I dag er det en merkedag, og jeg føler jeg har merkedager hele tiden, for tiden går så ufattelig fort når man har det så gøy! Men i dag er det en spesiell dag for meg på mange måter <3 det er 9mnd siden sist gang jeg drakk øl, det er 9mnd siden livet mitt var helt ødelagt, og jeg selv var så ødelagt at alle verdiene mine var helt røde da jeg kom innpå sykehuset. Det er 9mnd siden jeg startet denne reisen uten å vite hva jeg bega meg selv utpå, og jeg vil si at det er 9mnd siden livet mitt for alvor startet! Det er 9mnd siden jeg oppriktig ønsket å bare dø ifra denne verden som jeg ikke klarte å håndtere som normale mennesker gjør, og det er 9 mnd siden jeg slapp utav dette fengselet av ett liv, der angsten hadde full kontroll på meg.
Hadde jeg fortsatt i det tempoet jeg hadde, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg hadde ikke overlevd en mnd til i den duren, og jeg hadde ikke fått alle disse opplevelsene som jeg unner absolutt alle. Det har skjedd noe med meg, alt er forandret og jeg er ikke den samme som jeg var.
Jeg har blitt fortalt at vi mennesker har ruspersonligheter, ikke for å ta skylden bort ifra oss selv, eller ynskylde den dårlige oppførselen, men for å selv forstå seg bedre. Min ruspersonlighet ble på slutten veldig aggressiv sinna og frustrert, jeg var overhode ikke meg selv, og hadde mistet absolutt alle disse kvalitetene som jeg setter pris på. Jeg behandlet dem rundt meg urettferdig, og jeg var egentlig bare sint på meg selv, men lot andre få igjennomgå. Ruspersonligheten min løy konstant til andre, men mest til seg selv, og jeg såg ikke mine egne problemer. Verden rundt man når man ruser seg er kaotisk, og jeg var redd for absolutt alt, og angsten min ble bare værre og værre. Jeg ble hemmet i alle ledd, og følte meg som det mest mislykka mennesket her på denne kloden, uten verdi eller selvrespekt.
Veien mot å finne livsgnisten men ikke minst livsgleden var lang, og kronglete. Hvordan skal man ha det gøy uten rus? Hva gjør man i helgene når man ikke drikker? Og hva med alle disse positive tingene man får utav å ruse seg? Man må tilbakestilles, akkurat som en telefon. Slette alt, for så og bygge seg opp igjen, og denne selvransakelsen koster! Fytti katta så vondt det har vært, og jeg har vært så følsom i perioder der det virkelig har stått på. Jeg har faktisk aldri i hele mitt liv grått så mye som igjennom disse månedene, men jeg sitter igjen med en følelse av at alt er verdt det in the end. På merkelige vis har jeg funnet denne livsgleden, der jeg kan hyle av lykke i disse små øyeblikkene, og jeg tenker at det er akkurat dette som er livet. Det er slik det skulle vært fra starten, men jeg har bare rotet meg bort på veien.
Jeg er så glad for at akkurat jeg får lov å leve ett rusfritt liv, for det hadde absolutt ingen trodd, og hadde noen fortalt meg dette for bare 1år siden så hadde jeg ikke tatt dem på alvor. Jeg måtte få en skikkelig trøkk før jeg åpnet øya mine, og jeg er så glad for at jeg falt ned den hersens trappa og knakk ryggen. Ellers ville jeg vært død i dag.
Mange ting må klaffe, skal man klare seg i dette nøkterne livet, man må ha noe å gjøre, noe som man brenner for eller engasjerer seg i, man må ha en trygg bopel, trygg økonomi, masse mennesker rundt seg som støtter man også i dårlige perioder, alle trenger noen som tror på en, og som er med på teamet. Det er så ufattelig mange ting som skal klaffe, for at man lykkes med dette, og jeg føler meg så priviligert som faktisk har klart meg til nå!
Livet har jeg fått i gave, en ny tjangse, for hvem i all verden hadde trodd at den narkomane jenta det ikke var håp for lenger skulle klare seg og bli noe? Ikke jeg! 
