En liten blogg, en blogg om livet, på godt og vondt har faktisk karret seg oppå en 38.plass på bloggtopplisten i Norge! Jeg vet på en måte ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg er ufattelig takknemlig som får oppleve dette her. Topplisten er en ting, men alle som kontakter meg med positive tilbakemeldinger, det er det som gjør intrykk! jeg er faktisk stolt over meg selv, fordi jeg legger sjelen min i dette, jeg deler alt, og da mener jeg alt. 

Jeg våknet kl2 i natt kl 4 i natt og kl6 i dag tidlig etter 3 forrykende fester! Jeg drømte tilogmed at min jeg tvang min kjære til å kjøpe øl til meg, og jeg aner ikke hva som skjer når jeg sover. Jeg våkner med panikken i halsen sittende i senga, også roer jeg meg helt ned igjen. Det er ubehagelig, men jeg har ikke denne dårlige sanvittigheten lenger når jeg drømmer slike ting, som før. Jeg innser at det er helt normalt, og at underbevisstheten min bare fungerer som den skal, i motsetning til før da jeg trodde det var det jeg ønsket innerst inne, å gå på fylla. 

Det er godt å ha andre å snakke med når disse periodene kommer, for som jeg har sagt før så er det første året fylt med perioder og faser som jeg bare må igjennom. Noen perioder er enkle og forholde seg til, som disse drømmene, mens andre går hardt innpå meg, og jeg finner trøsten i å snakke med andre mennesker som har gått igjennom og går igjennom akkurat det samme som meg. Det er som når man er syk, så googler man for å finne svar, mens jeg sender meldinger til dem jeg vet er der for meg. Det føles trygt slik, jeg får svarene på alle disse rare og uforventede tingene som skjer. For ingen har fortalt meg at du vil drømme om alkohol hver eneste natt når man har vært edru i hele 9mnd som meg! 

Annonsørinnhold

Husk valentinsdagen❤️ Siste sjanse for blomster på døren

I morgen har jeg en markeringsdag igjen, og aldri i verden hadde jeg turt å drømme om at jeg ville klare meg så lenge. Jeg har aldri vært rusfri så lenge som nå, jeg har faktisk ikke vært i nærheten, og alle disse tingene jeg forventet ville bli vanskelige, viser seg å ikke påvirke mitt liv i den grad det kunne. Jeg kunnet sittet her med russuget i halsen og romantisert fortiden min med all morro den har gitt, jeg kunne sittet her og tenkt tanker der rusen har gitt meg alle disse deilige opplevelsene og gleden, men det gjør jeg ikke. Jeg har lykkes i å fylle livet mitt, med andre ting som er mer spennende og givende for meg. 

Nå i disse tider da alt går fint og tingene flyter lett foran meg, samler jeg opp og suger til meg all denne positiviteten. Jeg behøver den på lager, for jeg vet at det ikke vil være slik alltid. Det var noen som sa til meg at det første året edru er fylt med 300 dårlige dager, 60 dager som er helt greie, og 5 dager som er helt jævla bra. Jeg føler jeg har hatt langt flere jævla bra dager enn bare 5, så jeg føler jeg er heldigere enn de fleste andre som sliter. Å ha funnet denne lykken i de små tingene hadde jeg aldri trodd jeg kunne, for meg var rusen min eneste lykke, og uten den følte jeg meg bare tom, og klarte ikke å smile av noe annet. Å ha klart å erstatte dette tror jeg er nøkkelen til alt, uten denne lykken over de små øyeblikkene tror jeg disse 9mnd ville være veldig lange for min del. 

Å aldri gi seg, alltid pushe når det går litt trått er en egenskap jeg har som jeg nytter meg mye av i denne prossesen, en venninne av meg sier at jeg er sta som en jævel, og at det er derfor jeg overlever alt. Hva så om suget kommer? Jeg har bygd opp tusenvis av grunner til å faktisk ikke drikke, og da føles det bare ikke logisk å gjøre det, grunnen holder meg igjen og gjør meg rasjonell i situasjoner der jeg lett hadde havnet utpå før, men jeg har kommet for langt nå til å falle i disse fallgruvene. 

Jeg tror jeg kommer til å klare dette, helt på ekte, og det er så deilig å vite at jeg har så mange støttespillere der ute som ønsker meg lykke til på denne reisen! Del gjerne bloggen på deres egne sider, og spre ordet! Tusen tusen takk!

