Man skulle tro at man ved en alder av 32år var trygg på seg selv og ikke brydde seg så mye om utseende sitt nok til å nesten spy av seg selv av synet i speilet. Så går jeg rundt og blafferer meg holdninger om at alle er vakre på sin egen måte og at utseende ikke betyr noe som helst, at man skal være fornøgd med seg selv og bla bla bla.
Jeg har gått på steorider for å fikse blodet mitt som jobbet imot seg selv, og behandlingen fungerte ikke en gang, men jeg gikk altså opp 26kg på EN MND! Og jeg sliter ennå med disse kiloene som IKKE vil av igjen, på tross av at legene sa dette ville fyke av meg med en gang jeg stoppet behandlingen. Nå flere mnd etter viser fortsatt vekten 80kg og jeg har begynt å bli motløs. Jeg har hele mitt liv slitt med å være sykelig tynn og da jeg møtte Sebastian for 1år siden slet jeg med å komme meg opp til 60kg, da vi planla og begynne å trene sammen. Nå sliter jeg med en vekt jeg ikke får brukt til noe som helst, og jeg har en rygg som begrenser hvordan jeg kan trene bort alle disse kiloene. Det hadde vært noe annet om det var kostholdet mitt som grunnet vektoppgangen, eller normale omstendigheter, men det føles surt at det er medisiner som står bak dette. Jeg blir rett og slett deprimert når jeg må pakke bort alle mine klær fordi dem ikke passer lenger, og jeg bor omtrent i joggebukser og store gensere av ubehag. Jeg kjenner ikke igjen kroppen min, og liker ikke det jeg ser… jeg som trodde jeg var selvsikkerheten selv og at dette kom til å bli plankekjøring.. nå er jeg bare lei av denne vekten som ikke går ned igjen til normalen.. pjuff
Hadde bare behandlingen med steoridene fungert på blodsykdommen så hadde jeg overhode ikke sagt noe, men når det tydeligvis ikke fungerte så syns jeg det er litt dritt at jeg bare har fått alle disse ekle bivirkningene uten å få nytten av det.. jeg får bare være takknemlig for at jeg klarer meg selv, og er oppegående nok til å slippe å ta prøver flere ganger i uka lenger.. jeg har kommet langt, nå er det bare disse bivirkningene som skal slettes fra minnet mitt. Uannsett hvor mye man sier at man ikke bryr seg om sitt eget utseende så gjør vi jenter det i bunn og grunn. Man blir usikker på egen kropp når den forandrer seg så drastisk som min, og det hjelper heller lite når andre sier at jeg kler det og ser bedre ut nå enn før. Det sitter i hodet dessverre! Jeg advarer absolutt alle mot steorider, jeg ser på det som jævelmedisinen som ødelegger absolutt alle kroppslige funksjoner. Jeg er glad jeg er ferdig med denne medisinen, og aldri mer skal tilbake dit jeg var.
Jeg undrer meg over hvor mange timer jeg har sittet med spill på telefonen eller sett på reality tv! Det er ikke få, og det virker som dop på meg. Jeg skammer meg over å være avhengig av disse to tingene, men orker heller ikke gjøre noe med det. Jeg sluker reality rått og råte, og jeg suges inni dramaet som snurrer på skjermen, og det er egentlig hjernedødt! Uannsett hva det handler om så suges jeg inni det, og jeg går kjapt igjennom hele sesonger med dårlig tv uten å lære en dritt, og jeg har ett stort problem med meg selv. Alt fra Paradise Hotel til Blålys slukes av meg, og jeg sitter alltid med samme følelse når sesongen er rundet…. får jeg noe utav dette? Og ofte har jeg ikke en gang fått med meg hva som skjer i en episode en gang, men har det bare i bakgrunnen.
