Idet jeg skrev innlegget tidligere i dag satt jeg igjen med en vond følelse i meg, jeg har ikke tenkt over hvor lite jeg har sett barna mine før nå. Selvsagt har jeg visst at vi ikke har fått vært sammen, men hele verden har vært i dvale, og reglene om å ikke være sammen har gjeldt alle, og ikke bare meg, dermed har jeg ikke helt tatt innover meg hvor få ganger jeg faktisk har fått lov å være sammen med de viktigste menneskene i mitt liv.
Det er faktisk helt vanvittig at jeg bare har sett barna mine to ganger i år, og jeg kjenner dette savnet bare blir mer og mer overveldende. Før hvert eneste samvær så bygger nervene seg opp lenge før, og denne gangen har jeg prøvd å begrense meg til dagen før, som er i dag. Når jeg tenker på at jeg har sett dem så lite, så bygger det seg opp en dårlig sanvittighet som stikker meg i hjertet, men situasjonen gjør det slik at dem forstår.. heldigvis. Aldri før har jeg gått så lenge uten dem, og etter hvert samvær så blir jeg fylt med en motivasjon jeg ikke finner noen andre steder. 
Det har skjedd så mye siden sist, positive ting, og ikke alltid har jeg tatt dem stolt imot i mitt eget hjem. Når man er mor på avstand blir disse småtingene viktig å vise dem, forvisse dem om at jeg har det bra og at jeg steller livet godt rundt meg. Det siste jeg ønsker er at dem skal sitte igjen aleine og tenke på om jeg klarer meg eller ikke.
Etter hvert eneste samvær sitter jeg igjen med ett sterkt ønske om å endre situasjonen min, den følelsen har jeg gått og bært på i 13år, og denne gangen trenger jeg faktisk ikke å sitte med denne drømmen i magen, for jeg føler jeg lever den helt ut nå. Dette er årsaken til at jeg ikke makter tanken på å bære frem ett barn til, for jeg hadde ikke overlevd å miste ett til, for så og se noen andre fostre dem opp og få ta del i mine barns liv. 
