Jeg har selv en del erfaringer, da jeg har gått på nav i mange år selv, og har møtt systemet på både godt og vondt. I perioder der jeg har hatt det som værst har jeg både følt på lite forståelse og blitt lite lyttet til, mens andre ganger har jeg gått ifra kontoret med en god følelse i magen og med mer tro på fremtiden. Det er så viktig dette møtet! 

Nav møter mennesker i kriser, der menneskene ikke har noe som helst, mange sliter og dette møtet med systemet er en viktig del av å bygge opp igjen liv. Måten man blir møtt på er viktig, da mange sliter med å komme seg ut og på møtene på nav, det er noe man gruer seg til, det vet jeg selv. Klart det er mange som utnytter systemet, det er jeg veldig klar over, men nå snakker jeg om disse menneskene som har stor terskel for å gå og søke hjelp i perioder der det er nødvendig. Blir man møtt med ett smil og en varm stemme, så får man denne kontakten.

 Jeg er levende opptatt av tverrfaglig hjelp til hvert eneste menneske der ute, jeg tror dette kan være løsningen på mange problemer, der frustrasjonen over å måtte forklare seg igjen og igjen kan hindres. Og ikke minst tror jeg dette gagner både systemet og brukerene da alle vet hva dem har og forholde seg til, og kan gi bedre tilbud når alle parter er inkludert. 

Det første punktet som dukker oppi hodet når jeg tenker på hva som skal til når man skal utav en kjip situasjon er bopel, og jeg kjenner at å samle mennesker med samme problemer under samme tak, aldri kan føre til noe godt, så jeg er litt imot mange leiligheter i ett kompleks. Når man først vil utav rusen må man ha en trygg plass å bo, der man kan trives og kan gjøre det til sitt eget. Møbler og inventar og det mest nødvendigste. Mange trenger hjelp til dette, og mange har aldri bodd i ett skikkelig hjem før. Boteam i kommunene gjør en god jobb, men alt kan forbedres. 

Jeg tenker alle NAV-kontor burde hatt en person som kan rydde litt, om dere skjønner. Mennesker med rusproblematikk har ofte gjeld og kommer seg ikke utav det aleine, jeg sier ikke at vi skal sy puter under armene på folk og betale gjelden deres, men hjelpe litt på veien. Sortere regninger, lage ett system og ringe rundt til kreditorer. Jeg vet selv av erfaring hvor viktig denne ordenen er, og hvor mye enklere ting blir etter den første samtalen med dem du skylder penger, den er vanskelig å ta men dem i den andre enden står parat til å hjelpe for å få inn pengene sine. Jeg har selv stått med gjeld som jeg hadde null kontroll over, men klarte selv å komme meg utav det da jeg fikk min første jobb. Ikke alle er så heldige. Økonomisk orden og en følelse av kontroll er en veldig viktig brikke i denne tilfriskningsprosessen. 

Nav er en viktig brikke oppi det hele, dem sitter med makten, og dem kan påvirke hverdagen til den enkelte. Økt fokus på jobbmuligheter som passer den enkelte, eller enkle rutiner som treningskort, eller andre aktiviteter. For vi liker faktisk regler og rutiner rundt oss, men ofte er det vanskelig å lage disse selv. Jeg vet jeg går rett inni ett vepsebol, men jeg er ikke typen til å holde inne meningene mine, og denne bloggen er bygd opp på det, mine meninger og erfaringer 🙂 

Mange har så vanvittig store kvaliteter! De beste musikerene jeg kjenner er rusmisbrukere, og de klokeste ordene har jeg hørt ifra mennesker som har det samme problemet som meg, hvorfor ikke bruke disse kvalitetene hos de enkelte? Dra ut alle disse positive tingene og sette drømmer ut i liv. Av og til skal det så lite til! Bare en biltur og en hyggelig prat når noen har det vanskelig, kan redde hele dagen, og bare man viser at man tror på noen, så ser man fysisk at mennesket finner håpet, og faktisk tror litt på fremtiden. Det er så mange ting jeg ser så klart nå, fordi jeg selv har stått på begge sidene, bare for en liten stund siden var det jeg som slet og ikke såg noen utvei, og nå er jeg sterk nok til å ta ordet, og få frem budskapet slik at vi kan forandre hverdagen til flere mennesker som fortjener det. 

