Jeg og min kjære har alltid vært flinke til å gjøre småting til litt større her i hjemmet og før han begynte i jobb så spiste vi frokosten sammen her i den nye stua våres. Vi mekket mat og laget til bordet som vi kjøpte oss med masse fristende ting for oss uten særlig med matlyst, men en iver etter å spise normalt og sunt. For meg som aldri har spist frukoster har dette blitt viktig å gjøre til noe ekstra, for å huske å få i seg den startboosten på morran som jeg vet jeg trenger, men ofte glemmer, og jeg merker att når han er i jobb så sklir jeg litt ut igjen ang maten jeg får i meg. Nå hjelper medisinene mine meg med appetitt men behandlingene jeg nå har begynt på har tatt bort litt av matgleden min. Vi har ofte laget disse frokostene om til fullverdige dater 🙂 og kosa oss masse her, så nå når han er hjemme på ubestemt tid på grunn av coronafaren så tenker jeg att vi tar tilbake litt av disse gamle tradisjonene vi har laget sammen <3 I dag har vi laget frukost ilag og samlet det vi har i kjøleskapet og det ble skikkelig godt! Nå sitter vi og har ikke klart å spise opp men er Mette for lenge siden. Sånn er det når det du lager virkelig frister, man spiser kansje litt for mye av det. Og ofte er øynene mer sultne enn magen, men vi handler billig mat og kaster ekstremt lite! Men kosthold har blitt veldig viktig for oss! Det er ikke mye jeg handler og lite penger jeg bruker på mat, da jeg trakter etter halvpris og tenker meg godt om når jeg suser igjennom butikkene. For meg er det viktig att det som er i kjøleskapet skal vekke appetitten og matgleden i oss, att vi skal få lyst å lage mat når vi ser hva vi har av utvalg. For det har jeg aldri hatt før. Det har aldri vært noe fristende med mat for meg, og jeg ønsket lenge att jeg bare kunne fått maten intravenøs isteden for å måtte presse i meg den minste ting bare fordi jeg startet å skjelve på hendene og riste i kroppen av att jeg hadde gått altfor lenge uten næring. Så unner vi oss å kunne spise litt snop, det kan jeg gjøre hver eneste dag i moderate mengder selvsagt, men jeg har aldri dårlig sanvittighet for dette heller. Jeg tenker att når man spiser variert så kan man gjøre slike ting, ja unne seg det man har lyst på. Det er viktig å spise regelmessig og dosere ut maten utover dagen, og jeg går ikke lenger og sulter meg selv igjennom dagen på grunn av stress eller att jeg glemmer meg. For min helse er dette viktig og det har blitt en prioritering for meg å ta vare på meg selv. Jeg har kommet langt når jeg klarer å være ærlig om problemet mitt, for det har vært noe jeg aldri har snakket om til noen. Jeg har ikke sett att dette er en sykdom, men jeg ser nå att dette har vært en måte å kontrollere noe i livet mitt, vekten eller maten. Når jeg har hatt det dårlig psykisk så har maten vært den eneste tingen jeg har klart å kontrollere, og man merker verken sult eller metthet når man har denne kontrollen. Det er søndag, og jeg sitter inntullet i dynen fortsatt! Jeg har fred i kroppen og sjelen nok til å bare bli sittende, uten å springe rundt meg 100 forskjellige tanker. Det virker så det roer seg for meg, og jeg merker stor fremgang allerede etter 1 uke med nedtrapping. Dette blir en nydelig dag, en dag uten dramatikk, uten krangling eller diskusjoner, jeg orker ikke å bruke mer energi på mennesker som aldri vil forstå meg. Det er ikke mitt ansvar lenger, jeg er voksen nok til å ta avstand. På tross av att jeg aldri vil bli vant med følelsen jeg får når jeg blir snakket til som jeg ikke er i en forandring til det bedre. Det er vondt å føle seg så uviktig og uelsket. Men jeg har min kjære som har reddet mitt liv, og jeg vet jeg har han for resten av mitt liv. Så får vi ha mange dater fremover vi to når vi blir gående oppå hverandre her til Coronaen slipper taket i befolkningen våres og vi kan fortsette på den stressende hverdagen vi er vant med.
Jeg har aldri vært en som har vært lett til tårene, jeg har ikke grått av glede eller sorg, om det ikke har vært veldig ille, eller jeg har vært drita kanon og emosjonell. Jeg har alltid sett på tårer som ett svakhetstegn og har som regel fått høre at det er krokodilletårer eller for å få oppmerksomhet når jeg først har tatt til dem. Viss jeg har grått så har jeg gjemt meg bort for å gråte aleine, og har aldri hatt noen som har gått etter meg selvom situasjonene har vært veldig alvorlige. Tårene mine før var store ukontrollerbare fosser som bare strømmet ut uten att jeg klarte å verken stoppe dem eller forstå hvor dem kom ifra. Dem kunne komme av en stygg kommentar, eller bare helt utav det blå, uten att jeg noengang klarte å sette ord på hvorfor eller hva som skjedde. Det var ofte jeg endte opp med fullstendig panikkanfall som kunne vare i flere timer, og tårene mine både føles tunge og smakte som tunge store steiner jeg hadde null kontroll på. Jeg gråter en del nå, men dem føles og kjennes anderledes ut disse tårene som kommer ut. Dem kan komme når jeg er engasjert eller når jeg føler meg misforstått. Dem er lette dråper som smaker lett av salt, og når dem kommer vet jeg att dem slutter å renne nedover kinnet mitt etter noen minutter bare. Jeg er ikke tung inni meg eller rasende når tårene strømmer ut, jeg føler meg lett til sinns. Jeg føler meg heller ikke deprimert og nedfor når tårene kommer, det er bare tegn på att det virkelig betyr noe for meg det jeg sier, og jeg vil bare att du skal høre på meg og forstå hvor mye jeg kjemper for å styrke oss. Tårene mine er bare ett tegn på att jeg er i balanse med meg selv nå, og de kommer ikke av att jeg ikke har det bra, for det er akkurat det jeg har. Nå ser jeg på gråting som ett styrketegn, det er noe som bare må ut for å gå videre, som en renselse, og dem føles så gode å ha noen ganger. Jeg var i dusjen nå og følte meg skikkelig ille behandlet helt uten grunn denne gangen. Da gråt jeg lett i dusjen i noen minutter, skylte ansiktet og var ferdig, for det er ferdig når tårene er borte. Jeg tenker ikke lenger på det, og går videre. Før hadde det gnagd i flere uker, fordi jeg ikke kjente meg selv da. Jeg satt ikke grenser for meg selv og fikk aldri noe utløp for store mektige ekle følelser som jeg bar på helt aleine. Nå velger jeg å få tingene ut med en gang, for å skåne meg selv, så får folk møte meg som dem ønsker, for nå er jeg sterk nok og har mange rundt meg, så å kutte i rekkene for meg er lettere enn noengang. Jeg setter meg selv først, men er ingen egoist. Jeg fortsetter å vokse som menneske og medmenneske, så får folk leve som dem alltid har gjort, med sine holdninger og måter å se livet på. Det er ikke jeg som ender opp som bitre mennesker som aldri har gjort noen feil i livet, og som har som hobby å bryte ned andre. Tårene mine er ikke lenger ett tegn på svakhet, dem er ett tegn på prosessen jeg er inni, att jeg blir mer og mer kjent med meg selv, får mer og mer ut, og blir ett sterkere og sterkere menneske med gode holdinger og verdier. Jeg er på vei til å bli normal, selvom jeg alltid har hatet ordet, så føler jeg att jeg er iferd med å få ett normalt liv, som ikke er fylt med negativitet, og jeg bruker tårene til å få bort agg og følelser som ellers har ødelagt hele meg. Det er godt å gråte på en konstruktiv måte, en måte som bygger deg og ikke bryter deg bare ned. Jeg har funnet min måte å gråte uten kontroll, eller uten å hikste etter pustene. Jeg gråter kontrollert, men det er fortsatt masse følelser i tårene mine. Det er sjelen min som må tømme seg når jeg kjenner på frustrasjonen som bygger seg opp. Nå lar jeg den ikke bygge seg stor, jeg tar den med en gang, og krever respekt for dette. Jeg gråter ikke for oppmerksomhet, for da hadde jeg gjemt meg som før, og jeg kan like godt gråte forran en fremmed som forran mine kjære, for jeg er ikke flau over tårene mine og trenger ikke skjule dem lenger. Jeg har sluttet å se på meg selv som ett overmenneske som kan klare alt aleine, nå bruker jeg alle jeg har rundt meg når jeg trenger dem og forventer egentlig litt tilbake når jeg gjør såpass mye for dem. Dermed skaper det frustrasjon av og til når jeg føler jeg får null tilbake. Men jeg blir rasende når jeg føler jeg ikke får respekten. For stor respekt gir jeg samtlige i min hverdag, om du heter per eller Pål så har du min respekt så lenge du møter meg med åpenhet og ærlighet.
