Overskriften høres så ensom og trist ut, men det er sannheten bak det hele. Det er en sannhet i dette som treffer meg hver eneste gang jeg møter på ett problem eller står i en situasjon der jeg bare kan stole på meg selv. På tross av at man har 100 mennesker rundt seg i ett rom, så kan man sitte med denne følelsen av å være aleine her i verden, og det er bare ett faktum som man kan lære seg først som sist. 

In the end så har vi bare oss selv å stole på, og når du først står der, så må du være sterk i deg selv for å klare deg. Det er som i dyreverden, de sterkeste overlever, og det er brutalt og rått. Hele denne perioden har jeg fått erfare at det er godt å ha mange mennesker rundt meg som jeg vet støtter meg, men når jeg først blir satt på prøve så er det kun min egen styrke til å stå imot som fungerer. 

Såå mange ganger har jeg fått føle på dette sviket du føler når mennesker som burde beskyttet deg ikke gjør det, men jeg har heldigvis klart å bygge opp en egenstyrke og ikke minst egenvilje som gjør at jeg klarer å stå i situasjonene. Man føler seg på ett øyeblikk helt fullstendig aleine om de holdningene man har til livet, og alt man har jobbet for ser ikke ut til å bety noe for noen andre enn deg selv, tvilen over din egen tro kicker inn, og du starter å betvile alt man selv jobber så hardt for. 

Heldigvis så har jeg fått tiden på meg, under korona fikk jeg en pause, der verden stod stille rundt meg i en kritisk periode av denne prosessen. Når jeg tenker på viruset som har lammet hele samfunnet, så tenker jeg som regel på disse negative tingene, men etterhvert kommer jeg frem til at korona faktisk har gitt noen positive ting også. Jeg fikk tid til å bli sikker på meg selv og veien jeg har valgt, jeg fikk testet tolmodigheten da alt ble stille og jeg kunne som alltids druknet denne kjedsomheten i alkoholen, men jeg lærte meg selv å kjenne som edru og som rusfri. Under denne dvalen så bygde jeg opp ting som jeg ble opptatt av, og som jeg virkelig ser resultatene av nå. Jeg startet på lappen, kjøpte meg bil, startet etterverngruppe og ble kjent med de andre i dette miljøet. Jeg gikk mange runder meg med selv om hvor grensen min går i forhold til dem som fortsatt er i miljøet, og føler at jeg har satt noen regler som faktisk blir respektert. Jeg jobbet meg ihjel en periode da jeg gikk på steorider, både når det kom til oppussing men også traumene mine. Jeg fikk jobbet knallhardt med meg selv, slik at jeg faktisk i dag ikke trenger noen for å være sikker på meg selv.

Man lever aleine, i bunn og grunn. For når alt kommer til alt, så kommer det helt an på deg selv, og om du er sterk nok til å stå imot presset livet kan gi. Jeg er heldig som har alle disse menneskene rundt meg som jeg vet har ryggen min alltid, men min rusfrihet har ingenting med noen andre å gjøre, det er min og ingen kan råkke ved den. Om hele verden raser sammen og jeg opplever store kriser, så har det ingenting med min rusfrihet og gjøre. For jeg har klart å lære meg å være såpass trygg i meg selv og på mitt valg, at jeg ikke trenger andre for å anerkjenne dette valget.  Jeg har ofte prøvd å slutte å ruse meg for andre, ja mange mange ganger, men først denne gangen når jeg faktisk slutter fordi jeg ikke ønsker det livet lenger, og jeg gjør det for min egen del, så fungerer det.

Slutter man for andre mennesker, vil det vare en stund, men når man blir satt på disse hundrevis av prøvene fremover så vil man ikke klare å argumentere for rusfriheten sin lenger, man går tom, og begynner å romantisere rusen igjen. Jeg er så klar over at jeg står aleine når det først gjelder, det er vondt og trist til tider, men in the end så er jeg sterk for meg selv.