Candy Crush og farm Heroes er også slike eksempler på at jeg er en misbruker av natur, og kan bli avhengig av ABSOLUTT alt som ikke er bra for meg. Jeg er på nivåene 4286 og 2966! Og det er en STOR skam. Jeg kjenner det er flaut å skrive dette her, og iallefall si det høyt for det FINNES ikke morsomt! Jeg må ta meg selv i kragen og gjøre noe med disse tidkrevende tingene som ikke fører til en dritt i livet mitt, og jeg må begynne å bevege meg mer enn å sige nedi sofaen og bruke tiden min på disse elementene. Jeg hadde nok svimt av hadde det vært tidteller på spillene og tv-en. . . . Jeg skammer meg! Det er HEEEELT vanvittig alt jeg går glipp av, og jeg som er så opptatt av opplevelsene i livet mitt, og jeg kunne lagt mange mange timer på stranden isteden, med mobilen og spillene mine i hånden xD
Jeg har valgt å være åpen og ærlig om alle aspekter med livet mitt og det har vært den eneste løsningen på all denne skammen og angsten jeg har levd med i alle disse årene. Jeg har ikke hatt angst siden jeg valgte å være 100% ærlig med både meg selv og andre, og jeg anbefaler det til alle. Jeg har gransket meg selv og mine egne handlinger igjennom ett halvt år nå, og kommet frem til veldig mye, men det er en del av livet mitt som er mer betent enn andre deler, og det gjør så vanvittig vondt den dag i dag. Jeg ble mor som 16år, og fikk ett til barn da jeg var 18år. Jeg var en god mor i 4år, også gikk alt til helsike. Jeg har aldri rusa meg sammen med barna mine, men ble tatt for å være for fraværende i livene deres, og stakk gjerne av og lot mine foreldre stå for oppveksten til mine egne barn. Jeg er glad selvsagt fordi jeg ikke rusa meg sammen med dem, og stakk av isteden for å la mine egne barn se på faenskapen, og tror at min egen oppvekst har gjort at jeg aldri har en gang tatt meg en øl sammen med mine egne barn. Men denne perioden av livet mitt er så vond at jeg må bruke sovemedisiner fortsatt for å få sove. Hver gang jeg tenker på denne perioden får jeg en stor klump i magen og angsten får fritt spillerom i hodet mitt, jeg klarer ikke å ta grepet om den som i andre situasjoner og føler meg helt rådvill. Spesielt når jeg skal sove får jeg flashbacks, og angst langt oppi halsen, og jeg innser at det er akkurat denne perioden i livet mitt jeg nå må håndtere, og jeg tror jeg må ha spesialister for å klare å bearbeide akkurat dette. Alle de andre tingene har jeg klart å gå inni, bearbeidet og klart å legge bak meg, men akkurat denne byrden på skuldrene klarer jeg ikke å forholde meg til.
Jeg har heldigvis igjennom 12år hatt ett helt spesielt forhold til både barna mine og fosterfamiliene, og jeg er en av de heldige som er helt trygg på tilværelsene deres og jeg vet med sikkerhet at dem har det bra <3 jeg er glad barna mine vet sannheten, og at jeg klarer å være ærlige med dem, det har jeg alltid vært. Nå må jeg bare finne en måte å få bearbeidet alt som skjedde den gangen da jeg bare var 18år og ble forelsket i både narkotika og feil person. Det finnes ingen unnskyldning for dette, men jeg må forsone meg med dette for å kunne gå videre, og kansje slippe å gå på sovemedisiner bare for å få sove. Det er tross alt 12år siden, og jeg må klare å tilgi meg selv for å velge avhengigheten min ovenfor barna mine. Det er en grunn til at jeg aldri har tenkt tanken igjen på å få ett barn til, og alt dette ligger bak. Det er mange traumer som kommer opp når jeg går igjennom og gransker meg selv, og jeg er glad jeg er edru og ser på disse tingene med klarere hode og med ett ledigere sinn. <3
Det er to begrep jeg har blitt veldig opptatt av, og som jeg tenker over ganske så ofte i denne merkelige prosessen jeg er inni. Når jeg er i situasjoner som gir meg noe, i form av glede eller disse kickene som får en til å boble langt inni sjelen. Det er disse jeg lever for. Disse små øyeblikkene av pur glede! Over disse normale tingene her i verden. Jeg trodde aldri jeg ville få dette, og tenkte egentlig bare på alle disse tingene jeg har gitt opp, men det jeg har fått tilbake kan ikke måles i verken penger eller annet. Jeg trodde alt var over og at jeg ikke ville få ett fullverdig liv, men har opplevd en glede jeg unner alle sammen, når det først kribler i magen og man kjenner det prikker i hele kroppen, det er da man innser hvordan ekte lykke føles ut. Før måtte jeg drikke meg til denne falske lykkefølelsen, man gikk rundt som ett skall uten å føle noe som helst, og nå får jeg nyte av alle disse øyeblikkene som er helt normale for andre, men som er magiske for meg.
