Dette er noe som sitter langt inne for meg å skrive om, og jeg har tenkt på dette helt siden jeg mistet barna mine for 12år siden. Det har sittet langt inne fordi det er ett ømt tema, og det er vanskelig og komplisert. Jeg har valgt selv å ikke få flere barn etter at jeg mistet mine, men ser veldig mange velger å få mange barn og ofte rett etter dem har blitt tatt ifra barna, og jeg klarer ikke å sette meg inni denne tankegangen. Da jeg mistet barna var jeg helt klar på at noen flere barn ikke var aktuelt så lenge jeg var i akkurat samme situasjon som da jeg mistet mine to, og absolutt hele tilværelsen måtte endres om dette skulle bli aktuelt, jeg har også hatt ett krav om rusfrihet og fast forhold som jeg visste ville vare livet ut (så godt som man kan være sikker på det). Aldri i verden ville jeg båret frem flere barn som ville blitt tatt ifra meg, det er rett og slett ikke en situasjon jeg ønsker en reprise på, og jeg tenker på alle disse som igjen og igjen blir fratatt barna sine, men på tross av dette velger å bære frem flere.
Jeg har hele tiden vært helt klar på at om jeg ikke var i stand til å ta vare på de to jeg hadde mistet, så skulle jeg iallefall ikke bære frem flere som automatisk hadde blitt tatt av barnevernet. For jeg hadde jo ikke endret situasjonen, så utgangspunktet var jo det samme, og jeg føler at jeg tenkte på en voksen måte den gangen.
I dag er situasjonen min helt endret, og jeg har absolutt alle forutsetninger til å klare å ta vare på ett barn, men dette er ikke noe jeg ser i nærmeste fremtid, og jeg har mange ting jeg ønsker å oppnå før dette blir aktuelt. Vi har blitt enige om at det er helt greit om vi ikke får barn 🙂 om jeg hadde blitt gravid, så hadde jeg gått rundt og vært livredd for å gjøre feilsteg, som kunne føre til at dem atter igjen tar ifra meg ett barn, for det er den jævligste følelsen jeg noengang har gått igjennom, og tiden etter ønsker jeg ikke å oppleve igjen. Jeg klarer bare ikke å sette meg inni tankegangen til dem som får barn igjen og igjen, det må være helt vanvittig tungt og bære :(.
Da er August måned herved startet for fullt her i heimen! Jeg spådde en hektisk og kjekk måned, og det lever helt opp til forventningene! Vi har så vidt begynt, og jeg kjenner allerede på kroppen at den ikke er vant med dette aktivitetsnivået! Vi har vært i dvale i mange måneder nå, der ingenting har skjedd rundt oss og det har vært helt ok å ligge på sofaen en hel dag og se tv fordi ingenting annet bevegde seg i verden heller, og vi fikk veiene for oss selv når jeg lærekjørte, men nå er nivået noe helt annet og man må være fokusert og effektiv for å få dagene til å gå rundt. I dag har jeg vært med mamma og hjulpet henne på jobb fordi hun har bursdag! <3 hun blir 59 år og det skal feires med en stor fest i heimen i dag, og jeg er på etterskudd med det meste her og har bare noen timer til det starter. Jeg skal både lage pastasalat og rydde litt så jeg trenger tiden 🙂 dette her blir gøy!
Mammaen min er alt for meg og jeg er så glad i henne! Etter jeg sluttet å ruse meg har vi fått ett helt annet forhold til hverandre, og til tider har det vært vanskelig å forholde seg til hverandre på en rusfri måte. Hun trenger ikke lenger å stresse over meg, eller passe på meg så det er en liten omforvandling som tar litt tid å tilpasse seg, men vi er nærmere hverandre en noen gang! Mamma er ett arbeidsjern av de skjeldne og hun har aldri tatt seg fri en eneste dag for noe som helst, og arbeidet kommer alltid først. Hun jobber både dag og natt, men hun elsker jobben sin og tar gjerne med den hjem og vasker og styrer hjemme også, og det tar liksom aldri slutt på denne energien hun har. Jeg tror hun aldri kommer til å bli gammel fordi hun alltid stiller opp og er sterk. Hun betyr mer en det hun tror, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne <3 vi setter slik pris på mamma! Jeg er glad jeg kan være en ressurs for henne videre i livet og ikke en byrde lenger som må passes på, nå er det på tide jeg kan gi igjen og være der for dem 🙂 Gratulerer så masse med dagen din mammaen min <3 vi elsker deg
Jeg har fått kommentarer på skriften på bloggen og prøver nå noe nytt! Så får dere si ifra hva dere synes om det.
