Du vet den følelsen når du har vondt i en tå eller har dunket kneet ditt? Også dunker du den igjen og igjen etterpå? En slik følelse er det for meg å skrive og snakke om traumene mine ifra fortiden. Det gjør helt vanvittig vondt, og jeg må gjøre det på kontrollerte måter så jeg ikke selv går på en skikkelig smell og blir deprimert igjen, og jeg må ta tingene gradvis for å ikke ta innover meg for mye på en gang. Jeg har blitt en ekspert på meg selv etter å ha vært igjennom en selvransakelse fra helvetet, og knekt meg selv helt ned til bunnen for å nøste opp i alle disse problemene som har fått grobunn og fått vokse seg unødvendig store. Det er vanskelig å gå igjennom traumer, men jeg er glad jeg har funnet denne måten å behandle meg selv på, nemlig igjennom blogging og reflektering over alle disse episodene som har preget meg som menneske.
Ofte kan man oppleve småting som man ikke en gang tenker over akkurat der og da men som over tid kan være skadelig for en, og det er viktig for meg å finne utav hvorfor det har blitt som det har blitt. Det er også viktig for meg å virkelig forstå hvorfor jeg bruker alkoholen til å døyve det indre kaoset jeg går med, for å aldri mer bruke denne metoden igjen og da er det viktig å gå igjennom alle disse episodene som jeg ennå sliter med.
Jeg har mange flashbacks, og dem går igjen og det er de samme bildene som fyker rundt i hodet mitt hver eneste gang. Da ruskuratoren min snakket om flashbacks ante jeg ikke hva hun snakket om, og klarte ikke å se at jeg selv har slike. Jeg trodde det var snakk om at man såg for seg ting i eget hode og at det gikk utpå mer alvorlige ting enn det jeg opplever, men da det ble forklart for meg ble alt helt klart. Da jeg fikk plassert disse bildene jeg har i hodet feks når jeg skal sove om nettene, eller om jeg lukter nyvasket klær, som flashbacks så ble det helt klart for meg at jeg lider av en eller annen traumediagnose, og det gjør litt godt å vite at det faktisk er en diagnose for det. Det blir lettere å plassere det for meg og forstå det.
Jeg reagerer også på en annen måte en de fleste andre i mange sammenhenger fordi jeg har opplevd en del ting mennesker ikke skal behøve. Om noen hever hånden til meg gjør jeg meg klar for angrep og venter meg egentlig ett slag. Om jeg opplever usikkerhet blir jeg fryktelig utrygg og angsten kommer som kastet over meg, og tilliten min er så tynnslitt at om noen lyger til meg, så kan jeg reagere på en voldsom måte, helt utav proposjoner. Det er fortiden min som har formet den jeg er i dag, og jeg prøver hver eneste dag og lære meg hvordan jeg fungerer som menneske, fordi jeg har rusa meg så mye så har jeg aldri hatt denne muligheten til å bli kjent med meg selv. Og jeg ønsker å være det beste eksempelet av meg selv jeg kan være.
Denne prosessen kommer til å ta alvorlig lang tid, og jeg ser ikke for meg å kunne kalle meg selv helt frisk på mange år ennå, men jeg er på vei og er ikke redd for å jobbe for noe, for jeg har jobbet hardt for absolutt alt jeg har til nå. Åpenheten min har gjort at jeg ufarliggjør disse tingene som har fått ødelegge så mye for meg, fordi jeg snakker om det så avvæpner jeg på en måte disse problemene, og dem virker ikke så skremmende lenger. Jeg tenker vi alle har masse å gå på når det kommer til åpenhet, og jeg tror samfunnet har en lang vei ennå å gå når det gjelder toleranse og forståelse for hverandre!
Dem sier at tiden leger alle sår, men mitt sår er like åpent og sårt som den dagen det skjedde og marerittet ble til min virkelighet. Jeg hadde lenge hatt med barnevernet og gjøre, ja helt siden dem var koblet inn med meg når jeg nektet å gå på skole fordi jeg ble så mobbet, men ikke turde si noe siden det var mammaen til en av mobberne som faktisk var dama fra barnevernet. Barnevernet ringte meg faktisk da jeg var 14år gammel sent en kveld og ba meg pakke bagen fordi jeg skulle flytte dagen etterpå, helt uten grunn, og dette er noe som fortsatt forundrer meg. Jeg ble fortalt i telefonen at min mor var enig i denne avgjørelsen og at jeg ble hentet dagen etter, jeg ble livredd selvsagt og knuste hele rommet mitt i raseri. Mamma hadde aldri gått med på en slik avtale, og var like sjokkert over samtalen som jeg var, husk at jeg bare var 14år gammel. Dere kan tenke dere at forholdet mellom meg og barnevern ikke var særlig godt etter dette.
