Nervene er til og ta og føle på! I det ene øyeblikket har jeg lyst å gråte, og i det andre har jeg lyst å hyle av lykke, og jeg føler meg som en ustabil krisepasient. Det er så viktig dette her for meg, det er barna mine vi snakker om, alle andre ting i verden betyr ingenting målt opp mot dem. Jeg føler på dette presset, tenk om jeg ikke er bra nok? Tenk om dem kjeder seg her hos meg, og hva om liksom?
For 13år siden mistet jeg dem til barnevernet etter en urettferdig rettsak bygd på mange løgner, men det var helt rett at dem ble tvangsplassert bort. Jeg hadde ett rusproblem, jeg brukte narkotika, og jeg kunne ikke ta vare på mine egne barn. Etter å ha vært mor på heltid i 4 år var det en tilværelse jeg ikke unner min værste fiende, jeg fikk bare en telefon om at dem hadde hentet barna mine i barnehagen og at dem hadde komt hjem for å hentet ting som var nødvendige for reisen bort, jeg hadde ikke fått noen domsavgjørelse, så jeg var helt uvitende om at det ville skje akkurat den dagen. Jenta mi ringte meg og sa hun ikke ville reise ifra meg, og det var hjerteskjærende og si at alt ville ordne seg, og at dette ble fint for henne, for egentlig ville jeg jo bare springe og ta dem, og stikke av. 
Jeg ble bare sittende å hyle, skrike og gråte, jeg gikk utav meg selv og hadde null kontroll. Legen kom dit jeg var og puttet faktisk beroligende i glasset mitt uten at jeg visste det, og etter mange timer med hysteriske rop sovnet jeg der i sengen til exen min. Jeg husker jeg våknet etter noen timer, og startet å gråte og rope hysterisk igjen med en gang jeg innsåg at det ikke bare var ett mareritt, men realiteten. Barna mine var borte, og hva skulle jeg gjøre nå?
Tiden etter var bare ett vakuum, jeg fungerte ikke og var helt fullstendig knust. Mellom samværene jeg fikk, og det å måtte gå ifra mine egne barn når dem gråt etter mammaen sin, så fant jeg måten og håndtere det på. Jeg begynte ganske så kjapt etter dette med sprøyta og fant min bestevenn i denne, jeg prøvde også flere ganger å ta mitt eget liv, og flere stoppet meg i siste liten. Når man virkelig er på kjøret fjerner dopen alle følelser, og det var akkurat dette jeg behøvde den gangen, å ikke føle denne bunnløse sorgen over barna mine. Det ble bare værre og værre og jeg ble mer og mer følelseskald og borte. Det er vanskelig for dem som møter meg nå og innse hvor langt nede i narkotika jeg var, men jeg har ett par stykker som har fulgt hele denne veien sammen med meg. Jeg var 45kg, hadde barbert hodet mitt og var en skikkelig junkie. Det fantes ikke håp for den unge jenta der, og jeg hadde mistet absolutt alt. 
En kveld hadde jeg masse dop hjemme, og jeg hadde fortalt en kamerat av meg at jeg ønsket å ta mitt eget liv. Jeg hadde fått nok for lenge siden, og jeg visste at om jeg tok dette dopet, så ville jeg ikke overleve det. Jeg hadde fått nok, og jeg ønsket hjelp, men jeg visste at jeg aldri hadde hatt motet til å ta denne telefonen og søke etter den. I denne perioden gikk jeg aldri ut, jeg festet aldri men akkurat denne kvelden gikk jeg på hotellet i Måløy, jeg tok meg noen øl og gikk utenfor og satt meg i trappen. Jeg satt og funderte på hvordan jeg skulle få skaffet meg en ambulanse, og få kommet meg inn, og jeg valgte da og knuste ansiktet mitt inni steinveggen som var der. Ambulansen kom og kjørte meg til Eid, og jeg ble videresendt etter noen dager til Førde og Tronvik som reddet livet mitt den gangen.
Denne kvelden kommer til å sitte for resten av livet mitt, for jeg syns så synd på den jenta der, som satt helt aleine og hadde blitt utsatt for voldtekt, tap av barna sine, helt nedkjørt i sprøyter og dop. Det fantes ikke håp, og ingen som strakk frem en hånd og hjalp på veien. Jeg fatter ikke at det er mulig i samfunnet våres, når man ser tydelig mennesker som trenger hjelp, og alle bare går forbi og ikke gjør noe? 
Etter denne gangen har jeg prøvd ett par ganger, men jeg har angret i det sekundet jeg har tatt det. jeg har aldri sett meg tilbake på det valget jeg tok den gangen om å kutte sprøyta, og aldri mer la meg forfalle på denne måten. Jeg måtte kutte absolutt alle mine venner for en lang periode, men alkoholen tok over min avhengighet da jeg kom ut. Jeg var uheldig og forelsket meg i en pasient, og fokuset jeg skulle hatt på oppholdet ble forflyttet, jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke brukte dette oppholdet på meg selv, men det har fungert som det skulle. Jeg ser på meg selv som en alkoholiker, fordi det er alkoholen som har regjert livet mitt de siste 12årene, narkotikaen har jeg lagt bak meg, og det har aldri fristet til gjentakelse. Nå jobber jeg knallhardt for at også alkoholen skal bli denne rusen jeg legger bak meg og aldri går tilbake til, men jeg kunne ønsket noen strakk frem en hånd den gangen jeg virkelig behøvde hjelp og støtte.
I ettertid har jeg hatt hyppige samvær med de to menneskene jeg mistet omsorgen for den gangen, de to menneskene som har drevet meg fremover, og i lange perioder vært mine eneste motivasjoner. Livet har forandret seg, og i dag gleder jeg meg til å vise dem hvor forandret jeg er! Jeg tenker tilbake på fortiden med gru, jeg tenker mange tanker om hva jeg burde gjort anderledes, men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre noe med det, det er ungene mine som er i fokus og vi skal ha en kjempedag sammen <3 jeg føler meg beæret over at dem fortsatt kaller meg mamma etter 13år i fosterhjem, og jeg gleder meg til å se dem vokse opp og bli voksne, og alle disse spennende tingene livet har å by for dem, for jeg tror ikke at mulighetene hadde vært så mange om dem fortsatte og bo hos meg, desverre. 
