Da har jeg stått noen timer på torget og spredd ordet om denne organisasjonen som jeg er så stolt over og kunne representere, og ikke minst selvhjelpsgruppa jeg selv har startet her på den lille plassen vi bor på! Det er enkelt og snakke positivt om noe som har fungert så godt for meg og mange andre, og jeg føler meg ikke like liten som før når jeg får lov å være ambassadør for noe jeg brenner så sterkt for! Dette er gøy og dette vil jeg ha mer av!
Etter noen timer så har jeg ingen følelse i fingre og kroppen er stiv som en stokk, men jeg håper at jeg har fått vist hva vi er god for og at mange har fått lært noe nytt! Her på Vestlandet er det bare å ha flere lag med ull og kle seg godt, for nå er det skikkelig kaldt ute og jeg har forfryst meg godt!
Jeg ble også overassket med en t-shorte jeg fikk med to vakre mennesker <3 og denne blir godt brukt av ei tøff jente ifra Nordfjord! Tusen takk!
Nettene her i heimen er noe for seg selv! Jeg drømmer de mest surrealistiske drømmer og våkner opp hver eneste morgen og bare er takknemlig for at jeg lever her og at jeg fortsatt er rusfri, det viker som alt kommer ut igjennom merkelige drømmer som ikke gir mening. Dette er informasjon man ikke får i en fagbok og ingen har fortalt meg om at jeg ville drømme om rusen så lenge etter! Igjen sitter jeg bare med følelsen av skammen jeg føler på når jeg sprekker i drømmeland, og ønsker ikke å gjøre virkelighet utav disse forferdelige følelsene og kan bruke det som motivasjon i mitt våkne liv, og satse på at drømmene roer seg ned og at jeg kan bruke natten til å sove etterhvert.
I dag smeller jeg til med å ha stand på julemarked igjen! <3 jeg har vært litt skeptisk men vi klarer det hele på en smittefri måte, og tar alle forhåndsregler. Denne gangen blir vi og finne på torget og jeg gleder meg til å spre ordet om ettervernet og gruppene vi er så stolte over! Jeg vet det funker for meg, så det er ikke vanskelig å framsnakke noe slikt, jeg håper budskapet mitt skinner igjennom og at flere finner veien til slike grupper, uansett problem.
I går fikk vi 2 til kasser fulle med bakevarer av ulike typer av bakeriet på Bryggja! Etter å ha delt ut flere ganger denne uka bestemte vi oss for å gi det til gamlehjemmet her, siden jeg har gitt til mine, og jeg selv hater og kaste mat. Det gjør noe med sanvittigheten når man vet ting kommer til nytte, og jeg er så glad for denne muligheten til å gi ut ferske varer som smaker himmelsk!
Selvom jeg ikke føler jeg har fått gjort noe denne uka viser kalenderen min noe annet, jeg føler litt at jeg står i stampe og kommer ingen vei. Hodet følger liksom ikke helt med, og jeg må fokusere mer på meg selv og min egen prosess. Jeg er lite sosial for tiden, og det passer inn med resten av verden, men ellers ville jeg følt meg utenfor og ulik alle andre. Ellers er jeg sosial som få og liker meg best i andres selskap, nå velger jeg oftere å sitte her hjemme om dagene. Tid er alt i slike situasjoner, og det eneste som virker! Etterhvert så kommer jeg tilbake dit jeg var, og kan kjenne gleden i disse småtingene som skjer i livet <3 jeg gleder meg!
Det blir tatt masse bilder i dag, så det er bare å følge med! Dette blir noe nytt og spennende og jeg gleder meg!
Finn feilen i overskriften! Jeg finner nemlig veldig mye feil med den, og blir egentlig bare oppgitt når jeg sier setningen høyt. Covid-19 er ett faktum og nå har det nådd hjemstedet mitt også, til nå har det bare vært tall på nyhetene og vi har blitt skjermet i aller høyeste grad, her har vært noen tilfeller men det har aldri vært noen spredning her, før nå. Vi vet så godt at pandemien har nådd oss, og at vi overhode ikke vet hvem som er smittet eller hva som egentlig vil skje her vi bor.
