Den setningen har jeg vell sagt hundretusenvis av ganger, men denne gangen mener jeg litt med den. Gårsdagen får ikke gjenta seg, jeg kan ikke la den gjenta seg, og jeg ser mine egne begrensninger. Jeg kan ikke la det gå så langt at det fullstendig renner over for meg, og jeg må sette litt grenser for meg selv. 13 1/2 time på farten etter to dager i ett kjør ble for mye, og jeg får en utavmegselvopplevelse. Jeg har hatt det slik en gang før, og jeg kan ikke la det gå så langt at det går utover meg selv dette her.
Jeg skal bli flinkere til å gjøre tingene enklere for meg selv, delegere bort tingene jeg ikke må gjøre, og lære meg og si nei 🙂 for om man tar på seg alt i dette arbeidet, så drukner man selv, og det er ingen poeng i det.
I dag skal vi i begravelse og jeg skal møte slekten til min kjære. Jeg kjenner jeg er nærvøs og det er helt vanvittig at vi ikke har møttes før, men korona og alt som har skjedd har stått i veien for å møttes tidligere, men nå er dagen kommet. Familie er det viktigste for oss, det er det som betyr noe in the end, og vi må bli flinkere!
I helgen skal vi bort, langt herfra og være sammen med mennesker som ligner oss, i problematikker og i livsvalg. Det drone jeg har sett frem til i mange måneder, og jeg kjenner at jeg virkelig trenger denne pausen nå. Jeg ser det som en avkobling, men også ett sted for læring og påfyll av motivasjon og pågangsmot til veien videre, dette blir spennende!
Denne uka har jeg jobbet som en duracellkanin, jeg har prøvd å fått unna all jobben før familien til Sebastian kom, jeg har prøvd å fått unnagjort alle disse tingene, slik at jeg også slipper å tenke på dette når vi reiser i helgen, men nå sitter jeg igjen med en følelse av at alt har gått på bekostning av meg selv. Jeg kjenner jeg behøver litt tid, og at alle andre ting må vente. Jeg er sliten, og klarer ikke enda en dag på denne måten. Dette gjør jeg aldri igjen
I dag har jeg vært på farten i 13 1/2 time! Jeg har fiksa og styra og kjørt rundt helt siden klokken 8 i dag tidlig, og jeg kjenner hvor sliten jeg er nå. Jeg er ikke så sliten rent fysisk, men mentalt så er jeg helt utsugd, og jeg har ikke en eneste energiboble og oppdrive, også kjenner jeg på denne bitterheten inni meg… men det er jo jeg selv som har tatt vann over hodet.
Jeg blir møtt med null forståelse! Og jeg lurer på hvor langt man kan dra denne strikken før det smeller. Ofte tenker jeg at det er det visse mennesker faktisk ønsker, å få meg helt utpå kanten, bare på morro. Men jeg innser at det sikkert ikke ligger ondskap bak. Det er bare litt tanketomt, og jeg blir ufattelig skuffet… det er som om viktige mennesker i livet mitt ikke enser hvor mye jeg står på, dem forstår ikke at jeg er sliten, og kan komme med kommentarer som får meg til å se rødt. Ikke bare ser jeg rødt, men jeg opplever en bitterhet inni meg, og jeg fatter og begriper ikke hvorfor jeg strekker meg så langt for dem, når dem ikke en gang bryr seg om meg. Jeg makter det faktisk ikke lenger, og trekker meg tilbake i mange relasjoner ifra nå av. Det er ikke verdt det for meg, det er ikke vits for meg å sprekke på grunn av andre mennesker. Og i noen tilfeller føler jeg meg faktisk utnyttet. Jeg har endelig fått nok, og det blir andre tider fremover.
I dag har aktivitetsnivået enda en gang for denne uka toppet absolutt alle målere som finnes, og jeg trodde mandag og tirsdag var hektiske dager. Der tok jeg skammelig feil! Heldigvis har jeg hatt lysglimt innimellom og har møtt mormoren til Sebastian <3 vi ble spandert middag på, og vi spiste deilig fish and chips på Havfruen! Vi hadde en hyggelig stund sammen, og jeg merker hvor lenge siden det er vi møttes sist, da jeg var på Haukeland, og låg i tåka der :). Jeg ser frem til flere møter og hyggelige samtaler!