Jeg forstår at arbeidsplassene kan være skeptisk til å ta inn mennesker dem vet har vanskeligheter i livene sine, men jeg oppfordrer alle til å gi det en tjangse, det værste som kan skje er at det ikke fungerer. Men nav har en viktig jobb foran seg, og jeg håper den blir tatt på alvor!

Av og til hjelper det bare å bli møtt med forståelse og noen ører som faktisk lytter til det man behøver, vi alle er ulike og har ulike behov.

Reklame |

Jeg har ikke ord for hvor hektisk denne mandagen har vært og jeg har vært i full aktivitet helt fra klokka 8 i dag tidlig. Jeg har kjørt rundt som en tulling fram og tilbake og jeg toppet det hele med en tur helt til Eid for å kjøpe ny komfyr til foreldrene mine da den dem hadde slo ut strømmen i hele huset her.

Jeg har vært på navmøte og på alle slags kontorer, jeg har kjørt folk rundt omkring, jeg har tømt ett lager med tørrvarer og plassert dem i kjelleren, i påvente av en lur ide som får varene ut til dem som trenger dem, og jeg har fikset med foringer til vinduene som er byttet.

Viss jeg ikke hadde fått søndagen i går til å hente meg innigjen så tror jeg det hadde bikket over for meg i dag, men dagen i går ga meg en ny energi, og jeg har faktisk ikke vært så aktiv på en dag siden jeg var full i steorider og den falske energien disse medisinene ga. Jeg har faktisk ikke tatt meg en eneste skikkelig røyk i dag, og da mener jeg den typ røyk der du kan sette deg ned og trekke inn for fullt, i ro og mak. Jeg har bokstavelig talt vært på farten siden jeg stod opp, men jeg har utrettet en del ting jeg er stolt over! Bilen gjør ting lettere, men av og til kan det bli for mye, selv for meg. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Nå har jeg kjelleren full i varer jeg skal dele ut, den nye komfyren er kjøpt inn, og jeg har satt meg ned i sofaen for å ta meg noen minutter før jeg starter igjen, jeg har ikke vært hjemme i dag, og har samlet alt i vesken min igjennom dagen, så kontoret mitt kommer til nytte til litt av hvert av ymse. I dag legger jeg meg med en god samvittighet og jeg tenker at jeg blir møtt på en helt annen måte nå enn før, jeg har litt mer tyngde og blir mer hørt og respektert på ett sett. Det føles godt å bruke denne tyngden til å hjelpe dem jeg er glad i, og se at tingene går fremover. Man ser ett lite håp i dem som ikke har hatt det før, og det er det som driver meg som menneske. Det føles godt!

Legger ved noen bilder av lageret med mat jeg har og bilder jeg har tatt igjennom dagen. Jeg har rett og slett ikke power til mer i dag, så jeg håper det ikke skjer flere uventede ting i dag 🙂

Etter en hel søndag fri kjenner jeg at jeg er ekstra klar for denne uka, det kjennes ut om lageret er fylt opp, og at jeg er forberedt til å bruke av det igjen. Uka som ligger foran oss er fylt med små og store ting jeg ser frem til, med en god blanding av jobb og fornøyelse, akkurat slik jeg foretrekker det. Nå sitter jeg med kaffekoppen og hører på vinden som herjer rundt huset, og jeg kjenner jeg er ekstra glad for at jeg har bilen på slike dager. 

Nettene er helt vanvittige for tiden, og jeg er glad ingen ser drømmene mine, og det er nesten så jeg kunne ønske en psykolog kunne gått inni drømmeverden og forklart meg hva som skjer til tider. Jeg blir nesten redd meg selv, men innser at det er underbevisstheten som arbeider som det skal, hverdagen er fylt med inntrykk, og en plass må det bearbeides. 