Nærkontaktene til dem som er smittet er i karantene, men der stopper det opp, og nærkontakter av nærkontaktene slipper unna denne karanteneregelen og kan fritt gå hvor dem ønsker. Det er fredag og ikke bare en helt vanlig en, det er black friday og prisene på varene i butikkene er dumpet, det er også vettet til folkene som handler! Parkeringsplassene er fulle og butikkene overfylte med handleglade mennesker som ellers sitter mest hjemme i sine egne stuer og tar forhåndsregler for handling av mat og begrenser den sosiale omgangen som før pandemien var stor. Vi planlegger en anderledes jul og har blitt flinke til å holde avstanden til hverandre i butikkene, men alt dette er fullstendig glemt akkurat I DAG!
Det virker som alle er flinke i ukedagene og planlegger godt når det kommer til det mest nødvendige, men på lørdager og SPESIELT på black friday så eksploderer hodet på oss og vi glemmer absolutt alt om disse lange månedene vi har lagt bak oss som overhode ikke har vært som normalen våres, vi har minst mulig kontakt med selv de nærmeste og bare venter på den store stormen som muligens vil ta livet til noen vi er glad i! TENK OM JEG SMITTER NOEN? Klarer jeg å leve videre med meg selv om jeg tar livet til foreldrene mine?
I dag tidlig kjørte jeg pappaen min på julegavehandel fordi jeg trodde det ikke ville være så mye mennesker, og planla og gå ekstra tidlig for å hindre disse farene som er der. Flere ganger opplevde jeg angsten i kroppen, der mennesker går så nære meg at jeg får fullstendig klaus! Den ene personen gikk forbi meg og var faktisk borti meg! Og helt uten å bemerke seg dette.
Jeg selv gikk derifra, og jeg har overhode ingen planer om å oppsøke noen butikker i kveld! Jeg får helt angst i meg av å tenke på hva dette faktisk kan føre til. Hvorfor lage black friday i butikker når vi har en pågående pandemi som kan ta menneskeliv, og faktisk rive noen vi er glad i utav verden? Hvorfor ikke begrense dette til å gjelde bare på nettet? Hvor er alle forhåndsreglene og disse begrensede tiltakene nå når vi faktisk vet at viruset herjer rett utenfor stuevinduene våres? Når det i mars faktisk var helt bekstille i alle butikker, og jeg som lærekjørte hadde alle veiene for meg selv, fordi alle holdt seg hjemme for å unngå og bli smittet? Er det slik at viruset er mindre farlig nå? Eller er det bare det at vi faktisk er drittlei av å leve så begrenset? For det er jo tross alt NÅ det er farlig og ferdes ute, ikke i mars da alle holdt seg innelåste i lange perioder. SKJERP DERE! Og jeg driter faktisk i om jeg får negativ respons på dette! Det er ikke rart at smitte sprer seg når butikkene bugner med handleglade mennesker på black friday!
Jeg er selv i risikosonen og jeg har ikke tenkt å dø av ett virus for å få meg noen billige varer på overfylte butikker med masse mennesker som har en mulighet for å være smittebærere uten å en gang vite det. Det raser innvendig… jeg blir faktisk skikkelig forbannet om jeg dør av dette viruset, etter å ha levd det livet jeg har, jeg skal gå ut med en smell og ikke av covid-19
Den siste tiden har tatt det beste utav meg og jeg er konstant sliten og trøtt uten noen grunn. Konsentrasjonen min er dårligere en normalt og jeg er ikke tilstede på samme måte som før, jeg merker at jeg har dårligere netter og at ting som engasjerer meg til vanlig blir meningsløse, hele meg er flat og jeg eksisterer bare uten å leve. Til vanlig nyter jeg hverdagen og alt jeg er så heldig og få lov og drive med, men nå er alt bare ett ork og jeg har innsett at jeg rett og slett er utbrent.
Jeg har lurt på om jeg er deprimert og at det er derfor livsgnisten min på en måte brenner ut rett foran øynene mine, men kom over en videosnutt i går der dem beskrev utbrenthet, og jeg kjente meg igjen på alle punkt. Jeg er selvbevisst og lytter til kroppen, og har sett dette komme lenge! Jeg brenner alltid lyset i begge ender, men disse periodene er heldigvis ikke så lange og jeg gleder meg til å finne tilbake til denne lysten på å gjøre ting og oppleve på samme måte som før. Jeg er glad det er helg!
