Nå er det 2 1/2 time til dem kommer, og jeg prøver å holde meg opptatt, så jeg har vært rundt og kjørt folk her og der, og har fått ut en hel kasse med boller. Jeg prøver å flytte fokuset bort fra meg selv, og det gir meg noe å hjelpe andre. Jeg makter ikke å fokusere på dette før jeg er helt nødt, og det hjalp litt og ha litt mer rydding igjen, og noe å fokusere på, og noe jeg har å gjøre.

I familien våres har vi en tradisjon! Og i tradisjon tro har jeg og mamma en diskusjon, som jeg nekter å la eskalere. Vi har en tendens til å ta følelsene våres ut på hverandre, og det ender alltid i en konflikt mellom oss. Jeg er mer bevisst dette året føler jeg, for jeg vet disse diskusjonene kommer, og dette året nekter jeg å la meg påvirke av småting som ikke har noen betydning. Denne dagen handler om barna, og bare dem! Så uenigheter får vi legge til siden. Det er ikke vi som er viktige i dag, det er bare dem som skal stå i fokus, og det er viktig for meg at disse få timene bare handler om dem. Det skal ikke handle om hvilken mat som står på bordet, eller hva samværet skal handle om, det handler heller ikke om gavene som skal gies, og jeg ønsker at slike ting skal skje helt på slutten av samværene. Jeg tenker fokuset skal være den praten som oppstår, og de tingene som blir viktige akkurat i øyeblikket, og ikke disse materialistiske tingene som ikke betyr noe, når alt kommer til alt. 

Jeg undrer meg på hvordan dette samværet blir, vi får jo ikke klemme hverandre, og være hverandre nær rent fysisk, og det blir merkelig. Jeg er vant med og omtrent sitte oppå dem, suge til meg alt dem har og si, og ta avskjed med en stor bamseklem, jeg sier alltid at vi ses, og aldri hade. Det blir rart å ikke få lov å klemme dem ihjel, nusse på dem og holde dem i hånden, så dette blir ett rart samvær og langt ifra normalen. Men vi må holde på disse reglene, for å holde oss friske, og situasjonen rundt oss er vi blitt vant med. Jeg savner å klemme mine bestevenner, og jeg savner denne nærheten som jeg plutselig fikk da jeg sluttet med rusen. Før var ikke klemming normalt for meg, jeg hadde en viss avstand til alle, og ikke i mine villeste fantasier ville klemming bety noe for meg. Jeg har fått en ny nærhet til menneskene rundt meg, og ett nytt behov for å vise dem kjærligheten jeg har, og jeg håper barna mine føler også kjærligheten, selvom vi må holde avstand. 

Etter samværet kommer jeg til å være knust igjen, men jeg vet det går over. Denne gangen har jeg faktisk ett liv å gå tilbake til, tenk det, jeg har noe å gjøre etter dette samværet, jeg kan sette meg i bilen og ta meg en tur bort, reflektere over samværet og ta det med meg videre som en motivasjon. Jeg trenger ikke lenger å løpe på butikken for å kjøpe meg alkohol, og jeg stiller heller ikke på samvær redusert fordi jeg ikke har fått rusen min, jeg stiller frisk denne gangen, og veldig klar for å høre om deres hverdag og hva som opptar dem akkurat nå. Det er altfor lenge siden sist, og jeg er så nærvøs at jeg holder på å dø, tenk at jeg er så heldig som har to barn, og de største motivasjonene i verden! På tross av at jeg er emosjonelt ødelagt her jeg sitter, og med hjertet i halsen, så føler jeg på en uendelig lykke, over at barna mine snart er i hus, og at jeg selv har laget til for samvær denne gangen, jeg har ikke behøvd å legge alt ansvaret over på foreldrene mine, og jeg viser stolt frem hjemmet mitt denne gangen.