Hver eneste søndag sitter jeg med den samme tanken, tanken på hvor heldig jeg er, og hvor glad jeg er for at jeg ikke sitter her fyllesyk med bomullen i hodet og alle løgnene som bare hoper seg opp i store stygge baller, det er dagen for refleksjon. Jeg våkner alltid med den samme tanken på disse søndagene, og nå har det blitt 39 stk av dem.

Hver eneste søndag blir jeg sittende å tenke på hvor forandret livet er, hvor langt jeg har kommet på denne reisen, og tiden jeg har lagt bak meg. Søndagene var fylte med anger vondt i hodet og problemer som kom frem til overflaten, og den evige jakten etter mer sitter langt inni sjelen min. Man får aldri fred i sjelen, den type fred som jeg er så heldig å inneha nå. 

På en annen side så slo jo søndagsfyllene alle fyllekuler, og de beste festene skjedde jo på akkurat søndager. Vi samles for alvor, for å skaffe mer sammen, fordi alle var jo like tomme, og vi forstod ikke helt dette med søndagsåpne butikker, for hva er vell vitsen med at butikkene er åpne når alkoholen ikke er det?.

Hver eneste søndag lar jeg meg selv sørge, for dette er en kjærlighetssorg, jeg legger bak meg mange også gode minner, så mange venner og noen ganger tar jeg meg selv i å savne det. Det viktigste for meg er å huske hvor jeg kommer ifra, hvorfor jeg sluttet, og hva rusen tok ifra meg. Jeg sluttet jo i fjor også, men sprakk i september, så denne måneden er skjør for meg. Jeg sprakk fordi jeg romantiserte rusen i mitt eget hode, og jeg fylte ikke livet med grunner til å la være. Jeg stod på samme sted, og jeg hadde ingen tjangse når suget kom for alvor, da brakk jeg som ett strå.

Jeg er ikke ett menneske som kan ta meg ett par øl ute i festelig lag, og være ferdig med det, min kropp opplever ett sug som er helt overveldende, og jeg går automatisk på jakt. Om jeg sitter her hjemme med 2 seksere med øl, noe som er mer enn nok for de fleste, så begynner jeg automatisk å planlegge å skaffe mer etter 2 øl minus på disse sekserene. Jeg er rett og slett allergisk mot alkoholen, og etter bare ett par øl blir jeg fullstendig likegyldig til absolutt alt rundt meg. Det er vondt å si det, men jeg bryr meg rett og slett ikke om noe eller noen når jeg får ett par øl. Fornuften forsvinner og tingene som vanligvis er viktige for meg blir bare fordunstet når jeg drikker, og jeg blir ett helt annet menneske.

Min mor har sagt mange ganger at jeg er to vidt forskjellige mennesker, edru og full, og hun har rett. Tingene jeg gjør når jeg drikker er ting jeg ikke i min villeste fantasi ville gjort edru, og tingene jeg sier er langt ifra sannheten. Jeg er en stygg fyllik, og jeg har en tendens til å brenne absolutt alle broer når jeg drikker, med mennesker jeg virkelig elsker. Alkoholen har hjulpet meg, i en periode jeg virkelig behøvde den, men nå trenger jeg den ikke lenger, jeg har fått nok av denne falske hjelpen, og jeg føler faktisk at min bestevenn har forrådt meg. 

Jeg stolte så mye på alkoholen at jeg ikke såg mine egne problemer, den gjor meg blind for alt, og den var en måte å rømme på. Jeg behøver ikke å rømme lenger, jeg er sterk nok til å konfrontere problemene mine og jeg føler meg fri på ekte. Alkoholen har tatt ifra meg troen på meg selv, selvrespekten min og tanken på at jeg faktisk kan gjøre absolutt alt om jeg ønsker det nok. Den kuer deg til å bli innadvent og med null tro på fremtiden. 

Dere skal vite en ting! Jeg trodde aldri jeg ville bli 30år, og har i mange år innfunnet meg med at jeg ikke blir gammel, og ville dø ung. Det var helt greit for meg å forlate denne verden, men da jeg for alvor stod ovenfor døden i desember, fant jeg en livslyst uten sidestykke. Jeg fikk for alvor troen på at jeg er viktig, og at jeg trengs her i verden. Jeg fant en kampvilje i meg selv som jeg ikke trodde jeg hadde, og jeg valgte livet og alt det innehar. 

Denne veien mot rusfrihet har vært kronglete, og jeg har for alvor måttet bli kjent med meg selv på nytt i en alder av 32år. Jeg har sagt til flere at andre kan tulle og kødde meg alt i mitt liv, det skal jeg ta med ett smil, men om noen kødder med rusfriheten min så eksploderer jeg. Rusfriheten og barna mine står på lik linje, og da forstår dere hvor viktig dette er for meg. Uten min rusfrihet så er jeg død, da har jeg ingenting mer, og jeg krever respekt for den. Jeg behøver ikke lenger å ha mennesker i livet mitt som ikke ønsker meg godt, det måtte jeg godta når jeg rusa meg, for å få tak i mer rus. Den tid er forbi og jeg velger hvem som kan være i livet mitt og ikke. Det føles godt å ha kommet så langt, men det er fortsatt godt å ha disse søndagene, til å reflektere over veien hit, og veien fremover.

Troen på dette viker aldri, og jeg blir bare sterkere og sterkere i denne troen min. Jeg var redd det var noe forbigående som alt annet i livet mitt, men dette har blitt som min bibel, og det brenner i sjelen. Endelig har jeg funnet motet til å stå imot alt som kommer, og heldigvis har jeg fylt livet mitt med mennesker som ønsker meg bare godt <3 

Søndagene er bedre på denne måten