Ofte føler jeg meg rar og sær, når jeg skriker av lykke når jeg ser ørner på himmelen, eller jeg oppdager ett vakkert maleri i landskapet vi har rundt oss. Jeg kjører ofte rundt bare for å få disse kickene, fordi dem gir meg en rus jeg aldri før har klart å oppnå før. Når jeg tenker på livet tenker jeg ikke sorg og elendighet lenger, jeg tenker fremover, og det finnes ingenting av negativiteten som herjet over meg en stund. Jeg orker ikke å leve resten av livet mitt med å hate meg selv for alt som skjedde før, jeg ønsker å endelig slippe på disse tankene og gå videre. Den eneste som taper på dette er meg selv, og jeg ønsker å lære av fortiden, for å aldri noensinne gå tilbake til der jeg kom ifra. Jeg har en gnist inni meg, noe som brenner for en viktig sak, og jeg ønsker å gjøre mest mulig utav den. Jeg er en av dem som klarer seg, og skylder mange å være en hjelper. Jeg vet mange føler det slik når dem klarer å kutte rusen selv, at dem får en trang til å bruke det til noe, og hjelpe flere. Slik føler jeg det, og ser på det som en plikt videre i livet. Hadde jeg visst det jeg vet den dag i dag, hadde jeg sluppet å gå igjennom mye av det som har skjedd. Å bringe denne erfaringen og den kunnskapen videre er viktig!
Når jeg klarer dette, så klarer alle det <3 jeg er så fantastisk heldig og så TAKKNEMLIG for alt jeg har fått igjen, for å gi opp rusen min.
Med det blotte øyet ser man ett hus og en bil, ett helt vanlig bilde av en vanlig familie, men for meg sier dette bildet så mye mer. Jeg ser muligheter, jeg ser ett hjem jeg aldri har hatt før og jeg ser fremtiden i dette bildet. Jeg har bodd på 50 ulike plasser oppigjennom og aldri fått slå rot noenplass, og det er kansje det som har gjort meg til en utrygg person med mye angst og uro. Jeg blir helt satt ut av spill bare jeg føler på utryggheten, og jeg klarer ikke å fungere, alt blir bare kaos for meg med en gang utryggheten melder sin ankomst og jeg har ikke klart å forklare dette før. Det er noe som ligger i meg, og jeg tror denne flyttingen konstant og det å aldri ha noe som har vært hjemmet mitt har gjort meg rotløs som menneske. Jeg tror det har gjort meg rastløs og alltid på vei ett sted, og jeg aldri har fått denne sjelefreden ett ekte hjem gir. Dette hjemmet fikk jeg ved en tilfeldighet da jeg kom ut fra rusklinikk for 12år siden, og var den første plassen jeg kunne kalle mitt hjem på veldig lenge. Jeg hadde to stoler og ett lite bord, samt en seng uten bein på soverommet, thats it! Jeg stod på bar bakke og med bare det jeg hadde plass til i bagasjen min da jeg kom fra klinikken, og startet på bar bakke derfra. Jeg tror det er derfor dette hjemmet har blitt en så viktig brikke i denne tilfriskningen min, fordi det betyr så mye mer enn bare ett hus for meg. Jeg husker hvor ung jeg var den gangen, hvor naiv jeg var til livet, og hvor sinnsykt vondt jeg hadde det fordi jeg hadde fucket opp hele livet mitt og mistet barna mine som var det eneste som fikk meg opp om morningene, og det eneste som gav meg mening. Jeg husker hvordan jeg søkte etter kjærlighet og anerkjennelse hos alle jeg møtte, hvor fuckd up jeg var i hodet, og søkte etter det jeg kjente igjen og det jeg følte jeg klarte å mestre, nemlig rusen. Jeg kunne bare ønsket at noen hadde plukket meg opp den gangen da, gitt meg troen på fremtiden og veiledet meg videre i livet. Jeg kunne ønsket at noen viste at dem hadde troen på meg den gangen, så hadde ting blitt veldig anderledes, men jeg klandrer ingen fordi ingen ante hvordan dem skulle håndtere meg.