Jeg tenkte litt igjennom om hvilke spørsmål jeg har blitt stilt mest iløpet av årene etter at barna mine ble tvangsplasserte og ett spørsmål går igjen hos alle, og svaret er likt i dag som det alltid har vært! Det folk lurer på er når jeg skal gå til sak og få dem tilbake, og svaret mitt er at jeg aldri ville latt barna mine gått igjennom nok en oppriving i livene sine. Det var nok traumatisk for dem å måtte flytte ifra det eneste hjemmet dem hadde hatt hos meg, så den vil jeg overhode ikke repetere! Dette har jeg ment siden den dagen dem dro, og det har aldri vært en tanke hos meg å gjøre noe for å endre boforholdene deres. Det hadde derimot vært en annen sak om barna ikke trivdes eller ikke hadde hatt det bra der dem bor 🙂 da ville jeg nok gått rettens vei for å få endret situasjonen.
Ett annet spørsmål jeg har fått gang på gang er hvordan det føles når barna mine kaller fosterforeldrene for mamma og pappa, og jeg må si dette var en veldig spesiell opplevelse de første gangene jeg fikk høre det med egne ører. Jeg fikk en støkk da jeg hørte det de første gangene, men det gikk fort over. Jeg såg på dette som at dem trivdes der, og at dem hadde slått seg til ro med omstendighetene. Jeg følte den gangen at dette var ett tegn på at foreldrene hadde tatt dem inn som egne og ga dem den kjærligheten dem fortjente. Jeg kunne ha blitt sint og irritert meg over dette, men inni meg følte jeg en ro da dette skjedde etter noen måneder der dem er. Dette mener jeg helt ærlig.
for meg er det dette som er normalen nå, og jeg forstår det virker rart, og mange trodde den første tiden at jeg ikke brydde meg. Jeg har ikke vært åpen om dette, og har latet som alt har gått bra, helt til jeg selv har gått på smell på smell. Å late som jeg ikke bryr meg har blitt min forsvarsmekanisme. Jeg føler jeg har falt til ro med at barna ikke er hos meg, at dem har familiene sine og at dem har det bra, nå må jeg bare forsone meg med alle disse tingene som ligger i bakhodet og gjør at jeg ikke får sove om nettene. Det hjelper å dele! Og jeg kommer alltid til å være en mor til to
Klær fra Ellos som jeg anbefaler varmt videre til mine lesere! Sjekk ut da vell 🙂
Hele livet mitt har jeg hatt dårlig selvbilde og har aldri trodd på meg selv, og etter mange år med mobbing har det satt preg også i voksen alder. Når man opplever å bli mobbet så vil en helst forsvinne i mengden og ikke stikke seg ut, og for min del sa jeg ikke ett ord før jeg begynte å drikke! Det ble min kjærlighet fra første stund fordi jeg ble ett sosialt vesen, og mennesker som var eldre en meg likte meg og aksepterte den jeg var plutselig. Jeg husker den første gangen jeg drakk som om det var i går, og det åpnet opp en dør ut i det sosiale liv for meg, endelig fikk jeg en stemme og jeg turde faktisk å ta litt igjen på disse mobberne.. ja jeg ble nesten en mobber selv, fordi jeg turde å ta igjen når jeg følte meg støtt. Det har egentlig bare vært en vond spiral, der jeg i edru tilstand har vært ett lukket menneske som ingen har nådd inntil eller blitt kjent med, jeg har aldri hatt særlig med venner, foruten dem med samme problemet med rusen, og jeg har ikke gjort stort for å bli kjent med mennesker heller. Jeg har alltid gått med en følelse av å være mindre verdt en alle andre, og jeg ser jo nå hvor skadelig denne tanken har vært, jeg har egentlig gått med ett hat til meg selv hele livet, og aldri likt noe ved meg selv. Uannsett hva jeg har prestert i livet, så har jeg aldri vært stolt over meg selv, og aldri tatt til meg skryt.. negative kommentarer derimot har jeg slukt rått og råte og tatt alt til meg. Selv på skolen når jeg fikk 6 ere var det liksom ikke godt nok, om dere forstår?