Nå er jeg nydusjet her jeg sitter, så jeg skal henge opp klær og styre litt i det fine hjemmet vi har skapt oss, jeg ser frem til denne søndagen i hjemmet selvom det startet med tårer 🙂 jeg har absolutt ingen planer for dagen, og det føles ok. Jeg har en evne til å aldri kjede meg lenger, det har jeg lært igjennom livet 🙂
Annonse Nå har jeg sovet ut, og i går kveld fokuserte vi bare på oss selv her i heimen. Vi sorterte la sammen og rydda i alt av klær. Vi er alltid på farten så nå vasker vi alt som skal vaskes av klær så vi er klar for kjapp utrykking, og turer. Men jeg tror uka som kommer blir merkelig stille og rolig for oss, og vi er ikke vant med dette, så vi tar dette som en prøve, en test om vi takler å kjede oss, om vi er sterke nok til å finne på ting her sammen uten å bli trigget 🙂 og jeg tenker dette går heeelt fint, og vi tar dette som en positiv ting, for det har vært stressende, og jeg merker nå hvordan jeg egentlig har hatt det i 3måneder nå. Jeg tenkte mye i går kveld da jeg var skikkelig lei meg og gråt av frustrasjon her en stund. Noen dager så føler jeg att flere går imot meg, ikke forstår meg og ikke tenker på meg eller det jeg sier i det hele. Jeg føler att noen alltid har og alltid vil sette sine egne følelser og behov foran meg, og faktisk aldri virkelig har vært glad i meg som dem skulle. Jeg føler att noen tar æren for en støtte, dem aldri har gitt meg. Dem tar ære for å ha gjort ting for meg som dem overhode aldri har gitt meg, og da blir jeg så ufattelig skuffet. Jeg føler også att folk svikter meg, uten å vise meg respekten nok til å fortelle meg det. Jeg føler meg lite respektert av dem som virkelig får mye utav dette att jeg klarer å være rusfri nå, og dem burde være glad jeg ikke er som før. Jeg føler att uannsett hva jeg gjør, så får jeg alltid den samme leksen med mennesker, på tross av att jeg har forklart i detalj hva det gjør med mine følelser. Og jeg tenker att når jeg har forklart dette så mange ganger, og mennesker fortsetter, så er det ikke lenger mitt ansvar.
I går var jeg innom tanken om å bare lukke meg selv igjen, jeg vurderte om frustrasjonen jeg føler og bruken av timevis med ærlighet ikke var verdt det for meg, at noen aldri vil forstå meg eller vil respektere meg noengang uansett hva jeg gjør. Jeg har ingen tjangser med noen, til å få noe tillit, eller respekt for att jeg er syk og bare trenger støtten og forståelsen. Jeg kommer aldri til å bli godtatt, respektert og elsket på ekte av noen av dem rundt meg, så jeg kan ikke strekke meg lenger.
Det gjør vondt å være meg i dag på ett vis, når jeg har innsett dette, så innser jeg også hvor vanskelig hverdagen min har vært når jeg har vært svak. Det er nesten så jeg gråter for den jenta som kjempet for livet sitt, som alltid visste att hun ville utav rusen men som ikke hadde en tjangse til å klare å komme seg ut. Jeg gråter for den jenta som aldri har hatt ett menneske rundt seg som har satt henne først i verden. Jeg gråter for henne som aldri har hatt rutiner i livet sitt, aldri hatt stabiliteten som ett barn trenger, eller tryggheten nok til å finne troen på seg selv. Jeg gråter for det barnet som hadde så mange bekymringer att hun hadde dødsangst allerede som lite barn, og som gikk på skolen første skoledag med masse sommerfugler i magen sin, og gledet seg oppriktig, men som ble så mobbet over en periode som var så lang att på ungdomskolen klarte hun ikke presse seg på skolen lenger, hun gikk ut uten å ha møtt opp mer enn noen uker av ett år på det siste. Jeg gråter for den jenta der livet gikk i grus da hun var 18år gammel, fordi hun ikke fikk lov å være mor lenger for sine barn, der sine foreldre tok fullstendig overhånd over all kontroll og jenta valgte å stikke fra hjemmet i frustrasjon og sinne, hun var så presset i eget hjem att hun valgte å gå ifra barna på kveldstid når barna sov, men rusen fant henne veldig tilfeldig.
Jenta jeg snakker om her er meg og jeg var fullstendig imot narkotika, jeg har fullstendig imot å ruse seg jeg til jeg var 18år gammel. Jenta jeg snakker om her møtte bare noen helt tilfeldig, og jeg hadde en sånn stor byrde på skuldrene at jeg falt for fristelsen. Jeg ble forelsket, i både den nye kjæresten min og amfetaminen. Jeg har med hånden på hjertet aldri ruset meg eller drukket sammen med barna mine, og jeg ble kun tatt for å være fraværende, og der er jeg veldig enig, men det hadde nok alle vært om dem ikke lenger fikk lov å være en mor for barna sine og ble overkjørt fullstendig. Jeg var bare 18år, og var vant med å bo sammen med barnefar, var vant med att vi var en familie, med rutiner og kontroll, jeg var vant med familielivet, men jeg dreit meg ut og det ble slutt. Livet mitt falt i grus den dagen, og mang en gang kunne jeg ønske at jeg ble i ett forhold som langt ifra var sunt, bare for å skåne barna mine.
Jeg tenker på den jenta med tårer i øynene for jeg ser att hun aldri har hatt en tjangse i livet sitt, hun har aldri hatt foreldre som har satt henne før seg selv, selv ikke i tidlig barneår. Jeg har aldri hatt foreldre jeg kan være ærlig mot og fortelle hvordan jeg har det, for det har alltid vært min egen feil fordi jeg ikke har hørt etter. Det er ingen poeng å gråte foran dem jeg er glad i eller har meg nær. Jeg har ofte blitt hånet om jeg har tatt til tårene, ja ofte blitt ledd av. Dem vet ikke att jeg aldri gråter. Mine nærmeste kjenner meg ikke en gang, det er mye dem ikke vet om meg, for om dem hadde kjent meg hadde dem aldri behandlet meg som nå. Jeg har alltid følt meg aleine, og for å være helt ærlig og klar som jeg har valgt å være, så har jeg alltid vært det også, det har ikke vært innbilning fra meg. Jeg har aldri møtt noen i mitt liv som har satt meg foran seg selv i noen som helst situasjon, jeg har aldri hatt noen som har beskyttet meg, selv i situasjoner der jeg har vært i fullstendig krise. Jeg har alltid blitt møtt med skriking, kjeft eller hovering. Så nå når jeg møter forståelse fra mennesker som overhode ikke kjenner meg, blir møtt med respekt av folk som ikke har noen plikt til å vise meg det, så får jeg en stor sorg i hjertet mitt, av att dem som burde elske meg og støtte meg, ikke en gang nå klarer å vise meg det. Det er forferdelig vondt å ikke føle seg viktig nok til å bli hørt. Men jeg ser nå hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg var innom tanken i går om å lukke meg igjen, ikke være så ærlig og åpen med menneskene rundt meg, men da går jeg i en stor felle som jeg ikke ønsker å gå tilbake til. Jeg har holdt alt inni meg hele livet, og i går fikk dem jeg elsker meg til å vurdere dette. Da tenker jeg att grensen min er nådd, jeg kan ikke ha det slik som jeg har det. Om dette hadde skjedd før hadde jeg bare søkt etter rusen igjen, som alltid. Men jeg har bestemt meg og tatt ett valg for meg selv denne gangen, jeg har jobbet som ett svin for å klare å elske meg selv og respektere meg selv, og jeg har laget mine grenser og regler for meg selv. Jeg har tatt ansvar for alt galt jeg har gjort, og prøver å behandle alle rundt meg som det er siste gangen jeg ser dem! Jeg har aldri hatt så mye kjærlighet å gi inni meg, fordi jeg er trygg på meg selv og faktisk elsker dem som er rundt meg. Jeg gråter fordi jeg føler meg uønsket, liten, uten betydning for mennesker som nesten har som plikt i livet og elske meg.