Vi har også hatt gruppe i kveld, og vi var 5 stk. Vi hadde en koselig stund, og jeg ble oppringt av Bakeren på Bryggja da møtet var over, så jeg har hentet boller helt på tampen også.
Jeg har som sagt vært på farten i hele dag, har hentet gevinster til basaren i helgen, kjørt folk rundt omkring, vært hos psykologen, og prøvd innimellom og hentet meg innigjen. Men nå er jeg så mentalt utslitt at jeg faktisk ikke har ord, jeg innser at dette blir siste dagen det kan være så hektisk rundt meg, jeg er ikke vant med dette kjøret. Jeg er nær ett sammenbrudd her jeg sitter og småsutrer for meg selv.
Litt syt og klag innlegg må man nesten tåle på slutten av en LANG dag!
Slenger ved noen bilder fra dagen, og de nydelige rosene vi fikk av mormoren til Sebastian! <3 og bollekassen jeg hentet i kveld!
Det har begynt å sige inn nå, hvor stort dette faktisk er! Jeg har ikke vært så opptatt av denne listen, og heller fokusert på innholdet i bloggen, jeg har prøvd å ha en rød tråd igjennom den hele, men nå er den oppe på en 39.plass, og den blir vist med bilde og ikke bare navnet på bloggen lenger. Jeg innser hvor stort dette faktisk er, at en slik type blogg når opp på disse listene. Jeg har lagt på denne listen siden jeg startet bloggen, og har holdt meg på den siden den gangen da. Denne bloggen handler bare om å overleve i samfunnet når man har utfordringer som gjør det vanskelig å smelte inn, den handler om min kamp og bare mine egne meninger, og det føles helt vilt at så mange ønsker å lære mer om lille meg.
Jeg er priviligert, jeg har funnet løsningen min på alle disse tankene som hoper seg opp, og kan bli skadelige, jeg får silt ut alt før det blir problemer. Igjennom bloggen får jeg selv reflektert over de problemene jeg står ovenfor, og de virker ikke så altoppslukende lenger, jeg føler jeg klarer å plukke dem fra hverandre og finne utveier, uten at det skaper full kaos. Jeg føler meg priviligert som har så mange mennesker som heier på meg! Både fjerne og nære, og jeg stifter masse nye bekjentskaper. Jeg får lære om andres liv, og ofte kommer mennesker til meg for råd og støtte i en vanskelig tid. Jeg har en viktig plass i samfunnet, og jeg tar dette ansvaret veldig alvorlig, og tenker hele tiden igjennom hva jeg gjør.
Bloggen har blitt min utvei ifra fengselet jeg følte jeg levde i før, der ingen av mine meninger fikk komme ut, og jeg var lukket som menneske, jeg gikk og bar på alt aleine, og åpnet meg ikke en gang for mine nærmeste. Jeg har funnet en vei utav løgnene mine, mest av alt for meg selv. Åpenheten og ærligheten er det eneste som fungerer for meg, jeg er en misbruker, så når jeg først startet å lyge, er veien kort tilbake til livet jeg har lagt bak meg. Jeg kommer aldri til å glemme hvem jeg var, men nå prøver jeg å gjøre en forbedret utgave av meg selv, det høres helt latterlig ut, men jeg ønsker å gjøre opp for meg, og utgjøre en forskjell for andre.
Nå må jeg bytte bloggnavnet mitt og det fører til mye usikkerhet, og jeg er redd jeg mister en del lesere som ikke finner frem lenger, men jeg satser på at dette hinderet også skal overkommes, og at jeg kommer styrket utav det. Jeg har brukt uendelig med tid på denne bloggen, og det er mer jobb enn det ser ut, så jeg satser på at den ennå holder seg på denne topplisten. Det er heeeeelt sykt! Tenk lille meg, med DEN fortiden er på listen over mest leste bloggere i hele Norge! Juhuuuuu
De siste dagene har lært meg en del, og dem har vist meg at jeg har forandret meg, ikke bare har jeg kuttet rusen og blitt bedre på den måten, men jeg har funnet ut viktigheten av å si ifra om noen tramper på deg. Før hadde jeg latt det skure å gå, alle kunne behandle meg akkurat slik dem ønsket det, uten konsekvenser, det ble allmen kjent at meg kunne du gjøre akkurat hva du ville med, og jeg ville tilgi deg og glemme det rett etterpå. Det gjør noe med respekten du får! Til slutt tror man selv at man ikke fortjener bedre, at man ikke er verdt å snakke skikkelig til, eller vise en smule respekt ovenfor. Det preger man, og setter spor.