Jeg hadde akkurat sluttet med sprøyta og anfetaminen, jeg var helt aleine og på ville veier, og den gangen var jeg så dum at jeg trodde det var helt greit å drikke, så lenge jeg holdt meg unna dopet som hadde ett så stort og hardt grep om meg at jeg mistet barna mine på grunn av det. Jeg visste ikke at jeg var ille ute før det var altfor seint, og hadde ingen tjangse her i livet. Hjernen fikk meg til å tro at å bytte rus var løsningen på det hele, og dumme meg gikk hele løpet ut.
Jeg kunne bare ønsket at jeg kunne snakket til meg selv den gangen, fått opp øya mine så jeg hadde sluppet alle disse 12årene med rusmisbruk, vold og traume. Jeg fatter ikke hvor jeg har vært mentalt som kunne la det gå så langt, og jeg syns faktisk synd på den unge jenta som egentlig hadde hele livet foran seg.
Dette huset og denne bilen på bilde, betyr mer for meg enn dere kan forestille dere. Det betyr at jeg skal få leve i mange år fremover og nyte av dette livet jeg har fått i gave, det betyr at jeg har ett hjem der jeg kan vokse og fortsette å bli kjent med meg selv. Dette betyr trygghet for meg, at jeg er trygg nå og ikke trenger å ha angsten langt oppi halsen lenger. Dette betyr at jeg kan få reise dit jeg vil når jeg vil, og at jeg skal få lov å oppleve mange av de tingene jeg aldri trodde var mulig. Disse vanlige tingene har vært ting jeg aldri har fått lov til å ha og eie, nå er det min tur her i livet, og jeg har en større livsgnist og lyst enn noengang <3 jeg føler jeg har fått en ny tjangse, og den vil jeg aldri misbruke igjen. Om jeg kan hjelpe andre på denne veien, så er det bare min største glede, jeg kunne ønsket jeg kunne snakket med meg selv den gangen da jeg var så ung og naiv, og trodde jeg selv var udødelig og uelskelig.
Livet er jo forunderlig, og lite visste jeg at ett edru liv ville føre til pubrunde på en søndag og date med denne hærligheten her ❤️ Jeg velger dette livet alle dager i uka!
Da jeg knakk ryggen oppdaget dem en annen sykdom som jeg bare hadde merket i form av slapphet, blåmerker jeg ikke klarte å finne forklaringen på og kortpustethet. Jeg klarte ikke gå trappen her hjemme uten å måtte ta flere pauser og jeg burde ha skjønt selv at det var noe galt med meg.
Denne sykdommen gjor at jeg måtte ligge 3 dager på Haukeland med knekt rygg uten å få operasjon fordi dem var redde jeg ville blø ihjel og jeg fikk mange omganger med blodoverføringer før jeg fikk endelig lov til å operere.
Blodplatene mine som skal være på 150-400 var den gangen på 16! Så jeg svevde mellom liv og død en periode der, og dem har ingen svar på hvorfor akkurat jeg har fått denne sykdommen som nå har stabilisert seg og blodplatene mine er kommet over 100, men dette har altså tatt ett halvt år. Blodplatene dine sørger for at du stopper å blø om du skader der, så med andre ord så er det ikke så farlig desse ytre skadene som man ser, men viss man starter å blø innvendig har man mistet helt kontrollen og kan blø ihjel.
Jeg har fått masse hjelp fra sykehuset som holder meg under oppsikt og i en periode var jeg på legekontoret 2 ganger for uka. Jeg føler jeg har fått en veldig god behandling på Førde sjukehus og er veldig takknemlig for dette. Behandlingen min ble steoridekur som jeg skulle gå på i 4 måneder, men heldigvis såg legen bivirkningene jeg hadde og stoppet denne. Jeg gikk opp 26kg på 1 mnd og sliter fortsatt med bivirkningene av denne forferdelige medisinen som ødelegger absolutt alle kroppslige reaksjoner. Jeg fikk 4 kurer med cellegift på kreftavdelingen der inne over 4 uker som dem bruker på disse autoimmune sykdommene, og dette har gitt resultater og blodplatene mine begynte å stige igjen, heldigvis!
Jeg trodde ryggen var det mest alvorlige, men det viste seg at blodet ville ta denne toppen, og jeg håper jeg kan legge denne sykdommen i glemmeboken. Dem har ingen forklaringer på slike sykdommer, og man kan ikke se det utenpå mennesker. Jeg er glad det forhåpentligvis er bare forbigående med meg, og tenker på dem som blir kronisk syke med denne sykdommen som lurer rundt. Jeg er glad jeg er ferdig med å gå på vent og måle helsen min etter blodprøver som både har gått opp og kraftig ned, og gitt meg hodebry til tusen. Sjekk dere!