C4 fra gymgrossisten som jeg anbefaler til treningen.
Det har skjedd noe inni meg i dag, jeg har funnet en aksept inni meg. Jeg har strebet etter forståelse så lenge nå, jeg har grått masse i prosessen, men ikke av sorg eller sinne, bare fordi jeg har blitt misforstått konstant, av dem som har misforstått meg hele mitt liv. Jeg gråter ikke fordi jeg mister kontrollen over meg selv eller noe, det er fordi jeg trenger det akkurat da, jeg trenger å få det ut, så jeg trenger liksom ikke en lekse med råd for å ikke gå på en smell, fordi jeg har kontrollen, selv når jeg gråter. Jeg skriker ikke til deg fordi jeg har ett sug inni meg etter alkoholen, eller bare venter på en tjangse til å sprekke, eller holder på å ta på meg for mye i min hverdag og blir overveldet. Jeg skriker fordi jeg har forklart meg nå i 3mnd i strekk for å få forståelse for hvem jeg er i dag. Jeg har skreket, forklart og lagt frem helt klart og tydelig, for tydelig har jeg virkelig vært, til det ekstremt tydelige. Jeg kunne faktisk ikke vært mer tydelig, uten å slått meg selv i trynet og laget en scene av det hele. Det er ikke menneskelig å skulle forklare seg konstant i 3 mnd i strekk og fortsatt ikke bli hørt, forstått og respektert. Det er ingen i verden som klarer dette over lengre tid! Viss jeg ikke hadde vært så bestemt nå, vært så sterk i meg selv og gjort så mye arbeid som JEG gjør, så hadde jeg rusa meg ihjel for lenge siden. Jeg innser nå att jeg aldri i verden har hatt en tjangse til å forandre noe liv før jeg, jeg har ikke hatt en nubbetjangse til å klare å være rusfri i dette miljøet jeg er i, også i dag. Jeg har aldri møtt forståelse, jeg har aldri fått lov å gråte på en skulder og møte forståelse for att jeg bare trenger å gråte meg ferdig, jeg har aldri fått forklare en situasjon verbalt uten å bli skreket til att jeg må forstå at jeg måtte ha hørt etter, og att tingene bare har vært min egen skyld. Om dere tror jeg har hatt støtte hjemme eller rundt meg så må dere tro veldig om igjen. Jeg har aldri hatt noen som har backet meg når jeg virkelig har slitt, jeg har aldri hatt noen som har prøvd å hjelpe meg eller snakke med meg på en normal voksen måte, jeg har aldri hatt noen å tømme sorgene mine over når dem har tatt overhånd, og derfor har jeg heller aldri hatt noen jeg kunne stole på. Dem eneste som har støttet meg har ruset seg selv, sammen med meg, og såtte og hørt på meg, støttet meg og latt meg være frustrert uten å dømme meg nord og ned! Ruskamerater har prøvd å roe meg ned i de kraftige panikkangstannfallene mine, tatt meg i forsvar når jeg har blitt slått helseløs, såtte med meg hele natten om jeg har vært drita og gråter, for det var kun da tårene kom frem, det var alltid dem jeg kunne ringe om jeg virkelig var ille ute, og når dem har kunnet så har jeg alltid hatt dem i ryggen min. Derfor har jeg valgt dem forran dere, og nå ser jeg virkelig hvorfor. Dere kan aldri forstå meg dere, det er fysisk og psykisk umulig for dere, og det ser jeg nå etter 3mnd med endeløse samtaler, der jeg virkelig legger meg flat, lar dere dømme meg for det jeg har gjort og jeg tar ansvar for absolutt alt, allikevel blir jeg møtt med de samme ordene som jeg har hørt i 32år, og nå er jeg sterk nok til å ikke akseptere de. Jeg hadde ingen tjangser med de menneskene jeg har hatt rundt meg, INGEN ville klart det, og det mener jeg helt oppriktig. Det er ikke rart att jeg har blitt dratt så langt nedi dritten, følt meg så lite verdt og elsket når mine nærmeste faktisk aldri har satt meg først i noen som helst sammenheng, men liker å selv tro det for å komme seg utav det med den såkalte æren i behold. Jeg har aldri fått noe gratis i livet, jeg har klart meg HELT selv, og har kun hatt mine venner som støtte som har hatt samme problemet som meg, derfor er dette mennesker som jeg alltid kommer til å elske av hele mitt hjerte, jeg kommer aldri til å dømme dem, jeg kommer alltid til å mene att dem er de klokeste fineste menneskene jeg vet om. Jeg har stor respekt for hver enkelt av dem, og jeg vil takke dem for å ha gjort livet mitt så bra som det har vært. Jeg ønsker ikke lenger å leve på den måten, men kommer aldri til å svikte dere, og tro jeg er noe bedre enn dere. Det lover jeg bestevennene mine. Nå ser jeg virkelig hva dere har gitt meg av styrke og støtte, for jeg har virkelig bare hatt dere, med det dere har hatt har dere alltid gitt meg en viss trygghet og jeg har alltid hatt dere i ryggen min.
Annonseinnlegg. Jeg har i dag tatt ett valg for meg selv, og jeg er trygg på dette valget, fordi jeg vet det er riktig for meg nå. Jeg kjenner att jeg trenger det, og att menneskene rundt meg bare får respektere det eller bare la være å kontakte meg, også de helt nærmeste av meg som jeg har rundt meg til dagen. Jeg tenker att om mennesker nå ikke kan akseptere mine grenser jeg setter for meg selv, og etter å ha vært så brutalt ærlig i flere mnd, så vil dem aldri gjøre det. Og menneskene rundt meg som ennå snakker til meg på akkurat samme måte som før Desember faktisk bare må kuttes fra livet mitt. Jeg kan ikke forklare meg i evigheter, der det bare ikke går inn, og det fortsetter på samme vis i neste samtale. Om folk nå ikke har tilliten til att jeg klarer meg selv, att jeg er istand til å takle dette her og har kontroll på aspektene i livet mitt, så er det deres problem, og det ønsker jeg ikke å forholde meg til :). Jeg tenker att jeg vil ha fred nå om kommentering om mitt liv og mine valg, som en voksen dame på 32år ellers ville fått. Ingen hadde kommet med alle disse rådene og kommentarene om jeg ikke hadde vært rusmisbruker så lenge, og denne kommenteringen får meg til å føle meg som ett evneveikt barn, så ta det til dere. Bare tenk over det, og ikke snakk med meg før dere forstår meg, for da trenger jeg ikke dette i livet mitt. Jeg er 32år og jeg trenger ikke mennesker som viser meg null forståelse, eller viser i sin måte å snakke på, eller oppførsel att alt jeg har sagt nå, og det har vært mye! Ikke ennå har forstått poenget mitt i det jeg har sagt. Om jeg har brukt nå 3mnd på å forklare i detalj hvordan jeg har hatt det nå i 32år, og folk ikke forstår hvordan jeg vil bli møtt og snakket på nå. Så kan jeg ikke gjøre mer, da har jeg gjort mitt. Jeg vet hva jeg trenger, jeg vet hva jeg har, og jeg er fullstendig klar over alle farene jeg står ovenfor, jeg er overhode ikke dum i hodet mitt, jeg er en reflektert dame blitt som har gode verdier og holdninger. Jeg er langt ifra naiv, og står for den jeg har vært og den jeg er i dag, og er ikke redd for å stå opp for meg selv, lenger. Jeg bare tolererer ikke en viss oppførsel i livet mitt lenger, og jeg ber om forståelse for det. Møt meg som den rusfri Monica som har kontrollen på livet sitt og som jobber som ett hell. For å bedre situasjonen for både seg selv og samtlige andre her i samfunnet. Jeg brenner i sjelen for alle jeg møter, og alle problemstilllingene jeg blir satt ovenfor og jeg strekker meg umenneskelig langt for dem jeg er glad i, så ikke utnytt dette, bruk det mot meg eller dra meg ned. Jeg er SYK, og jeg stod ovenfor å risikere å dø av dette, ha LITT respekt for dette. Det er IKKE mange som klarer å komme seg på beina på 1mnd! Det er ett under att jeg klarer å gå over det gulvet her, så ha LITT respekt for att jeg kjemper så hardt og får gjort så mye som jeg gjør. Jeg trenger ikke kommentarer om att du jobber, for jeg jobber 100 ganger hardere enn deg, med en indre kamp for å aldri gå tilbake til livet jeg er vant med å er trygg med. Jeg har selv hatt full jobb, jeg vet hva det går utpå og jobbet så jeg slet meg fullstendig ut for å stenge det mislykka livet mitt ute av hodet mitt, men denne kampen jeg nå kjemper er 1000 ganger viktigere enn den jævla jobben du gjør fra 07-16 på dagen, du kan gå hjem og sove! Du kan være ferdig når du er ferdig, du kan ta deg pauser og du kan planlegge så ting ikke blir for travelt for deg. Men den kampen jeg har og den jobben jeg har vil aldri ta slutt den, den stopper ikke opp og gir meg pauser, den er konstant og den er i kjapp bevegelse. Kampen jeg kjemper har ingen rutiner den, den kan dukke opp hvor som helst og når som helst, det er ingen system på denne indre kampen min, og jeg blir aldri så godt kjent med den att jeg har 100% kontrollen. Ikke bruk imot meg att du faktisk jobber, for jeg lover deg att du ville aldri i faen byttet jobb med meg! Jeg ville gitt deg kansje Max 1 time slik jeg hadde det før 18.Desember, og du hadde knukket sammen og hoppet fra Måløybruen med det samme. Du hadde ikke tålt og vært inni min kropp eller mitt sinn. Men jeg bytter gjerne med deg, om du fortsatt ville prøve?