Jeg har ikke mistet rettferdighetssansen min eller hjertet mitt i rusen, noe som mange gjør. Uansett hva jeg har gjort galt, har jeg aldri gjort det bevisst mot noen, jeg har aldri stjelt noe, foruten to seksere som jeg trodde var mine. Jeg har alltid skilt fra rett og galt, og jeg har alltid hatet urettferdighet. Jeg har bare ikke hatt stemmen til å si ifra, eller krevd respekt for noe som helst i mitt liv, jeg har ikke hatt denne posisjonen der man kan kreve slikt, fordi jeg har levd ett katastrofalt liv, der det eneste som betydde noe var rusen, og om jeg hadde nok. Jeg har følt meg ubetydelig, bare til ballast for andre og en byrde for samfunnet, uten verdi.
Alt dette har jeg forandret i livet mitt, jeg har gransket meg selv med lupe, jeg har forandret alt ved min ruspersonlighet, og det har kostet meg dyrt! Jeg bruker hver eneste bidige dag til å endre inntrykket jeg etterlater meg, og jeg håper jeg får lov å dø med stolthet når den dagen kommer. Jeg har endret oppfatningen menneskene rundt meg har hatt av meg, og jeg gjør alt i min makt for å renvaske navnet mitt, slik at barna mine ikke skal bli påmint min fortid i deres fremtid. Dette er viktig for meg, men da føler jeg at jeg har behov for å ytre meg når jeg føler meg tråkket på, og jeg føler det er min rett som menneske her på kloden våres.
Alle skal få lov å dømme meg for den jeg var, det finnes en hel lagerbygning med ting jeg har gjort galt her i livet, mennesker jeg har vært stygg med, og ord jeg aldri kan ta tilbake igjen, disse tingene kan dere ta meg på! Jeg står helt parat til å ta imot kritikk for min fortid, for jeg er den som dømmer meg selv mest når det kommer til dette, men ikke pokker om noen får lov å kritisere det jeg gjør i dag! Å stå opp for dem som er svakere enn seg selv, yte max for andre mennesker og legge hele sjelen sin i frivillig arbeide, det er det jeg ånder og lever for. Hvordan i alle dager kan dette dømmes? Den diskusjonen er jeg gjerne med på! Den ønsker jeg virkelig å ta, for jeg ønsker virkelig å vite hva tankene bak dette er, og hva som er meningen med å hindre meg i å dele om denne fantastiske gruppa vi har her i Måløy! ENDELIG har vi ei gruppe, som består, på tross av korona, dvale og sorg, så er vi her fortsatt, og jeg er så vanvittig stolt over det jeg gjør i dag.
Det jeg også er mektig stolt over er denne dugnadsånden vi har på stedet jeg bor! Florø smykket seg med masse premier som bedriftene der hadde gitt til basaren i helgen! Og det gikk en liten luring i meg, for vi skal da ikke være dårligere enn dem 🙂 givergleden på plassen er bare helt fantastisk og jeg har i to dager kjørt rundt og hentet inn masse flotte premier, og på toppen av kransekaken har jeg fått noen fantastiske samtaler! Det er samtalene som sitter igjen, og ikke bare gavene folk gir. Vi får satt fokus på rusettervernet som vi ikke hadde fått andre steder, jeg har møtt mennesker som aldri har hørt om dette, og dem lurer på hva i alle dager vi gjør. Det føles godt å fortelle om dette felleskapet jeg har fått gleden av å være med i! Jeg føler meg stolt over å være en del av noe så viktig! Og jeg gleder meg så sinnsykt mye til helgen sammen med hele gjengen! Det er min første gang på noe slikt, og jeg gleder meg til å lære enda mer om dette viktige temaet, som jeg jobber med hver eneste dag i min egen lille kamp.
