Etter samværet i dag følte jeg en trang til å bare sette meg i bilen og kjøre, og jeg fikk meg en god runde rett og slett for å roe meg ned og finne freden i meg. Det tar på dette her, og det er ikke for pyser. Man går igjennom noe stort, og jeg selv trenger å koble helt av og hente meg inn igjen. For meg er naturen noe unikt, det er ett sted jeg finner ro og fred i sjelen, og jeg bruker naturen aktivt i denne prosessen min! Kroppen min fungerer ikke, så jeg kan ikke gå disse fjellturene som jeg tok før, jeg kan ikke sikte mot toppene og tro jeg klarer meg, men med bilen kommer jeg meg rundt til disse vakre stedene vi har rundt oss på øya og på tross av en verkende kropp får jeg den samme gleden som før. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort om jeg ble sittende i denne leiligheten og asfalten utenfor som lekeplass, for det er ikke lange turene jeg klarer å gå til fots lenger. Jeg behøver disse pausene.
Dagen har vært fylt med inntrykk, og jeg prøver denne gangen å bruke alle disse til min fordel, som en brikke i denne prosessen, for å vokse og bli sterkere. Alle andre ganger har jeg druknet sorgene mine, ikke følt på disse følelsene og jeg har aldri klart å stå i det, jeg har bare ikke visst hvordan. Jeg har de største motivasjonene i verden, jeg har to barn som fortsatt er glad i meg etter så mange år uten å bo hos meg, det er unikt at disse båndene ikke har blitt brutt for lenge siden, og jeg må ta med meg dette videre. 
Det er ikke normalt for en mor og bare få lov å være mor på avstand, det strider imot alle instinktene man har i kroppen, det er helt feil, men jeg har funnet en måte og leve med det på. Å få lov å se barna mine vokse opp er den største gleden jeg kan ha, og denne gangen sitter jeg ikke igjen med denne følelsen og ønsket om å endre situasjonen min lenger. Jeg lever denne drømmen jeg alltid har hatt om å bli bedre, komme meg ut av rusen og miljøet, og nå har jeg klart det. Jeg må bare lære meg og håndtere disse følelsene som jeg aldri har taklet uten rusen før, og for meg er disse pausene løsningen. Uten denne bilturen, og denne pausen hadde det blitt vanskelig å takle alle disse rare følelsene som jeg sitter med. 
Jeg trenger disse pausene, for å være sterk og modig igjen, og jeg er så ufattelig glad for at jeg har min kjære i dag, for denne dagen hadde blitt veldig trist uten han. Det er vondt å vite at vi ikke vet når neste samvær er, for det er ikke som normalt rundt oss og korona kan få samværene i fremtiden avlyst igjen. Normalt har jeg annenhver mnd, men denne situasjonen er så usikker, og jeg kjenner jeg allerede er nærvøs for når neste gang blir.