I dag skal jeg rundt på kontorer og fikse og styre, og jeg merker hvor enkelt det er når det gjelder noen andre! Jeg distanserer meg, og det handler ikke om meg selv. Jeg merket også når barna hadde vært her at det var godt å dra rundt med boller fra bakeriet, fordi da kunne jeg fokusere på noen andre enn meg selv. 

Livet er en karusell, og jeg har hørt at det første året er slik. Jeg prøver bare å holde meg fast og lære av situasjonene jeg står ovenfor, jeg ønsker å bruke alt til min egen fordel, og bli sterkere i troen og meg selv. Dette blir en bra dag, det kjenner jeg bare på meg!

Denne dagen her var etterlengtet! Det har skjedd så mange ting rundt oss, vi har alltid vært på farten eller hatt ting som skulle gjøres, jeg har rett og slett ikke hatt tid til å hente meg innigjen og ta innover meg alle disse store forandringene som skjer i livene våres. Det har gått i ett bankende kjør de siste månedene, og jeg husker ikke sist jeg hadde en hel dag uten noen planer eller noe som har skjedd, og hver gang jeg har planlagt å ikke ha noe å gjøre, så har dagene fylt seg opp underveis. 

I dag har jeg virkelig kosa meg, jeg har ordnet masse i leiligheten våres, som bedrer trivselen. Jeg har tømt skap, og sortert til den store gullmedalje, og nå har alt sin plass, og kaoset er fjernet fra både leiligheten og ikke minst hodet mitt. Jeg fungerer dårlig når jeg ikke har kontroll på tingene mine, og om ting ikke blir ordnet, så klarer jeg ikke å gjøre de minste tingene her. Det er faktisk så ille at jeg ikke klarte å rydde og vaske, fordi det tok litt tid for min kjære og få opp noen hyller som stod på gulvet, så ille er det faktisk, og jeg ser hvor dumt det er. En skrue er løs ett sted, det er iallefall sikkert!

Uka som kommer gleder jeg meg skikkelig til! Det skjer små og store ting som jeg ser frem til, og jeg er så klar for å ta fatt på denne ferske og nye uka som ligger foran oss, jeg hadde aldri trodd at humøret og formen var så god, dagen etter samvær med barna mine. Det virker lettere for meg, fordi jeg selv har ett liv og gå tilbake til når dem drar, jeg klarer ikke  å forklare det på andre måter. 

På onsdag har vi gruppe som vanlig, men vi skal ut og spise med mormoren til Sebastian! Jeg tenker at når jeg gleder meg såpass mye som jeg gjør, så undrer jeg meg over hvordan min kjære har det, for det er altfor lenge siden vi har møtt henne, og det var trist at Bergensturen våres ble avlyst, så dette får være ett plaster på såret. 

I helgen skal vi til Leikanger på A-dagane! Og vi skal delta for første gang, så forventningene og sommerfuglene i magen melder seg allerede. Det blir overnatting på Hotel og seminar for å lære mer om ettervernet og denne tilværelsen som rusfri, jeg kjenner jeg aldri kan lære for mye om dette, og jeg kjenner jeg bare blir mer og mer inspirert og engasjert for saken. Det blir spennende å møte helt nye mennesker, og alle disse vi har møtt ett par ganger før <3 jeg føler vi er en del av ett fellesskap, vi er ikke aleine, og det vi jobber for i oss selv, er det så mange andre også som står for, alle disse holdningene og meningene om livet. Det føles godt, når man er vant med å være i ett rusmiljø, og faktisk møte mennesker som tror på noe annet enn dette livet der rusen er normalen. Vi gleder oss!