Min kjære har fullført sin andre uke i ny jobb, og han har mye lengre arbeidsdager nå enn før, og jeg er mye aleine i ukene. Jeg har mine begrensninger med ryggen og det er mange ting jeg ikke kan gjøre nå når det er kaldt ute og ryggen svikter meg, frustrasjonen over ting jeg burde ha gjort, og alt jeg ikke får gjort noe med er konstant tilstede i hverdagen, og småting blir stående overalt som er så lette å få gjort når man er to i huset. Jeg gleder meg til å ha han hjemme i helgen, og prøve å hente meg litt innigjen.
Jeg har hjulpet pappa og kjøpe inn litt julegaver i dag, og har levert ut en kasse med boller til folket. Nå sitter jeg og er totalt utslitt helt uten grunn og med en verkende kropp som en sytepave! Egentlig har jeg overhode ingenting og klage over, ting kunne vært så mye værre, men akkurat nå er jeg relativt negativ her jeg sitter. Jeg satser på at helgen blir bra og at disse småtingene kan gjøres og få ting utav verden. Jeg savner å føle meg nyttig, og drømmer meg tilbake til energien jeg hadde før og ikke minst kroppen jeg hadde før.
Jeg tror helt seriøst at noe er etter meg, at denne prosessen med å igjennomgå fortiden min bringer frem ting jeg sikkert ikke skal gå innpå. Jeg våknet klissvåt i sengen, sittende i panikk og hørte at mamma gikk på jobb, og klarte å hente meg innigjen og forstå at det bare var en drøm. Jeg måtte bytte alle klærne for ikke å fryse ihjel, etter å ha vært vitne til ett mord og alt var så virkelig.
I denne drømmen fikk jeg alt med meg, jeg ringte politiet og alt. Noen tok med seg noen jeg tydeligvis hadde ett nært forhold til ned på ei kai med tvang og skulle kaste han på sjøen, jeg sprang etter og gjemte meg der, og på enden av drømmen så kom denne skikkelsen tilbake bak meg, og gleden var så stor. Det eneste jeg kan forstå er at denne skikkelsen var Sebastian, men i mine drømmer ligner menneskene ikke på disse i virkeligheten noen ganger. Jeg har altså vært vitne til mord, og i går drømte jeg at jeg hadde blogget om sprekken jeg hadde men ikke fortalt vesentlige mennesker i livet om at jeg hadde sprukket på amfetaminen. I drømmeland der går virkelig alt an!
Jeg blir fortalt at disse drømmene vil roe seg ned og bli færre av, og jeg må ærlig innrømme at jeg gleder meg til dette. Jeg har alltid drømt vilt men jeg trodde det var rusen som ga meg disse ville opplevelsene også om natten, jeg trodde det ville gå over når livet roet seg ned og alt var på stell, men nå virker det som det bare blir enda værre! Det er nesten så jeg lurer på hva disse drømmene betyr noen ganger, de er så ekte og jeg våkner i en så stor panikk at det går lenge før jeg innser hvor jeg er og at jeg er trygg i min egen seng.
jeg er mest av alt takknemlig for at jeg nå kan gå tilbake til mitt normale liv, rister av meg nattens drama og går videre, uten å måtte gå på avhør i en mordetterforskning. Det er snart helg folkens!
Denne reisen her er jeg villig til å ta! Jeg mener det, for første gang gikk det plutselig opp for meg at jeg faktisk er villig til å bite i meg alt som vil komme, både oppturer og nedturer er jeg villig til å ta, fordi dette er så viktig for meg. Det er rusfrihet eller død, og for alvor så ser jeg det.
Det er sikkert ikke slik at jeg vil dø rett om viss jeg tar meg en eneste øl, jeg ville sikkert klart å tatt meg en fyllefest etter gammelt og kosa meg den ene kvelden, men jeg ville mistet sjelen min og det jeg tror på, jeg vet at veien er kort til døden om jeg fortsetter, og nå har jeg ett valg. Jeg velger å være edru i dag, selvom ølsalget er åpent og jeg helt sikkert ville vært hjertelig velkommen tilbake til miljøet, dem ville forstått at dette med rusfrihet bare var en periode i livet jeg måtte igjennom, for å ettervende tilbake til dem som jeg føler meg trygg med og som har vært min familie hele mitt voksne liv. Det er klart jeg ville klart det, jeg har klart alt før, men jeg ville mistet det eneste ene jeg faktisk tror på, og jeg ville hatet meg selv for resten av livet fordi jeg enda en gang sviktet meg selv.