Barnevernet ble koblet inn med mine egne barn også, fordi noen i nær relasjon ringte barnevernet da jeg ble gravid og krevde abort. Jeg var for ung for å få barn, og den delen forstår jeg veldig godt, i den tiden dette skjedde. Men etter dette hadde barnevernet oss under lupa ifra første stund og Presset er stort når barnevernet er innblandet, og man kan ikke gjøre annet en feil når man blir studert på med lupe hele døgnet. Jeg ble ikke tatt for å være stygg med barna mine eller for å ha påført dem noen skader overhode, dem ble plassert bort fordi jeg stakk av når jeg skulle ruse meg, og var fraværende som mor, bare så det er sagt 🙂 barna mine har aldri sett meg ta meg en eneste øl, fordi jeg selv voks opp med alkoholikere rundt meg, så jeg ville ikke gi den samme opplevelsen for mine barn.
Dette er ett så åpent sår for meg, at jeg ikke klarer å nærme meg emnet, jeg som er åpent om absolutt alt om mitt liv, klarer ikke å forklare den sorgen dette gir meg. På tross av at jeg går til psykolog, har grupper og har mange mennesker å snakke med er det som om hele kroppen bare låser seg og jeg får ikke ut ett eneste ord. Hver eneste gang jeg tenker tilbake så er det som om jeg står i situasjonen jeg var i og føler på akkurat de samme følelsene jeg hadde den gangen.
Barna mine er 16 og 13år nå, så jeg har fått det litt på avstand selvsagt men dagen da barnevernet hentet dem i barnehagen kommer alltid til å hjemsøke meg, og det er noe jeg aldri kommer til å klare å forsone meg med.
Da det skjedde husker jeg at noen sa til meg at jeg måtte forberede meg på å miste dem, siden vi hadde gjennomgått en rettsak, som by the way var basert på løgner og bedrag, og i samspill med en elendig advokat tapte jeg hele saken. Men jeg klarte ikke å ta innover meg at det var en mulighet at jeg plutselig skulle stå uten de to barna mine, etter å ha vært mor i så mange år. Den dagen dette skjedde tok dem ifra meg halve meg, og jeg har ikke vært den samme siden den gangen.
Dette er en av de største traumene jeg har og jobbe med, og at jeg nå sitter og blogger om dette er ett stort steg i riktig retning for meg. Aldri før har jeg klart å få dette ned og ut av hodet mitt, og det er noe jeg ikke har snakket med noen om. Når man mister det mest dyrebare man har er det noe som skjer med en, og jeg ble en person som ikke brydde meg, jeg begynte å ruse bort sorgene, og først nå klarer jeg å konfrontere disse følelsene uten å ty til rusen. Jeg var bare akkurat fylt 16 og 18år da jeg fikk barna mine, og jeg klarte å rote til livet mitt før jeg ble voksen nok til å forstå hva jeg drev med. Jeg er glad det ble som det ble, og at barna mine fikk en god oppvekst, selvom det ennå er helt forferdelig vondt å være dem foruten. Jeg har jevnlig kontakt med dem, og det har jeg hatt i alle disse årene, og det første min eldste gjor når hun fikk telefon var å kontakte meg og si at hun var glad i meg <3 jeg går utfra at jeg har gjort noe riktig når datteren min på 16år skriver hvor stolt hun er og at hun leser denne bloggen 🙂
Jeg kunne bare ønske at ting ble anderledes, men dette sier litt om hvordan narkotika ødelegger mennesker og alt rundt en. Jeg var ung og dum.