Denne dagen her har vært usedvanlig lang! Jeg såg på klokka halv 4 og trodde det var langt på kveld. Jeg er ikke vant med å ha massevis av tid, men ser nå hvor godt det har vært og bare være meg, og gjøre bare det jeg har lyst til, der og da. Forandringene i leiligheten har vært planer i hodet i lang tid, og først nå har jeg klart å sette dem uti liv, bedre sent enn aldri? 🙂 

Flere ganger de siste ukene har jeg fått betegnelsen foran meg, og jeg må innrømme denne tittelen skremmer meg, jeg har hele livet stått for ting som overhode ikke utpeker seg som noe å se opp til, jeg har ødelagt absolutt alt rundt meg, og meg selv, og har gjort alt for å ikke være en del av dette samfunnet rundt meg, med en sosial angst som hindret meg i å se folk i øynene. Angsten har alltid vært der, og den har blitt en del av meg, og min personlighet. Jeg føler meg som det svakeste menneske i verden til tider, og har hele mitt liv hatt null tro på meg selv, jeg vet jeg har endret mye, at jeg gjør noe nyttig og bra, men jeg kommer nok aldri til å se på meg selv på som ett forbilde, heller tvert imot.

Jeg føler livet mitt er det perfekte eksempelet på hvordan du ikke ønsker å leve det, jeg har gjort alle disse vanvittige tingene som man helst bør unngå, og jeg har klart å være blind for alt annet enn meg selv i 32år. Ingenting i min historie er noe å se opp til, men jeg innser at jeg nå setter fokus på tingene som er viktige når mennesker virkelig ønsker seg utav rusen. Jeg prøver bevisst å holde meg til sannheten, og noen ganger er det vanskelig å ikke ta en hvit løgn på de dagene jeg har det som værst. Jeg kjenner litt på dette at historien ikke vil føles ekte om jeg ikke deler på de dagene jeg virkelig ikke ønsker å vise svakhet, de dagene jeg våkner med en dårlig følelse, og når jeg står foran alle disse testene jeg blir utsatt for.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er i ulike miljø som rusfri, jeg er i grupper der jeg sitter sammen med likemenn, jeg er en datter, jeg er en kjæreste, jeg er også en venn med mange som jeg ikke har forholdt meg til på mange år, jeg er i miljøet og blandt dem som ikke har kuttet rusen, og det er klart at med så mange ulike roller, så blir det vanskelig til tider, jeg ønsker å sette fokus på disse hindringene på veien jeg møter, for jeg hadde selv satt pris på en slik blogg om jeg enda var i rusboblen min, men innerst inne ønsket meg ut. 

Jeg er av den type rusmisbruker som alltid har visst innerst inne at jeg var malplassert, jeg ønsket aldri å bli narkoman eller alkoholiker, jeg fikk oppleve dette normale livet med barna mine, der jeg ikke var avhengig av rusen, jeg fikk noen normale år med rutiner og ansvar før jeg ble rusmisbruker, så jeg visste hele veien hva ett normalt liv var. Det var ikke en eneste dag jeg ikke hadde tanker om ett bedre liv, og jeg lengtet innerst inne etter aksept og hjelp ut, og jeg satt aldri en sprøyte uten å vite hvor galt dette var. Rusmisbruket mitt gikk imot alt jeg trodde på, men jeg mistet meg selv på veien, det hendte så mange ting som bare bygget opp denne aksepten for rusen, den fikk taket på meg, og jeg såg ingen utvei uten den. Om noen hadde sagt til meg at det var mulig å leve ett liv uten rus, og dette suget, så hadde jeg aldri trodd det, for meg var dette livet til slutt, og aldri i min villeste fantasi drømte jeg om det som skjer nå. 

Nå føler jeg at jeg har en viktig rolle oppi det hele, når alt skulle gå så galt som det har, så er det godt at jeg kan bruke det til en fordel for andre. Jeg vet hvordan det er å sitte der uten håp eller en løsning, jeg vet hvordan det er å være aleine i verden, og bli uglesett hvor enn man går, jeg vet hvordan det er å stå utenfor, og dermed vet jeg også så smertelig godt hva man trenger, når man faktisk er helt i kjelleren. Denne evnen til å plukke opp menneskene jeg er glad i, og faktisk ha muligheten til å gjøre en forskjell, er unik! Og jeg føler jeg har ett stort ansvar for dem som stoler på meg og gir meg tilliten, den vil jeg aldri bryte!