Jeg har vært edru før jeg! Mange ganger har jeg hatt pauser i lengre perioder der jeg har satt tøyler på meg selv og roet ned i perioder for å få fokuset bort på mitt misbruk, for etterhvert så glemmer menneskene rundt deg svakheten din så lenge du viser deg edru over en periode, så er alt glemt. Flere ganger har jeg sluttet med rusen, jeg har gått ifra å være sprøytenarkoman til å drikke enorme mengder alkohol for å dempe suget etter noe sterkere, INGEN satte spørsmålstegn ved det! For jeg hadde jo kuttet sprøyta, det var jo det som var hovedproblemet i mitt liv. Jeg var kjempeflink! Kjempegod var jeg til å lyge og bortforklare misbruket mitt, jeg var da ingen alkis! Jeg ble bare full og sikkert fullere enn de fleste andre rundt meg, men etter en uke så var alt glemt igjen, og jeg kunne atter en gang vise meg drita full i full offentlighet, og det var helt ok!
Jeg husker det første julebordet jeg har vært på, og det var i regi av kiwi. Vi kosa oss hele kvelden med skyting på bane og fest etterpå, og jeg holdt meg i tøylene for alt det var verdt! Jeg tror jeg drakk 1 6-pac den kvelden sammen med gjengen, og når festen var over for deres del, hadde jeg overhode ikke fått nok. Jeg måtte jo passe på fasade skal vite! Så jeg fikk noen til å kjøre meg på nach der jeg virkelig fikk drukket meg selv under bordet, for 1 6-pac var aldri nok.
Problemet mitt har aldri vært å slutte å drikke, for det har jeg prøvd for både kjærester, foreldrene mine og ikke minst barna mine. Jeg har vært som ett dyr i bur i periodene uten alkoholen og har druknet meg i oppgaver som å gjennomføre skolen, pusset opp og funnet prosjekter som skulle holde rusmisbrukeren i sjakk, og med en gang det har roet seg ned og folk rundt meg har begynt å bli fornøgde, har jeg falt helt utenfor igjen, og gjerne vært utenfor i mange år. Det er undertrykkede følelser, man er på evig jakt etter rusen som er din medisin, man får aldri nok av den og den er din største kjærlighet, du kan unngå den i lange perioder, men den er det eneste du klarer å tenke på, og å slutte å ruse seg er ingen sak for en misbruker, det er dette med å ikke starte igjen som er problemet.
På tross av alle nedturene som livet vil bringe meg, er jeg for første gang helt klar for å ta disse kampene. Jeg er glad i livet, det gir meg det rusen en gang ga meg, jeg har fylt dette tomrommet med ting som aldri betydde noe for meg før. Jeg er med ett hel igjen, og behøver ikke å døyve smertene lenger, dem behandler jeg og bearbeider jeg hver eneste dag, jeg velger livet uten angsten over hva man har gjort eller sagt, jeg velger rutiner og livslyst. Jeg velger kjærligheten for andre mennesker som jeg aldri har hatt plass til før nå, og jeg velger rusfriheten hver eneste dag jeg har på denne kloden.
Sladderen florerer i små samfunn, og når media går ut med at barn i en liten barnehage opplever utbrudd av smitte, og at bare nærkontaktene til barna blir satt i karantene, mens nærkontakter av disse nærkontaktene kan gå fritt rundt uten å teste seg skaper det furore i ett lite samfunn. Sladderen går såpass langt at flere føler seg krenket og baksnakket, og i ei lita bygd så kjenner man slikt ekstra på kroppen. Jeg må si at jeg ble inponert over dem som velger å stå åpent ut og si at det er barnet deres som er en av de smittede og jeg føler på mange måter at disse tar brodden av det, for hvor morro er det å spre sladder om mennesker når man vet hele sannheten? Det er ikke like spennende å snakke bak ryggen til folk når noen velger og åpent og ærlig gå ut og hindre slike bygdedyr i aksjon. Det er ikke vanlig her vi bor og stå åpent frem med ting, informere om tingene som kansje ikke er så hyggelige og prate om, man skal helst ikke stikke seg ut og være anderledes, og heller bare smelte inni mengden, jeg heier alltid på mennesker som står frem med hevet hodet og prøver å gjør noe med urettferdigheten når det skjer!