Når oppturene står i kø og ting går min vei føler jeg at alt jeg tar i blir til gull og at jeg har en flax som er på min side, og det blir lengre og lengre mellom disse skikkelige nedturene der alt bare går rett vest på samme tid. Kommunikasjon er nøkkelen til ett mindre kaotisk liv, delegering og at alle forstår hverandre. Først når man begynner å snakke skikkelig sammen klarer man alt, og blir ett team.

Når man kutter rusen etter så mange år, vil det alltid være ett visst sug der, og suget kommer til utrykk på veldig forskjellige måter. Det kan utrykke seg igjennom sinne og aggresjon mot helt feil ting, og man kan bli superdeppa bare noen ser på deg! Du kan få matsug, der du forflytter behovet for rusen til maten, eller trene deg ihjel slik at det blir skadelig for deg. Vi mennesker er vanedyr, og når vi kutter en stor del av livet våres ut, er det viktig å erstatte tomrommet med ulike ting som gir deg noe, det fungerer ikke å bli sittende i samme tralten, være i samme miljøet og ikke bryte mønsterene dine. 

Bilen min og sertifikatet har vært min store motivasjonsfaktor på denne reisen, jeg har levd og åndet for å nå målet om å kunne kjøre aleine lovlig, for første gang i mitt liv. Nå har jeg klart dette store målet, og det begynner å synke inn at jeg faktisk ikke bryter loven der jeg sitter aleine bak rattet med musikken på full guffe og synger som en gal, med en rus jeg aldri hadde fått igjennom verken alkohol eller narko. Nå innser jeg at jeg trenger nye mål, nye hinder jeg må overvinne, og flere utfordringer som jeg engasjerer meg like mye for som dette sertifikatet har gjort. Jeg liker denne brennende følelsen i sjelen når jeg driver med noe jeg virkelig liker, og jeg trenger å ha noe som motiverer meg og som opptar meg. 

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg har flere baller i luften, og alt faller ikke og står på dette målet jeg har nådd, så jeg ramler ikke i kjelleren som mange spådde. Jeg blir bare mer giret på å finne noe nytt, og kansje noe jeg ikke såg komme 🙂 verden ligger liksom der foran meg, og jeg har så mange ting å velge mellom.

Ærligheten og åpenheten gjør slik at jeg ikke klarer å skjule noe, merkelig nok føler jeg en falskhet om jeg sitter med en tanke eller en ide uten å dele den, og nå er det på tide at jeg lufter tankene mine med dere! Jeg har vurdert dette en stund nå, og har funnet ut at dette passer for meg. Jeg har mange ganger sagt at jeg kunne ønske at jeg kunne være evig student, og nå er muligheten der fremme, jeg har nemlig lyst å melde meg på skole igjen! Denne gangen innen feltet rus og psykisk helse, men jeg har ikke helt funnet ut hvilken linje som passer meg best. 

Jeg er veldig heldig oppi det hele, jeg har faktisk klart å prestere å fullføre almenn påbygg, med gode karakterer, så jeg kan søke meg på den skolen jeg ønsker 🙂 søknadsfristen er neste år, så jeg er i startgropen, men jeg tenker at noe slikt kan være den nye motivasjonen min, å få lov å gå skole i noe jeg virkelig brenner for, og ønsker å jobbe med i fremtiden. I en alder av 32år skremmer det meg å sette meg tilbake på skolebenken, det er fryktinngytende å skulle få testet hjernekapasiteten sin igjen, men jeg liker denne type frykt, og noen ganger lurer jeg på om det bor en psykopat i meg. 

Både psykologen min og ruskuratoren min er på saken, og sistnevnte har funnet mange alternativer til meg, og har noen spennende ideer jeg gleder meg til å se ut i liv. Han hjelper meg med det praktiske og papirarbeidet, slik at jeg får mer struktur på planene mine. Tenk om lille meg kunne utdannet meg i noe jeg elsker og drive med? Tenk om dette kunne blitt jobben min? Og tenk at jeg har blitt noe, og stoler såpass på meg selv nå at jeg faktisk vurderer og sette meg på skolebenken igjen! 

Verden ER forunderlig and the sky is the limit!

Du vet når du er skikkelig tissetrengt og er sulten på samme tid, du prioriterer det viktigste først, å komme deg kjappest mulig til nærmeste toalett, for så føle en lettelse over at blæren er tom, men rett etterpå kommer behovet for mat, og man kjenner sulten bedre enn før man fikk tømt blæra si. Og slik er det med alt i livet, vi mennesker har sinnsykt mange behov, behov man ikke legger merke til før man sitter helt hjelpeløs og ikke klarer å dekke sine egne behov, jeg merket akkurat dette veldig tydelig da jeg ble liggende, og min kjære måtte gjøre alt for meg.