En slik grunnleggende ting å respektere og være glad i seg selv har uteblitt i livet mitt i så mange år, og jeg har blitt møtt på samme måten… ingen respekt og kjærlighet. Etter jeg startet å respektere og være glad i meg selv har jeg faktisk ikke mottat en eneste seksuell tilnærming, og før kunne jeg få slikt hver dag på telefonen eller ute. Etter at jeg startet å endre meg selv på denne måten har jeg blitt møtt av andre mennesker på en helt annen måte, og det føles godt fordi det har sittet så langt inne i meg. Nå føler jeg at jeg tar til meg positive tilbakemeldinger, og legger ikke så mye i disse negativitetene lenger, jeg tør å være stolt over det jeg presterer og setter pris på meg selv for første gang i mitt liv. Hvordan skal jeg kunne oppleve kjærlighet fra andre om jeg selv ikke eier kjærlighet for meg selv? Etter disse månedene edru har jeg begynt å føle meg verdig og at jeg betyr noe. Jeg er viktig! Og det er en fremmed følelse for meg. Om jeg ikke har det bra, kan ikke andre rundt meg ha det bra heller, og jeg fokuserer på min egen helse før andres meninger. Jeg pleier meg selv, for å kunne være der for andre.
Etter at jeg fant en mening med dette rusfrie livet igjennom ettervern og mye jobbing med meg selv og demonene mine, så føler jeg meg som ett helt menneske.. ja jeg har arr og mistet meg selv mange ganger på veien hit, men jeg er hel og jeg er lykkelig. Jeg har vært over mange humper! BELIVE ME, men det har vært verdt det hele. Så lenge jeg kan være rusfri så ser jeg bare mer og mer hvor fucking fantastisk dette livet er, når man lever det uten denne tvangstrøyen rusen har vært for meg. Hver eneste dag opplever jeg rus igjennom opplevelser og i møte med andre mennesker.. jeg er fri angsten som har hemmet meg store deler av livet mitt, og jeg er ikke lenger redd for å bruke stemmen min. Om noen velger å dømme meg når jeg er så ærlig, så er det virkelig ikke mitt problem! Jeg er like mye verdt som alle andre, og jeg fortjener å leve livet mitt fritt.
Legger ved ett tullebilde som ble tatt for 12år siden da jeg var på perm fra Tronvik. Håret var begynt å vokse ut igjen etter at jeg barberte hodet i amfetaminrus, og jeg hadde gått ifra 45kg til 70kg i muskler og fett fra daglig trening og riktig kosthold. Det var en god tid, da jeg endelig ble fri fra narkotika. Dette er etter at jeg mistet barna mine og hadde vært innlagt i 6mnd på verdens beste klinikk Tronvik. Jeg skulle fortsatt i denne tralten der, så hadde jeg spart meg for mye! Her var jeg frisk!
Nå har jeg i 3 dager gått igjennom tiden jeg hadde sammen med barna mine og de årene dem bodde hos meg, og også da dem ble tvangsplasserte og tiden etter. Det er mange traumer og jeg sitter med en enorm skyldfølelse som jeg ikke makter å bære lenger. Jeg tar grep for egen psykisk helse, og jeg innser hvilke ting jeg bare må få bearbeidet først som sist. Jeg orker ikke at dette skal være en av grunnene til at jeg denne gangen sprekker, og jeg gjør alt for å forhindre dette. En ting til som må bearbeides er det forrige forholdet mitt som var giftig, og voldelig. Jeg kan ikke la dette påvirke meg i dag, og jeg må innse at dette bare er ett dårlig minne som ikke lenger skal få ødelegge livet mitt. Jeg har blitt sterkere, og jeg er mye tryggere nå, og jeg må håndtere mine egne reaksjoner og følelser som kommer i møte med dette mennesket.
Hele dagen min ble ødelagt av denne ekle telefonen jeg fikk i dag, trodde jeg! Men jeg har vært på gruppe og hatt det beste møtet på lenge! Jeg har fått tømme meg for de siste dagers tortur av meg selv og jeg håper at jeg endelig kan få en natt uten tanker som svirrer i hodet og angsten som tar meg når jeg er aleine. Jeg har ikke kommet langt! Jeg er laaangt ifra frisk, og det har denne dagen vist meg. Mange kommenterer og sier at jeg er så flink og har kommet så langt nå, men jeg innser at jeg har en lang vei å gå og må ha mange timer med psykolog før jeg kommer meg utav denne floka jeg er inni nå. Jeg er trygg nok på meg selv til å vite at jeg ikke kommer til å sprekke, eller falle helt i kjelleren, men jeg har en del ting som jeg må få ut.