Jeg tenker at det er greit for meg å være med dem i aktiv rus, til en grad. Jeg tar ikke over meg selv problemene som er i miljøet, jeg distanserer meg, og oppholder meg ikke i rusen. Det er en grense, og den er hårfin. Jeg orker ikke å gå på fester lenger, der folk blir overstadig beruset og skal fortelle hvor flink jeg er, jeg liker å være der til min grense er nådd. Det er ett valg jeg tar for min egen del :). Jeg hjelper gjerne med absolutt alt jeg kan, men jeg trekker meg tilbake til mitt eget liv når jeg kjenner behovet for det. Jeg har ingen stilling, så jeg kan velge selv hvem jeg kan kutte og beholde i kretsen min, det er en menneskerett. Men når mennesker rundt meg velger å gi meg tilliten, har jeg en evne til og gå all in, så lenge jeg tror på saken og menneskene bak.

Jeg ser ikke på meg selv som ett forbilde, langt derifra, men jeg ser på meg selv som ett medmenneske, som har vært på begge sider av livet. Jeg kan bruke fortiden min, og fremtiden min til å endre mye, og det våger jeg å gjøre nå. Jeg er ikke redd for å åpne munnen når jeg ser urettferdighet satt i system, da velger jeg å bruke den stemmen jeg har, og går ikke rett forbi som jeg alltid har måttet gjøre. Jeg har aldri hatt påvirkningskraft, jeg har vært hjelpeløs og ikke blitt hørt, nå ser jeg at jeg har en viktig stemme, og er ikke redd for å bruke den lenger. 

Åpen ærlig og rusfri er mine mantra, og en guide i livet. Det er disse begrepene som får meg igjennom hverdagen uten å se meg tilbake, det er disse som får meg til å tro på fremtiden, og klare å leve med det livet jeg har lagt bak meg. Uten rusfriheten min så er jeg ingenting, så jeg krever faktisk respekt for denne <3 

Behovet har begynt å melde seg, og det flommer over av papirer overalt i denne leiligheten, og jeg finner aldri tingene jeg leter etter, og jeg bruker sofaen av alle steder til å gjøre papirarbeidet mitt. Det har begynt å bli ett problem, og jeg føler meg lite organisert når jeg først må finne frem noe. Jeg har tenkt på dette en stund, men vi har ingen plass som passer seg her i den lille leiligheten våres, og vi utnytter allerede alle mulighetene vi har.

I dag fant jeg ut en løsning på dette papirrotet! Vi har mer enn nok plass på kjøkkenet, og det er det eneste rommet vi ikke bruker fullt ut, og vi har mange skap som faktisk står tomme. Så jeg har flyttet all mat som var i disse skapene, og skapt mitt eget lille hjemmekontor her i heimen <3 og min kjære har satt opp en skillevegg mellom konfyr og kontor på eget initiativ! Endelig har jeg ett sted til alle tingene mine, og nå har jeg ingen ynskyldning for å rote i sofaen lenger 🙂 Smarte løsninger er stikkordet, og nå trenger jeg bare en komfortabel kontorstol for ryggen som er varierende. 

Man blir kreativ når man har liten plass, og man lærer å utnytte alt man har max. Nå kan jeg sitte her og drikke kaffe og se ut vinduet på fine dager, og drømme meg bort i alle disse ideene som popper opp her og der. Når man fordyper seg i en problematikk går man ikke tom for løsninger og tanker for og imot. Og nå gleder jeg meg bare til å sitte her og komme på flere spennende prosjekter i fremtiden! 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg tror at det er om natten den virkelige jeg kommer frem, når jeg er helt aleine, det er mørkt ute og alt er stille rundt meg. Det er da disse innerste tankene kommer, disse som man klarer å distansere seg fra på dagtid. Det forundrer meg litt dette her, det er merkelig for meg å oppleve slike store tester, der absolutt det viktigste står på spill, og det finnes ingen sug i meg.

