Nervene er til og ta og føle på! I det ene øyeblikket har jeg lyst å gråte, og i det andre har jeg lyst å hyle av lykke, og jeg føler meg som en ustabil krisepasient. Det er så viktig dette her for meg, det er barna mine vi snakker om, alle andre ting i verden betyr ingenting målt opp mot dem. Jeg føler på dette presset, tenk om jeg ikke er bra nok? Tenk om dem kjeder seg her hos meg, og hva om liksom? 

For 13år siden mistet jeg dem til barnevernet etter en urettferdig rettsak bygd på mange løgner, men det var helt rett at dem ble tvangsplassert bort. Jeg hadde ett rusproblem, jeg brukte narkotika, og jeg kunne ikke ta vare på mine egne barn. Etter å ha vært mor på heltid i 4 år var det en tilværelse jeg ikke unner min værste fiende, jeg fikk bare en telefon om at dem hadde hentet barna mine i barnehagen og at dem hadde komt hjem for å hentet ting som var nødvendige for reisen bort, jeg hadde ikke fått noen domsavgjørelse, så jeg var helt uvitende om at det ville skje akkurat den dagen. Jenta mi ringte meg og sa hun ikke ville reise ifra meg, og det var hjerteskjærende og si at alt ville ordne seg, og at dette ble fint for henne, for egentlig ville jeg jo bare springe og ta dem, og stikke av.

Jeg ble bare sittende å hyle, skrike og gråte, jeg gikk utav meg selv og hadde null kontroll. Legen kom dit jeg var og puttet faktisk beroligende i glasset mitt uten at jeg visste det, og etter mange timer med hysteriske rop sovnet jeg der i sengen til exen min. Jeg husker jeg våknet etter noen timer, og startet å gråte og rope hysterisk igjen med en gang jeg innsåg at det ikke bare var ett mareritt, men realiteten. Barna mine var borte, og hva skulle jeg gjøre nå? 

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Tiden etter var bare ett vakuum, jeg fungerte ikke og var helt fullstendig knust. Mellom samværene jeg fikk, og det å måtte gå ifra mine egne barn når dem gråt etter mammaen sin, så fant jeg måten og håndtere det på. Jeg begynte ganske så kjapt etter dette med sprøyta og fant min bestevenn i denne, jeg prøvde også flere ganger å ta mitt eget liv, og flere stoppet meg i siste liten. Når man virkelig er på kjøret fjerner dopen alle følelser, og det var akkurat dette jeg behøvde den gangen, å ikke føle denne bunnløse sorgen over barna mine. Det ble bare værre og værre og jeg ble mer og mer følelseskald og borte. Det er vanskelig for dem som møter meg nå og innse hvor langt nede i narkotika jeg var, men jeg har ett par stykker som har fulgt hele denne veien sammen med meg. Jeg var 45kg, hadde barbert hodet mitt og var en skikkelig junkie. Det fantes ikke håp for den unge jenta der, og jeg hadde mistet absolutt alt.

En kveld hadde jeg masse dop hjemme, og jeg hadde fortalt en kamerat av meg at jeg ønsket å ta mitt eget liv. Jeg hadde fått nok for lenge siden, og jeg visste at om jeg tok dette dopet, så ville jeg ikke overleve det. Jeg hadde fått nok, og jeg ønsket hjelp, men jeg visste at jeg aldri hadde hatt motet til å ta denne telefonen og søke etter den. I denne perioden gikk jeg aldri ut, jeg festet aldri men akkurat denne kvelden gikk jeg på hotellet i Måløy, jeg tok meg noen øl og gikk utenfor og satt meg i trappen. Jeg satt og funderte på hvordan jeg skulle få skaffet meg en ambulanse, og få kommet meg inn, og jeg valgte da og knuste ansiktet mitt inni steinveggen som var der. Ambulansen kom og kjørte meg til Eid, og jeg ble videresendt etter noen dager til Førde og Tronvik som reddet livet mitt den gangen. 

Denne kvelden kommer til å sitte for resten av livet mitt, for jeg syns så synd på den jenta der, som satt helt aleine og hadde blitt utsatt for voldtekt, tap av barna sine, helt nedkjørt i sprøyter og dop. Det fantes ikke håp, og ingen som strakk frem en hånd og hjalp på veien. Jeg fatter ikke at det er mulig i samfunnet våres, når man ser tydelig mennesker som trenger hjelp, og alle bare går forbi og ikke gjør noe?