Selvom jeg er på en viss avstand, vil jeg alltid være en mor i hjertet og jeg husker ennå alle disse øyeblikkene med barna mine da de var små. Jeg tar meg selv i å være på gråten når jeg ser ett av de 2000 bildene jeg har av dem og når jeg tenker tilbake på hvor godt og fint vi hadde det sammen. Jeg og eldstejenta mi sovnet alltid på sofaen sammen og hun var alltid en mammajente, og søkte alltid etter meg om hun var trøtt eller syk. Jeg husker også at jeg var den eneste som fikk dem begge til å sovne og alle måtte bare gi seg på tap, og forholdet mellom meg og ungene mine var fylte med den største kjærligheten som finnes. Vi har så mange minner sammen ifra den tiden vi bodde sammen under samme tak, og jeg blir på gråten bare jeg skriver dette innlegget. Jeg har sviktet som mor på det groveste, jeg var fraværende og lot andre ta over ansvaret som jeg burde ha tatt selv.
Når jeg er i denne sonen så er det vanskelig å få sove, og jeg blir liggende å bare tenke. Det er derfor jeg går på sovemedisiner fordi tankene tar meg om natten, og uten dem blir det ingen søvn på meg. Når alt er stille rundt en og det er mørkt ute så virker det som man blir mer ensom og tankene får fritt spillerom, også dem negative og dårlige. Det er vanskelig å gå videre når det gjelder dette som skjedde med barna mine, og det føles litt godt å ha sagt det høyt. Jeg har vært lukket om akkurat dette helt siden det skjedde og dem ble tvangsplassert, og det er få som vet hvordan jeg har hatt det med meg selv siden. Alle følelsene er så rå og brutale ennå, så det gjør vondt, men også godt å vite at jeg nå omsider klarer å entre dette området som jeg har skydd unna så lenge. Det som er vondest å snakke om, er ofte det beste og det som gjør best etterpå, for å skyve ting under teppet har aldri hjulpet meg før. Jeg trenger å prøve noe nytt, så jeg en dag kan også være fri for disse tankene som gnager livet utav meg. Jeg føler skam og blir kvalm av meg selv og min egen atferd den gangen, det er bare det at jeg ikke kan gjøre noe med dette nå. Det er vanskelig å akseptere det som skjedde, og jeg har ett hat inni meg som er vanskelig å forklare. Jeg kommer til å være preget hele livet av dette, men jeg håper jeg en dag kan slå meg til ro med også dette og få sjelefred.
Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble mor ALTFOR ung, men jeg angrer ikke ett sekund på det. Jeg er også glad for at jeg fikk to barn, så dem har hverandre og støtte seg på og dem er biologiske søsken. Det finnes ingen bortforklaringer på det som skjedde, og jeg har ingen gode grunner for det, det er bare det største tapet i hele mitt liv, og noe som sitter så inni sjelen min. Det er ett arr som aldri vil forsvinne og jeg tviler på om smerten noen gang kommer til å gå bort. Det er det ømmeste punktet mitt og jeg har gått igjennom ganske voldsomme opplevelser oppigjennom årene.
Jeg har skrevet litt om at barna mine ble tvangsplasserte på hvert sitt fosterhjem med kort avstand til hverandre i Oktober 2008, og det minnet jeg sliter mest med er det første besøket jeg hadde med dem etter denne plasseringen.
Jeg gråt ifra jeg dro med båten herfra til jeg kom dit, og idet jeg møtte barna mine holdt jeg bare alt inne, og viste dem aldri at jeg var lei meg eller begynte å gråte foran dem. Jeg husker hvor vanskelig det var å ikke bryte sammen, men jeg måtte være sterk for barna mine. Begge gråt hysterisk når jeg skulle dra ifra dem, og det var helt jævlig og forklare dem at dem skulle være der, og at alt ville bli bra. Eldste som forstod mer enn minstegutt skrek at jeg ikke måtte gå ifra henne, og mammahjertet blødde ustanselig. Selv barnevernet roset meg for måten jeg håndterte det på, men idet jeg satt meg i bilen og dro derfra knakk jeg sammen fullstendig. I tiden etter at barna ikke lenger var hos meg var helt vanvittig tøffe, og jeg mistet fullstendig livsgnist og lysten til å fortsette. Jeg mistet absolutt alt jeg hadde, og måtte starte helt på nytt igjen. Jeg ble for alvor narkoman i denne perioden, og begynte kjapt på sprøyta. Livet gikk nedover fortere enn jeg innså selv, og rusen hadde det store grepet om meg. Jeg har aldri vært så langt nede i dritten, som da jeg knuste nesa mi for å få innleggelse. Jeg visste at jeg ikke hadde det i meg og ringe til legen og gjøre det på den måten, og jeg visste at om jeg gikk hjem fra pub den kvelden så ville jeg dø av det stoffet jeg hadde hjemme ventende på meg. Jeg tok sats og knuste hodet i veggen så jeg fikk ambulanse, og dette reddet livet mitt.