Jeg håper dette kan bli starten på noe, at flere får med seg hva vi står for, og hva vi arbeider for. For vi trenger all støtte vi kan få, og det er så mange der ute som trenger forskjellige ting, og vi er avhengige av samfunnet rundt oss, for å bli inkluderte igjen når vi har ramlet utenfor. Det gleder hjertet mitt å være ifra Måløy i dag! Og som jeg har sagt, så gjelder kritikken bare en knippe mennesker, for alt i alt, er det veldig godt å bo her på bygda sammen med så mange støttende mennesker, som forstår meg og tar meg imot med åpne armer <3
ALDRI før har det blåst slik rundt meg, og jeg er ikke vant med å ha så mange baller i luften samtidig. Denne uken har toppet alle målere, den har gitt meg så uendelig mye, og jeg har fått gjort en riktig forskjell for mange. Til tider har jeg ikke tid til å stelle meg selv, eller spise for den del. Jeg har fått respons ifra mennesker som ønsker å gjøre en forskjell for mennesker som meg, og da kobles alle disse antennene ut og alle ideene bare popper opp i hodet ukontrollert. Oppi alt stresset så kjører hodet ett eget løp, der jeg prøver å finne ut hva jeg kan gjøre for å utnytte disse mulighetene max for dem som står bak meg, og som stoler på at jeg fører denne skuta trygt i havn.
I går startet jeg innsamling til basar som vi skal ha i helgen, og listen fyller seg opp med fjerne og nære om ønsker å bidra, og som ønsker å gjøre en forskjell. Det viktigste med disse møtene, er historiene som kommer, og dem treffer meg. Alle vet om noen, alle har en historie og fortelle, og mange ønsker faktisk å støtte det jeg og mange andre med meg står for. Etter de siste dagene har jeg følt meg litt aleine og motarbeidet, men når jeg hører om mennesker som ønsker å gi oss tilbud av ulike slag, og ikke bare gevinster, så brenner hjertet mitt av engasjement atter igjen. Dette skulle bare være en runde der jeg skulle plukke opp ting, men det har blitt en reise, som har gitt meg sinnsykt med motivasjon. Når jeg sitter her aleine og blogger, så ser jeg ikke alle disse som leser om historien min på godt og vondt, jeg får ikke denne kontakten med mennesker, og mange tør faktisk ikke å si det til meg.
I dag går ferden videre, til så mange mennesker som ønsker å støtte oss. Jeg gleder meg virkelig!
Jeg har de siste dagene tømt ett helt lager med mat og gitt videre, jeg har hatt flere kasser med boller som nå er tømt, og jeg har brukt bilen til det hele. Jeg har måttet sette inn støtet, på alvor, fordi vi ikke har mer tid til å bruke på akkurat dette nå. I dag kommer mormoren til min kjære <3 vi skal ut og spise med henne, og jeg gleder meg masse! Det er altfor lenge siden, og turer dit har blitt avlyst på grunn av korona. Jeg har jobbet meg frempå, og i går var jeg så sliten at det rant over for meg.
Jeg håper denne dagen blir bedre, og mer roligere, slik at jeg er klar for gruppa også i kveld! Mye har skjedd, og jeg trenger 2 timers pause i Røde kors huset, til refleksjon og en plan videre. Det er jo grunnen til alt, denne gruppa mi. Ha en fantastisk onsdag alle sammen <3 del gjerne bloggen min på deres sider!
Okay, da må jeg starte med å si at jeg bare har møtt stor forståelse og respekt på stedet jeg bor, og jeg har ikke følt meg utenfor en eneste gang siden jeg stod åpen frem som rusmisbruker. Det har vært en flom av kjærlighet mot meg, og jeg svever på en sky av alle disse komplimentene og støtten jeg mottar, jeg har det generellt veldig bra på stedet jeg bor på.
Da jeg startet bloggen min delte jeg den på en side for stedet jeg bor på, på facebook. Den gangen fikk jeg vite at jeg hadde for sterke meninger, og fikk ikke lov å dele bloggen på denne siden, da det kunne virke støtende på noen. Dette tok jeg til meg, og postet aldri igjen min private blogg på denne siden. Dem laget en regel for dette rett etterpå.
Etterhvert postet jeg en spleis til gruppa jeg har startet, da denne også ble slettet, kjente jeg at jeg kokte inni meg, fordi det gikk på det jeg står for i dag, og ikke meg selv. Om noen kritiserer eller ikke liker meg, tar jeg det på strak arm, men når det kommer til edruskapet, så blir jeg skikkelig irritert kjenner jeg.
Rett etter dette kom det en regel om spleisinnlegg, og at dette var ulovlig på siden. Da var den saken grei, for min del.