Etter denne gangen har jeg prøvd ett par ganger, men jeg har angret i det sekundet jeg har tatt det. jeg har aldri sett meg tilbake på det valget jeg tok den gangen om å kutte sprøyta, og aldri mer la meg forfalle på denne måten. Jeg måtte kutte absolutt alle mine venner for en lang periode, men alkoholen tok over min avhengighet da jeg kom ut. Jeg var uheldig og forelsket meg i en pasient, og fokuset jeg skulle hatt på oppholdet ble forflyttet, jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke brukte dette oppholdet på meg selv, men det har fungert som det skulle. Jeg ser på meg selv som en alkoholiker, fordi det er alkoholen som har regjert livet mitt de siste 12årene, narkotikaen har jeg lagt bak meg, og det har aldri fristet til gjentakelse. Nå jobber jeg knallhardt for at også alkoholen skal bli denne rusen jeg legger bak meg og aldri går tilbake til, men jeg kunne ønsket noen strakk frem en hånd den gangen jeg virkelig behøvde hjelp og støtte. 

I ettertid har jeg hatt hyppige samvær med de to menneskene jeg mistet omsorgen for den gangen, de to menneskene som har drevet meg fremover, og i lange perioder vært mine eneste motivasjoner. Livet har forandret seg, og i dag gleder jeg meg til å vise dem hvor forandret jeg er! Jeg tenker tilbake på fortiden med gru, jeg tenker mange tanker om hva jeg burde gjort anderledes, men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre noe med det, det er ungene mine som er i fokus og vi skal ha en kjempedag sammen <3 jeg føler meg beæret over at dem fortsatt kaller meg mamma etter 13år i fosterhjem, og jeg gleder meg til å se dem vokse opp og bli voksne, og alle disse spennende tingene livet har å by for dem, for jeg tror ikke at mulighetene hadde vært så mange om dem fortsatte og bo hos meg, desverre.

Tempen er høy på denne fredagen, for det er ikke en alminnelig fredag her i heimen, langt derifra! Hyller settes opp (hyller som har vært planlagt i mange uker nå), gulvene vaskes og det støvesuges så støvet fyker. Her er det stor partyfaktor, på edruelig vis, og så langt mer effektiv enn ellers på normale fredager.

Det ligger noe i luften, det føles ikke som det er helg ennå, og alle de tingene jeg har utsatt helt til siste liten er omsider klare for morgendagen. Jeg var en smule nærvøs før vi startet, men når vi først setter igang, så går det rimelig hurtig unna her, og jeg er glad jeg har min kjære og støtte meg på.

Jeg merker jeg er lettantennelig i dag, det skal ikke mye til før det gnistrer av meg, og jeg kaver meg opp over småting. Jeg er nærvøs på ekte, og føler en slik ærefrykt, det er jo så lenge siden sist! Denne gangen har vi jo ikke en gang lov å klemme hverandre! Vil det bli kleint? Hvordan forholder vi oss til hverandre når vi må holde avstand til hverandre? Og vil jeg kunne vise hvor glad jeg er i dem uten nærheten? Alle disse tankene kjører igjennom det lille hodet mitt, og om jeg ikke hadde fått gjort alt jeg skal, så hadde det eksplodert for meg! Jeg driver jo med disse listene i hodet som har en tendens til å bli evig lange, men jeg føler først nå at jeg er litt ajoure med alt. 

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

Følelseslivet inni meg nå burde dem forsket på, for jeg er i ene øyeblikket helt i kjelleren for så og føle en enorm glede, omhverandre. Og alle disse morsfølelsene kommer med ett tilbake, disse følelsene jeg har måttet holde på avstand i alle disse årene, men som jeg slipper løse akkurat idet jeg er sikker på at dem kommer. De dagene jeg har sammen med dem lar jeg meg selv føle og kjenne på hvordan det føles, og være mamma bare på avstand. 