Jeg ble innlagt på Tronvik, begynte å trene, barna besøkte meg og jeg tok grep om denne avhengigheten. Jeg var så sliten at dere ikke aner det, og da jeg ble innlagt var jeg knappe 45kg. MEN jeg klarte det, og har aldri sett meg tilbake til denne type rus!
Når det var håp for meg, som skinnet alt håret mitt og gikk rundt i gata som en narkoman idiot, så er det håp for alle. Jeg mistet absolutt alt jeg hadde og har måttet starte helt på nytt så mange ganger i livet mitt, at jeg vet hvordan det er å være i helvetet. Jeg vet hvordan det føles når man sitter og prøver å ta sitt eget liv fordi man kjenner på en så dyp fortvilelse og ikke har noe igjen å leve for, og jeg tenker at jeg er en stor ressurs som har så mye erfaring fra ulike ting i livet, som jeg nesten plikter å lære videre, nå når jeg har snudd livet mitt helt totalt rundt. Jeg føler jeg har sett ett lys, uten jesus, og jeg føler at jeg har gått igjennom så mange alvorlige traumer at jeg nesten er utdannet bare i erfaringer!
Jeg har en sorg i hjertet mitt som aldri kommer til å forsvinne, og jeg har opplevd så mange ting at jeg setter så enorm pris på det livet jeg har i dag. Det er ikke mange som tror det ved første øyekast, men jeg har vært i helvetet og tilbake så mange ganger at jeg vet veien utenat!
Av og til vandrer tankene mine og spesielt før jeg skal legge meg eller om natten når jeg ikke får sove, og jeg tenker som regel på de samme sakene hver eneste gang. Jeg tenker på hvor anderledes livet mitt hadde blitt om jeg hadde blitt stoppet før, og jeg tenker helt vanvittig mye på barna mine! Nå vet jeg at jeg snart skal møte dem, og at dem kommer hit til meg på besøk, og da vandrer tankene mine litt ekstra! 1 gang i året kommer dem hit til Måløy og resten av året besøker jeg dem i deres hjem, og selvom det er langt å reise er det hele bare verdt det. Den motivasjonen dem gir meg får jeg ingen andre steder, og alt jeg gjør nå er jo for dem også… jeg har alltid barna mine i bakhodet og morsinstinktet forsvinner ikke bare fordi dem ble tvangsplassert.
Jeg har sommerfugler i magen hver eneste gang dem kommer, og gjør alt for at disse besøkene skal bli minner for livet <3 det er bare for noen timer, men fytti katta så morro vi har det på disse samværene og hvor mye dem betyr! Tenk at jeg har reist i 12år! Tenk at det er hele 12år siden dem ble tvangsplassert bort fra meg, og tenk så mange minner vi har klart å skape på tross av avstanden mellom oss. Tenk at jeg fortsatt får gleden av å bli kalt mamma, og at jeg blir fortalt at dem er glad i meg. Det viser at blodsbånd konkurrerer alt ut, og at vi har ett bånd som aldri vil bli brutt. Jeg gleder meg så innmari mye! Jeg er så stolt over å være mamma til disse to nesten voksne barna!
Nå har jeg jo kuttet den største og værste avhengigheten, men jeg merker at jeg tyr til andre ting som jeg igjen blir avhengig av, og i lengden er dem ikke bra for meg. Jeg har vist viljestyrken jeg har, og tenker jeg kan bruke den på andre områder i livet som jeg ønsker å endre. Da jeg startet å kjøre bil begynte jeg å drikke alvorlige mengder med Red bull, og i så store mengder er det direkte farlig. Jeg har også mistet matlysten helt fullstendig, og merker at når jeg drikker dette forsvinner sulten også. Jeg lovde legen å slutte å drikke dette for flere mnd siden, men klarte bare 2 dager så var jeg tilbake i samme mønsteret igjen, men denne gangen har jeg bestemt meg! Det er både dyrt og helt unødvendig, og jeg trenger det ikke!