Den siste tiden har bloggen blitt viktigere for meg en jeg kunne forestille meg, den har blitt min behandling for både angsten og alle disse tankene som svirrer. Så jeg er så takknemlig for å ha en slik kanal til hjelp. Lesertallene mine har skutt i været, og det viser at interessen for også en slik blogg er stor 🙂 tusen tusen takk for all støtte! Følg gjerne bloggen ved å trykke på bloglovin nederst i hjørnet! <3
Størst av alt er kjærligheten, tross alt 😉
Nydelige klær fra Ellos, og merket Vila som jeg har oppdaget! Anbefales 😉 <3
Savnet etter barna kommer alltid til å være der, og jeg kommer til å bruke mye tid på å forsone meg med alle disse tingene som skjedde den gangen, men jeg er voksen nok til å innse at det ikke kunne endt bedre. Barna mine er i to helt fantastiske fosterhjem, og dem har jevnlig kontakt med hverandre. Dem får opplevelser jeg aldri hadde hatt penger til å gi dem, og hus jeg aldri hadde hatt råd til å bo i. Dem får alle disse tingene barn skal ha når dem vokser opp, som jeg selv aldri har fått. Da jeg var liten hadde vi såvidt penger til mat, og jeg husker hvor trangt vi hadde det økonomisk. Jeg er glad barna mine slipper å kjenne dette på kroppen, men jeg skulle selvsagt hatt dem selv under mitt ansvar og tak. Jeg har valgt å gi slipp på mange følelser når det kommer til barna, fordi dem har det så godt. Jeg ville aldri klart å godtatt dette om jeg ikke visste at dem var under så gode forhold der dem har bodd til nå. Familiene har behandlet dem som sine egne fra første dag, og jeg har ett godt forhold til begge. Jeg tenker jeg ikke kunne vært heldigere, når jeg hører historier om andre fosterbarn, og det går kaldt nedover ryggen min når jeg tenker på hvor ille dette kunne blitt. Jeg har prøvd i lang tid og funnet ut hvorfor det ble som det ble, og eneste konklusjon jeg har kommet frem til er at jeg var altfor ung til å ta vare på to barn helt aleine, og jeg var for lettpåvirkelig når jeg stod ovenfor narkotika hos nye venner. Valget om å teste amfetamin for første gangen har brent seg fast i minnet mitt, og jeg angrer hardt på dette, men det er ingenting jeg kan få gjort noe med. Jeg hadde ikke den kompetansen jeg har i dag, og jeg hadde ikke nok livserfaring til å vite hvor alvorlig galt dette var. Jeg sier ikke at jeg ikke kan bebreides for dette, for det var absolutt min egen feil, men som så ung har man ikke disse tingene man trenger for å si nei, og slike ting er spennende for noen som har levd ett normalt stille liv.
Å gå fra å være mor døgnet rundt, og alltid tenke på barna sine og alltid ha dette store ansvaret på skuldrene, til å plutselig stå der aleine uten noen, unner jeg virkelig ikke min værste fiende! Jeg håper jeg aldri mer slipper en slik følelse av frustrasjon og ensomhet, og jeg håper jeg aldri får kjenne på denne fortvilelsen i hjertet mitt igjen. Jeg kunne ønske noen bare ga meg en klem og prøvde å hjelpe meg den gangen, men det skjedde ikke og jeg føler alle bare stod og såg på at jeg gikk til grunne. Jeg er så glad for at livet har gitt meg nye tjangser og at jeg i dag sitter som en stolt mor til to barn jeg har jevnlig kontakt med og som jeg elsker like mye som den dagen jeg fikk dem i armene på sykehuset. Det er blodsbånd mellom oss som aldri vil bli brutt, og etter 12år med reising til og fra samvær med dem, kan jeg ikke bli stoltere av disse barna mine <3 barnevernet gjor en god jobb i min sak, og tok de rette avgjørelsene selvom rettssaken var basert på mange løgner, som jeg kunne vært foruten. Jeg tenker dem hadde vunnet uten disse, fordi rus og barn fungerer IKKE sammen.
Jeg ser nå frem til å få besøk av disse tøffe barna mine, som har blitt to sterke personer som vil bli noen fantastiske voksne! Jeg er så heldig som får ta delen i livet deres på avstand. Jeg har tenkt litt på å skrive ett innlegg om tankene mine rundt å få nye barn etter man mister retten til barnevernet, fordi det er noe som sitter langt inni meg.