I dag har jeg prøvd å samle inn basargevinster, og laget ett innlegg på denne siden på facebook, for menneskene som bor her på denne vakre plassen, siden det er lagt ut på Florø sin side, så regnet jeg med denne saken var grei, men etter en tid ble også dette innlegget slettet uten noen tilbakemelding på hva jeg har gjort galt denne gangen. Og jeg undrer meg over om det er meg som er problemet eller saken jeg står for.
Jeg trodde nemlig etter ett titalls med slike innlegg om tingene som skjer rundt omkring, var dette ett helt legitimt innlegg og lage, for å både fyre oppunder dugnadsånden som er på stedet, og gi bedriftene en mulighet til å støtte. Jeg ble kontaktet av mange, men da innlegget ble slettet stoppet det opp.
Igjen sitter jeg med denne følelsen, av å bo på bygda. Der man ikke skal snakke om ubehagelige ting, man skal ikke stikke seg ut, og man skal ikke heve stemmen om man mener noe er urett. Man skal være pen og pyntelig, mestre livet og ikke klage. Om noe skjer i familien skal det holdes der, og mennesker som meg er ikke en naturlig del av slike samfunn. Den følelsen sitter jeg igjen med når jeg deler om en så viktig sak, og gjør alt i min makt for å endre samfunnet våres til det positive. Burde ikke det være noe man ønsker? Noe man ønsker å få ut? Sette fokus på? Belønne? Nei…
Jeg kjenner bare at luften går utav meg, jeg føler det er ett par stykker der ute som overhode ikke liker denne saken som jeg nå brenner for. Det går på saken, og da kjenner jeg at jeg blir provosert, og jeg er ikke typen som blir sittende og brenne inne med tanker. Det føles ikke som det er plass for meg, at noen ønsker å gå med skylapper foran øynene og ikke ønsker å se denne siden av livet. Jeg tar faktisk dette personlig, det kan jeg ikke la være når det har skjedd så mange ganger, og denne gangen tenker jeg det rett og slett er urettferdig. Det virker som denne siden bare har plass til de tingene som er morro, og som ikke setter fokus på endring, men en rosa verden der alt er bra hele tiden. Slik har jeg det ikke, og ønsker heller ikke å fremstå som en .
Atter en gang går jeg inni ett vepsebol, men jeg bryr meg faktisk ikke, for i dag føler jeg meg ekstra tung, og slettes ikke så veldig stolt over bygda jeg er så glad i. Dette er snakk om ett fåtalls personer som ødelegger for alle. Dette er ikke snakk om en stor del av Måløy, men en liten del som får inntrykket mitt til å gå i kjelleren. Det er som når noen gir deg 100 kompliment, også får du en stygg en, da er det som regel den du husker til slutt.
I livet mitt så har jeg noen privilegium, jeg kan velge selv å trekke meg unna, jeg kan avgjøre selv om situasjonen er bra for meg, eller jeg kan faktisk velge å ikke engasjere meg, om jeg ikke tror på situasjonen eller mennesket bak. Det høres egosentrisk ut, men jeg er selv i en viktig fase, der jeg må sette meg selv først i enkelte situasjoner, og jeg gjør det uten å få dårlig sanvittighet etterpå. Jeg må gjøre det, for å holde meg selv frisk og sterk nok.
I dag har jeg tatt ett valg, for meg selv. Jeg kommer aldri igjen ta imot noe jeg ikke fortjener, ifra noen som helst. Det har ingenting å si hvem du er eller hvor mektig du er, jeg kommer til å bruke stemmen min, uannsett. I dag har jeg laget meg en gruppe på facebook for mennesker som bor her jeg bor 🙂 jeg har gjort det i en stille protest, og en tilbakemelding på at jeg føler meg dårlig behandlet. Nå sitter jeg i en situasjon der jeg vet hvorfor jeg blir så dårlig behandlet, det har jeg faktisk ikke gjort før i dag, og grunnen bak alt dette styret ser jeg så klart og tydelig :). Jeg er smart, og jeg klarer å tenke litt lengre enn nesetippen min, og i dette tilfellet her syns jeg egentlig det bare er patetisk.