Wish me luck! 🙂

Idet jeg skrev innlegget tidligere i dag satt jeg igjen med en vond følelse i meg, jeg har ikke tenkt over hvor lite jeg har sett barna mine før nå. Selvsagt har jeg visst at vi ikke har fått vært sammen, men hele verden har vært i dvale, og reglene om å ikke være sammen har gjeldt alle, og ikke bare meg, dermed har jeg ikke helt tatt innover meg hvor få ganger jeg faktisk har fått lov å være sammen med de viktigste menneskene i mitt liv. 

Det er faktisk helt vanvittig at jeg bare har sett barna mine to ganger i år, og jeg kjenner dette savnet bare blir mer og mer overveldende. Før hvert eneste samvær så bygger nervene seg opp lenge før, og denne gangen har jeg prøvd å begrense meg til dagen før, som er i dag. Når jeg tenker på at jeg har sett dem så lite, så bygger det seg opp en dårlig sanvittighet som stikker meg i hjertet, men situasjonen gjør det slik at dem forstår.. heldigvis. Aldri før har jeg gått så lenge uten dem, og etter hvert samvær så blir jeg fylt med en motivasjon jeg ikke finner noen andre steder.

Det har skjedd så mye siden sist, positive ting, og ikke alltid har jeg tatt dem stolt imot i mitt eget hjem. Når man er mor på avstand blir disse småtingene viktig å vise dem, forvisse dem om at jeg har det bra og at jeg steller livet godt rundt meg. Det siste jeg ønsker er at dem skal sitte igjen aleine og tenke på om jeg klarer meg eller ikke. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Etter hvert eneste samvær sitter jeg igjen med ett sterkt ønske om å endre situasjonen min, den følelsen har jeg gått og bært på i 13år, og denne gangen trenger jeg faktisk ikke å sitte med denne drømmen i magen, for jeg føler jeg lever den helt ut nå. Dette er årsaken til at jeg ikke makter tanken på å bære frem ett barn til, for jeg hadde ikke overlevd å miste ett til, for så og se noen andre fostre dem opp og få ta del i mine barns liv.

I dag er det en merkedag, og jeg føler jeg har merkedager hele tiden, for tiden går så ufattelig fort når man har det så gøy! Men i dag er det en spesiell dag for meg på mange måter <3 det er 9mnd siden sist gang jeg drakk øl, det er 9mnd siden livet mitt var helt ødelagt, og jeg selv var så ødelagt at alle verdiene mine var helt røde da jeg kom innpå sykehuset. Det er 9mnd siden jeg startet denne reisen uten å vite hva jeg bega meg selv utpå, og jeg vil si at det er 9mnd siden livet mitt for alvor startet! Det er 9mnd siden jeg oppriktig ønsket å bare dø ifra denne verden som jeg ikke klarte å håndtere som normale mennesker gjør, og det er 9 mnd siden jeg slapp utav dette fengselet av ett liv, der angsten hadde full kontroll på meg. 

Hadde jeg fortsatt i det tempoet jeg hadde, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg hadde ikke overlevd en mnd til i den duren, og jeg hadde ikke fått alle disse opplevelsene som jeg unner absolutt alle. Det har skjedd noe med meg, alt er forandret og jeg er ikke den samme som jeg var. 

Jeg har blitt fortalt at vi mennesker har ruspersonligheter, ikke for å ta skylden bort ifra oss selv, eller ynskylde den dårlige oppførselen, men for å selv forstå seg bedre. Min ruspersonlighet ble på slutten veldig aggressiv sinna og frustrert, jeg var overhode ikke meg selv, og hadde mistet absolutt alle disse kvalitetene som jeg setter pris på. Jeg behandlet dem rundt meg urettferdig, og jeg var egentlig bare sint på meg selv, men lot andre få igjennomgå. Ruspersonligheten min løy konstant til andre, men mest til seg selv, og jeg såg ikke mine egne problemer. Verden rundt man når man ruser seg er kaotisk, og jeg var redd for absolutt alt, og angsten min ble bare værre og værre. Jeg ble hemmet i alle ledd, og følte meg som det mest mislykka mennesket her på denne kloden, uten verdi eller selvrespekt. 