Jeg tenker at mere vil ha mer, så når vi mennesker får mye, så vil vi automatisk bare ha mer. Jo mindre penger vi har jo mindre kjøper vi, og vi firer på kravene til kvalitet og pris, vi klarer oss faktisk på ekstremt lite penger om vi må, og jo mer penger vi har, jo høyere krav får vi også til det vi kjøper, og dyrere blir det. 

En slik pyramide er vanskelig, fordi det virker som hele denne pyramiden må fylles for å ha ett typisk lykkelig liv, vi skal liksom ha alt på stell og ha kontroll på oss selv, vi skal ikke slite, eller vise svakhet. Jeg tenker at man må finne gleden i den veien mot målene sine, for å oppleve ekte lykke. Jeg selv er ikke flink til å sette pris på veien, og jeg glemmer meg ofte, og tar meg selv i å se på ting som en selvfølge, ting som er helt vanvittige for ett menneske som meg. Jeg ønsker ikke ett liv der lykken min måles i alt jeg presterer, eller klarer, og er flink til, men jeg ønsker meg ett liv der hverdagslige ting kan gi meg en så stor glede at jeg hyler av lykke, og jeg trenger å få kickene av å se en ørn på himmelen, eller få frysninger av god musikk, det er det som er livet for meg, og ikke alle disse tingene jeg har rundt meg. Ekte lykke oppleves bare innvendig, og jeg tror jeg har funnet denne gleden, som jeg trodde var helt uoppnåelig for meg og en fjern drøm.

Hver gang jeg føler jeg får dekket ett behov, så kjenner jeg på denne iveren etter mer, og behov jeg aldri trodde fantes plutselig kommer over meg og blir viktige. Det viktige oppi det hele er å være bevisst, være fornøgd med det man har, og bruke ressursene sine riktig, for meg har jeg det best med ett lite og enkelt liv, der personene som er i livet mitt er langt viktigere enn alle disse tingene jeg nå kan kjøpe meg, og den gode samtalen kan gi meg massevis av flere verdier enn disse pengene kan gi.

A-4livet har alltid vært en fjern tanke jeg har hatt, det har vært betegnelsen min på det perfekte livet. Der man ikke hele veien står ovenfor ting man ikke såg komme, rutinert og problemfritt (i forhold til livet jeg har lagt bak meg til nå). Jeg er egentlig en kontrollfreak som ønsker å ha stell på tingene, ironisk nok med kaoset jeg har hatt i livet mitt, og det finnes ikke kjedelig for meg med disse rutinene der man står opp og legger seg til samme tid, og har en plan over dagene sine i flere uker i forveien. Jeg har hatt det så utrygt rundt meg i så mange år, at denne freden og roen frister meg. Det er noe helt nytt for meg, det å vite at verden ikke raser helt sammen allerede om noen timer bare. Denne utryggheten har ført til ett sykelig behov for trygghet, og faste rammer rundt meg er viktig for min egen psykiske helse. 

Når alt kommer til alt har jeg egentlig bare behovet for å ha mennesker rundt meg som er glad i meg, jeg har ett behov for å være ønsket, og at noen trenger meg. Jeg kan klare meg uten masse penger, berømmelse og rikdom på mange måter, men ikke uten mennesker <3

Jeg opplever så mye kjærlighet, ekte kjærlighet for første gang. Uten primisser, og uten å være livredd for å miste den. Jeg har lært meg å ta imot de positive som kommer, overse de negative tingene, og jeg tar faktisk til meg ting. Det føles godt, ekte og verdifullt å være meg nå, jeg som har levd på en løgn er ikke lenger redd for noe som helst. Ikke en gang reptiler skremmer meg, og jeg som en gang nesten døde av angst bare for å gå ut døren hjemme og møte verden. Disse behovene er dekte, jeg er fullkommen innvendig, jeg føler meg ikke lenger som ett knust menneske, men ett menneske med mange arr som er sterk nok til å gå videre og ta verden med storm. 