Da har dagen nesten gått allerede og jeg tanta mi og sebben har vært rundt på alle de flotte plassene her rundt øya våres og inni Polljen <3
Jeg har fått masse lærekjøring og føler meg veldig klar både mentalt og med tanke på att jeg har kjørt i flere hundre timer, jeg føler meg veldig trygg i alle situasjoner og tar mine egne voksne avgjørelser der jeg må ta dem. Dette går som en lek, men jeg tar dette veldig på alvor, og jeg setter meg inni alt av regler og måter å kjøre sikkert på. Så den dagen jeg står med lappen i hånda, så vet jeg att jeg har gjort alt i min makt for å være en sikker sjåfør som tar ansvar og gjør som hun skal. Jeg er inponert over læringskurven min, da jeg ikke har kjørt stort bil i mitt liv, men bare vært en passasjer. Men har alltid elsket bilkjøring. Jeg har vært redd for å være for uoppmerksom, eller miste fokus med tanke på hvor distré jeg er, men når jeg kjører er mitt fulle og hele fokus på veien, selv når jeg er engasjert i kjeften, røyker og krangler på samme tid. Hehe. Der finner jeg roen i sjelen min og jeg er i nuet. Det har hjulpet masse for læringen. Nå er jeg bare klar for å få denne berømte lappen, jeg aldri har ønsket å ta før nå. Men Corona stopper alt opp, så jeg aner ikke når jeg får tatt den lenger 🙂 men jeg er klar, og vet jeg greier dette helt supert 🙂 I dag har jeg fått mange opplevelser ute i den vakre naturen våres igjennom rutene på bilen, og ut mot Kannesteinen såg vi to store ørner som sloss med måsene i store flokker. Det var kjempekult å se den store ørnen komme rett mot bilen, med vingene utspent i all sin prakt og bram. Jeg elsker ørner, det er hjemme for meg det, og det var faktisk det og kannesteinen jeg lengtet hjem til når jeg tenkte på hjemmet når jeg var innlagt for mange mange år siden. Da malte jeg faktisk veldig mye som terapi, og malte kannesteinen som en venn av meg fortsatt har på veggen sin :). Det er noe med naturen rundt her, den gjør meg rolig i sjelen, og gir meg gåsehud med den brutale kraften som er isving. Bølgene mot steinene har ett så stort tempo og kraft att dem står 4-5 meter oppi luften, og naturen er formet etter været. Jeg syns det er nydelig rundt oss, og blir aldri så vant med det att jeg ikke legger merke til skjønnheten ved det. Jeg trives her, det er dette som er hjemme for meg, og nå gleder jeg meg til å fylle tiden fremover med slike opplevelser. Jeg er ikke i jobb og har bilen, så jeg ønsker å bruke naturen for det den er verdt, både til utflukter, grilling og gitarspilling rundt om. Bare en wolleyball eller fotball kan sette grupper isving i aktivitet som gir masse gleder! Jeg ønsker å være mer aktiv sammen med andre, og mer sosial, om mulig. Jeg har bare brukt tiden på å sitte inni ett hus og har ikke hatt den iveren etter å finne på ting, så jeg tar det som ett sunnhetstegn :). Det er snart kveld, men jeg har ikke store planene 🙂 det er lenge siden jeg har hatt så mye fritid og så lite å planlegge fremover, for det fikk jeg da virkelig tiden til i går på sykehuset 🙂
Kjempelørdag ønskes dere! Her er de mange bildene som ble tatt på turen våres rundt 🙂
Her anbefales c4 fra gymgrossisten! Funker fett før treningen for å gjøre den mer intens. Vi bruker denne som kommer i flere smaker.