Istedenfor å sitte her og irritere seg over at jeg ikke får delt det jeg ønsker om denne etterverngruppa mi og bli mer og mer irritert over å bli urettferdig behandlet, så startet jeg en liknende gruppe, med større takhøyde og mindre regler. Jeg ønsker å skape en plass der man kan dele ideer for samfunnet våres, nye tanker om hvordan vi kan skape en forskjell, og alle tingene som skjer her bør komme frem, slik at alle får det med seg. Jeg tenker at man ikke bare skal dele de kjekke tingene, men også litt mer alvorlige ting som en etterverngruppe. Samtlige innlegg jeg har delt, som oppstart av denne viktige gruppen, spleiser og andre div som jeg tenker er av interesse for andre enn meg selv også, har blitt slettet! Uten noen tilbakemeldinger om hva jeg har gjort.
Jeg forstår veldig godt at jeg ikke får lov å dele denne bloggen, jeg har sterke meninger og jeg kan stå i fare for å støte noen, den ser jeg klinkende klart, men når dem nekter meg å poste ting som er så viktig som dette, så tenner jeg på alle plugger. Alle har det ikke supert her i verden, alle svever ikke på en rosa sky og har full kontroll igjennom hele livene sine, og om samfunnet våres her på den lille plassen her, ikke tåler den brutale sannheten, om at det også finnes mennesker her som sliter litt, så gidder jeg faktisk ikke å være en del av det heller. Jeg kjenner for mange som er redde for å åpne seg, akkurat fordi forståelsen ikke er der, fordi noen kan dømme dem og se ned på dem, fordi det ikke er plass i samfunnet for dem som sliter, og fordi det er så forbanna tabubelagt og åpne kjeften.
Jeg lar meg ikke herse med lenger, jeg sier klart og tydelig ifra når urettferdigheten får råde, det gjør jeg for meg selv, men også de tusenvis av menneskene som har problemer, som dem er redde for å avsløre på små plasser. Jeg gjør en såpass stor innsats i det lille samfunnet vi har her, jeg gjør en forskjell for så mange av innbyggerene, så jeg føler faktisk at det er min rett og få lov å si hva jeg mener, når jeg ser ondskap satt i system.
Jeg ante denne dagen ville komme, og har egentlig bare ventet på at jeg skulle få meg en ripe i lakken, for alle nybegynnere gjør vell det? Jeg har kjørt min del dette året, og har måttet sette opp kilometerstanden i fare for å ha kjørt for mye to ganger, og dem sier at jeg kjører mer enn en taxi gjør. Det sier litt, og det er vell egentlig på sin plass å ha gjort den første skaden nå. Hehe.
Heldigvis var det bare ett gjerde og det ble ikke skader på andres eiendom, men bilen fikk seg en liten karamell! Jeg hadde lav fart og rygget i høljregnet og trodde ikke jeg var så nærme som jeg faktisk var. Jeg er glad det ikke ble værre, og kan med dette si at den første skaden som sjåfør herved er gjort! Så lærer jeg til neste gang og være helt sikker før jeg rygger på veier jeg aldri har kjørt før. Man blir aldri perfekt, så jeg orker heller ikke å strebe etter det, jeg tar det med som en lærdom, og er mer forsiktig neste gang, det er jo nesten obligatorisk på sin første bil å gjøre noe som beviser at man er fersk bak rattet, og nå har jeg fått unnagjort det.
Også denne dagen har gått i ett bankende kjør, og jeg har vært overalt å hentet ting til en basar vi skal ha i helgen! Jeg har også blitt kvitt en del av varene jeg har i min egen kjellerbutikk, og det er gledelig å gi ut gratis til dei som måtte trenge det! Jeg har også boller ifra Bakeriet på Bryggja som jeg deler ut titt og ofte når han ringer meg.
Nå skal jeg fylle bilen, dra rundt og bli kvitt siste resten, for jeg har ikke tid til overs hele resten av uka, da masse ting skjer rundt oss. Jeg har bare denne dagen igjen til å få gjort alle disse tingene på de uendelige listene mine, og jeg kjenner jeg holder på å få fnatt her jeg sitter. Jeg har tatt meg noen pauser innimellom, og i dag har jeg fått kranglet litt og fått sagt meningen min om mye rart, det føles godt å faktisk ha en mening om noe, for det har ikke alltid vært slik. Jeg håper bare at meningene mine kommer frem, og fører til noe, iallefall en endring må til.