Som rusmisbruker hadde jeg forventet dette enorme suget som alltid har vært i kroppen min, der pulsen går opp når du vet du skal drikke eller ruse deg, der du får gåsehud og kroppen går i beredskap, og du er helt fokusert på denne rusen. Det høres vanvittig teit ut at jeg hadde forventet meg mer,  at jeg var klar for å føle på ett sug, eller i det minste tenke i de baner etter samværet i går. Men det er ærligheten som kommer frem igjen.

Med hånden på hjertet mitt, så har jeg ikke tenkt på alkohol en eneste gang, og jeg blir litt forvirret når kroppen og hodet ikke reagerer som normalt. Noe har skjedd, det er iallefall sikkert, men jeg var ikke forberedt på at denne store forandringen ville skje så fort. Jeg har kommet lenger enn det jeg trodde, og det føles tryggere og tryggere for meg. Normalen min er ikke å ruse meg lenger, hjernen er innstilt på det, og jeg innser hvilke vanedyr vi mennesker faktisk er! Det er egentlig litt flaut at vi er slik, at vi blir slike som går på autopilot, vi gjør det vi er vant med, og forstår ikke våres egne vaner før de brytes, eller dem blir forandret.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg må ærlig si at jeg var forberedt på å gå i kjelleren, som jeg alltid gjør etter å ha møtt disse fantastiske to! Men jeg kjenner at jeg er forandret, at jeg har kommet så langt i denne prosessen at jeg vet hvordan jeg skal bruke dette til min fordel videre. Selvsagt er det vondt som faen, og jeg har vært trist, men jeg får se dem igjen, jeg får ta det i livene deres igjennom internett, og jeg har så mange ting som opptar meg i hverdagen. Dette samværet ser jeg bare på som en stor boost til motivasjon og til glede, ikke mitt alt og eneste lenger. 

I går behøvde jeg en pause, så jeg satt meg i bilen og kjørte tur, det var noe som løsnet og jeg følte meg bedre, jeg ble også oppringt av bakeren som hadde to hele kasser med boller til meg, og på en lørdagskveld som i går hadde jeg ikke muligheten til å fått gitt bort alt dette. Jeg tenkte kjapt og ringte til gamlehjemmet her, og dem tok gladelig imot masse boller. Det føles godt å kunne gjøre slike ting innimellom, og det gleder meg at tingene jeg får med denne snille gode bakeren kan glede masse mennesker videre! 

Jeg har det egentlig veldig bra her jeg ligger på sofaen med kaffekoppen foran meg, og en HEL søndag uten planer! Dette er luksus i min hverdag, og jeg skal bruke søndagen til å gjøre meg klar for en proppa full uke som kommer. <3 tusen tusen takk for at dere kommenterer, leser og deler denne bloggen som har blitt så viktig for meg! Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dere! Masse kjærlighet <3 

Etter samværet i dag følte jeg en trang til å bare sette meg i bilen og kjøre, og jeg fikk meg en god runde rett og slett for å roe meg ned og finne freden i meg. Det tar på dette her, og det er ikke for pyser. Man går igjennom noe stort, og jeg selv trenger å koble helt av og hente meg inn igjen. For meg er naturen noe unikt, det er ett sted jeg finner ro og fred i sjelen, og jeg bruker naturen aktivt i denne prosessen min! Kroppen min fungerer ikke, så jeg kan ikke gå disse fjellturene som jeg tok før, jeg kan ikke sikte mot toppene og tro jeg klarer meg, men med bilen kommer jeg meg rundt til disse vakre stedene vi har rundt oss på øya og på tross av en verkende kropp får jeg den samme gleden som før. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort om jeg ble sittende i denne leiligheten og asfalten utenfor som lekeplass, for det er ikke lange turene jeg klarer å gå til fots lenger. Jeg behøver disse pausene.