Å få covid-19 nå er nesten som å få en pest eller annen smittsom sykdom, der man føler på denne stigmatiseringen med en gang, det er slik at jeg virkelig gruer meg om jeg en dag sitter der og er smittet av dette viruset, å sitte der og nesten føle seg skitten og utstøtt kan faktisk ikke være noe særlig, og jeg oppfordrer alle til å tenke seg om når man sprer slike rykter og snakker negativt om disse stakkars menneskene som har vært uheldige og bli smittet av ett virus som herjer hele verden.
ALLE kan få dette, dem som har fått det har overhode ikke gjort noen feil, mange hundre tusenvis av mennesker har hatt eller vil få dette viruset! Tenk dere om før dere kaster stein i glasshus! Ta heller vare på hverandre igjennom å holde avstanden til menneskene rundt deg, vis respekt igjennom å vise omtanke og kjærlighet igjennom noe annet enn klemmer og fysisk kontakt, dette gir faktisk oss muligheten til å utforske andre måter å vise medmenneskeligheten på, og jeg tenker at vi burde ta dette som en utfordring!
Jeg kjenner det rasler i sjelen min når jeg ser hvor lite empati vi viser hverandre, og hvor lett det er for oss og dømme hardere når ting ikke angår oss selv. Tenk om du selv satt i denne situasjonen?
Da er jeg ferdig med podcasten og sjekker av også dette av denne listen over ting jeg aldri før har gjort, og det ble en merkelig opplevelse! Idet jeg hører min egen stemme så faller jeg helt ut og jeg tror dette er noe jeg aldri helt vil bli vant med. Jeg hater å høre min egen stemme, og når man gjør slike ting hører man stemmen sin når man prater, og hjernen klarer ikke helt å koble, og man stopper nesten opp og snakke i ren refleks fordi det er det man er vant med når andre prater til deg. Jeg blir nok ingen stor radiostemme men håper på at budskapet mitt skinte igjennom uproffesjonaliteten min! En ny opplevelse og ett veldig spennende prosjekt!
Dette føyer seg inni en av disse tingene jeg ønsker å gjøre nå før jul, og er en del av denne pakka der jeg tar jula tilbake og gjør den fin, for meg og alle andre rundt meg. Min drøm er å gi andre disse tingene jeg forbinder julen med, og gleden var stor da jeg oppdaget at frelsersarmeen skal holde åpent her på juleaften alikevel. Jeg kjenner jeg brenner i sjelen for denne høytiden som har vært dyster og mørk for også meg selv, og jeg ønsker og yte til ekstra i denne perioden. Dette blir spennende og veldig veldig givende!
Når jeg er med på slike ting blir perspektivet litt større, det er litt utenom min normal og den vanlige hverdagen min, jeg når ut til flere ører og det finnes en makt i ordene mine, jeg håper at jeg fremstår som jeg ønsker det, og at rusproblematikken min blekner litt i budskapet, for det er det som er viktig i bunn og grunn. En dag ønsker jeg kansje ikke å bli forbundet med labelen jeg nå har på meg og bærer rundt med stolthet, en dag ønsker jeg kansje ikke å bli forbundet med rus og angst, nå har jeg skutt meg litt selv i foten ved å være så åpen og ærlig, og ønsker også å jobbe med dette videre, for akkurat nå er det greit for meg å være åpen og ærlig, og det hjelper meg videre i denne prosessen. Jeg håper at jeg blir husket for den jeg er i dag, og ikke for fortiden min som alltid vil være der som en byrde. En dag vil jeg være frisk nok til å si at jeg har lagt alt bak meg, men akkurat nå behøver jeg og bli hørt for det viktige jeg har på hjertet mitt.
Mennesker som henne gjør tilværelsen enkel og leve, og man skal lete lenge etter å finne ett fyrverkeri av ideer og lys! Jeg er glad jeg møtte henne på forunderlige vis og at vi skal samarbeide sammen videre for å spre budskapet. Samfunnet behøver slike som henne, det er slike som henne som gir meg troen på menneskeheten og medmenneskeligheten! Heia Sølvi!