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

Veien mot å finne livsgnisten men ikke minst livsgleden var lang, og kronglete. Hvordan skal man ha det gøy uten rus? Hva gjør man i helgene når man ikke drikker? Og hva med alle disse positive tingene man får utav å ruse seg? Man må tilbakestilles, akkurat som en telefon. Slette alt, for så og bygge seg opp igjen, og denne selvransakelsen koster! Fytti katta så vondt det har vært, og jeg har vært så følsom i perioder der det virkelig har stått på. Jeg har faktisk aldri i hele mitt liv grått så mye som igjennom disse månedene, men jeg sitter igjen med en følelse av at alt er verdt det in the end. På merkelige vis har jeg funnet denne livsgleden, der jeg kan hyle av lykke i disse små øyeblikkene, og jeg tenker at det er akkurat dette som er livet. Det er slik det skulle vært fra starten, men jeg har bare rotet meg bort på veien. 

Jeg er så glad for at akkurat jeg får lov å leve ett rusfritt liv, for det hadde absolutt ingen trodd, og hadde noen fortalt meg dette for bare 1år siden så hadde jeg ikke tatt dem på alvor. Jeg måtte få en skikkelig trøkk før jeg åpnet øya mine, og jeg er så glad for at jeg falt ned den hersens trappa og knakk ryggen. Ellers ville jeg vært død i dag. 

Mange ting må klaffe, skal man klare seg i dette nøkterne livet, man må ha noe å gjøre, noe som man brenner for eller engasjerer seg i, man må ha en trygg bopel, trygg økonomi, masse mennesker rundt seg som støtter man også i dårlige perioder, alle trenger noen som tror på en, og som er med på teamet. Det er så ufattelig mange ting som skal klaffe, for at man lykkes med dette, og jeg føler meg så priviligert som faktisk har klart meg til nå! 

Livet har jeg fått i gave, en ny tjangse, for hvem i all verden hadde trodd at den narkomane jenta det ikke var håp for lenger skulle klare seg og bli noe? Ikke jeg!

Ingen kjedelig dag i mitt liv og det skjer alltid noe uforutsett og dramatisk. Jeg har kjent denne smerten til og fra, og i dag var det så tydelig at jeg tok turen på legekontoret og fikk det sjekket! Det er en murrende smerte når hjertet slår som kan komme ca en gang i uka og ofte hyppigere. Jeg ble tatt imot godt og jeg er betrygget med at jeg får lov å leve litt lenger men det er skummelt når det står på.
Dem sier det har vært mindre pasienter under korona, og jeg vet akkurat hvorfor det er slik. Det er ikke det at vi mennesker plutselig er så friske men fordi vi utsetter legebesøk til vi er helt nødt til å gå, og jeg kjenner meg igjen i dette.
Jeg er glad det ikke viste noe galt og att hjerterytmen min er helt normal. Jeg har jo blitt sjekket opp og ned i mente igjennom disse månedene med sykehus og leger nesten hver dag en periode. Så jeg følte meg som en dramaquuen der jeg satt og ventet på å komme inn. Nå puster jeg lettet ut og kan starte dagen min med rydding til i morra, for det trengst når vi utsetter ting helt til det siste, og i går stakk jeg rett og slett av fra husarbeidet og prioriterte helt andre ting.
Regnet høljer ned her så det passer greit med innesysler 😊

I dag kan jeg slippe denne gleden løs og begynne å la meg selv få lov å kjenne på alle disse følelsene foran ett slikt samvær. Jeg fikk bekreftet i går at dem faktisk kommer, da alt har vært usikkert, mye kan komme i veien for et slikt samvær, spesielt i disse dager med korona. Alle samvær har vært avlyst og utsatt i påvente situasjonen og jeg har sittet uten disse viktige møtene med barna mine. 

Det er hjerterått og være mor til barn i fosterhjem akkurat dette året, og aldri før har jeg hatt så lite med dem å gjøre, det er viktige år for dem, da begge har startet på nye skoler og mye har skjedd i livene deres, og det er vondt å ikke fått lov å ta del i disse spennende epokene i livene deres, for i år har jeg bare fått lov å ha 2 samvær sammen med dem. Avtalen min er samvær annenhver mnd, så dette året har vært  fylt med sorg og savn etter de to viktigste personene i mitt liv, så dere kan tenke dere hvor spesiell morgendagen er i mitt liv. 