Annonse Nå for tiden springer jeg eller jogger jeg der jeg kan, bare for å trene meg opp, men det har vært en lang LANG prosess! Jeg har hatt smerter from hell, og da mener jeg from hell. Jeg visste ikke hva smerter var før jeg knakk ryggen, og jeg sa til legene att jeg heller føder 10 barn til enn å gå igjennom dette igjen. Jeg hadde så vondt etter å ha lagt pinne i ro på Haukeland i 3 dager, med kramper i hele magen og ryggen mens jeg prøvde å ligge rolig der i sengen, att jeg sa til han att om han ikke opererte meg den dagen så kom jeg til å kaste meg utfor altanen og bare gjøre slutt på livet mitt. Og jeg mente det helt inni hjerteroten. Jeg ble flyttet på, og observert konstant de 3 dagene fordi blodet mitt var en alvorlig sak. Dem kunne ikke operere meg før blodplatene var stabile nok, og jeg fylte opp med nytt blod konstant for å kunne ta denne operasjonen, jeg ble flyttet frem og tilbake på rommene og dyttet på i den sengen, og låg i mr maskin og skrek av smerter. Skrik av smerte ble det mye av, og jeg gråt og hylte hele disse 3 dagene. Jeg var kraftig neddopet i morfin, men våknet fortsatt etter Max 10 min og måtte ha mer, og med kramper som vekte meg konstant. Nei jeg unner det ikke min værste fiende å knekke ryggen, for det var helt forjævlig vondt. Jeg har alltid hatt en stor angst for leger, aldri vært syk så jeg har vært innlagt før, og var veldig redd for narkose og alt som har med operasjon å gjøre. Men da jeg fikk beskjed om att operasjonen ble, så hadde jeg så vondt att jeg tenkte att om jeg ble liggende slik så ville jeg dø av att hjertet mitt stoppet av smerter uannsett, og jeg hadde hatt vondt så lenge att jeg tenkte att jeg ikke brydde meg om jeg døde under operasjonen. Dette sier litt om hva smerter som var isving, fordi jeg ønsker da ikke å dø. Men å ligge slik har vært en opplevelse som kommer til å sitte langt inni meg. Jeg har traumer etter disse dagene og dem prøver jeg å jobbe med, men dem er ikke enkle fordi det er så kort tid siden. Det er bare 89 dager siden. Jeg kommer alltid til å huske følelsen da jeg våknet opp etter operasjonen, og jeg kommer alltid til å være bevisst på å huske på denne følelsen, for å aldri glemme hvor jeg kommer ifra. For jeg var så lettet da jeg våknet i den sengen, jeg kjente att jeg ikke hadde disse store krampene lenger, jeg hadde ikke disse store smertene jeg hadde før, og jeg kunne bevege på føttene, uten å måtte sjekke førligheten i dem i panikk. Jeg fikk beskjed om att viss jeg bevegde meg i den sengen, det minste, så ville jeg bli lam for resten av livet mitt, det var fakta faen. Så hver gang jeg fikk krampene eller bevegde meg ubevisst, så slo panikken inn og jeg måtte sjekke om jeg selv var blitt lam. Det var en forferdelig angst inni meg. Jeg var for ung for Kulatoppen, men hadde ett bilde konstant i hodet av rullestolen. Jeg var allerede evneveik og ikke klarte meg selv i den sengen der, jeg lå med kateter og fikk ikke gå på do selv, skulle det bli slik resten av mitt liv? Jeg hadde så mye grønn dritt nedi lungene mine som jeg ikke fikk opp fordi jeg ikke kunne hoste å bevege meg att dem måtte putte i meg masse penicillin og dere skal tro det var godt når operasjonen var ferdig å bli kvitt dette ifra systemet og ikke ha disse krampene. Jeg kunne igjen ha pute under hodet så jeg fikk se tv-en på veggen, men smertene var jo helt vanvittige når jeg bevegde meg, men bare når jeg bevegde meg! Ikke som før når dem var konstante og ukontrollerbare. Jeg var på masse medisiner som gjor meg døsig og god, og jeg er glad jeg hadde disse en periode, men jeg kuttet dem da jeg begynte på steoridene og begynte å lærekjøre 🙂 så 17.Januar tok jeg lenger ingen medisiner for ryggen. Det er bare 1 mnd etter å ha knekt ryggen, rett og slett i to deler, og legen var inponert og lurte på hvordan jeg hadde klart dette mesterstykke. Jeg gjor jobben deres lett sa han, for det ble enklere å sette inn 2 plater og 9 skruer på meg, fordi dem var bekymret for att bruddet var slik att det gikk innover i beinmarg, men jeg har bare kakket det rett av, så det er ett under att jeg klarte å gå på dette ett halvt døgn da jeg ble sendt hjem i taxi fra Nordfjordeid sjukehus. Det er rart det gikk så bra som det gikk, da jeg fikk beskjed om att dette bare var ett komprimert brudd og att jeg skulle være så aktiv jeg kunne for å ikke stivne til. Det er rart det ikke ble oppdaget, for om jeg hadde blitt lam eller fått plager i ettertid, hadde jeg ikke vært så blid og hyggelig som jeg er nå. Da hadde det ikke vært min feil men sykehuset sin feil att jeg ble lenket til en rullestol for resten av livet mitt. Opptreningen har jeg stått for selv, for jeg har bare hatt 2 samtaler med fysioterapeut her hjemme, og selvom jeg har sendt inn mange søknader og snakket masse med nav om dette, har jeg ikke fått noen støtte til noe opptrening og har ikke hatt råd til dette i tillegg til masse medisiner, som ofte har kostet meg over 1000kr i slengen. Jeg måtte betale opp til egenandel og det var helt greit det, men da fikk jeg igjen beskjed på nav at jeg burde klare meg på de usle pengene jeg fikk i Desember og januar. Jeg har med andre ord gjort jobben helt selv, again. Og jeg har virkelig ikke lagt meg ned og klaget en eneste gang. Jeg har sagt att jeg har vondt når jeg har hatt det, men jeg kunne virkelig ha klaget meg en del mer, om jeg hadde lagt den siden til. Etter 1 mnd i på sykehus og her hjemme i seng og soffa, var jeg oppe på beina igjen, jeg startet arbeidet jeg har jobbet med siden, og har ikke hatt en eneste dag på soffaen. Jeg er stolt over meg selv, og jeg er glad for denne bivirkningen av steoridene da dem har gitt meg energien til denne forvandlingen. Jeg tror jeg hadde brukt veldig veldig mye lengre tid om jeg hadde blitt sittende her å vente på fysioterapi systemet nektet å gi meg 🙂 1 mnd når jeg brakk ryggen tvers av er godt jobba tenker jeg. Det er egentlig en rekord. Så jeg tenker folk rundt meg må ta litt mer hensyn. Iallefall når jeg får kommentar om att dem selv har knekt ting på kroppen også, når jeg forteller att jeg har litt vondt i ryggen og sliter litt med å komme meg opp av og til. Det er som noen nekter å se att jeg er syk, eller nekter å gi meg noen slakk for att jeg faktisk ikke er frisk nok til å bevege meg som før. Jeg kunne faktisk sittet i en stol på Kulatoppen og du måtte ha tørket meg i rumpen. Så vær takknemlig for alt jeg gjør nå, de kunne vært så mye mye værre!
Sitter her med dyna godt tullet rundt meg og småfryser litt. Tv-en surrer i bakgrunnen og min kjære ligger på sofaen. ved siden av meg og jeg hører på den tunge pusten hans når han sover godt og tungt, for sovehjerte det har han. Det har kommet tydelig frem når jeg selv har slitt med å ikke sove så mye om natten og har hatt så stort energinivå. Han har ett normalt søvnmønster og jeg unner han det, men misunner han også dette til tider da søvnen svikter meg. Han er i arbeid til vanlig så han trenger det, men jeg misunner att han sover så lett, overalt. For der er ikke jeg selv og det er litt irriterende. Han kan våkne, og sovne igjen som jeg også kunne før, og det savner jeg veldig. Jeg våknet kl5 i dag, som ikke er så værst men merker att jeg kunne trengt litt til tid her i soffaen sovende men det er fysisk umulig for meg å sovne igjen når jeg først har åpnet øya på natten eller morningene om jeg er heldig. Det er litt irriterende om jeg våkner bare av att jeg må på do eller svetter, for jeg har ikke noe valg, og det er bare å stå opp og starte dagen uannsett når tid det er. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan bare legge meg ned igjen og sovne søtt og sove lenger, for jeg kjenner jeg savner det skikkelig.
Jeg har roet meg ned og trekt meg litt tilbake. Det er ikke sikkert noen har lagt merke til det en gang, men i ulike sammenhenger har jeg trukket meg tilbake, gitt plass for andre og tenker på mitt eget før deres 🙂 jeg tenker att om jeg legger til rette for noe, så får noen andre ta over og fortsette, for delegering er jeg god på blitt, og jeg tenker att jeg unngår mye stress om jeg gjør ting på denne måten, og ikke skal gjøre alt selv hele tiden, som før. Jeg har alltid vært selvstendig, og har alltid likt å gjøre viktige ting selv, jeg har aldri stolt på en sjel, så jeg har gjort absolutt alt selv, selv det jeg ikke har behøvd. Så dette er en ny egenskap jeg har pådratt meg, og den skal brukes 🙂 i alle sammenhenger har jeg trukket meg litt tilbake, og sykepleieren merket også radikal forskjell på meg fra forrige gang. Jeg spurte henne ikke konstant om røyk, og jeg hadde ro i rumpen til å sitte pent, ikke mase, og var bare på do 2 ganger med det store apparatet hengende på slep. Forrige gang stod munnen og beina ikke stille, og det var en kamp å ta blodtrykk da jeg var i konstant bevegelse. Det var roligere fra min kant denne gangen, og jeg satt pent og jobbet med mitt i stedet for å la det gå utover disse fantastiske menneskene.
