Reklame | Ellos.no

Selvom jeg er på en viss avstand, vil jeg alltid være en mor i hjertet og jeg husker ennå alle disse øyeblikkene med barna mine da de var små. Jeg tar meg selv i å være på gråten når jeg ser ett av de 2000 bildene jeg har av dem og når jeg tenker tilbake på hvor godt og fint vi hadde det sammen. Jeg og eldstejenta mi sovnet alltid på sofaen sammen og hun var alltid en mammajente, og søkte alltid etter meg om hun var trøtt eller syk. Jeg husker også at jeg var den eneste som fikk dem begge til å sovne og alle måtte bare gi seg på tap, og forholdet mellom meg og ungene mine var fylte med den største kjærligheten som finnes. Vi har så mange minner sammen ifra den tiden vi bodde sammen under samme tak, og jeg blir på gråten bare jeg skriver dette innlegget. Jeg har sviktet som mor på det groveste, jeg var fraværende og lot andre ta over ansvaret som jeg burde ha tatt selv.

Når jeg er i denne sonen så er det vanskelig å få sove, og jeg blir liggende å bare tenke. Det er derfor jeg går på sovemedisiner fordi tankene tar meg om natten, og uten dem blir det ingen søvn på meg. Når alt er stille rundt en og det er mørkt ute så virker det som man blir mer ensom og tankene får fritt spillerom, også dem negative og dårlige. Det er vanskelig å gå videre når det gjelder dette som skjedde med barna mine, og det føles litt godt å ha sagt det høyt. Jeg har vært lukket om akkurat dette helt siden det skjedde og dem ble tvangsplassert, og det er få som vet hvordan jeg har hatt det med meg selv siden. Alle følelsene er så rå og brutale ennå, så det gjør vondt, men også godt å vite at jeg nå omsider klarer å entre dette området som jeg har skydd unna så lenge. Det som er vondest å snakke om, er ofte det beste og det som gjør best etterpå, for å skyve ting under teppet har aldri hjulpet meg før. Jeg trenger å prøve noe nytt, så jeg en dag kan også være fri for disse tankene som gnager livet utav meg. Jeg føler skam og blir kvalm av meg selv og min egen atferd den gangen, det er bare det at jeg ikke kan gjøre noe med dette nå. Det er vanskelig å akseptere det som skjedde, og jeg har ett hat inni meg som er vanskelig å forklare. Jeg kommer til å være preget hele livet av dette, men jeg håper jeg en dag kan slå meg til ro med også dette og få sjelefred.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble mor ALTFOR ung, men jeg angrer ikke ett sekund på det. Jeg er også glad for at jeg fikk to barn, så dem har hverandre og støtte seg på og dem er biologiske søsken. Det finnes ingen bortforklaringer på det som skjedde, og jeg har ingen gode grunner for det, det er bare det største tapet i hele mitt liv, og noe som sitter så inni sjelen min. Det er ett arr som aldri vil forsvinne og jeg tviler på om smerten noen gang kommer til å gå bort. Det er det ømmeste punktet mitt og jeg har gått igjennom ganske voldsomme opplevelser oppigjennom årene.

Duffy//Duffy//Duffy//Duffy//Duffy//Duffy