De vondeste tingene ved å være mamma på avstand er disse store merkedagene, som jeg går glipp av. Bursdager, juleaften, første dag på skolen eller den første forelskelsen, og det første kysset. Jeg føler jeg mister alle disse viktige førstegangene som er så viktig for en mor. Jeg har 6000 bilder ifra da dem bodde hos meg, og veldig få etter. Bare de tingene som å gjøre lekser sammen med dem, spiste frukost sammen eller legge seg ilag. Jeg har mistet omsorgsretten, på papiret er jeg bare biologisk mor, og de eneste rettighetene jeg har er disse samværene annenhver måned, som nå har blitt avlyst i hytt og pine. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Det verker i kroppen av at jeg gleder meg, og i morgen kommer forventningene mine til å gå i taket! Jeg får ett par timer sammen med disse to barna mine, som er grunnen til alt. Om jeg ikke hadde hatt dem, så hadde jeg gitt opp for mange mange år siden, dem er grunnen til at jeg kjemper så hardt som jeg gjør, og det er så spesielt å være frisk dette året. Det føles som om det er dette året alt starter, dette nye livet, og nå får dem se med sine egne øyner hvor forandret tilværelsen er. Jeg får vise dem hjemmet mitt, noe som gir en betryggende følelse for dem, for da vet dem at det går bra her. Og jeg får vise dem the real me.

Før når jeg skulle ha dem på besøk ville jeg brukt en uke minst på å rydde og vaske, men det trenger jeg ikke denne gangen, jeg behøver ikke heller å ta på en maske for å late som jeg har det bra lenger. Åpenhet og ærlighet praktiserer jeg også i disse forholdene jeg har til barna mine, det har jeg gjort hele livet. Jeg tenker det er viktig, og jeg tenker dem kan lære mye av historien min, for å unngå noen smeller selv i voksenlivet. 

Det er vondt å være mamma på avstand, men i morgen får jeg dem faktisk hit, og mammahjertet mitt dunker som aldri før!

Jeg sitter her hjemme i stua etter den villeste kjøreturen hjem ifra Eid! Sorry uttrykket men jeg er faen meg GRISERUSA her jeg sitter. Ingen dop eller alkohol i verden kunne gitt meg denne rusen jeg nå sitter med, og det prikker i huden og jeg føler en tilfredshet i hjertet mitt, jeg våkner heller ikke i morgen med hangover og angst over denne kvelden som jeg ville med rusen. Denne rusen jeg føler kan ikke kjøpes av penger, og jeg håper at slike møter som dette alltid vil gi meg denne rusfølelsen, for akkurat denne ønsker jeg mer av! 

Jeg har nemlig vært i møte med både pårørende og mange ifra systemet, systemet som jeg har skydd unna hele livet, og dem jeg har prøvd å lure og forvri hele veien, men som egentlig bare har prøvd å hjelpe meg. Jeg har vært livredd dem og hatt angst for denne normaliteten og jobben dem har gjort. Jeg har faktisk turt å snakke i plenum! Foran mange mennesker jeg overhode aldri har møtt før, mennesker med en tittel, noen som betyr noe i systemet jeg nå finner så intressangt, jeg har møtt flere pårørende som har gitt meg inntrykk som jeg nå sitter igjen med, og denne mersmaken dette møtet ga meg kjennes som ett brennende ønske inni sjelen min. 

Hele 3 timer har vi brukt på dette møtet, og det føles som bare 1. Vi satt i ring med god avstand og med spriten flaumende. Covid19 var tema, og ulike utfordringer kom på bordet, systemet svarte om sine utfordringer, og de pårørende like så. Jeg hadde sett for meg masse sinne, store diskusjoner og bråk, men respekten oppi det hele og forståelsen for hverandre tok meg litt på senga. Det ble en sakelig dialog på tvers av rollene alle hadde, og jeg føler jeg lærte så mye som jeg kan ta med meg videre i arbeidet jeg prøver å utføre. Jeg følte jeg selv fikk frem det jeg ville, og det føles helt sykt at jeg med min sosiale angst faktisk våger! 

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – og de beste går først

Jeg har brutt barrierer i kveld, og jeg sa til min kjære på veien hjem at jeg faktisk ikke tror jeg er redd for noenting lenger, jeg har brutt utav skallet mitt, og funnet stemmen min, ikke bare på denne bloggen her, men også in the real life! Fytti katta Eysteinn! Takk for at du anbefalte dette til meg. Og takk for at du er den du er! 