Alle mulighetene som åpner seg opp for meg og alt jeg får lov å være en del av nå er bare helt fantastisk! Dette er ting som var helt fjerne for meg i det «andre» livet mitt, ting jeg bare kunne drømme om skjer faktisk, det viser seg stadig at åpenhet og ærligheten varer lengst og at om man legger seg flat og er ydmyk så finner man forståelse og tilgivelse også der man aldri hadde trodd man ville finne den. I dag skal vi ut og spre håp og lys!
Det skjer forandringer i meg, også når det kommer til slike ting. I dag skal jeg være med på en podcast for første gang, og jeg aner ikke hva dette er eller hva det går ut på en gang, og jeg gruer meg ikke! Jeg sitter ikke her og tenker over alt som kan gå feil, og krisetenker absolutt alt som jeg ville gjort før, jeg har på mange måter sluttet å fore angsten min, og hopper like gjerne i ting en å sitte og gruble ting ihjel, for så og la være å være med. Jeg er en som gjør ting isteden for å sitte og snakke om det, og jeg tror dette har fått meg frem her i livet.
Målet er å lyse opp en tid som ellers er ganske så mørk, gi håpet til noen som fortjener det og behøver det, og vise at alt er mulig så lenge man ikke gir opp! Alt er verdt det i sluttenden og i går hørte jeg en setning som ga inntrykk. Jeg er ikke superkristen men har min barnetro, og jeg fant ett lite lys og ett håp i denne setningen som jeg ønsker og dele videre med dere! «Gud gjør ingen feil» vi er som vi er, og alle har en hensikt her på jorden, vi alle er født for en grunn og lever her for å gjøre noe, det er en mening med alt, selvom vi ikke alltid ser den, i lengden vil alt gi mening.
Jeg føler meg skikkelig slem når jeg skriver dette her, men vet dere den følelsen der du virkelig ikke har det bra og bare føler på kaoset innvendig? Du har null kontroll på noe og føler deg bare dritt? Også kommer noen andre og forteller om sitt kaos og det høres værre ut enn det du sitter og kjenner på?
Flere ganger har jeg opplevd denne lettelsen, der jeg vurderer min egen situasjon og ser at ting kunne vært så mye værre, at jeg selv egentlig ikke har det så ille som jeg trodde før jeg møtte noen som følte på enda større kaos en meg selv. Man blir på en måte lettere av å høre at man ikke er aleine om å slite med denne raslingen i sjelen og å aldri finne roen til å slå seg ned. Det er befriende og høre om andres problemer, fordi da kan man glemme sine egne for noen minutter, og man innser at i bunn og grunn har man det egentlig greit…
som når du raser innvendig og endelig eksploderer i raseri og sinne, du får en eksplosjon og en reaksjon som har lagt i kortene lenge, men du har bare ikke fått den siste dråpen til å få begeret til å renne over, og etter eksplosjonen føler man seg fri igjen, som om alt bare er borte og ikke tynger deg lenger. Det er klimax etter lang tid med press og kroppens villrede. . Det er ett resultat av at man har holdt ting inne for lenge, og plutselig er alt der ute og du er med ett fri..
Å nå disse øyeblikkene, der alt bare rakner, der man banner og steiker og føler på fullstendig kaos, hele verden bare går under rett foran øynene dine, alt kommer ut i enten tårer eller store og høye ord man ellers holder seg for god til å si høyt, og etterpå føler man seg fullstendig tom, likegyldig på mange måter men også lettet over at trykket innvendig plutselig og på magisk vis er borte. Slik er det for meg noen ganger og høre at andre har det værre en meg selv, og jeg føler meg en smule slem som sier dette høyt! Noen ganger hjelper det at jeg ikke har det værst, at jeg ikke er mest skadet, at jeg ikke er foralltid ødelagt og at det er en ende på problemene, etterhvert blir man lappet sammen, man kan begynne å leges igjen, men først må man forstå fortiden og hvem man egentlig er. . Det føles godt at noen har det værre en deg selv, og det føles godt å ikke være aleine om å ha det vondt, man tar på mange måter bort brodden av smerten når man kan dele den med noen andre.