Hva er primær immun trombocytopeni?
Primær immun trombocytopeni er den vanligste forklaringen på for lavt antall blodplater. Blodplatene, trombocyttene, har som viktigste oppgave å sørge for at blodet kan levre seg, f.eks. for å tette igjen et hull i en blodåre. Blodplatene er svært små, og normalt finnes det store mengder blodplater i blodsystemet. Normalverdi er 150-400 x 109 i hver liter blod (omtales som at antall blodplater er 150-400). Denne tilstanden kaltes tidligere idiopatisk trombocytopenisk purpura (ITP). Forkortelsen ITP er beholdt selv om tilstanden har fått nytt navn.
Jeg har fått en del spørsmål om dette, og mange forstår ikke helt hva det er som feiler meg, blodsykdommer er kompliserte greier!
Før jeg møtte Sebastian var jeg singel i 2år, jeg hadde mistet helt troen på noe ekte kjærlighet og har egentlig ikke trodd på dette fenomenet siden jeg var veldig ung og fikk hjertet knust, og har levd igjennom livet med mange svik og mange hjertesorger, så jeg hadde på en måte gitt opp hele kjærligheten og hadde en fast tanke om at jeg ALDRI mer skulle inni ett forhold og jeg hadde faktisk trent meg selv opp til å lære meg til å være aleine 🙂 jeg begynte å trivest slik, aleine her hjemme.
På tross av denne tanken om å leve som singel resten av livet drømte jeg litt i hemmelighet om noen å handle inn mat sammen med, for det gjør man ikke som singel, en å lage mat sammen med og en å være hjemme på kveldene sammen med. Jeg syntes det såg så koselig ut med slike kvelder der par bare var sammen hjemme uten noe sug etter å gå ut og feste, og det var ett slags savn etter ett normalt liv sammen med noen. Jeg drømte om ett helt A4 liv der man arbeidet sammen og hadde disse normale tingene rundt seg. Når man er rusmisbruker er livet så langt ifra normalt som en kan komme, så jeg har gått med ett savn inni meg etter ett slikt rolig og stabilt liv. Jeg føler jeg har fått det sammen med min kjære <3 jeg føler virkelig på denne ekte kjærligheten og har følt på den siden første gang jeg begynte å kjenne noe for han, og den virker til å bli bare sterkere og mer voksent med tiden. Selvsagt går jeg ikke rundt og er forelsket etter 1år sammen, men det har gått over til en kjærlighet som bare vokser og vokser. Vi har det så morro sammen, men kan også være alvorlige sammen, vi bygger opp forholdet sammen og er verdens beste venner. Jeg stoler på mannen min 100% og det kommer ifra ei jente som aldri har stolt på noen, og jeg har en slik stor respekt for han som jeg aldri har hatt for en mann før i mitt liv. Jeg føler denne respekten er noe helt nytt for meg, men jeg har kjent på den siden første gang jeg møtte han, og også den vokser med tiden. Forholdet er bygd på ærlighet, siden jeg er skadet på den fronten og det var det første som ble fastlagt når vi ble sammen, og vi møter hverandre på midten når vi står i kriser. Selvsagt har vi hatt noen konflikter, men jeg har aldri fungert så godt sammen med ett annet menneske at jeg har satt meg ned og faktisk kommet til løsninger. Vi lærer å leve sammen på den beste måten, med begges problematikker og finner våres vei sammen.
Jeg har hele livet mitt sagt at jeg ALDRI i verden kommer til å gifte meg, og har faktisk sagt nei ett par ganger 😉 men jeg har aldri vært så sikker i min sak, og gleder meg til å bli kona til denne mannen her, som behandler meg som jeg fortjener å bli behandlet. Han har vist meg hva kjærlighet faktisk er for noe, og han har behandlet meg med respekt helt fra start. Jeg aner ikke hvor jeg hadde vært uten han, og frykter jeg ikke hadde vært i live uten at han kom inni livet mitt akkurat da han gjor 🙂 han har forandret meg, han har fått meg til å bli noe mer og bedre enn den jeg var, og han har vist meg at fremtiden kan bli lys bare vi jobber knallhardt sammen. Alt er så mye enklere når man er 2, og jeg gleder meg til å leve resten av livet mitt sammen med han <3 jeg føler meg så heldig, at akkurat jeg skulle få lov å oppleve ekte kjærlighet hadde jeg aldri i verden trodd!
