De siste årene har det vært ekstremt rundt våres familie, og jeg og mamma sitter og snakker om at det ikke burde komme som ett sjokk at hun faller i trappen og skader seg, det burde egentlig blitt forventet at noe skulle skje igjen, og i samme trapp som jeg knakk ryggen i. Det er ikke første gang hun faller i trapp, og sist gang var det i ei steintrapp i sentrum. Hun har også hatt en ny tendens til å kakke hodet i mangt slag. 

Det er ikke bare ulykker vi til stadighet kommer ovenfor, men også sykdom de siste årene, pappa sin alvorlige kreft som tok lang tid å komme seg av, mamma sine sykdommer og blodsykdommen min. Det er alvorlige saker som den lille familien min har gått igjennom. Men vi har kommet sterkere utav det, som familie og enkeltindivid. Det virker som det hele tiden oppstår situasjoner, og jeg er så glad for at jeg nå er edru og klarer å håndtere det, for kjenner jeg meg rett, hadde jeg klart å drukket også dette vekk.

Mamma har det greit, men har det veldig vondt. Det var ett sjokk at også hun fikk seg ett fall i trappa som har blitt hatobjekt her i familien nå. Men hun kom utav det med skrekken, og nå satser vi på at det bare er en sene som er strekt. Den samme legevakten som sendte meg hjem med knekt rygg, og beskjed om å bevege meg så mye jeg klarte har mistet litt min tillit, og jeg tenker alltid verste tenkelige utvei. 

Jeg kjenner på kroppen at noe er i gjære, det er noe med det når det skjer noe med foreldrene våres. Jeg har sovet på sofaen i flere timer nå, og det er noe som kun skjer når jeg virkelig er sliten. Jeg er så redd for disse foreldrene mine, og det er så enklere når det er meg det skjer noe. Jeg er en fryktelig dårlig pårørende og går rundt som ett nærvøst troll.

Det høljer ned ute, og været er som humøret, men nå skal vi ut og kjøre oss en tur og prøve å lette på stemningen.

Legger ved ett gammelt bilde av tre på tur, en heeeeelt vanlig dag.