Det finnes mange typer vennskap og noen kommer inni livet ditt på merkelige vis og faktisk varer, på tross av alt motgang og store kriger så slår disse vennskapene alt. Og jeg har ett slikt vennskap i livet mitt, og jeg kan ærlig innrømme at vi til tider har hatt flere nedturer enn oppturer sammen, og vi har ofte ikke tålt trynet på hverandre og har skapt store konflikter utav ingenting.

I slike vennskap ser man for seg hverandre på gamlehjemmet i hver sin stol bablende om siste nye sladder om de andre beboerene. I hver sin stol og med røyken i kjeften ser jeg for meg oss to sammen, for alltid og på tross av store hindringer som ville knust de fleste vennskap.

HVEM hadde trodd at vi faktisk ville vokse opp, ta til vett og faktisk bli voksne. Det hadde ingen trodd da vi var 13år gamle og møttes på ungdomsskolen. Jeg er så glad for at akkurat vi to fikk begynne i samme klasse, da begge ble utsatt for mobbing og fant fellesskapet i hverandre. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det uten deg i livet mitt og du ga meg pausene når det var som værst der. 

Vi har så mange minner sammen, så mange førstegangere sammen, og når vi snakker om fortiden så dukker det alltid opp hysteriske minner jeg selv har glemt oppi det hele. Vi vokste opp sammen, og var ett team foruten i de store feidene vi klarte å lage på veien. Jeg vokste i en annen retning enn deg, jeg ble forelsket i rusen og du i ditt normale rolige liv, men du ga meg grenser, du satte krav til meg da jeg trengte det som mest, og du fant ut når du skulle kutte meg ut, eller la meg ta del i livet ditt, det er jeg glad for. 

Du skjønner, ingen andre har gjort det. Så med disse grensene så fant jeg en respekt for deg og livet ditt. Og nå når jeg har lagt denne livsstilen min på hylla, har jeg atter en gang fått lov å ta del i livet ditt, med alt det innebærer. Jeg forguder barna dine, og at dem kaller meg tante får meg til å bli på gråten bare jeg tenker på det! FOR ett ansvar og FOR en tillitsærklæring dette er. Det er noe jeg aldri vil sette på spill, og noe jeg aldri ønsker å bryte igjen. 

Når jeg tenker på fortiden våres sammen, så klarer jeg ikke å fatte og begripe at vi har kommet oss helskinnet igjennom dette livet, og fortsatt sitter igjen med ett solid vennskap som ikke har tatt skade av alle hindringene. Vi sitter som to sterke kvinner med så masse livserfaring, kjærlighet til hverandre og en gjensidig respekt, jeg føler ett ansvar for å være en god venn, siden jeg ikke alltid har vært det, og jeg ønsker aldri å bryte tilliten til deg igjen. 

Dette er en slik type vennskap jeg unner absolutt alle, det er slike type vennskap man trenger igjennom livet både når det er tungt og når det er en glede over det. Man trenger noen å dele ting med, noen å snakke med, som du vet alltid er der. Det er denne type vennskap man ikke trenger å pleie hele veien, man trenger ikke å snakke hver dag, men man vet at man alltid kan det. 

Stine er den eneste jentevennen, og den eldste vennen jeg faktisk har i livet mitt, og jeg gleder meg til fortsettelsen helt til den dagen vi sitter der på gamlehjemmet og snakker om det første kysset våres, eller første gang vi drakk sammen. Både i oppturer og nedturer er du min solide venn, som jeg alltid vil støtte i tykt og tynt! I love you!

Jeg har tenkt den siste tiden på hvorfor det virker så lett for meg å holde meg edru, og jeg tenker ett innlegg om akkurat dette er på sin plass. Jeg ble på en måte nødt å sette korken på flasken i desember, men nå vil jeg ta opp en av de tingene  som har fått meg til å forbli rusfri. Det er enkelt å slutte å drikke, det er det å holde seg som er den store utfordringen, for jeg har jo slutta mange ganger, men det har aldri holdt så lenge som denne gangen. Jeg fikk jo en bråvåkning, jeg var heldig den gangen, men i ettertiden har jeg mange ting som har holdt meg til dette valget jeg tok den gangen.