Atter en gang må jeg endre bloggen, og jeg kjenner jeg er litt lei. Jeg har møtt motgang helt siden jeg startet denne bloggen, og denne gangen har jeg blitt oppmerksom på at det er noen andre som faktisk eier brandet tilbaketilivet, så forskjellen på denne bloggen og dette brandet er faktisk bare en L! Man kan tenke at jeg burde sjekket dette opp før jeg startet denne bloggen med dette navnet, men jeg må si at jeg er en nybegynner og alt innen data er helt nytt for meg, det er faktisk bare ett under at jeg klarer å lage innleggene som er i denne bloggen.
Denne bloggen har etterhvert blitt ganske så stor, og jeg har 890 innlegg her, og angrer ikke på ett eneste ett. Jeg begynte denne bloggen ved å hete tilbaketilhverdagen, og tenker at dette er en naturlig vei og gå denne gangen. Jeg kommer til å miste ganske så mye på dette, for jeg frykter at leserene mine ikke finner frem, som da jeg byttet til det navnet jeg har i dag, men håper at det ikke skjer denne gangen. Jeg har også lagt mye jobb i å promotere meg selv på sosiale medier, og må nå endre alt dette med det nye navnet, så jeg ser ikke akkurat frem til mer jobb med denne bloggen som jeg har lagt ned nok arbeide i fra før. Det er ikke alltid enkelt å være en blogger, det har jeg fått lære på den harde måten! Det er en glede å sitte og bare kan blogge, men all jobben bak ser man ikke før man sitter her, og redigerer, endrer feil og prøver å dele.
Jeg håper at leserene mine der ute kan hjelpe meg på vei når jeg omsider får tilbake navnet der alt startet, jeg håper dere kan dele bloggen slik at alle får med seg denne endringen, og dere kan nå ut til mennesker jeg ikke kjenner 🙂 jeg kjenner det er litt sårt og endre atter en gang på bloggen jeg har blitt så glad i, men livet skjer.
Jeg ble oppmerksom på at jeg kræsjet med ett annet brand, og ønsker virkelig ikke å komme i konflikt med denne sterke dama med samme navn som bloggen her. Jeg er ikke ute etter trøbbel, så jeg tar grep med det samme, og bytter navnet. Det vil ta noen dager å gjøre denne store endringen, men jeg håper inderlig at jeg ikke mister leserene mine som gir meg så vanvittig mye i den personlige kampen jeg er inni nå. Uten dere ingen meg, og det mener jeg virkelig fra hjerterota.
Håpet brenner inni meg, om at bloggen skal nå ut til dem som virkelig trenger å lese om at det faktisk går an å snu, det finnes håp for dem som virkelig ønsker seg ut av en dårlig situasjon, og at uannsett hvor mye galt du har gjort, så finnes det tilgivelse der ute. Jeg føler bare verden venter på oss, vi som har gått den vanskelige veien her i livet, vi som har kjent på disse tapene og har rotet oss bort på veien, jeg føler verden bare venter på at vi skal komme oss utav skallene våres, og bruke stemmen våres til å kreve respekt og forståelse, for når jeg kom ut med min historie, så har jeg aldri opplevd å bli møtt med fordømmelse, heller tvert imot!
Når det finnes håp for meg, så finnes det for alle, det er poenget mitt. Det er dette som driver meg, det er akkurat denne jobben som gjør at jeg våkner hver eneste dag med en tanke om å klare enda en dag uten å falle tilbake til rusen min. Den har vært min bestevenn, og den eneste jeg kunne stole på, men verden har åpnet seg foran meg, den har vist meg kjærligheten som bor der ute, og den har vist at livet mitt er ikke verdt å ruse bort, jeg har så mange ting jeg må gjøre, jeg har så mange problematikker som må løses, for meg og for alle andre. Jeg har en misjon, jeg har en plan og jeg faller aldri tilbake til den jeg var, fordi jeg vet jeg er VIKTIG!
ALT er forandret rundt meg, og jeg kunne falt for mange fristelser og en enkel vei ut, men jeg velger å stå i det, og ikke bare for meg selv, men for absolutt alle andre der ute som sliter. Ønsket mitt er at en dag skal det ikke være vanskelig å si at du ikke mestrer hverdagen din, at du har det vondt eller trenger støtte! Jeg ønsker ett åpnere samfunn der alle blir inkluderte, og ikke sett ned på. Håpet mitt er at denne bloggen skal åpne litt øyner, at vi skal bli mer bevisste på hvordan vi behandler hverandre, og hvordan vi ser hverandre nok til å plukke opp dem som trenger oss.