Nå har jeg klart meg i 3 dager uten, og kjenner abstinensene når jeg går på butikken, og det er noe som mangler når Red bullen ikke er i handlevognen, men jeg må bare bestemme meg for å kutte det helt ut. Jeg river av plasteret rett og slett. Jeg har klart å kuttet ut andre ting som er 1000 ganger værre, så jeg skal klare dette her også, men det er vanvittig å se hvor fort man blir avhengig av denne drikken, og hvor skadelig det er i store mengder! Jeg advarer absolutt alle!
Det blir spennende fremover hvordan jeg reagerer på dette kuttet, og håper jeg ikke blir like sinna som når jeg prøver å kutte røyken! 🙂 noen laster må man bare ha!
Lite utvalg fra Ellos og de nydelige klærne dem selger der til en billig penge! Anbefales! Sjekk ut da vel 🙂
Mandager bruker å være kjedelige dager for meg når min kjære er i jobb, og uka starter som regel ikke før Tirsdager for meg men denne dagen her har vært langt ifra kjedelig! Jeg har vært på farten hele dagen og kosa meg sammen med ulike mennesker, og har fått masse utav dagen allerede! Nå har vi vært og handlet inn mat og drikke for uka, så kjøleskapet er fylt til randen med fristende mat. Jeg trenger det for den dårlige apetitten min!
Vi har spist wok med pølser nå, og jeg som ikke har spist før i dag begynte å bli dårlig på hele greia. Jeg har valgt å gjøre noe med denne dårlige matlysten og det viktigste grepet blir å kutte ut Red bull! Så nå er jeg på 3 dagen uten, og når jeg klarer å kutte alkoholen klarer jeg vel dette også. Eller? 🙂
Vi har besøk av bestevennen våres og ser serier så det hagler på skjermen! Jeg er glad vi fikk unnagjort husvask og rydding i går, så vi kan ta imot besøk med god sanvittighet, det er merkelig hvor mye vi to klarer å rote på kort tid!
Jeg hadde time på Haukeland denne måneden men i dag snakket jeg med dem for å flytte timen litt lengre utpå dagen, og da ble det bestemt at jeg skal ta hele denne sjekken på Nordfjordeid istede. Da sparer jeg både penger og tid!
I morgen skal vi til Volda i bursdag og jeg gleder meg masse <3 det blir godt å komme seg litt bort!
Her er noen klær jeg likte spesielt godt som jeg anbefaler videre til leserene mine! Sjekk ut da vel 🙂
Når jeg sover kommer all galskap ut, og jeg gjør alle disse tingene jeg noen ganger har lyst å gjøre, men er for smart våken til å faktisk gjøre. Du vet når du tenker at du har lyst å kille noen, men selvsagt ikke gjør det. Ja jeg gjør alle disse tingene når jeg sover, og det samme går igjen og igjen. Jeg har vært edru i 230 dager i morgen, og jeg drømmer at jeg hele tiden starter på nytt på denne tellingen, og i natt drømte jeg at jeg ikke husket at jeg hadde sprukket. Disse dagene betyr jo egentlig ingenting men det er ett bevis på at jeg har klart meg godt og greit på denne veien. Så dere kan tenke dere sjokket er stort når jeg blir fortalt i drømmene at jeg har sprukket og må starte på nytt på denne tellingen, uten å huske det selv. . . Mang en gang våkner jeg klissvåt i svette og med pulsen i hundre, og er glad for at det bare var nok en dårlig drøm! Det er rart med denne underbevisstheten min som prøver å spille meg ett dårlig puss, men jeg lar meg ikke påvirke så lenge av gangen.