Nå må jeg ha meg noen timer i sofaen for å roe meg ned, for akkurat nå er jeg like under taket, og hele meg sitrer av glede, tilfredshet og takknemlighet for at jeg får lov å være en del av noe så stort, og får lov å ha en stemme oppi det hele, det er helt vanvittig!

For tiden føler jeg meg altfor tung i kroppen, det henger liksom og jeg har ikke sett mitt underliv på det jeg kan huske, jeg har vondter overalt og føler meg eldgammel der jeg kommer gående til kassa på Bunnpris på Eid!  Jeg kjøper sjokolade og Red bull som jeg skal ha til møtet for pårørende og systemet i dag, og finner ut at jeg også skal kjøpe meg en boks snus, slik at jeg ikke får akutt røyksug midt under møtet! Jeg spør henne om hun har snusen bak kassen, og idet hun slo inn denne boksen såg hun opp på meg og gransket meg med blikket. Jeg må si at jeg ikke forstod noenting der jeg stod og var klar for å betale.. 

Ordene hennes tar jeg til meg og sluker det rått! Hun ble usikker på om jeg var gammel nok for denne nikotinvaren og jeg holdt på å gå igjennom gulvet! 32år gammel og føler meg som en gammel røy med alle disse plagene mine, som egentlig ikke er viktige in the big picture, jeg ble altså så sjarmert av denne unge jenta i kassa, og hun falt inni hjertet mitt momentant. Jeg er en lykkelig 32åring som vurderer å reise den lange reisen til Eid hver gang jeg skal ha meg røyk og snus! Rett og slett. 

Nå sitter jeg og min kjære og venter på at møtet skal starte, og dette blir sannelig spennende! Det er første gang på oss, og jeg er sikker på at vi lærer også mye på dette. Jeg suger alt til meg!

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Dette spørsmålet kommer opp flere ganger i uka, og spørsmålet har blitt stilt helt siden jeg og Sebastian faktisk ble sammen. Jeg tenker det var litt på kanten å spørre om vi skulle ha barn sammen når begge hadde ett rusproblem, for hvorfor skulle vi bringe frem ett barn til alt kaoset vi hadde i livet våres?

Som dere vet så har jeg to barn i fosterhjem som har begynt å bli voksne nå, dem er 13 og 16år gamle men for meg vil dem alltid være de små barna mine. Jeg har helt siden jeg mistet dem hatt en stor angst, og jeg har også vært åpen om at jeg har tatt en abort. Jeg ble gravid oppi det hele, og hadde overhode ingen kapasitet eller mulighet til å bære frem ett barn den gangen. Nå hadde jeg klart det, uten tvil 🙂 MEN jeg har ikke lyst…

Det skjer noe når jeg forteller at jeg ikke har lyst på flere barn, det er på en måte en forventning nå når vi har bryllupsplanene klare, og har startet ett rusfritt liv sammen, man skal på en måte frem til det neste steget, og graviditet er på en måte den naturlige veien i det hele. Jeg er overhode ikke som ett normalt menneske, jeg har en fortid som har vist meg at akkurat jeg ikke passer til denne normale rollen. Jeg var altfor ung den gangen jeg fikk barna mine, og disse naturlige morsfølelsene var ikke så naturlige for meg. 

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på LED-lysmaske

Jeg har hele tiden gått med en forferdelig angst for å få ett barn til, for så og miste det! Jeg orker ikke denne traumen over meg, og om jeg en dag får lyst på barn, så skal alt være på plass før dette skjer. Jeg tenker at barn er ett stort ansvar, livet ut, jeg har mine to som jeg får elske og være stolt over, og jeg vet faktisk ikke om jeg noengang kommer til å bli klar for nummer 3 🙂 . Det er ikke den naturlige sjargongen i livet mitt, jeg har så mange andre ting jeg ønsker å gjøre, og da passer det seg ikke med ett lite barn oppi alle disse planene, og jeg har en lang vei å gå før jeg blir klar for dette 🙂 Jeg har heldigvis en forlovede som har akkurat samme oppfatning, og jeg tenker at om han hadde hatt veldig lyst på barn, så hadde jeg åpnet øynene mer for akkurat dette temaet. 