Jeg klarte å sovne på sofaen igjen og drømte så ekkelt at jeg føler ubehag ennå. I drømmen var det noen som kjørte bilen min ut for kaia her i Måløy og alle jeg kjenner var i drømmen, som var helt syk! Jeg våknet til en telefon jeg ikke trodde ville komme, og en fra fortiden min som jeg absolutt ikke ønsker noe kontakt med og som har gjort meg urett som jeg ikke klarer å legge bort ønsket å komme hit og snakke, og det værste var at jeg hørte på lydene at mennesket faktisk var her i nærheten. Jeg sa selvsagt nei da jeg hørte at mennesket var gravende full, og jeg er aleine her i huset og overhode ikke intressert i å gjøre opp noe som helst med noen som har drukket. Ingenting godt kommer utav dette, og jeg ble skutt rett tilbake til en dårlig periode i livet mitt, og panikken holdt på å ta meg. Jeg måtte gå inni meg selv og tenke at jeg er sterkere nå, jeg har blitt et normalt oppegående menneske og jeg har lov å distansere meg fra mennesker som ikke ønsker meg godt. Jeg føler meg sårbar som aldri før, og jeg kjenner jeg får angstanfall bare jeg ser dette mennesket på gata. Dette her er en av grunnene til at jeg takket ja til å begynne å gå med psykolog, fordi enkelte ting klarer jeg ikke å håndtere aleine. Det er ikke meningen at vi mennesker skal bære på alt aleine, det finnes en grense og man er ikke svak fordi man mottar hjelp, tvert imot.
Jeg sitter her og er litt skrekkslagen ennå, jeg trodde ikke jeg ville høre stemmen igjen, og iallefall ikke i dag! Jeg skal prøve å rydde litt rundt her og se om jeg klarer å riste det av meg. Jeg har tross alt gruppe i kveld og gleder meg masse til å møte gjengen igjen <3 i kveld blir det en suprise også, så det gjør det hele ekstra spennende. Nå har vi vært i avisen med gruppa våres, så jeg håper vi når ut til alle!
Det er noe som skremmer meg mer en alt annet her i livet, og det er tanken på om jeg må betale for alle disse feilstegene jeg har tatt resten av livet mitt. Jeg har hatt en intens angst hele livet, og har akkurat klart å bli kvitt den. Jeg har faktisk ikke hatt skikkelig angst siden jeg sluttet å drikke, men jeg merker når jeg beveger meg innpå tingene som er vonde så kommer denne følelsen igjen. Jeg får ikke sove før langt på natt og skyldfølelsen tar helt overhånd på meg. Jeg har alltid gått med dårlig sanvittighet men når jeg drakk så kunne jeg drikke den bort, nå må jeg stå i den og bryte den ned mentalt og det er vanskelig. Jeg har så mange ting jeg angrer på, men som jeg i dag ikke kan forandre, med annet enn å være ett bedre menneske i dag. For meg er det en stor personlig prestasjon og i det hele tatt klare å nærme meg disse tingene uten å bli fysisk dårlig av det, og det krymper ikke lenger i magen når jeg snakker om barna mine og det som skjedde den gangen, men jeg har en lang vei å gå, og jeg er villig til å gå denne veien for å endelig en dag klare å forsone meg med disse tingene.
En dag av gangen sier dem, og det er helt riktig, på tross av at jeg ikke helt klarer å gjøre det i praksis. Jeg er en rastløs sjel og ønsker fremgang kjapt, og det er helt umulig når jeg har så mange ting å ta tak i og arbeide med, og dagene går opp og ned som en jojo til tider. Jeg må ha tolmodighet av stein og is i magen, men en dag vil jeg være fri fra alle disse tingene som hjemsøker meg og drar meg ned.
De siste dagene har jeg bevegd meg innpå utrygg grunn og startet hele denne prosessen det er å bearbeide traumer og nå ligger jeg på andre natten og ikke får sove, og klarer ikke å roe meg selv ned nok til å falle til ro. Tankene snurrer som en film i hodet og jeg tenker meg ihjel. Kroppen er urolig og jeg er sliten.