Da jeg lå her hjemme med knekt rygg og uten å klare å bevege meg, ja jeg måtte faktisk ha hjelp på do og jeg var helt hjelpeløs helt til steoridene kicket inn. Det var da jeg startet med denne bloggen, det var overhode ikke planlagt og den startet ved at jeg følte ett behov for å dele historien om da jeg knakk ryggen min, jeg følte ett ønske om å få det utav systemet mitt, få det ned på papiret om dere skjønner. Da jeg hadde delt denne historien, følte jeg at en byrde hadde lettet fra skuldrene mine, jeg følte meg fysisk lettere, og startet så smått og dele litt mer. Bloggen reddet meg ifra ensomheten her jeg låg, den fikk meg til å reflektere over livet mitt, og veien videre. For første gang måtte jeg granske meg selv, hvorfor jeg følte som jeg gjor, og hva jeg kunne gjøre med det.

Bloggen som bare skulle være en måte å dele historien om ryggen har blitt min terapi som fungerer, og jeg har tatt opp tema som jeg aldri trodde jeg ville tørre. Jeg har alltid vært ett lukket menneske, som aldri har ønsket noen inn, jeg har alltid hatt en helt dominerende angst, som har hatt grepet på meg så lenge jeg kan huske. Med bloggen så forsvant denne angsten, jeg hadde ikke lenger noe å være redd for, når sannheten var ute så var jeg ikke lenger redd for å gå i gata eller møte mennesker lenger. Jeg hadde aldri trodd jeg ville bli en blogger! Bloggere var jo disse vi mobbet før, og jeg hadde aldri trodd at gjengen min ville respektere meg for dette valget om åpenhet. Respekten kom etterhvert, men jeg kan si at noen ikke likte denne tanken overhode, og jeg måtte forklare meg frem før noen forstod at dette ikke er en rosablogg full i klær og sminke. Den går dypere, og har hjulpet meg igjennom mange sorger og gleder. Jeg behøver denne bloggen for å sortere mine egne tanker, dele disse tingene om opptar meg og granske meg selv til jeg lærer meg selv å kjenne.

Man kan sette spørsmålstegn ved alt jeg deler, deler jeg for mye? Utleverer jeg meg så mye at jeg vil angre en dag? – svaret vil alltid være det samme. Jeg deler aldri ting jeg ikke makter å få høre igjen 🙂 da jeg valgte denne veien, valgte jeg også åpenhet og ærlighet, og ikke bare rusfrihet. I dette legger jeg faktisk 100% åpenhet, og jeg ønsker at denne bloggen skal vise det, ikke bare de gode tidene, men også de dårlige periodene. Null filter. 

Når jeg startet for fullt og blogge var det viktig for meg at barna mine visste om alle disse historiene fra livet mitt, jeg har valgt fullstendig åpenhet og ærlighet for dem hele livet. Når også dem er med på laget, og støtter denne bloggen, vises det bare at ingenting dårlig kan komme utav det. Jeg blir friskere av å dele, og da kan jeg være en bedre mor også. Når jeg får meldinger om at dem elsker meg og er stolt over meg, så føler jeg at jeg har gjort noe riktig i livet mitt.

Responsen på denne bloggen har vært helt surrealistisk for meg! Dere må huske at jeg bor på bygda, selvom jeg bor i en by. Alle kjenner alle og rykter går fort, det er vanskelig å snakke dritt om noen når man vet sannheten, og igjennom denne bloggen har jeg bare møtt stor forståelse, tilgivelse og respekt ifra dem jeg møter på gata. Jeg har følt meg sett og hørt på en helt unik måte, og for meg som alltid har vært aleine har ikke en eneste gang vært ensom i denne perioden. Hele verden er forandret for meg, og mennesker går ikke lenger over på den andre siden av gata når jeg kommer gående. Det føles godt å være akseptert, inkludert og forstått. For jeg har vært utenfor hele livet, og med denne bloggen føler jeg ikke lenger på dette. 

Hadde det ikke vært for denne bloggen, hadde jeg ikke blitt plukket opp av systemet, jeg hadde heller ikke fått kontakt med ettervernet, og jeg hadde aldri i verden startet en gruppe selv. Igjennom denne bloggen har jeg fått troen på meg selv, og det jeg står for. Alt var usikkert før jeg startet denne bloggen, jeg hadde akkurat sluttet med rusen, og jeg ante ikke veien videre. Veien tilbake til rusen hadde blitt kort om jeg ikke hadde hatt terapien min, og alle menneskene jeg har møtt igjennom den.

Når mennesker som fortsatt sliter med rusen kontakter meg, så føler jeg at jeg har truffet akkurat dem jeg ønsker igjennom bloggingen. Når pårørende eller mennesker som ønsker å forstå mer av denne rusen som angriper bare enkelte mennesker, og lar andre bare gå forbi, sier at dem får nytte av bloggen min, og forstår mer etter å ha lest tankene mine, så føler jeg meg viktig, og jeg tenker at bloggen forblir. 

