Fra tid til annen blir jeg kontaktet av mennesker i ruspåvirket tilstand, og som plutselig har ett stort behov for å snakke med meg, og trenger min støtte, som regel alltid på fredagskvelder der alkoholkonsumet har oversskridet en grense, og de selv sikkert ikke fatter hva dem snakker om. Dette gjelder spesielt mennesker som er meg nære, men som aldri ellers kontakter meg, og da tenker jeg at folk rett og slett ikke forstår situasjonen min what so ever.
Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen, eller såre noen, men jeg er i en situasjon der jeg må beskytte meg selv, for det er overhode ingen andre som vil gjøre det. Jeg har mine grenser, og dem har jeg vært så veldig tydelige om, og absolutt alle andre respekterer faktisk disse grensene jeg har satt, selv dem jeg aldri i verden ville tro kom til å gjøre det. Jeg finner respekt og forståelse på steder jeg ikke trodde det var mulig, og da tenker jeg at dem som er meg nærmest burde klare dette også.
Jeg kjenner at jeg føler meg lite viktig, og bare som en brikke i andres tilværelse når det er så påfallende som det er nå. Siden det kun er sent på fredagskvelder det er greit nok å kontakte meg, så ser jeg faktisk ikke på disse som venner lenger. Om jeg er så lite viktig at jeg bare er nyttig når det er for å låne penger, eller være en klagemur på fylla, så avsluttes disse vennskapene, uten at jeg har dårlig sanvittighet for dette.
Når man kutter rusen, kutter man også automatisk denne livsstilen rundt, man må holde avstand til alt om ligner på livet man har lagt bak seg, ellers sprekker man selv. Jeg har valgt å være en støtte for dem som ønsker min hjelp, men grensen er satt helt klart og tydelig. Jeg tar ikke over meg andres problemer, og jeg setter krav om min hjelp skal nyttes, og det føler jeg er på sin plass. Jeg holder på med min egen kamp oppi det hele, og må ta hensyn til at jeg faktisk ikke har vært edru så lenge. Det blir feil å gå imot mine egne grenser, for da går det på bekostning av meg selv, og jeg blir skadelidende. Jeg har ikke den muligheten lenger, til å sette mitt liv på spill for andre.
Jeg håper dette innlegget ikke er sårende for noen, men at det er en påminner og kan åpne litt øynene på dem som velger å kontakte meg når dem er drita full. Jeg er edru, jeg får absolutt ingenting utav å snakke med berusede mennesker. Jeg har snakka fylleprat i 32år, helt siden jeg var liten har jeg hørt leksene fra fulle mennesker, og nå velger jeg faktisk å ta avstand 🙂
Hører jeg en fyllehistorie til så spyr jeg, for det minner meg om en vond og tragisk tid i livet mitt. Jeg ønsker å leve ett sunt liv, og det betyr at slike irritasjoner må ut, og jeg har sagt ifra så mange ganger uten å bli hørt, så regner med dette kansje når inn hos enkelte 🙂 takk for meg! 