Akkurat nå har vi det bra som vi har det, med fiskene våres og katten som er like sprø i hodet som dem han bor sammen med. Planene våres er ikke automatisk rettet mot barn og den normale veien par bruker å gå, her går planene i at vi har lyst på en liten hund, det er ansvar nok når vi har denne kampen vi prøver å beseire mot rusen, og higet etter dette normale livet sammen. Det er nok for oss to <3 og vi ser på oss selv som en liten familie, selvom vi ikke har planer om huset fullt i barn som mange andre ønsker seg.

Det er klart jeg blir babysyk når jeg ser disse smånøstene mine, og det rasler litt i eggstokkene når jeg får holde små babyer, men det går faktisk kjapt over når de starter å gråte, eller når jeg ser hvor sliten mødrene faktisk er oppi det hele. For meg er det helt greit å aldri mer få flere barn, så får fremtiden vise hvordan det blir 🙂 

Det er torsdag og matutleveringsdag på Frelsersarmeen! Og jeg er en av dem som har benyttet meg av dette tilbudet i perioder der økonomien har vært bånn i bøtta, og jeg ikke har hatt penger til å kjøpe meg noe som helst, mest på grunn av rusen som har tatt hele potten av utbetalinger, og min manglende evne til å prioritere riktig. Men jeg må si det tok meg lang tid å klare å gå dit, på tross av at jeg så mange mennesker ta imot denne hjelpen uten å nøle, mens inni meg måtte jeg bryte ned noen barrierer før jeg endelig klarte å dukke opp der selv. Jeg tenker jeg overhode ikke er aleine om denne følelsen, og jeg stiller meg som frivillig til å være med dem som har vansker for å møte opp selv. 

Dette er ett av tiltakene som jeg er stolt over vi faktisk har på den lille plassen vi bor og jeg opplyser alle jeg vet sliter med å få endene til å møtes av ulike grunner dette tilbudet, for det er lite opplyst og det er få som vet om dette, av dem som faktisk trenger det. Jeg ser også en stor forskjell her, og det er at dem som virkelig trenger det føler det skamfullt å gå dit, og dørterskelen er altfor høy. Jeg merker på meg selv at det er enklere å gå dit og hente for andre, enn å gå dit for å hente til meg selv, og det er noe med oss mennesker når vi tar imot veldedigheten. Vi er opplært til at vi skal klare oss selv, og at slike tilbud bare er for dem som ikke mestrer livene sine, man er på en måte mindreverdig når man møter opp og tar imot gratis mat, og denne følelsen ønsker jeg å eliminere, for jeg vet så godt at det er så mange som sitter og virkelig sliter, men som lar stoltheten stå i veien for at man har mat på bordet. 

Igjennom mitt frivillige arbeide prøver jeg å belyse disse tingene som man har tilbudet om når man først står der, men som få vet om eksisterer. Det finnes ikke flaut og ekkelt å gå dit, og man blir behandlet med den største verdigheten som finnes av disse to damene som står der og tar deg imot med åpne armer, det finnes ikke skummelt, og etter den første gangen har man kommet over denne skrekken man  har når man tenker på å gå og hente matkasser hos frelsersarmeen! Dette er virkelig ett tilbud jeg støtter og jeg syns det er så fantastisk at vi har muligheten til å skaffe oss mat når vi trenger det, uten å føle skam av den grunn. 

Jeg har vært på farten i hele dag og kjørt rundt slik som jeg liker å ha det 🙂   Mamma har jeg fått til tannlegen og jeg har hatt noen gode samtaler med noen som er meg nær. Hverdagene er anderledes nå, jeg får så mange ting utav dem, og selv på dager der jeg overhode ikke har en eneste ting på tapeten har en tendens til å fylle seg opp igjennom dagen. Man klarer ikke å kjede seg i livet mitt, jeg har alltid noe på gang og en vei jeg ønsker å brøyte meg fremover på. 

Helgen ligger der fremme og frister meg, jeg prøver fortsatt å holde denne enorme gleden på avstand, for å skåne meg selv rett og slett, men jeg gleder meg å sinnsykt til å være med barna mine igjen, iallefall nå når alt rundt meg går så bra! Jeg kan møte dem med stolthet denne gangen, ikke som før da alt var kaos rundt meg hjemme. Jeg vet hvem jeg er, og jeg vet at jeg er en god mor på tross av alt. Det er bare torsdag i dag, og timene telles ned…. jeg gleder meg!