Jeg har fått en ny respekt og en kjærlighet for meg selv igjennom å dele historien min, jeg forstår mer om hvorfor det gikk så galt for meg, og jeg har lært meg selv å kjenne. Det føles helt fantastisk å sitte her i dag på bloggtopplisten med en slik blogg! Det viser at det nytter, og det er noe jeg ønsker å fortsette med på veien videre. 

Dette er min vei mot rusfrihet, og det fungerer!

Herrelighet for ett tempo! Alt går kjapt for seg, ting fikses og ordnes, og møter og kjøring baller seg oppi en stor ball. Jeg er typen som ser smellen komme, jeg kjenner den på meg, så jeg har muligheten til å hindre den. Mange ganger har jeg bare gønnet på, kastet i meg kaffe og fortsatt i samme duren helt til smellen har vært ett faktum, det tenker jeg ikke å gjøre nå! Når det er som mest hektisk rundt meg finner jeg noen smutthull til fullstendig avkobling, og i kveld blir det dette innlegget som blir min timeout! 

Denne uka er på kanten til å være for travel, og det er ingen tid til uforutsette ting, skjemaet kan ikke sprekke og jeg håper jeg kommer meg helskinnet igjennom, med helsen i behold. Jeg liker det slik, på grensen til altfor mye, det er da jeg er skjerpet og effektiv. Og noen ganger prøver hjernen å lure meg med tanker om speeden som jeg var så hektet på før, bare for å få gjort alt på kortest mulig tid. 

Nå er jeg så sliten og tom i hodet, og kjempelei av å kjøre bil! Jeg har vært på bakeriet og hentet en hel kasse med boller igjen, og kjenner jeg er så glad for denne støtten i den beste bakeren i landet. Jeg startet dagen kl4 i natt etter tidenes dårligste dvale, og har holdt det gående i hele dag, så jeg regner med at jeg er sliten med god nok grunn. Jeg orker iallefall ikke tanken på mer bilkjøring etter to dager med sammenhengende bilkjøring i alle døgnets våkne timer! 

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

I morgen er det tid for psykolog, han jeg gleder meg til å møte hver eneste gang, og som har fått meg til å åpne meg opp. Jeg er angstfri fordi jeg tør og åpne meg og være ærlig om absolutt alt i livet mitt, når jeg ikke har noe å skjule lenger, virker det som angsten bare ble borte, og jeg har faktisk ikke tatt en eneste angsttablett siden 18.desember! Før levde jeg med disse pillene, for å i det hele tatt klare å fungere. Alt er så mye bedre uten.. 

Nå skal jeg legge meg godt til rette i verdens beste seng, og sove så lenge jeg bare klarer. Det har vært en vanvittig aktivitet på bloggen i dag, og det varmer bloggehjertet mitt <3 del gjerne bloggen, og meld dere inni gruppen tilbaketillivet på Facebook 😉

Jeg aner ingenting og stiller meg helt uansvarlig over tingene som plutselig dukket opp i armene mine, det kom bare noe over meg og jeg klarte ikke å motstå presset og fristelsene. Jeg er ikke vant med utvalget denne byen har og by på!  og jeg er jo Tross alt bare ei lita bygdejente som ikke vet bedre 😃

Jeg fikk jo ikke shoppet i går da jeg var på leit etter pappa hele turen, og jeg er glad lommeboken setter en viss grense på galskapen min. Jeg skammer meg litt siden jeg alltid bemerker min kjæres glede over shopping og butikker, og nå går jeg selv løs som ett vilt dyr litt hysterisk i butikkene.
Jeg har rett og slett satt meg selv i karantene i bilen for å ikke gå helt av skaftet.. Førde kan shopping, DET er iallefall sikkert. Og hit tenker jeg vi legger juleshoppingen når den tid kommer. Nå skal jeg sitte i bilen til mamma ringer og skal hentes, for dette her har ingen godt av, men jeg fant noen ting til en billig penge som jeg faktisk trenger (tror jeg) 

Jeg er en frostpinne som fryser uannsett temp så denne deilige jakka bare falt helt i god jord hos meg. Både til pynt og til hverdags men jeg håper jeg ikke tar full fyr med sigarettgloa som alltid faller ned på klærne mine!