Dagen har vært fylt med inntrykk, og jeg prøver denne gangen å bruke alle disse til min fordel, som en brikke i denne prosessen, for å vokse og bli sterkere. Alle andre ganger har jeg druknet sorgene mine, ikke følt på disse følelsene og jeg har aldri klart å stå i det, jeg har bare ikke visst hvordan. Jeg har de største motivasjonene i verden, jeg har to barn som fortsatt er glad i meg etter så mange år uten å bo hos meg, det er unikt at disse båndene ikke har blitt brutt for lenge siden, og jeg må ta med meg dette videre.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er ikke normalt for en mor og bare få lov å være mor på avstand, det strider imot alle instinktene man har i kroppen, det er helt feil, men jeg har funnet en måte og leve med det på. Å få lov å se barna mine vokse opp er den største gleden jeg kan ha, og denne gangen sitter jeg ikke igjen med denne følelsen og ønsket om å endre situasjonen min lenger. Jeg lever denne drømmen jeg alltid har hatt om å bli bedre, komme meg ut av rusen og miljøet, og nå har jeg klart det. Jeg må bare lære meg og håndtere disse følelsene som jeg aldri har taklet uten rusen før, og for meg er disse pausene løsningen. Uten denne bilturen, og denne pausen hadde det blitt vanskelig å takle alle disse rare følelsene som jeg sitter med.

Jeg trenger disse pausene, for å være sterk og modig igjen, og jeg er så ufattelig glad for at jeg har min kjære i dag, for denne dagen hadde blitt veldig trist uten han. Det er vondt å vite at vi ikke vet når neste samvær er, for det er ikke som normalt rundt oss og korona kan få samværene i fremtiden avlyst igjen. Normalt har jeg annenhver mnd, men denne situasjonen er så usikker, og jeg kjenner jeg allerede er nærvøs for når neste gang blir. 

Da var samværet over, det tredje samværet dette året, og jeg sitter med den samme følelsen som alltid etter noen timer sammen med dem. Jeg sitter med så masse kjærlighet i hjertet og i årene mine, en så enorm stolthet, og en uendelig tristhet. Målet mitt med dette innlegget er å ta dere med på denne reisen, og prøve og forklare hvordan slike samvær føles, på godt og vondt. For det er så fantastisk mange forventninger som bygger seg opp forut, og man prøver å gjøre det meste utav disse tre timene jeg får sammen med dem. Jeg er ett emosjonelt krisetilfelle når jeg har disse samværene, jeg viser det ikke under samværet, men både før og etter så er jeg innom de fleste følelsene i dette registeret, og de suser omenannen og det er vanskelig å være meg. 

I gårkveld var jeg kjempetrist, og jeg var sinna, tilogmed på min kjære som aldri har gjort meg noe som helst som skulle tilsi at jeg skulle bli sint. Jeg hadde null kontroll på følelsene mine, og kunne være glad i det ene øyeblikket, for så sint i det ene. Og slik har det vært i dag også, og jeg tok meg selv i å sitte og nesten hyperventilere rett før dem kom. Jeg sprang rundt her for å stelle istand og hvert minutt var jeg fremme i vinduet for å sjekke.. tiden kunne ikke gå saktere, og gleden var så stor når dem endelig var her. Jeg sugde inn all informasjon jeg kunne, og jeg spurte og grov etter alt mellom himmel og jord, og synet av ansiktene deres kan aldri bli kjedelig for meg, og jeg kunne faktisk sett på disse to menneskene for alltid. Jeg har lyst å se på fingrene deres, øynene deres og ørene. Jeg har lyst å vite alt om disse menneskene som jeg faktisk har laget, det er disse kroppene jeg har gått og bært på og elsket i 9mnd, det er disse menneskene jeg har elsket siden den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, bare 15 og 17 år gammel. Og det er disse menneskene som har opptatt tankene mine i alle disse årene <3 

