Annonseinnlegg
Jeg er også like stolt over min sønn som nå er blitt hele 13år, men dette innlegget vil jeg dedikere til verdens vakreste og smarteste datter i verden! Hun har blitt hele 16år gammel! Det er 16 hele år siden jeg lå på Nordfjordeid sjukehus og bare var 16år selv, og jeg elsket denne jenta siden den dagen jeg fikk vite en sen natt at hun eksisterte inni magen min. Jeg var aldri innom tanken om abort, på tross både barnevern og andre omtrent tvang meg til tanken, men jeg hadde kjæresten min som var eldre som stod rakrygget og vi bukket ikke under for noe press av noe slag, vi var bestemte for dette ville vi klare helt fint! Vi hadde mamma som vi bodde med, og hun støttet oss fra første sekund, og gledet seg over oss, på tross min unge alder. Jeg husker så godt den dagen jeg fikk engangsstønaden som skal dekke det du trenger til en baby og vi tre (fire med henne i magen) dro til Førde og handlet inn alt vi behøvde til denne nye tilværelsen, og vi fylte en hel varebil med alt fra klær til stor nydelig seng som var inngravert med en nydelig bamse. Vi handlet inn sengeramme, stellebord og penger rakk til mer ting enn nå, for å si det slik. Jeg husker ennå hvordan det var å få barnevognen i hus, hvor uvirkelig dette var for unge meg, men jeg gledet meg sånn og vasket ned huset og vasket babyklær i mange måneder for å gjøre meg klar. Jeg var så klar da termin nærmet seg att jeg nesten sprakk av spenning, og fødselsangst var noe jeg var for naiv og ung til å forstå, jeg bare såg frem til denne dagen. På sykehuset tok alt tid, fordi jeg var rett og slett ikke klar for fødsel, så jeg ble satt igang med kur, og fikk akupunktur og ble brukt som forsøkskanin av noen som holdt på å lære seg dette. For tid hadde vi nok av! Jenta brukte 12-13 timer på å komme ut, når fødselen først var igang, men tiden før ble brukt til å gå masse i korridorene og prøve å sette igang, for noen telefon eller Internett hadde vi ikke på denne tiden.
Jeg husker hvor vondt det var, heeelt forferdelig men da jeg fikk jenta mi på brystet ble alt glemt, jeg ble liggende med ett barn som var så ønsket og jeg hadde lengtet slik etter å se hva som var inni der, så smerter var ikke noe som streifet meg på tross att jeg ble liggende lenge å bli sydd. Jeg sovnet av utmattelse i sengen etter fødsel, og jenta mi ble trillet ut av rommet så vi skulle få litt fred, men etter bare ett par timer våknet jeg, stabbet meg ut av sengen og snek meg ut og hentet denne lille skapningen som låg og sov i sengen sin. Jeg snek henne inn på rommet og tok henne oppi sengen ved siden av meg, og den plassen ble hennes fra den dagen. Mange ganger har vi sovnet på soffaen ilag og jeg har tusenvis av bilder som bevis, for hun fikk være her i livet mitt i 4år, 4år med gleder, masse morro, masse læring, masse fremgang og sååå mange dager med ekstase over ett normalt familieliv der hun var alt vi kunne se. Jeg var så opptatt av barna mine, og det var altoppslukende. Vi hadde faste rutiner, og jenta mi sov igjennom hele nettene ifra den dagen hun ble født, det var liksom ikke noe drama med den babyen der. Jeg tenkte mange ganger att å ha ett lite barn ikke var noe styr eller stress, men jeg tenker jeg har vært heldig med mine som ikke har hatt en eneste våkenatt foruten når dem har vært syke, og det regner jeg ikke med teller.
Vi har så mange minner sammen fra denne tiden vi fikk sammen <3 og jeg forteller henne ved hver eneste mulighet jeg har. Jeg har også tusenvis av bilder som er hennes til odel og eige, for jeg føler det er på sin plass. Hun husker som regel bare det hun har blitt fortalt, men Måløy har alltid vært i hjertet hennes, så det var veldig trist at mine problemer gjor at dem ikke lenger fikk gleden av å bo i en normal familie og her på hjemplassen dems. Dette tar jeg det hele og fulle ansvar for. Jeg var rett og slett altfor ung og altfor egoistisk til å ta vare på to barn. Og jeg har selv ikke hatt en stabil og trygg barndom, jeg ante ikke hvordan jeg skulle være en mor, men jeg har aldri ruset meg sammen med dem, aldri vært stygg med dem bevisst eller vært voldelig. Jeg har alltid bare vært fraværende når jeg selv har hatt problemer og ikke vært tilstede. Jeg har overlatt ansvaret til mine foreldre, som er flinke men jeg som mor har vært fraværende, og det er det eneste jeg har i mine papirer imot meg. Dettte er jeg glad for!