Det er på tide å trekke seg litt tilbake nå, jeg skal overhode ikke bli borte og ikke jobbe for andre og meg selv, men att jeg roer ned og finner tilbake til roen nå når jeg trappes kraftig ned på medisinene mine. Jeg tar denne andre behandlingen, og vet aldri hvordan kroppen min reagerer på dette, og i går ble jeg fryktelig trøtt både mens jeg tok behandlingen og etterpå. Jeg fikk meg tilogmed en powernap med ansiktet på fanget til min kjære i baksetet på taxien. Jeg har begynt å gjespe på dagtid, og det er som en eksplosjon av nytelse hver gang jeg føler meg litt trøtt eller sliten på dagtid. Det er tross alt hele 58 dager med konstant uro, overmenneskelige evner som jeg ble advart mot da jeg startet og hjernen er PÅ fra du åpner øya og helt til du sovner av medisinene du må ta for å få sove. Det er 58 dager der du er i en rus som er som amfetamin, bare att du ikke får alle bakdelen det fører med, og ingen nedtur. Man er på hele døgnet, men jeg har fått gjort mer på disse 58 dagene enn jeg noengang ville trodd eller turde å håpe på, og jeg er stolt over meg selv her jeg sitter. Jeg har hatt liten tid, jeg har vært effektiv og jeg har fått resultatene jeg ønsket, og masse masse mer på kjøpet. Vekten min viser att disse medisinene ikke er bra for kroppen min, da jeg akutt etter nedtrapping har rast ned i vekt, og dette er bare vann og muskler som ikke skal være der, og gjerne er på plasser du overhode ikke skal ha dem. Så att jeg går så kjapt ned på vekten viser meg hvor dårlig denne medisinen er for kroppen min, att kroppen faktisk ikke har det bra og er presset.
Kroppen og sinnet mitt trenger en timeout, og da passer det bra att min kjære blir hjemme nå i 2 uker, det passer også bra att vi har bilen og kan kjøre dit vi vil, uten å bli smittet så lenge vi holder oss til hverandre og en sidemann 🙂 det faller seg bra att ting i neste uke blir avlyst, for jeg hadde kun en liten luke åpning på mandag, ellers var det fullt kjør hver eneste dag. Men nå er dagboka mi tom for avtaler, foruten Førde igjen for behandling. Og jeg har masse tid til overs til å gjøre ting jeg har lyst til 🙂 denne pandemien gjør att samfunnet våres vil stå litt stille og alle systemer er litt på vent, så jeg tenker jeg bare skal nyte denne stillheten og fokusere på mitt eget liv, og hjemmet mitt fremover.
Jeg er på jobb hele døgnet, og det stresser meg veldig lite 🙂 alt blir organisert og laget igjennom iPaden og det er svært skjeldent en må oppsøke kontorene for å fikse noe nå til dags. Det er blitt enkelt for oss å fikse ting hjemmenfra og det gjør ting tusen ganger lettere for meg. Jeg har valgt å ta opp noen kamper, ikke mange da jeg selv ikke har den perfekte helsen, og jeg visste heller ikke hvordan disse behandlingene ville bli tatt imot av kroppen min. Men noen har jeg engasjert meg i, og jeg er stolt over dem og meg selv, for vi har fikset ting so har lagt og gnagd og ødelagt masse i flerfoldige år, ja 10-15åri de alvorligste sakene. Jeg har fikset slik at folk har mulighetene til arbeidsavklaringspenger isteden for sosialstøtte som ikke er liv laga, jeg har fikset med medisinutdeling som fungerer for både bruker og legene. Dette er en sak som har vært betent veldig lenge, og ett møte fikset det mest. Jeg har god dialog med politi når det kommer til en svindelsak som jeg tror kommer til å bli en stor oppvask av en fadese. Jeg har skaffet muligheter for å bytte bolig til noe som ikke er nedsarvet og dem er levelige, jeg har vært rundt med mat som jeg selv har fått igjennom spons og billige kjøp på mine mange reiser rundt om, jeg har kjøpt sko og billige varer som man trenger i hverdagen, og har bare lagt ut 6000kr selv, og da er bensin, ferjer og alt til gruppen min medtatt også. Jeg har kjørt til klinikk for samtale, og fikset innleggelser. Jeg har blitt med på mange møter, og vært klar og hyggelig i tonen. Jeg blir tatt på alvor nå, fordi jeg vet hva jeg hadde behov for når jeg var i situasjonene deres. Så hvorfor ikke bruke seg selv når man får så sinnsykt mye tilbake! Jeg har noen fantastiske mennesker som sponser oss med maten og kosen vi har på gruppene. Jeg har også fått masse gratis! Jeg har en avtale med treningssenteret og dem ville lage en fellestime til oss en gang i uka, mot betaling selvsagt, men ikke noe dyre greier, og det vet jeg alle kommer til å sette veldig pris på! Jeg funderer hver dag på hva vi trenger, og det er små ting som ikke koster stort 🙂 vi er ikke kravstore, men jeg vil fokusere på aktivitet fremover nå når gruppen er satt, og forgylt i gull. Det er viktig for meg å ta en ting av gangen, så ting ikke faller bort, men forblir sterkt mens jeg jobber med andre ting. Nå er det jo slik at jeg ikke forsvinner fra Måløy og gruppa og, så planleggingen av hva jeg skulle gjort om jeg ikke var der hver Onsdag falt bort 🙂 nå kan jeg garantere att jeg blir der en gang i uka, og det føles trygt og godt. Jeg liker å strekke meg langt, jeg liker å føle meg nyttig og jeg elsker å lære nye ting, og det passer veldig bra nå når jeg selv skal være rusfri for resten av mitt liv, att jeg fyller dagene mine med gjøremål som styrker meg og som motiverer meg selv til å fortsette. Det kan liksom ikke slå feil dette for meg og jeg ser frem til mange mange spennende eventyr nå i fremtiden min <3 jeg håper jeg får satt alle ideene mine ut i livet. Jeg legger ved spleisen min til gruppa og arbeidet jeg beskriver her 🙂 jeg ønsker å oppnå mye som gagner samfunnet rundt oss 🙂
Hjelp til selvhjelp er det eneste som hjelper, og noe putesying under armene på folk det driver jeg ikke med, for det har aldri funket for meg selv. Det eneste som hjelper er små hjelpemidler så man kan gjøre resten av jobben selv, og derfor er jeg trygg i beslutningen min om å ta det mer med ro fremover mens jeg holder på med behandling og nedtrapping. Helgen skal brukes til å kjøre mest mulig Rav, for den har savnet oss og grått der han har stått helt i ro og ventet. Jeg tok meg selv i å stryke han og snakke med han da jeg kom hjem i taxi i går. Jeg tror jeg er galnere i hodet mitt når jeg er rusfri enn når jeg drikker, ellers bare drikker jeg og roer ned galskapen. For jeg ler mer, er mer utagerende på en positiv måte og sier mye mye mer morsomt nå enn før, bare att nå tenker jeg igjennom det jeg sier før det kommer ut, og det er ærlighet alt jeg forteller 🙂 livet forandrer seg og nå skal jeg nyte Lørdagen <3
Glow fra Sophie Elise! Jeg trenger dette for å dekke over de røde flekkene jeg har i ansiktet og skjule oppblåstheten som herjer ansiktet mitt. Uten sminke i denne perioden hadde ikke gått. Jeg har aldri sminket meg veldig mye, men den siste tiden har jeg lært meg masse om hva som passer ansiktet mitt, og har begynt å bruke mange forskjellige kremer med farge. Denne anbefales.
Annonseinnlegg Med alle funksjoner og normale følelser og tankegang, jeg føler som en av dere, en av samfunnet, en ressurs og en bra person. Jeg føler jeg mestrer livet mitt, jeg føler jeg er en god venn, jeg føler jeg fungerer i ett normalt forhold til min kjære, jeg føler jeg er en god datter og jeg føler meg smart. Jeg føler jeg har kontroll, full kontroll på alle aspektene i livet mitt, og att jeg ser problemer før dem oppstår. Og oppstår det problemer, så blir dem taklet på en bra måte der og da, og jeg tenker ikke stort over dem etter en liten stund. Jeg føler jeg er i balanse, på tross medisiner som gjør meg vill, og jeg føler jeg blir møtt på en helt annen måte enn før, fordi jeg er forandret og er en likandes person. Jeg føler alt bare faller seg naturlig for meg, jeg er ikke falsk lenger og jeg har ingenting å skjule inni meg. Jeg har valgt å være så åpen jeg kan, og jeg har vært fullstendig ærlig om alle årene av livet mitt, både her på bloggen og i møtet med alle jeg møter. Jeg velger 100% åpenhet og ærlighet, og selvsagt 100% rusfrihet. På alle de 3 punktene der, så finnes det ingen mellomting for meg. Man er alkoholiker, eller så er man rusfri, fordi du kan ikke drikke når man er alkoholiker og på samme måte si att du er sluttet. Det er en forskjell på å være edru og være rusfri om dere forstår. Jeg har vært edru i lange perioder jeg i årenes løp, og jeg har alltid hatt en tanke om att jeg har kontrollen på dette bare jeg ikke drikker ofte, men jeg har aldri vært rusfri. Når man er rusfri har man bestemt seg inni seg, det er ikke noe du merker på utsiden. Man har tatt ett valg og laget en kontrakt med deg selv, og det er en hellig kontrakt som er vanskelig å bryte. Vi rusbrukere stoler som regel kun på oss selv, fordi vi har liten tillit til alle andre. Så å bryte kontrakten med seg selv sitter langt inne. Når man er edru er man bare på vent, som når jeg tar antabus og vurderer å drikke om jeg glemmer en tablett, da vil alltid suget være der da, og jeg ser jo det nå, helt klart og tydelig.
