Reklame | Ellos
Jeg har valgt å være åpen og ærlig om alle aspekter med livet mitt og det har vært den eneste løsningen på all denne skammen og angsten jeg har levd med i alle disse årene. Jeg har ikke hatt angst siden jeg valgte å være 100% ærlig med både meg selv og andre, og jeg anbefaler det til alle. Jeg har gransket meg selv og mine egne handlinger igjennom ett halvt år nå, og kommet frem til veldig mye, men det er en del av livet mitt som er mer betent enn andre deler, og det gjør så vanvittig vondt den dag i dag. Jeg ble mor som 16år, og fikk ett til barn da jeg var 18år. Jeg var en god mor i 4år, også gikk alt til helsike. Jeg har aldri rusa meg sammen med barna mine, men ble tatt for å være for fraværende i livene deres, og stakk gjerne av og lot mine foreldre stå for oppveksten til mine egne barn. Jeg er glad selvsagt fordi jeg ikke rusa meg sammen med dem, og stakk av isteden for å la mine egne barn se på faenskapen, og tror at min egen oppvekst har gjort at jeg aldri har en gang tatt meg en øl sammen med mine egne barn. Men denne perioden av livet mitt er så vond at jeg må bruke sovemedisiner fortsatt for å få sove. Hver gang jeg tenker på denne perioden får jeg en stor klump i magen og angsten får fritt spillerom i hodet mitt, jeg klarer ikke å ta grepet om den som i andre situasjoner og føler meg helt rådvill. Spesielt når jeg skal sove får jeg flashbacks, og angst langt oppi halsen, og jeg innser at det er akkurat denne perioden i livet mitt jeg nå må håndtere, og jeg tror jeg må ha spesialister for å klare å bearbeide akkurat dette. Alle de andre tingene har jeg klart å gå inni, bearbeidet og klart å legge bak meg, men akkurat denne byrden på skuldrene klarer jeg ikke å forholde meg til.
Jeg har heldigvis igjennom 12år hatt ett helt spesielt forhold til både barna mine og fosterfamiliene, og jeg er en av de heldige som er helt trygg på tilværelsene deres og jeg vet med sikkerhet at dem har det bra <3 jeg er glad barna mine vet sannheten, og at jeg klarer å være ærlige med dem, det har jeg alltid vært. Nå må jeg bare finne en måte å få bearbeidet alt som skjedde den gangen da jeg bare var 18år og ble forelsket i både narkotika og feil person. Det finnes ingen unnskyldning for dette, men jeg må forsone meg med dette for å kunne gå videre, og kansje slippe å gå på sovemedisiner bare for å få sove. Det er tross alt 12år siden, og jeg må klare å tilgi meg selv for å velge avhengigheten min ovenfor barna mine. Det er en grunn til at jeg aldri har tenkt tanken igjen på å få ett barn til, og alt dette ligger bak. Det er mange traumer som kommer opp når jeg går igjennom og gransker meg selv, og jeg er glad jeg er edru og ser på disse tingene med klarere hode og med ett ledigere sinn. <3 
0 kommentarer
