Reklame | Ellos

Savnet etter barna kommer alltid til å være der, og jeg kommer til å bruke mye tid på å forsone meg med alle disse tingene som skjedde den gangen, men jeg er voksen nok til å innse at det ikke kunne endt bedre. Barna mine er i to helt fantastiske fosterhjem, og dem har jevnlig kontakt med hverandre. Dem får opplevelser jeg aldri hadde hatt penger til å gi dem, og hus jeg aldri hadde hatt råd til å bo i. Dem får alle disse tingene barn skal ha når dem vokser opp, som jeg selv aldri har fått. Da jeg var liten hadde vi såvidt penger til mat, og jeg husker hvor trangt vi hadde det økonomisk. Jeg er glad barna mine slipper å kjenne dette på kroppen, men jeg skulle selvsagt hatt dem selv under mitt ansvar og tak. Jeg har valgt å gi slipp på mange følelser når det kommer til barna, fordi dem har det så godt. Jeg ville aldri klart å godtatt dette om jeg ikke visste at dem var under så gode forhold der dem har bodd til nå. Familiene har behandlet dem som sine egne fra første dag, og jeg har ett godt forhold til begge. Jeg tenker jeg ikke kunne vært heldigere, når jeg hører historier om andre fosterbarn, og det går kaldt nedover ryggen min når jeg tenker på hvor ille dette kunne blitt. Jeg har prøvd i lang tid og funnet ut hvorfor det ble som det ble, og eneste konklusjon jeg har kommet frem til er at jeg var altfor ung til å ta vare på to barn helt aleine, og jeg var for lettpåvirkelig når jeg stod ovenfor narkotika hos nye venner. Valget om å teste amfetamin for første gangen har brent seg fast i minnet mitt, og jeg angrer hardt på dette, men det er ingenting jeg kan få gjort noe med. Jeg hadde ikke den kompetansen jeg har i dag, og jeg hadde ikke nok livserfaring til å vite hvor alvorlig galt dette var. Jeg sier ikke at jeg ikke kan bebreides for dette, for det var absolutt min egen feil, men som så ung har man ikke disse tingene man trenger for å si nei, og slike ting er spennende for noen som har levd ett normalt stille liv.

Å gå fra å være mor døgnet rundt, og alltid tenke på barna sine og alltid ha dette store ansvaret på skuldrene, til å plutselig stå der aleine uten noen, unner jeg virkelig ikke min værste fiende! Jeg håper jeg aldri mer slipper en slik følelse av frustrasjon og ensomhet, og jeg håper jeg aldri får kjenne på denne fortvilelsen i hjertet mitt igjen. Jeg kunne ønske noen bare ga meg en klem og prøvde å hjelpe meg den gangen, men det skjedde ikke og jeg føler alle bare stod og såg på at jeg gikk til grunne. Jeg er så glad for at livet har gitt meg nye tjangser og at jeg i dag sitter som en stolt mor til to barn jeg har jevnlig kontakt med og som jeg elsker like mye som den dagen jeg fikk dem i armene på sykehuset. Det er blodsbånd mellom oss som aldri vil bli brutt, og etter 12år med reising til og fra samvær med dem, kan jeg ikke bli stoltere av disse barna mine <3 barnevernet gjor en god jobb i min sak, og tok de rette avgjørelsene selvom rettssaken var basert på mange løgner, som jeg kunne vært foruten. Jeg tenker dem hadde vunnet uten disse, fordi rus og barn fungerer IKKE sammen.

Jeg ser nå frem til å få besøk av disse tøffe barna mine, som har blitt to sterke personer som vil bli noen fantastiske voksne! Jeg er så heldig som får ta delen i livet deres på avstand. Jeg har tenkt litt på å skrive ett innlegg om tankene mine rundt å få nye barn etter man mister retten til barnevernet, fordi det er noe som sitter langt inni meg.

Fila//Fila//Fila//Fila//adidas Originals//Fila