I dag har jeg kjørt folk rundt og kjørt mamma til jobben sin og jeg er sammen med en av mine beste venner og tanta mi! Livet er hærlig folkens <3
Her er noen klær fra ellos helt etter min smak! Sjekk ut da vell 😉
Det er vell været som med livet, at man ikke alltid er på topp og skinner! Når man har så mange regnværsdager i årene så må man finne en måte å like dem, nyte dem og gjøre dem gode på tross været, og jeg sammenligner derfor dette med livet generellt 🙂 det finnes alltid ting som er tunge og bære, og livet er ikke en enkel greie å gå igjennom, man kommer over hindringer hele veien, men man lærer av dem slik at det ikke er så vanskelig å komme over dem neste gang dem dukker opp. Livet kommer til å gå opp og ned og det er så mange ting som skal læres, og jeg er glad jeg har ett klart hode med meg slik at jeg får med meg alle disse tingene. Jeg har funnet ut at min mening med livet er å prestere, oppnå ting og gjøre ting anderledes en alle andre. Jeg ønsker å gjøre ting andre ikke tør å gjøre, og jeg er heller ikke redd for å stikke meg frem. Jeg tror mennesker som meg har en mening her i verden, det er på en måte en mening med at jeg har hatt det så ille som jeg har hatt det, slik at jeg nå kan bruke denne erfaringen til å hjelpe andre og sette fokus på dette! Jeg ønsker å få bort dette tabuet alkoholisme og rusmisbruk har over seg, også psykisk helse og andre plager man ikke kan se utenpå! Jeg heier på menneskeheten som jeg aldri har trodd på før, og har følt at hele menneskeheten har sviktet. Måten vi behandler hverandre på ligger nært hjertet mitt, da jeg har opplevd grov mobbing igjennom oppveksten og mange traumer i voksenlivet mitt som har preget meg som person. Dette er ikke ting man glemmer og klarer å tilgi, men det kan drive meg til å være ett bedre menneske! Om vi bare kunne være snille med hverandre, se hverandre og støtte hverandre i dårlige tider, så hadde det ikke vært så jævli vanskelig å si at man sliter heller.
Jeg tror åpenhet ærlighet og kjærlighet ville drepe alle disse fordommene som finnes der ute, og jeg tror det hadde vært så utrolig mye lettere å skaffe seg selv hjelp om man visste man ble forstått og respektert. Det skal ikke være noen der ute som er redde for å si at dem har det vanskelig inni seg. Psykisk helse er vanskelig, fordi det er ikke en sykdom som viser utenpå, men jeg skulle mye heller hatt en alvorlig sykdom viss jeg kunne slippe alle disse plagene med angst og traumer som jeg har vært igjennom.. da hadde jeg iallefall møtt mer forståelse en jeg har gjort i livet mitt 🙂 la oss gjøre verden til en bedre plass å være!
Ett spørsmål har gått igjen hos de menneskene som spør meg om bloggingen min, og det er om jeg tjener noe penger på dette, og svaret er ganske så greit nei 🙂 jeg bruker annonser fra Ellos i enden av innleggene mine og thats it! Der har jeg tjent 55kr siden jeg startet her på blogg.no og på nouw tjente jeg inn 1150kr men nå får jeg ikke disse pengene for dem mener jeg bare har tjent 200kr. Da jeg startet å blogge stresset jeg skikkelig for å sette meg inni dette med reklamering og jeg aner ikke hvor mange timer jeg satt med redigering uten å tjene en eneste krone på det, og hele denne reklamegreia har egentlig bare blitt en frustrasjon. Man tjener ingenting på blogging, så er den myten knust!
Motivasjonen min har aldri vært penger, men det hadde klart vært morro å tjent litt på det når man legger såpass med jobb ned i en blogg, og jeg håper det jevner seg ut etterhvert! Nå sliter jeg med en blokkering på facebook også, som gjør at jeg ikke får delt linken til denne bloggen, og mange finner ikke frem, så jeg har mistet mesteparten av leserene mine i samme slengen. Motivasjonen min har jeg måttet jobbe med i denne perioden, fordi motivasjonen har gått ned når jeg føler meg sabotert, så jeg har måttet flytte fokuset til dem som faktisk leser dette, og terapien det faktisk er å blogge for meg. Jeg har ingen planer om å slutte, for det hjelper meg såpass mye! <3 jeg har blitt skikkelig glad i denne bloggen, og den betyr masse for meg. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan dele denne med enda flere og få den ut med link på nettet, så jeg satser på å få hjelp i uka som kommer og krysser fingrene for at dem som kan gjøre noe med dette kommer på jobb igjen etter endt ferie! <3
Klær fra Ellos som jeg anbefaler alle leserene mine!