Jeg har ikke kjent noe sug jeg etter Desember, jeg har faktisk ikke vært innom tanken, og det slår meg viljestyrken min når jeg først går inn for noe, det er enten all inn or Nothing for meg, det har det alltid vært, og det gagner meg også nå. Jeg har bare ikke sett dette før nå, jeg føler att jeg litt etter litt blir ett komplett menneske, jeg som alltid har vært en ødelagt sjel, med så mange traumer som ga meg flere forskjellige angstlidelser, men jeg innser nå att det bare var alkoholen som trigget all angsten min. Jeg innser att jeg har holdt alt inni meg, alt fra voldtekter, episoder der jeg har fryktet mitt eget liv, situasjoner der jeg har sett ting jeg overhode ikke burde se, jeg har mistet så mange på så mange tragiske måter, jeg har vært i så mange ødeleggende forhold, og jeg har satset alt på alle som har hatt ett ønske om kroppen min, og ikke mitt indre. Jeg har vært veldig selvdestruerende, jeg har sett på meg selv som en hore, fordi jeg har hørt dette ordet så lenge jeg kan huske, ja helt fra jeg bare var noen år gammel. Jeg innser nå att jeg faktisk har tatt til meg alle de tingene som har blitt sagt til meg, alle de slagene jeg har fått, og alle svikene jeg har opplevd. Jeg har tatt dem til meg i underbevisstheten og det har fått meg til å prøve å ta livet mitt, og alltid gitt meg ett intenst ønske om å dø, slippe og forsvinne. Jeg har aldri hatt noen som har gått etter meg om jeg har grått, jeg har aldri hatt noen som har hørt på hulkene mine og prøvd å lytte, jeg har aldri hatt noen å stole på, på ekte. Og jeg har aldri vært ett helt menneske. Jeg har aldri hatt mulighetene dere har hatt til en normal barndom med trygghet og rammer, jeg vokste opp på jibben og familiesituasjon som ikke var strukturert og trygt for ett barn, og da legger jeg ingen skyld på noen, for ingen visste konsekvensene av noe slikt. Jeg har opplevd overgrep veldig mange ganger som har ødelagt en stor del av livet mitt, jeg har aldri hatt troen på att jeg er pen nok, eller evner noe spesielt her i verden, jeg har trodd att om jeg forsvant ville ingen merket det. Jeg har alltid trodd att jeg har mislykkes totalt og att jeg ødela livet mitt allerede da jeg var 18år, og mistet barna mine. Jeg tenkte livet bare skulle bli slik som det var, jeg på fylla og selvdestruere meg resten av livet, og jeg tenkte jeg ville dø ung. Jeg fortalte mamma allerede da jeg bare var 4-5år gammel att jeg ikke trodde jeg ville leve så lenge, det er egentlig litt creepy att jeg kunne si noe slikt allerede da, men det viser jo meg att angsten alltid har vært inni meg, og att det ikke noe som bare har dukket opp. Jeg tenker att mine forutsetninger som 15åring som var et totalt utskudd på ungdomskolen, som ble så mobbet att hun ikke klarte å sove om natten hver bidige natt hun visste hun skulle på skolen, og moren til en i klassen var i barnevernet, og prøvde å skylde på pappa som drakk, og att det var derfor jeg ikke klarte å møte på skolen. Jeg fikk også høre att dem trodde jeg tok ansvar for min fulle far og ikke kom meg på skolen, men sannheten er jo att sønnen var en av mobberne, så jeg måtte bare tie, nok en gang. Ruskuratoren jeg hadde sa att jeg selv føler att jeg har fortalt folk nok til att dem forstår meg, men egentlig skriker jeg innvendig og er klar i talen, men har aldri vært det utad, så folk har ikke sett eller forstått meg, og jeg kjenner meg igjen i dette nå. For nå får jeg det ut, og blir møtt på en helt annen måte og føler meg på absolutt en helt annen plass i livet. Jeg har ikke vært ett helt menneske, ikke komplett og jeg har bare vært ett skall som har vært på vent. Jeg har ikke hatt styrken til å se hva jeg trenger selv, jeg har bagatellisert problemet mitt, og skylda på alt annet enn alkoholen, for alt det har vært har jeg nektet på å ha ett alkoholproblem, og nå ser jeg så dumt dette var. Men jeg var ikke klar, jeg var ikke klar til å elske meg selv, fordi jeg trodde jeg ikke var verdt den dritt, jeg var ikke klar for å gå igjennom tusenvis av traumer, som nå blir delt helt frivillig og åpent på bloggen her. Hvordan skulle jeg finne styrken med så liten tro? Hvordan skulle jeg selv kunne klare å innse dette når jeg var så svak som jeg var, utad såg jeg kanskje frisk og rask ut, men det var bare en falsk maske jeg hadde på, og den har jeg kastet nå. Jeg velger å kaste den for alltid, jeg velger å være glad i meg selv, respektere meg selv for alt jeg har opplevd, og ennå står på beina. Jeg velger å for første gang være stolt over meg selv, og kjenne på att jeg faktisk får til dette her. Jeg har aldri vært stolt av noe annet enn barna jeg har laget. Folk kunne gi meg skryt til tusen, men jeg tok ingenting inn. Nå tar jeg til meg alt, fordi jeg inni meg mener att jeg fortjener det. For første gang er jeg ett komplett menneske som kan kjenne på den normale lykken som dere kansje har kjent på hele livet. Jeg har ikke hatt utgangspunkt til å klare meg, men motet mitt og viljestyrken og det store hjertet mitt som har ført meg hit, og det er jeg stolt over. Tusen tusen takk for att dere følger reisen min <3 C4 fra Gymgrossisten som anbefales av meg! ;). Og glød ifra Sophie Elise
Annonseinnlegg Som forresten gir deg vinger! Iallefall for meg i disse dager! Jeg sovnet i taxien med hodet i fanget til forloveden min, og da fikk jeg jammen fart etterpå, både i kroppen og kjeften. Så nå har min kjære fått en pause fra meg, jeg bestemte meg for å kjøre litt rundt, og nå er jeg og mamma med tanta mi på besøk 🙂 hun er min rådgiver, så reiseregningene som hoper seg opp er hennes ansvar blitt. Sånn er det når man har jobbet med data i lang tid, og er ledig for meg, da blir du brukt til de tingene du kan 🙂 Sånn er det med alle i livet mitt, jeg bruker dem til det dem mestrer og der jeg ser dem har mulighet 🙂 det kommer jeg også til å gjøre nå når vi skal pusse hus, og dette blir en skikkelig dugnad! Jeg vil gjøre alt billigst mulig, og har lyst å gjøre mest mulig selv, og vil innvitere dem som vil som hjelpere, vi har alle noen evner eller er eksperter på hver våres ting, så da bruker vi det. Så blir alt bra og fikset i det gamle slitte huset våres som har så stort potensiale. Jeg og min kjære har pusset masse opp billig i leiligheten våres, men ned med mor og far er alt falleferdig og veeeldig gammelt, så der går nok noen vegger og masse riving om en skal få fikset det opp. Vi tar denne oppussingen på sikt, litt etter litt og får det viktigste gjort først, og det vi trenger først. En oppussing på budsjett og jeg er sikker på att dette blir tidenes oppussingsprosjekt med mange spennende mennesker rundt i huset til alle døgnets tider 🙂 Coronaen gjør att alt blir satt litt på vent, men så godt som jeg liker å organisere og planlegge, så kommer jeg ikke til å kjede meg når jeg sitter litt på vent, og det er mye en kan gjøre av forberedelser hjemme hos oss. Nå får jeg ha min kjære hjemme hos meg