmen hennes hadde knekt, og mamma hadde skikkelige smerter. Hun ble sendt i taxi til legevakta på Eid, men fikk ingen røntgen og ble sendt hjem med paralgin forte og beskjed om å sykemelde seg på mandag. Dem mener det bare er ett leddbånd som har fått seg en smell, men jeg tviler sterkt på at mamma har så vondt av dette. Hun er av typen som tåler smerter, for å si det mildt, og når hun først sier hun har smerter, da er det alvorlig. 

Dem sendte også meg hjem igjen med knekt rygg må en huske på, i taxi! Grunnen til at jeg måtte komme inn igjen var blodet, og ikke den knekte ryggen, så jeg har min skepsis til akkurat denne legevakten, med god grunn. Jeg håper bare at dette er en bagatell og at mamma kommer seg fort til hektene, dama var klar for å prøve seg i jobb igjen, og det er egentlig greit at hun har meg som stopper henne. Hun er ett arbeidsjern som aldri gir seg eller får nok, men akkurat nå er det passende med en sykemelding til hun faktisk ikke har så vondt at hun ikke klarer å lukke buksesmekken. Å sette grenser for seg selv klarer hun ikke, og da får jeg være sjefen når jeg ser at det ikke er forsvarlig lenger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg håper inderlig at armen faktisk ikke er knekt, for det vet jo vi ikke sikkert enda. Mamma har jo ikke fått noe røntgen av armen, og bare vage tilbakemeldinger ifra en lege. Jeg vet jo av erfaring at dem sender mennesker som er hardt skadet hjem, så hvorfor ikke denne gangen også? 

Jeg tenker dem har en lang vei å gå for å hindre at slike ting skjer. Jeg kjenner jeg fortsatt er litt bitter, og hadde vært enda mer bitter om jeg ble sittende i rullestol fordi dem ikke gjor jobben sin. 

Nå er det tid for pleie av pasienten våres, og vi har kjøpt både druer og peanøtter 🙂 å holde henne i ro er jo det store problemet og utfordringen akkurat nå, for tror dere hun gir seg på grunn av en arm? Hehe..

Jeg har prøvd å gi denne trappa en ny tjangse, ved å male veggene og gelenderet, male trappen og pynte fint, jeg har virkelig gitt en innsats for å starte på nytt med denne trappa, også skjer dette. Gies bort mot henting!