Jeg har mine perioder der jeg er mer feminin enn ellers, og nå er jeg inni en øredobbperiode. Jeg har allergi men håper jeg tåler noe av dette, jeg anbefaler butikken glitter, men det er farlig å gå der for lenge! Jeg skulle ha ett par med øredobber.. den gang ei! 

Litt sminke og noen hårstrikk kom jeg ikke unna heller, jeg vet ikke hva som kommer over en når man mister fullstendig kontrollen og ender opp med massevis av uplanlakte kjøp.
Jeg regner med min kjære kommer til å le av meg siden jeg alltid er den som plager han med denne shoppedillaen jeg aldri har forstått..
Nå håper jeg mammaen min snart er ferdig så jeg ikke tømmer hele kontoen og må gå hjem med halen mellom beina, flau som faen 😂 hva syns dere? 

Slenger med den siste tingen! Jeg måtte jo ha noe å ha sminken og stæsjet mitt i, selvsagt. Baaah..

Veien hjem var lang og regnet som høljet ned og den tykke tåka forlenget turen, og det er kjedelig når den vakre naturen dekkes av denne tåken som ødelegger både for sikt og det vakre landskapet våres. Disse elementene førte til at iallefall jeg sakket farten ned og tilpasset meg føret i dag, det gjaldt desverre ikke alle, og tanta mi sa en gang at jeg ikke fikk lov å kommentere andres kjøring før jeg selv hadde lappen i hånden og var kapabel til å vurdere andres kjøreevne. I dag har jeg lappen, og jeg føler en trang til å faktisk ytre meg!
Jeg er ikke uten feil, og jeg gjør sikkert massevis av feilbedømming jeg også i trafikken, men jeg prøver å lære mens jeg prøver å bli en sikker og trygg sjåfør. Jeg har ikke hatt lappen så lenge, men må si at jeg har fått kjørt nok til å vite hva som er forsvarlig og ikke, og situasjonen i dag skremte meg faktisk såpass at jeg må få lov å lette hjertet mitt litt. 

Rett før Sandane, der det er trangest og flest svinger kommer jeg kjørende i 60km/t, det er 80-sone så jeg regner med at dem som kommer imot holder det, så dere kan tenke dere det går fort unna! Den første bilen av 3, kommer kjørende MIDT i veibana, og den ville ikke vike. Jeg la meg på fløyta, som jeg har blitt opplært til å gjøre når slike situasjoner oppstår, og først da rykket bilen imot innpå sin side igjen. Jeg måtte legge meg farlig ut, og nesten i grøfta for at han skulle få mest mulig plass til å hindre kollisjon. 

Slik jeg oppfattet det satt sjåføren med mobilen i hånden, og hadde fokus på alt annet enn kjøringen, og jeg har dyrebar last i min bil og ønsker virkelig ikke å stå i en situasjon der jeg skader andre mennesker. Jeg tror ikke hjertet mitt hadde tålt det, og min sanvittighet hadde nok blitt knust for alltid om min kjøring hadde ført til skade på andre mennesker. Jeg selv må innrømme at jeg har tittet nedpå mobilen når meldinger kommer eller jeg mottar samtaler, og det er det full stopp med ifra i dag av. Det er en farlig greie, og jeg fikk skikkelig skrekken. Ordene som kom utav munnen min skal jeg ikke gjenta, men det kom noen gloser i noen minutter, og jeg måtte stoppe for å samme meg. Dette vil jeg ikke oppleve igjen, og jeg forstår ikke hva folk tenker med. På en slik strekning, der det er umulig å se hva som kommer imot, det kjører massevis av lastebiler der hele døgnet, tåka var tjukk og det striregnet. 

Shopping

Knalltilbud på sport og friluft

Jeg vet jeg ikke skal kritisere andres kjøring, og heller fokusere på min egen, men i denne situasjonen tenker jeg det er på sin plass å kjefte litt. Vi må tenke på ansvaret vi har når vi har lappen og er fører av en bil, vi må tenke at det faktisk er en drapsmaskin, og du har aldri 100% kontroll bak rattet, slike situasjoner kan skje, og liv kan gå tapt.

Jeg grøsser bare jeg tenker på det

I dag er vi jenter på tur, og det er mammas tur på sykehuset. I samtalene som foregår i bilen tenker jeg på hvor forandret også dette forholdet er nå, i forhold til før, da alt var en eneste konflikt og vi hadde vanskelig for å forholde oss til hverandre. Rusen har ødelagt mye, og jeg har vært blind for alle de tingene denne dama gjør for familien og alle andre rundt seg, hun setter absolutt alle foran seg selv, og er ett arbeidsjern uten like!