også, så nå håper jeg nesten ikke att klinikken ringer allerede i morgen, så vi får litt tid sammen før han drar. Men vi må ta det som det kommer. Nå skal jeg bare nyte att jeg er frisk etter kuren, og var bare trøtt en liten periode i sta, så jeg tåler dette veldig bra. Jeg skal få kjørt masse i helgen, men regner ikke med det blir lappen på noen uker ennå siden alt er stengt, så det passet meg VELDIG DÅRLIG. Så jeg håper folk vil kjøre med meg også i ukene fremover. Når kalenderen plutselig er tom med avlyste møter og reiser, så åpner det seg bare nye muligheter for meg og min kjære og alle våres planer innadhus 🙂 og jeg ser frem til en litt roligere periode. Jeg kjenner att jeg har slappet av i to dager nå, for jeg er mer rolig, og mindre stor i kjeften 🙂 det roer seg også for meg, og det er ikke rart når jeg har gått ifra 70mg, til 30mg steorider. Jeg kjenner jeg er bekymret for dem som misbruker disse medisinene når jeg ser så tydelig skadelig det er for kroppen, og det bare etter en mnd. Jeg skulle egentlig gå på denne kuren i 4 mnd! Så dere kan tenke dere hvor langt nede jeg hadde vært da. Jeg står inne for avgjørelsen om å ikke ta imot klinikkplassen jeg hadde sammen med min kjære. Vi skulle på parbehandling, og sa ja til innleggelse da vi begge var på en heeeelt annen plass på slutten av fjordåret, og tror det var i oktober eller november. Vi hadde ingen rutiner eller noe å gå til noen av oss, og jeg drakk masse den perioden, hadde sluttet med antidepressiva og vi hadde det virkelig ikke bra. Jeg hadde en samtale med psykriater fra Eid og jeg sa att jeg ønsket meg en plass for å få traumebehandling, få jobben min tilbake da innleggelse var ett krav, få rutiner inn, bli mer aktiv og få kontroll på alkoholen. Min tanke var aldri å aldri mer skulle ta en øl igjen på det tidspunktet der, det trodde jeg aldri ville skje att jeg ville få alkoholen helt oppi halsen. Planen min var å få skikkelig parbehandling da vi ikke lenger fungerte som par heller. Fordi rusen tok overhånd og vi gikk inni en deppeperiode begge to. Det var vanskelig å finne fotfestet og jeg trengte noen å snakke med om tingene, få organisert økonomien min som var skakk kjørt med masse gjeld. Jeg ønsket å få kontroll over ting, og jeg klarte ikke en gang å følge opp ett eneste møte som var avtalt. Fordi jeg enten var fyllesyk eller full, og jeg hadde ingen motivasjon. Jeg var deprimert fordi jeg hadde igjen sprukket, jeg hadde igjen mislykka for jeg hadde klart meg så lenge uten alkoholen, men hele tiden lengtet etter den. Jeg klarte meg lenge, men jeg gikk alltid med en tanke om att jeg var i stand til å lære meg å drikke som ett normalt ungt menneske. NÅ er tidene forandret, jeg har så mye å leve for, og vil leve hver eneste dag som ærlig åpen og rusfri, jeg ønsker å snakke min sak og andres, og faktisk gjøre en innsats for systemet som ikke fungerer på visse områder. Jeg kritiserer ikke systemet, men jeg har mer erfaring, jeg vet hva folk trenger, jeg vet hva som er vanskelig, og jeg vet hvordan dem vil bli møtt. Så hvorfor ikke bruke meg her ute i samfunnet? Når alle de tingene jeg skulle fikse når jeg skulle være innlagt, er fikset helt av meg selv? Det hadde ikke vært poeng i å legge meg inn i fjord folkens, jeg var ikke klar jeg. Jeg var bare på vent jeg, og ventet egentlig bare på å sprekke. Jeg talte dagene jeg klarte å holde meg, og tok antabus hver 3 dag. Om jeg glemte en pille så slo tanken meg med en gang å drikke når jeg hadde muligheten, dette er ikke ett liv mennesker! Da lever du ikke, bare eksisterer og det ønsker jeg ikke lenger! Jeg såg lyset 18.Desember, jeg fikk se lyset som alle snakker om, men som jeg aldri har sett maken til, jeg fant motivasjonen min, jeg innsåg hvor jeg var på vei og hvor jeg egentlig ville være. Jeg har brukt hver bidige dag til å styrke meg selv, få traumebehandling med alle jeg møter igjennom å være åpen ærlig og veldig utagerende og engasjert, på grensen til gal til tider. Men jeg har jobbet med denne traumebehandlingen selv, på min egen måte, og jeg har INGEN angst lenger. Jeg har ikke kjent på angsten siden jeg bestemte meg for å velge bort Kong alkohol mot livet mitt. Jeg snakker med alle, jeg fikser alle de nære relasjonene mine, så vi kommer styrket utav dette her. Jeg forklarer min side, og tar imot deres side, også møtes vi på midten. Jeg har aldri hatt så mange mennesker rundt meg som har normale liv, og som ønsker å bli kjent med meg og vil meg godt. Jeg har aldri hatt ett støtteapparat av gode mennesker rundt meg, og jeg nyter det, og jeg tør å være ærlig og si om jeg sliter. Det ser dere her på bloggen! Alt agg går ut, og det funker! Jeg har alltid fått høre att jeg holder ting inni meg, og det stemmer, men nå er det slutt på dette, og dette gjør meg til en rusfri person. Jeg får jobben min igjen, fordi jeg ikke drikker lenger, og gjør en utmerket jobb når jeg er der. Når hun ser alt jeg gjør, så stoler hun på meg til slutt, det skal jeg sørge for ved å være meg selv og ærlig. Jeg har gruppen min som jeg jobber aktivt for, både med gruppene en gang i uka, reiser til andre plasser på andre møter og arbeider aktivt hver dag med enkeltsaker som jeg brenner skikkelig for og jeg får store resultater! Jeg føler jeg er en stor ressurs for samfunnet nå, og jeg ønsker att dere bruker meg for alt det er verdt! Jeg planlegger skolegang, jeg planlegger å bli politisk aktiv, jeg planlegger foredrag, jeg planlegger en bok og jeg planlegger mange ting som vil gagne meg og samfunnet som jeg alltid har vært en økonomisk byrde for igjennom rusen! Jeg ønsker nå å gi tilbake for det jeg har tatt både fra samfunnet men også mine nærmeste, og jeg ønsker ikke å miste min rett til førerkortet eller miste dette bare for å være på en klinikk i 2-3 mnd Max, ikke få en diagnose fordi jeg ikke finnes psykisk syk, få traumebehandling for traumer jeg allerede har bearbeidet og gitt slipp på de siste 3 mnd! Jeg nekter å legge meg inn, knele for systemet bare for å få den usle stønaden som ikke gir meg noe annet enn aggresjon og frustrasjon akkurat nå. Så jeg krever hjelp her hjemme, jeg krever psykriater som kan vurdere meg nå, og jeg krever att jeg blir vurdert grundig så nav kan legge inn i det vedtaket som er fattet, att jeg gjør nok her hjemme til å ha retten på arbeidsavklaringspenger. Jeg jobber livet av meg, men det blir ikke sett, men jeg tar denne kampen for meg selv denne gangen. Jeg har bestemt meg inni meg, og det gjor jeg allerede i Desember, men jeg har vært aleine om denne kampen, jeg har kjempet selv, uten russystemet bak meg den seneste tiden, i den mest kritiske tiden av de alle. Men dere har ikke vært der, og sett meg og spurt meg hvordan jeg har det. Nå kommer dere med deres krav til meg, som om en innleggelse er det jeg må ha for å bli frisk. Ser dere ikke att jeg er frisk? Kansje ikke fysisk, men psykisk er det ingenting som feiler meg.