Det HØLJER ned i bøtter og spann ute og man blir skjortevåt bare man tørr seg ut døren! Det er på slike dager det er deilig å sitte inne i stua med tv-en på og lyset av og bare høre på lydene som kommer utenifra. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er oppvokst her eller ei, men jeg trivest i slikt vær så lenge jeg slipper å oppholde meg ute over lengre perioder. Det er liksom noe trolsk over det og det er på sett og vis koselig.
Jeg måtte lure meg på butikken i dag også, og merket for alvor hvor enkelt og greit alt er når man har bilen man kan bruke på slike dager, og det slår meg hvordan denne bilen har forandret hele livet mitt. Vi har aldri hatt bil på huset, og alt har vært så tungvint, jeg tør nesten ikke å tenke på hvor mye penger vi har brukt på taxi oppigjennom årene, for det er heeelt vilt! Man er så mye mer selvstendig, selvom jeg må ha sidemann fortsatt, og man får gjort ting med en gang isteden for å utsette alt. Bilen gjør rett og slett tilværelsen min mye enklere, og det er alltid en glede å sette seg bak rattet og føle på friheten <3
Det ble kjøpt inn grillribbe i dag, så vi tar en enkel vri på grilling! Jeg syns grillmaten blir like god i ovnen som på grillen, så vi er ikke så nøye på det. Været er ingen hindring for oss med andre ord lenger når vi slipper å gå alle veier og har bilen som fører oss dit vi ønsker <3
Vi satser på en innedag foran tv-en og liggende på sofaen og bare nyte tilværelsen <3 livet er hærlig folkens <3 så får vi bare mimre tilbake til deilige dager med sol på Norges vakreste sandstrand!
Det er Lørdag morgen, sånn relativt tidlig (12.30) 🙂 og jeg sover bare lenger og lenger på morran, og har ingen dårlig sanvittighet for det heller. Jeg våknet uten å være dårlig og priser meg lykkelig for det 🙂 når man går ut edru får man det beste fra to verdener og får alle de positive tingene ved det.
Jeg har overhode ingen planer i dag eller for helgen videre, og det føles egentlig veldig godt! Jeg fikk høre støtt før at jeg måtte lære meg å kjede meg også, men det føler jeg at jeg har fått lære igjennom denne coronatiden! Jeg har ingen problemer med rastløshet lenger, og det føles godt å være fredelig i sjelen nok til å ta disse fridagene uten planer med knusende ro, for det hadde aldri skjedd før da jeg var langt oppi taket hele døgnet og hadde det ikke helt bra med meg selv og energinivået. Det er rart å tenke på at det bare er ett halvt år siden jeg brakk ryggen og alt dette skjedde, fordi jeg har fått oppleve så mange ting siden da og det føles mye lenger. Jeg har fått prestert ting jeg aldri ville tro var mulig og jeg har gått igjennom dette halve året og faktisk hatt det veldig bra med meg selv. Angsten som herjet livet mitt før er nesten helt borte, og jeg merker den bare når ting forandrer seg rundt meg, og at antennene mine er godt skrudd sammen og fungerer kansje litt mer en hos andre. Jeg får piggene ut med en gang noen truer tilværelsen min merker jeg, og jeg er heller ikke redd for å si ifra lenger, og kan bli ganske så rasende om noen kommer for nær eller er urettferdig. Det er forsvarsmekanismen min.
Ting faller rett og slett på plass for meg, jeg føler meg som en av alle etterhvert og jeg føler at folk faktisk gir meg respekt når jeg viser alle respekten. Jeg blir rett og slett møtt på en helt annen måte nå enn før, og jeg innser at det har vært jeg som har vært problemet. Jeg ser på dette som mitt eget ansvar og gjøre opp for tingene jeg har gjort, og gå videre. Det er min oppgave og bli møtt som jeg ønsker, og det er ikke bare rusen man må forandre i denne prosessen men hele seg selv. Det høres ut som noe som er uoppnåelig, men etterhvert faller tingene på plass, så lenge man virkelig ønsker dette.