Jeg og min datter har alltid hatt ett spesielt bånd helt ifra starten av, og det var kun jeg som klarte å få denne klumpen min til å sove. Jeg hadde en teknikk der jeg strøk henne over nesen og laget lyder til henne, og det slo aldri feil. Hun sovnet på flekken og var helt trygg inni seg hele perioden hun var hos oss. Jenta mi vokste seg større og større til min frustrasjon, og jeg husker ennå den dagen hun begynte å krabbe! Hun låg på teppet sitt bak meg og laget lyder og jeg snakket med fadderen hennes på en eller annen nettside! Jeg skrev til han att jeg gledet meg slik til hun begynte å krabbe selv, siden jenta begynte å bli tung og jeg var utolmodig da jeg såg potensialet. Jeg hadde ikke skrevet det før jeg såg bak meg og jenta var i enden av rommet på andre siden, og jeg skrek i glede og overveldendehet. Herregud for en dag det var. Jeg gikk i en lykkeboble og var så stolt som bare en mor kan være! Jenta gikk omtrent fra å ligge på ett teppe til å krabbe og gå på en uke, og slik har hun alltid vært. Hun er smartere enn de fleste, mer reflektert enn mange og hun har ett hjerte som er større enn jeg noengang kunne forventet av henne. Hun bryr seg så mye om andre rundt seg at jeg har vært bekymret for at hun skal bli som meg, å bry seg er viktig, men en må være viktig selv også, og ikke sette alle forran seg selv hele tiden. Jeg har vært veldig bevisst på at min datter er skremmende lik meg, i oppførsel og innvendig, det har hun alltid vært. Vi har vært som to dråper vann hele veien, så min oppgave er opplysning til henne, så det er minst mulig tjangser for at hun gjør de feilene jeg har gjort.
Jeg har sagt den siste tiden at om min datter hadde drete på draget og gjort noe skikkelig ille, ville jeg møtt henne på en helt annen måte enn mine foreldre har møtt meg igjennom livet, jeg ville møtt henne med respekt, kjærlighet uten å dømme henne på noen måte. For å bli møtt med dømming virker ikke, det vet jeg så godt. En trenger ikke å få høre at alt er ens egen feil fordi man ikke har hørt på de voksne, det er bare skadelig og nedbrytende, så jeg føler at jeg blir en bedre mor enn jeg selv har hatt, fordi jeg har sett hva som ikke fungerer, og jeg vet hvor galt det går når man ikke har den tryggheten i en voksen. At man har en voksen man kan fortelle alt til, uten å være redd for dramaskrik, eller krangling. Min oppgave som mor er å møte barna mine med ubetinget kjærlighet respekt og positivitet. Jeg kan gi råd, men også opplyse om at dem alltid skal følge sine egne hjerter, for jeg har ingen fasit, det har livet mitt vist meg.
Mine barn må igjennom maaaange negative ting på veien sin, men jeg føler dem har sterke voksne bak seg som lærer dem opp hver dag til å bli noen fantastiske voksne som jeg er så stolte av å kunne kalle dem mine barn! Jeg har aldri blitt utstøtt i fosterfamiliene, jeg har alltid vært en mor på avstand, dem har aldri sabotert noe for meg, og dem har bygd opp mine barn til å bli som dem har blitt. Dem har fra dag en tatt dem inn som sine egne, og gitt dem ubetinget kjærlighet men også regler som dem hadde store behov for når dem kom ifra oss, dem har struktur og trygghet for mine barn, og jeg er så heldig som har dem i livet mitt <3 jeg har daglig kontakt med min datter nå, og hun forteller meg hvor stolt hun er av meg, hvor høyt hun elsker meg og vi snakker om absolutt alt sammen, vi har ett åpent forhold og hun har aldri sluttet å kalle meg mamma. Hun var såpasss gammel da hun ble tvangsflyttet så vi har hele disse 12årene hatt ett nært forhold som vi har jobbet med hele veien, og mitt fokus har alltid vært henne når vi er i samme rom. Jeg har vært helt ærlig med henne ifra den dagen hun begynte å spørre, og det er ingen spørsmål her i verden hun ikke kan stille meg. Jeg blir ikke lei meg av noen av spørsmål jeg kan få, jeg blir såå stolt når min datter på 16år spør MEG om ting og ikke går selv og grubler på ting vi kan oppklare med en gang.
Med dette så vet jeg at hun kansje ikke går i fellen jeg gikk i, om å lukke seg, gå og gruble på ting selv og bekymre seg over ting som ikke er noe å bekymre seg for, men for en 16-åring er dette store problemer som er vanskelig å sette ord på. Jeg blir en veldig stolt mor når hun da velger meg å snakke med, spørre om ting med, og det varmer virkelig det mammahjertet som jeg alltid har hatt for dem når jeg er personen hun velger å stole på, nok til å være ærlig om sine følelser. Jeg tror vi får mange mange gode år sammen på turer og å bygge opp ett skikkelig sterkt forhold sammen, for det har vi gjort i 16år nå, og vi har maaange år igjen! Jeg gleder meg så masse til å være mamma til den dagen jeg ikke er her lenger, og nå er jeg frisk nok til å kunne tilby mer, jeg er frisk nok til å kjempe hardere for feilene som har blitt gjort i min sak, og jeg er klar for å ta tilbake litt av den mammatittelen som jeg fortjener og som barna mine vil gi meg 🙂 jeg har alltid vært mammaen deres, og elsket dem, men nå er jeg frisk selv og ingen egoistisk ungjente. Jeg vet at om jeg hadde fått ett barn til igjen i dag, så hadde jeg klart dette utmerket, og ikke som sist. Jeg har vokst og nå gleder jeg meg til å nyte de to barna jeg har, så venter vi lenge med nr 3 🙂 Hehe..
C4 fra gymgrossisten! Anbefales av oss to her i heimen <3