En av opplevelsen som sitter langt inntil margen min er en gang da jeg gikk ut og vekk fra barna mine for å ruse meg. På tross barnegråt og ett barn som sprang etter meg så gikk jeg, og var den største egoisten i verden. Jeg har dette bildet i hodet hver gang jeg prøver å sove, av ett barn som kommer springende etter meg og roper at jeg ikke skal gå, og jeg velger å gå allikevel. . . Barna var i trygge hender med foreldrene mine, men jeg satt mine egne behov foran barna og valgte å gå ifra dem på tross av at dem gråt når jeg gikk. Dette er noe jeg aldri kommer til å klare å tilgi meg selv for, men jeg må prøve å bearbeide disse minnene som er like virkelige i dag som den gangen da. Den dårlige sanvittigheten min spiser meg opp innvendig og jeg må finne en metode og klare å gå videre uten å ha denne bagasjen på skuldrene mine. Jeg har lært igjennom ettervern at man skal gi slipp på de tingene man ikke kan forandre ved fortiden sin, men akkurat slike ting sitter så dypt og gjør så vanvittig vondt fortsatt at jeg ikke klarer å gi slipp på det, uten hjelp.
Jeg har vært skeptisk til psykologer og slike hjernekrympere, men nå merker jeg at jeg gleder meg til å møte min igjen! Jeg føler jeg har nok materielle å ta opp med han, og jeg er omsider klar for å snakke om barna mine med han, og det har jeg aldri før gjort med noen som helst, annet enn overfladisk prat! Jeg kan ikke gå og bære med meg disse byrdene og dem kommer til å hjemsøke meg resten av livet mitt om jeg ikke knuser dem nå det har jeg lært på livets vei.
Alle disse traumer og opplevelser som gir meg flashbacks har ført til rusing for meg før, og jeg har rusa bort disse helt normale symtomene. Denne gangen ønsker jeg å arbeide meg igjennom det, og bli ferdig, slik at dem aldri igjen kommer tilbake og ødelegger for meg. Det gjør vondt at jeg valgte å gå ifra hjemmet og overgi ansvaret til foreldrene mine for å ruse meg, men er på en annen side glad for at barna mine aldri har sett meg ruset og aldri sett meg ta meg en eneste øl, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for å ha vært så fraværende som jeg var i perioder. Jeg håper jeg en dag kan gi slipp på disse vonde følelsene så jeg kan sove skikkelig om natta igjen!
Det har vært oppe mye i det siste, da en person valgte å ta livet sitt her jeg bor for kort tid siden og jeg har tenkt mye på emnet i tiden etter dette. Jeg har snakket med mange mennesker om dette, og jeg har vært en slik person selv, men har aldri klart å gjøre det, og har 3 mislykka forsøk bak meg. Men jeg vet helt klart og tydelig hvordan det føles å være så langt nede at man ikke ser noen som helst utvei. Man har det rett og slett så vondt at man ikke ser selv at det kan ordne seg, og fortvilelsen man går og bærer på når man har kommet til dette stadiet er uforklarlig. Etter barna mine ble tatt ifra meg og jeg startet for fullt på narkotika var jeg i en håpløs situasjon og prøvde da flere ganger å ta mitt eget liv, både igjennom overdose på piller og hopping i sjøen om vinteren, og politiet klarte faktisk å stoppe meg den gangen, og hadde det ikke vært for at mamma ringte til politi den gangen hadde jeg vært død. Poenget er at jeg fatter den følelsen, når absolutt alt håp er ute og man står der med ett intenst ønske om å dø. Kroppen våres er jo laget med en automatisk funksjon som gjør at vi er overlevere, at kroppen alltid prøver å leve og den er ikke skapt for å ønske å dø, så en slik tankegang går helt imot alt. Alle våre automatiske reaksjoner i kroppen sier imot når du står der og prøver, og jeg er glad jeg mislykkes i mine forsøk, for det blir faktisk bedre, og uannsett hvor langt nede man er så er det alltid håp.
Jeg mistet absolutt ALT jeg hadde på en dag, men har klart meg, og det gjør vi alle bare vi får den hjelpen vi trenger. Det er derfor jeg snakker så høyt når det gjelder systemet og kontakten dem har med mennesker med psykiske lidelser. Vi må bli tatt på alvor, få riktig hjelp og støtte når livet virkelig butter imot. Det hjelper ikke å sende hjem personer som kommer og søker hjelp, da oppstår disse situasjonene der selvmord blir den eneste utveien. Det er stor forskjell på å syns livet er dritt, og faktisk ønske å dø, og disse menneskene MÅ bli plukket opp lenge før dem kommer til dette stadiet, det burde systemet faktisk klare! Jeg orker ikke at systemefeil skal føre til mer elendighet, og jeg krever at jeg blir hørt. Jeg orker faktisk ikke å begrave enda en venn, når døden faktisk kunne vært unngått med riktig hjelp!