Dem er grunnen til alt, dem er årsaken til at jeg fortsatt er her, og dem gir meg styrken som jeg bruker i hverdagen og kampen for å få ett skikkelig og verdig liv <3 akkurat nå føler jeg meg fullstendig tom, jeg har brukt opp all energien i kroppen, og jeg har lagt alle mine følelser i dette, nå skal jeg bruke tiden foran meg til å bruke dette til noe positivt, og lagre disse timene på minnet over de gode minner. Denne gangen ledes jeg ikke mot rusen, denne gangen ledes jeg til å fortsette dette livet jeg bygger opp, for og være enda sterkere neste år når dem kommer og besøker mammaen sin.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå er det 2 1/2 time til dem kommer, og jeg prøver å holde meg opptatt, så jeg har vært rundt og kjørt folk her og der, og har fått ut en hel kasse med boller. Jeg prøver å flytte fokuset bort fra meg selv, og det gir meg noe å hjelpe andre. Jeg makter ikke å fokusere på dette før jeg er helt nødt, og det hjalp litt og ha litt mer rydding igjen, og noe å fokusere på, og noe jeg har å gjøre.

I familien våres har vi en tradisjon! Og i tradisjon tro har jeg og mamma en diskusjon, som jeg nekter å la eskalere. Vi har en tendens til å ta følelsene våres ut på hverandre, og det ender alltid i en konflikt mellom oss. Jeg er mer bevisst dette året føler jeg, for jeg vet disse diskusjonene kommer, og dette året nekter jeg å la meg påvirke av småting som ikke har noen betydning. Denne dagen handler om barna, og bare dem! Så uenigheter får vi legge til siden. Det er ikke vi som er viktige i dag, det er bare dem som skal stå i fokus, og det er viktig for meg at disse få timene bare handler om dem. Det skal ikke handle om hvilken mat som står på bordet, eller hva samværet skal handle om, det handler heller ikke om gavene som skal gies, og jeg ønsker at slike ting skal skje helt på slutten av samværene. Jeg tenker fokuset skal være den praten som oppstår, og de tingene som blir viktige akkurat i øyeblikket, og ikke disse materialistiske tingene som ikke betyr noe, når alt kommer til alt. 

Jeg undrer meg på hvordan dette samværet blir, vi får jo ikke klemme hverandre, og være hverandre nær rent fysisk, og det blir merkelig. Jeg er vant med og omtrent sitte oppå dem, suge til meg alt dem har og si, og ta avskjed med en stor bamseklem, jeg sier alltid at vi ses, og aldri hade. Det blir rart å ikke få lov å klemme dem ihjel, nusse på dem og holde dem i hånden, så dette blir ett rart samvær og langt ifra normalen. Men vi må holde på disse reglene, for å holde oss friske, og situasjonen rundt oss er vi blitt vant med. Jeg savner å klemme mine bestevenner, og jeg savner denne nærheten som jeg plutselig fikk da jeg sluttet med rusen. Før var ikke klemming normalt for meg, jeg hadde en viss avstand til alle, og ikke i mine villeste fantasier ville klemming bety noe for meg. Jeg har fått en ny nærhet til menneskene rundt meg, og ett nytt behov for å vise dem kjærligheten jeg har, og jeg håper barna mine føler også kjærligheten, selvom vi må holde avstand. 

Etter samværet kommer jeg til å være knust igjen, men jeg vet det går over. Denne gangen har jeg faktisk ett liv å gå tilbake til, tenk det, jeg har noe å gjøre etter dette samværet, jeg kan sette meg i bilen og ta meg en tur bort, reflektere over samværet og ta det med meg videre som en motivasjon. Jeg trenger ikke lenger å løpe på butikken for å kjøpe meg alkohol, og jeg stiller heller ikke på samvær redusert fordi jeg ikke har fått rusen min, jeg stiller frisk denne gangen, og veldig klar for å høre om deres hverdag og hva som opptar dem akkurat nå. Det er altfor lenge siden sist, og jeg er så nærvøs at jeg holder på å dø, tenk at jeg er så heldig som har to barn, og de største motivasjonene i verden! På tross av at jeg er emosjonelt ødelagt her jeg sitter, og med hjertet i halsen, så føler jeg på en uendelig lykke, over at barna mine snart er i hus, og at jeg selv har laget til for samvær denne gangen, jeg har ikke behøvd å legge alt ansvaret over på foreldrene mine, og jeg viser stolt frem hjemmet mitt denne gangen.