Etter jeg sluttet å ruse meg har forholdet våres bare vokst og vokst, og vi har jobbet mye med å skape ett sunt og ikke minst nytt forhold oss imellom. Det er ikke lenger slik at jeg trenger dem til alt mulig, jeg er ikke lenger det uromomentet i livene deres, og det er klart dette tar tid å tilvenne seg. Jeg er glad jeg i en posisjon nå der jeg faktisk kan gi noe tilbake til foreldrene mine, og ikke være den byrden jeg alltid har følt meg som, men som dem ikke har sett meg som.

Foreldrene mine, og spesielt mamma har måttet gå igjennom mye på grunn av meg, og har blitt satt i situasjoner hun overhode ikke har fortjent. Jeg har vært stygg med henne, for det er dem nærmeste og dem man er mest glad i som får det. Jeg har alltid satt rusen og meg selv først, og har ikke sett dette støttesystemet dem faktisk er. Nå vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten mammaen min, og i hennes øyner har jeg aldri hatt feil. Det kan slå begge veier, men jeg føler at forholdet våres er unikt og sterkere enn noengang. Tuller noen med henne, så får dem meg på nakken, og jeg føler ett ekstremt behov for å støtte henne og være der for henne, nå når jeg faktisk har muligheten til det.

Familien får seg en knekk og våres har vært hjemsøkt av rusen, i mange ledd. Jeg prøver nå og snu denne trenden og bryte mønsteret. Mamma støtter meg i absolutt alt, helt fra livet generellt til denne bloggen, også håper jeg at det drypper litt på henne også denne oppturen jeg føler vi har i familien nå, på tross av skader og sykdom, så er vi nok sterkere enn noengang før. 

Mammaen min har alltid vært den sterke av oss, og som aldri viker min side, jeg vet hvor jeg har henne, og nå nyter vi mat sammen på Buger king!    

FOR en natt! Jeg drømmer så fælt om nettene nå at jeg må stå opp midt på natta og ta meg en røyk for å hente meg inn igjen, og for å hindre å fortsette på samme marerittet om jeg sovner igjen. Underbevisstheten er ikke til å spøke med, og jeg ser på drømmeverden som måten kroppen bruker til å bearbeide tilværelsen og dagene på. Gårsdagen var hektisk, morro og litt på kanten spennende for min del, da jeg klarte å miste pappa i Førde by og måtte lete etter han i 2 timer, før jeg fant han utenfor sykehuset, litt skamfull men med godt mot.

I dag går turen til Førde igjen, og det er mamma som skal til pers! Jeg satser på at jeg ikke klarer å miste henne også, for da eksploderer denne bloggen med lesertall og ivrige lesere. Gårsdagen toppet lesertallene mine sine fullstendig, og jeg er en takknemlig frøken som ligger her, og jeg har blitt så glad i dere alle. At en slik blogg når opp, er overveldende, med tanke på hvilke typer blogger som faktisk er populære. Jeg er stolt! 

Det er dette jeg håpte på men ikke turde å håpe for mye, jeg føler jeg når frem til dem som faktisk trenger det, og jeg får så mange henvendelser ifra mennesker med en historie. Jeg føler meg beæret som får lov å ta del i manges liv, og jeg ser en gnist som jeg elsker. Uten denne gnisten blir veien lang å gå, og det er så deilig hver gang jeg ser noen på vei utav rusen som innehar denne ekstra lille gnisten som jeg vet dem vil dra så nytte av, når alt kommer til alt. Denne veien blir ufattelig lang å gå aleine, og jeg føler meg beæret som har så mange på mitt eget lag, og i kulissene som heier meg frem hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

Helga ligger der fremme, og jeg prøver så godt jeg kan og ta en dag av gangen, og ikke slippe iveren løs allerede, for å ikke selvpine meg selv igjennom hele uka, men det er vanskelig når jeg vet det snart skjer. Jeg er så glad for at jeg har fått fylle dagene mine slik at ventetiden ikke blir uutholdelig. Bare dem som selv har mistet barna sine til barnevernet kan sette seg inni akkurat denne grugledesegfølelsen, for man vet aldri, og plutselig kan hele samværet bli avlyst. Man står på vent og har blitt skuffet så mange ganger, så man vet man ikke kan slippe gleden fri for tidlig, og man har null kontroll selv over hva fremtiden bringer.