Jeg har overhode ingen flere å miste, og jeg brenner for å gi mennesker en mulighet, jeg ønsker ikke å gå i nok en begravelse til en god venn fordi det mangler på tilbud! Med min gruppe vet jeg at dem har dette valget, om dem ønsker det nok. Og hver eneste dag av resten av mitt liv, skal jeg bruke bevisst til å SE andre, FORSTÅ andre og HJELPE andre til å endre liv, og hindre flere dødsfall som har vært helt fullstendig unødvendige.
Del gjerne dette innlegget på deres egne sider, og hjelp meg i å nå ut til dem som virkelig trenger, eller dem som kunne lært litt mer om hvordan det føles når alt går galt. Jeg kommer aldri til å gi meg på dette, og åpenheten og ærligheten i denne bloggen har hjulpet meg utav fengselet jeg følte jeg var i, nå er jeg fri og jeg er ikke lenger redd for noe.
Livet mitt og dagene suser forbi uten at jeg rekker å få tenkt meg om, slik har det blitt etter at jeg fikk sertifikatet og kunne kjøre når jeg vil. Det går liksom aldri tomt for oppgaver eller noe å gjøre, og viss jeg ikke stopper opp innimellom går jeg rett i veggen uten å ha sett den komme. Det er mange som har sagt dette til meg, at det ville skje, men som med alle andre så hører jeg ikke etter, jeg er av den typen som kan sitte å være fullstendig utmattet, for så og finne energien igjen og tenke at jeg skal klare en siste ting før jeg slokner for kvelden. Det finnes ikke sunt, og jeg må skjerpe meg.
Man kan se på matinntaket mitt hvordan jeg har det inni meg, for når jeg har det bra spiser jeg også deretter, og når jeg er stresset så forsvinner alt av matlyst og jeg må nesten presse maten i meg. Nå har jeg en liten fordel, fordi jeg får matlyst av medisinene jeg bruker til søvn, og får dermed i meg mat før jeg legger meg på kvelden. Uten disse hadde jeg nok glemt hele maten over flere dager, og det gagner ingen. Dette problemet med mat er ikke noe nytt, og det er noe jeg har levd med hele livet, ja så lenge jeg kan huske, det er på en måte maten som forsvinner for meg først når noe ikke stemmer.
Jeg har aldri ønsket å sette en label på meg selv, med spiseforstyrrelse. Det er så skummelt, jeg er så flink på rus og psykisk helse etter å ha gransket meg selv i så mange år, jeg har lest meg opp, og jeg kan alle disse tingene om disse problemene, men om spiseforstyrrelser kan jeg overhode ingenting. Det er forferdelig å sitte her og innrømme at jeg er en av dem som har problemer med maten, det vrenger seg inni meg, men jeg har blitt gammel nok nå til å innse problemet mitt.
I så mange år har jeg kuttet maten i perioder jeg har hatt det vanskelig, og jeg har vært sykelig tynn. Problemet mitt har ingenting med vekten å gjøre, jeg kutter ikke maten for å bli tynn eller har en illusjon i hodet om at jeg er overvektig, og dermed slutter å spise, det er ikke der det ligger, det er psykisk. Når jeg har det vondt inni meg, eller er stresset så er det siste jeg ønsker å gjøre, er å spise mat. Og jeg har mange ganger sagt at jeg kunne ønske jeg gikk med en sonde, og fikk maten intravenøs.
Jeg har aldri sett gleden i mat, foruten da jeg gikk gravid, eller når jeg røyka hasj. Jeg har aldri denne trangen til noe, jeg kjenner jeg er sulten men jeg spiser ikke før jeg blir skikkelig dårlig, skjelver og holder på og svime av. Og jeg innser at problemet mitt er stort, og må gjøres noe med. Det er bare så vanvittig vanskelig for meg å innrømme dette, og iallefall å si det høyt.
Det er mange oppigjennom tiden som har påpekt dette problemet, og mange har hatt vanskeligheter med å forstå at jeg kunne gå i ukesvis uten å spise mat, men maten har aldri vært en naturlig del av livet mitt. Jeg tror jeg har ødelagt det meste av forbrenning, og da jeg ble innlagt i desember var absolutt alle verdiene mine helt i kjelleren, og dit ønsker jeg meg ikke igjen. Det er bare så vanskelig å si dette til noen, men dette er en start, og det kan hende at jeg også klarer å åpne meg til noen om dette. Takk for at jeg får lov og dele <3
