Reklame | Ellos.no

De siste dagene har jeg bevegd meg innpå utrygg grunn og startet hele denne prosessen det er å bearbeide traumer og nå ligger jeg på andre natten og ikke får sove, og klarer ikke å roe meg selv ned nok til å falle til ro. Tankene snurrer som en film i hodet og jeg tenker meg ihjel. Kroppen er urolig og jeg er sliten.

En av opplevelsen som sitter langt inntil margen min er en gang da jeg gikk ut og vekk fra barna mine for å ruse meg. På tross barnegråt og ett barn som sprang etter meg så gikk jeg, og var den største egoisten i verden. Jeg har dette bildet i hodet hver gang jeg prøver å sove, av ett barn som kommer springende etter meg og roper at jeg ikke skal gå, og jeg velger å gå allikevel. . . Barna var i trygge hender med foreldrene mine, men jeg satt mine egne behov foran barna og valgte å gå ifra dem på tross av at dem gråt når jeg gikk. Dette er noe jeg aldri kommer til å klare å tilgi meg selv for, men jeg må prøve å bearbeide disse minnene som er like virkelige i dag som den gangen da. Den dårlige sanvittigheten min spiser meg opp innvendig og jeg må finne en metode og klare å gå videre uten å ha denne bagasjen på skuldrene mine. Jeg har lært igjennom ettervern at man skal gi slipp på de tingene man ikke kan forandre ved fortiden sin, men akkurat slike ting sitter så dypt og gjør så vanvittig vondt fortsatt at jeg ikke klarer å gi slipp på det, uten hjelp.

Jeg har vært skeptisk til psykologer og slike hjernekrympere, men nå merker jeg at jeg gleder meg til å møte min igjen! Jeg føler jeg har nok materielle å ta opp med han, og jeg er omsider klar for å snakke om barna mine med han, og det har jeg aldri før gjort med noen som helst, annet enn overfladisk prat! Jeg kan ikke gå og bære med meg disse byrdene og dem kommer til å hjemsøke meg resten av livet mitt om jeg ikke knuser dem nå det har jeg lært på livets vei.

Alle disse traumer og opplevelser som gir meg flashbacks har ført til rusing for meg før, og jeg har rusa bort disse helt normale symtomene. Denne gangen ønsker jeg å arbeide meg igjennom det, og bli ferdig, slik at dem aldri igjen kommer tilbake og ødelegger for meg. Det gjør vondt at jeg valgte å gå ifra hjemmet og overgi ansvaret til foreldrene mine for å ruse meg, men er på en annen side glad for at barna mine aldri har sett meg ruset og aldri sett meg ta meg en eneste øl, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for å ha vært så fraværende som jeg var i perioder. Jeg håper jeg en dag kan gi slipp på disse vonde følelsene så jeg kan sove skikkelig om natta igjen!

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila