I går bemerket mamma hvor underlig og rart det var og sitte og snakke med meg om pynting til jul, da jeg fortalte at vi skulle vente til i dag og at vi har ryddet all julepynten på en plass på loftet, jeg har aldri snakket om julen med henne, og har mange ganger kastet ut tingene og pynten hun har kommet med, og hun har på mange måter pushet denne julen på meg, med dårlig utfall og bare enda større hat for denne store høytiden som bare skal handle om hygge og koselige saker. I år gjør jeg ting anderledes, i år skal vi pynte huset, sniffe inn all julegleden og julestemningen vi kan og faktisk gå inn for å endre synet. 

Jeg aner faktisk helt ærlig ikke hvor dette hatet kom ifra, men det skjedde etter at jeg mistet barna og feira den første julen uten dem, det har skjedd så mange år at hele julen har blitt ødelagt på ulike måter, mange negative ting har blitt forbundet med julen og jeg har flyktet i rusen alle årene. Jeg har faktisk ikke vært edru en eneste jul siden jeg mistet barna mine for 12år siden, og det blir merkelig og ikke handle inn alkoholen når det er stengt over flere dager i julen, det har på en måte blitt en egen tradisjon og planlegge hvor mye drikkevarer man trenger, og hele styret med telling av dager og hvor mye man skal konsumere. Det blir rart å være edru i hodet i år, da får en med seg hva det hele handler om, man ser også mye tydeligere denne medmenneskeligheten som er der ute! Jeg har aldri lagt merke til alle tiltakene som blir gjort for at ingen skal måtte sitte aleine på juleaften, eller hindre at mennesker ikke har gaver til sine egne barn på julekvelden, det blir gjort så mye fantastisk, ildsjelene kommer frem og kjærligheten for hverandre og også mennesker vi ikke kjenner skinner igjennom.

Jeg har mange dårlige minner med julen, og de er vanskelige og legge ifra seg. Jeg oppdaget først i julen at jeg hadde ett problem med narkotika, da jeg på lille juleaften plutselig oppdaget at juleaften var dagen etter, og at jeg overhode ikke var forberedt, jeg hadde da gått på amfetamin i en uke og rusa meg helt bort. Jeg husker hvor sjokkert jeg var, jeg hadde jo ingen problemer med dette, det var jo kjæresten min som var narkoman, ikke jeg? … … jeg tok meg selv i å ta stoff også når han var på sjøen, og sakte men sikkert ble jeg revet bort ifra virkeligheten og amfetaminen bare spiste meg opp levende. Jeg vil sammenligne den rusen med å være levende død. Og den kan ikke sammenlignes med noe annet. Dette er ett av mange minner, der julen har blitt kastet på meg, og det er bare tilfeldigheter at det har vært jul disse gangene. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Julen for meg i år handler om rusfriheten, kjærligheten til de nærmeste, en anderledes jul på mange måter med både pandemien som herjer verden og min egen personlige kamp, den handler om å være ett medmenneske for alle de som fortsatt kjemper med å ta valget helt ut, og å velge rusfriheten som meg. Det handler også om at dette er den første skikkelige julen jeg og min kjære får sammen, i fjor låg vi på sykehus i flere uker og gikk glipp av det meste i disse hvite rommene. I år handler det om å skape lys også for andre rundt oss, det handler om å skape nye tradisjoner, og ta innover seg hvor forandret livet faktisk er! Jeg føler det siste året har vært helt surrealistisk med alle opplevelsene jeg har fått, fordi jeg er edru. Vi er på sluttstreken, og 18.desember har jeg vært edru ett helt år! 

ALDRI i verden hadde jeg trodd at jeg ville klare dette her, det har vært så tungt i perioder og jeg har hatt mest lyst å bare gi opp alt, men det er noe som holder meg igjen og som jeg fortsetter og kjempe for, jeg har funnet denne motivasjonen og viljen inni meg selv jeg ikke ante jeg hadde, jeg har bestemt meg! Uansett hvor vanskelig fremtiden blir og på tross av store utfordringer som vil komme kastende på oss, så skal vi klare dette sammen! Jeg gleder meg så vanvittig til den 18.desember! Det er en stor dag for meg, og den er mye større en bursdagen min som er noen dager før. Dette blir en markeringsdag som føyer seg inni store dager i livet mitt, og jeg skal klare å forsone meg med denne høytiden og denne måneden som alltid har vært så vanskelig.  1årsdagen og bryllupsdagen 2022 blir to store markeringer <3

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Da vi var på Gol på seminaret «hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rus» var jeg selvskreven da dama fra Hvit jul stod på stand og oppfordret alle til å kutte alkoholen i denne høytiden, og spesielt om man har barn hjemme. Rus og barn har ingenting sammen og gjøre, det passer rett og slett ikke sammen på noen som helst måte! Barna merker bare du har tatt den en eneste øl, og denne høytiden er akkurat for dem, ikke oss voksne. Det er tid for familie, tradisjoner og hygge, det finnes ikke plass til beruselse og anger, la oss ha en hvit jul slik at mange barn i verden kan slippe og gå og grue seg til denne høytiden barna skal se stort frem til! 

Skriv under på hvit jul i dag du også! Her er linken! https://hvitjul.no/?fbclid=IwAR2CJnd3ILpEH4dRUySum43N-SN-9Dc47_bhW0UbhnhC7IgqasvdDfF8_SM

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er allment kjent at det drikkes ekstra mye i julen, og det ødelegger for veldig mange. Jeg vet selv hvordan det er og være alkoholiker i denne perioden, men jeg vet også hvordan det er å være barn og se hvordan de voksne forandrer seg etterhvert som glassene på bordet blir tomme, ett etter ett. Jeg vet hvordan det føles når barn føler på ansvaret for å passe på foreldrene sine, og barn går med tanker som er våres voksnes ansvar og bære, barna skal ikke gå med voksne tanker og skal tro verden bare er ett magisk sted og være. Spesielt i disse tider oppfordrer jeg dere alle til å tenke igjennom enda en gang hvordan man drikker, hvorfor man drikker og hva man kan gjøre for å gjøre jula til den beste for barna i huset. 

Rus og barn passer utrolig dårlig sammen, og selvom jeg selv har hatt store rusproblemer, har barna mine aldri sett meg ta meg en eneste øl, jeg har lært etter en hel barndom med rusen og pappaen min, og jeg har faktisk ikke ett eneste minne av han edru før jeg selv ble voksen, det er ikke slik det skal være, og det hele rammer barna våres. Tenk dere om og skriv under!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er heeeelt sykt at en blogg om rusen og livet mitt har lagt på topplistene nå siden januar i år! 11 mnd på topplisten over hele Norge, og det ser ut som jeg stabilt ligger der hele veien. Det er enkelt og komme seg på denne listen en dag eller en uke, men å holde seg der over så lang tid betyr en del for meg.

Jeg kunne laget klickbaits med sjokkerende overskrifter og null innhold, og hadde nok sikkert klart å holdt meg på listen en stund, men at jeg klarer å fortelle dere om dette livet og holde på leserene mine ligger det mye stolthet i! Lesertall og lister betyr en del! Det ville være dumt og sitte her og si at jeg ikke bryr meg om lesertallene, når man legger jobb nedi noe og sjelen sin så er det morro at folk liker det jeg lager her inne.

Bloggen startet ved ren tilfeldighet da jeg følte for å dele om hvordan jeg klarte å knekke ryggen i desember i fjor, og det har bare fortsatt etter at jeg skjønte at jeg klarte å legge ifra meg byrdene idet jeg hadde delt dem med dere. Det har vært en velsignelse i livet mitt og klare å åpne opp om tingene som har preget livet, men også ta dere med på alt det spennende som skjer. Jeg får muligheter jeg aldri hadde fått med rusen, og jeg er ett tydelig bevis på at alt er mulig. Målet mitt er å spre budskapet, slik at andre skal finne veien utav rusen og inni livet. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er første desember i dag og vi går inni en mnd som har vært alt annet en hygge for meg igjennom årenes løp. Det er vanskelig å atter igjen feire jul uten barna mine, for det er det julen handler om. Julen har alltid handlet om å ruse bort denne førjulstiden og senest i fjor prøvde jeg for alvor og drikke meg ihjel. Jeg hadde drukket ifra september til desember, hver eneste dag og enorme mengder for å døyve meg bort, vi hadde nesten ødelagt hele forholdet oss imellom og snakket omtrent ikke med hverandre lenger, huset såg ut som ett bombet horehus, men det hadde ingenting å si fordi vi aldri var her.

Jeg gikk for alvor inn for å gå i kjelleren, jeg såg den komme men klarte ikke å komme meg noen steder, jeg tenkte mange mange ganger at det var best om jeg bare fikk dø, jeg hadde ødelagt livet mitt atter en gang og hadde mislykkes forsøket på å slutte og drikke. Når man mislykkes ett realt forsøk, så gir man opp! Man drikker som aldri før med en nagende følelse i magen som er der konstant og tankekjøret om hvor lite verdt man er suser rundt hele døgnet, når man mislykkes så føler man seg skikkelig mislykket, fordi jeg i fjor faktisk prøvde, men fikk det ikke til. 

Jeg var så langt nede at samtlige verdier på blodprøvene mine var røde på papiret, alt i kroppen var helt nedkjørt, og jeg låg der i sykesengen med knekt rygg og en blodsykdom som hindret legene i å operere meg fordi dem oppriktig var redd for at jeg ville blø ihjel under operasjon. Jeg forstod ingenting da, da alle sjekket meg hele tiden og lot meg aldri være i fred, dem sjekket faktisk om jeg var i live. Jeg ble liggende 3 dager etter at jeg ble sendt med ambulanse til Haukeland ifra Eid, med knekt rygg i en ambulanse og en lege ved siden av meg som pumpet morfin i blodet mitt, etter en helvetestur ble jeg liggende i 3 dager i ett smertehelvete på Haukeland fordi dem ikke turde å operere meg. Det er mine værste 3 døgn noensinne. Min kjære ble sittende ved siden av meg i en stol lyttende til skrikene mine. 

Han viste meg den gangen hva han er laget av, og hvor mye han bryr seg om meg, og jeg FATTER ikke at jeg var i ferd med å ødelegge det viktigste jeg har i livet mitt for rusen. Jeg FATTER ikke hvordan jeg kunne la det gå så langt at kroppen min var helt utkjørt fordi JEG rusa meg. Jeg FATTER ikke hvordan jeg kunne la rusen overta hele livet mitt på denne måten, uten at jeg såg det selv og tok tak. Det måtte noe stort til for å åpne øynene mine, og jeg er sjeleglad for at jeg falt ned den kvelden, det var dette eller døden for meg, og jeg ble reddet den dagen.

Grunnen til at jeg sluttet å ruse meg vil jeg aldri glemme, den dagen og perioden før dette skjedde skal jeg gjemme i hjertet mitt, denne følelsen av å være så langt nede vil jeg alltid ta med meg for å forstå andre som fortsatt sliter. Jeg vet hvordan det er, jeg dømmer aldri og jeg kan være en ressurs. Jeg vet så godt hvor skoen trykker og jeg har selv kjent på denne følelsen og ønsket om å dø, jeg vet hvor mørkt det kan være når det er mørkt, for jeg har sett det selv. Man er uten håp, fullstendig ute og kjøre, men man har ikke kreftene selv til å gjøre noe med det. Man vet det er feil, men gjør det alikevel, og noen ganger trenger man bare en som lytter og som forstår. <3

Når jeg klarer det her, så klarer alle det! 

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Denne julen er anderledes og vi starter å pynte til jul enda tidligere enn ellers, og vi pynter ekstra for å skape ekstra lys i en mørk tid, og det virker som vi er enda mer bevisste på dette med å være medmennesker og tankene våres går ekstra til dem som har det tyngre en oss selve, og jeg er stolt over å være en del av ett så varmt land ❤️ i hver eneste krise vi står ovenfor så skinner denne medmenneskeligheten igjennom, og vi står samlet som ingen andre når det først gjelder! Akkurat i kveld er jeg ekstra stolt over plassen jeg bor på, og måtte på den andre siden for å ta noen bilder! Hele Måløy lyser opp! Man kan ikke annet en å smile når man kjører igjennom gatene og ser hvor langt alle har strukket seg for å lyse opp hele byen!

Det virker som om det går sport i å pynte mest mulig, og ha mest mulig lys i hagene, jeg bare kjenner at hele meg blir fylt med håpet når jeg ser noe som er så fint som dette. Dette er ikke bare vanlige lys, men en påminner om å være lyset for noen som trenger en, og som sliter litt ekstra i denne tøffe tiden hele verden er inni. Jeg oppfordrer dere alle til å tenke ekstra på hvordan dere kan være ett lys i hverdagen for noen andre ❤️

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg sitter her og føler meg lettere, jeg føler at dagen i dag, denne første dagen i uka har gitt resultater jeg ikke kunne forutsett, jeg er på vei ett sted og jeg har gjort meg ferdig med ett viktig steg i denne prosessen. Mange i samme situasjon som meg ønsker å glemme fortiden og bare komme seg videre, det er den samme tanken jeg selv har hatt hele livet. Jeg har opplevd så mange ganger at fortiden har innhentet meg og ført til rusen igjen, så mange ganger har jeg hatt alle muligheter til å aldri ruse meg igjen, men har blitt stoppet og kastet rett tilbake igjen, dette ønsker jeg å hindre denne gangen. 

For at jeg skal få fred til å leve livet mitt slik jeg ønsker det, må jeg igjennom en selvransakelse ifra helvetet. Jeg må steg for steg gå igjennom disse store episodene i livet som har preget meg og som ødelegger en tjangse til fremtiden, den jeg har så lyst på, men som alltid har vært umulig og oppnå. Jeg er lite materialistisk og trenger ikke store ting og verdier for å være lykkelig, jeg trenger sjelefreden inni meg som bare jeg merker, den freden jeg aldri noensinne har hatt før, men som kom med rusfriheten og som jeg ikke ønsker å være foruten. Jeg ønsker stabiliteten og rutinene der jeg vet hva som kommer, og jeg ønsker å føle meg trygg i hverdagen min uten å bruke krefter på å være redd lenger. Jeg føler meg lettere fordi jeg nå forstår hvorfor jeg aldri har fått kjenne på freden før, hvorfor jeg har reagert som jeg har, og hvorfor jeg aldri helt har fått til dette livet. Jeg er helt sikker på at når jeg er ferdig med dette så vil jeg sitte tilbake som ett sterkere og mer reflektert menneske, ett menneske som er trygg i seg selv nok til å vite at fortid er fortid og nåtiden er nåtid, det er så lett og si at man må tenke positivt, at man må se lyst på tingene foran seg og ta livet som det faller seg, det er så lett å si det når man føler det selv, at alt faller seg naturlig og lett, når hverdagen er stabil og rolig, når man har en fred inni seg selv, og livet er plankekjøring, det er lett og tenke positivt da! 

Det er vanskelig og ta ett oppgjør med indre demoner som har vært der hele mitt voksne liv, men en dag vil jeg være kvitt alle disse tankene som ødelegger for meg, en dag vil jeg føle meg verdig, og ikke som ett utskudd og en taper, en dag vil jeg føle meg hel og som ett fullverdig menneske på lik linje som alle andre, veien er bare lang og kronglete for meg, men akkurat i dag føler jeg meg lettere fordi jeg eiger en kunnskap om meg selv jeg aldri før har hatt, og jo mer man lærer, jo klarere blir dette puslespillet livet er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Alle har vell livets rett?

Grunnleggende tanker er ødelagte, som selvbildet og troen på seg selv og sine prestasjoner, jeg tok meg selv i å ikke en gang være fornøgd med 6erene jeg fikk på videregående, og forventet og prestere perfekt i alt jeg tok fingrene i. Selvom man er over gjennomsnittet, er man aldri god nok, og selvbildet er fullstendig ødelagt. Uansett hva man gjør, gjør man aldri nok, man duger ikke til noe som helst og har bare negative tanker om seg selv. Man ser seg selv i speilet og leter fysisk etter feil, konstant. Alt det vonde man får slengende sin vei, fortjener man, og etterhvert er man bare ett skall av seg selv og bare det nullet man hele tiden har tenkt at man er. Hatet til seg selv bare vokser i økende fart og knuser alle positive kommentarer du får på veien, ingenting betyr noe fordi naget til deg selv spiser deg opp innvendig, og igjen sitter du der og føler deg som dritten under skoa til menneskene rundt deg. 

Med en slik tankegang klarer man ingenting, man er dømt til å mislykkes, og uten å være glad i seg selv, kommer man ikke særlig langt. Jeg har oppdaget tankenes kraft og hvor mye disse har påvirket meg i årenes løp, jeg har tatt ett kraftig oppgjør med mine egne tanker om meg selv. Aldri hadde jeg trodd at jeg selv stod for det dårlige selvbildet, og følelsen av å aldri være god nok for noe. Jeg har alltid følt meg utenfor, men har skapt denne distansen mellom meg og andre helt selv, det er jeg selv som har stått imellom, og nektet meg selv lykken og tilhørigheten og tryggheten vi mennesker behøver for å overleve. Jeg selv har skapt angsten inni meg, og bare latt den vokse uten å gripe inn, fordi jeg ikke har hatt kraften i meg selv, jeg har hatet meg selv og aldri stolt på at jeg kan gjøre noe med dette, jeg har aldri trodd jeg var verdt å være glad i og har sett på meg selv som den styggeste av de stygge. Aldri før har jeg innsett min egenverdi, aldri før har jeg tenkt på meg selv som ett godt menneske, jeg har bare sett alt det ødeleggende jeg har gjort, men jeg innser nå at jeg har vært syk.

Aldri før har jeg sluppet noen inn, jeg har alltid hatt oppe garden min i fare for å bli sviktet eller såret igjen, jeg trodde man aldri kunne stole på noen og aldri gi andre noen tillit i noen grad. Jeg trodde jeg var fullstendig aleine her i verden, og at alle var ute etter og skade meg, innerst inne. Jeg har aldri foruten om barna mine vært oppriktig glad i noen, fordi kjærlighet betyr svik, automatikken der er ødelagt, kjærlighet handler om store smerter, den handler om vold og tvang, den handler ikke om deilige følelser og sommerfugler i magen min, det handler om å aldri vite hva som kommer rundt neste sving. Når man gir tillit står man i stor fare for å bli sviktet, og aldri i verden ønsket jeg å gi noen denne muligheten, man blir aleine om alt, og ikke en gang de nærmeste vennene mine visste om at det ble oppdaget kreft i livmoren min og at pappa låg dødssyk her hjemme, såpass stor avstand holdt jeg tilogmed til de jeg kalte mine nærmeste. Jeg holdt alt inne, ingenting måtte avsløres, for alt ville bli brukt imot meg.

Nå sitter jeg her og deler de innerste tankene mine, på åpen blogg til mennesker jeg overhode ikke vet hvem er, jeg står nå i fare for å bli såret og sviktet, jeg legger hodet mitt på ett fat, legger meg langflat og bare venter på fordømmelsen for ordene mine, og jeg finnes ikke redd lenger. Det er dette åpenheten har gjort med meg, jeg tar brodden av problemene, jeg ufarliggjør dem slik at dem aldri mer kan skade meg, åpenheten og ærligheten har blitt min redning ifra fengselet jeg har laga meg selv, jeg sitter ikke lenger aleine med alle disse følelsene og tankene, jeg deler dem og halverer problemene. Mange forstår ikke hva jeg tenker med når jeg deler så personlig på en blogg alle kan lese! Jeg har sterk sosial angst, jeg er livredd mennesker egentlig, men etter at jeg startet dette, har jeg ikke kjent på angsten en eneste gang! For dere kan det virke idiotisk, men dette har blitt min redning. Jeg er ikke lenger redd, og det er det eneste som betyr noe for meg. 

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dagen er kommet og psykologen min har gravd seg nedi bøker og gjort hjemmeoppgaven jeg ga han sist. Jeg ytret ønske om en diagnose til jul og jaggu klarte han å klekke ut noe, noe håndfast som jeg kan bruke i fremtiden min for å forstå fortiden og bearbeide den, noe som kan gjøre det lettere for meg og forstå meg selv når traumene mine eksploderer i ansiktet mitt og jeg står ovenfor spøkelser ifra fortiden jeg overhode ikke såg komme, jeg er ikke ute etter medisiner eller respetbelagte piller som mange andre, jeg har innsett at jeg er en narkoman og tar ikke en gang smertestillende når jeg verker i ryggen som er knekt. For meg handler det ikke om å ha en diagnose og bortforklare dårlige personlige egenskaper, det er ikke noe å gjemme seg bak og skyve ansvaret over på, det er rett og slett en brikke som må på plass for personlig vekst og trivsel. 

Jeg har skydd systemet for alt det har vært verdt, jeg har nektet å gå til lege eller psykologer, og har latt det gått sport i å holde meg under radaren, og unngå diagnoser og behandling, jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste, rett og slett! Og først nå har det blitt viktig for meg å sette ting nedpå papiret, få den behandlingen jeg trenger og bruke systemet som en del av denne tilfriskningsprosessen, for jeg klarer faktisk ikke alt selv! Først når jeg innsåg dette kunne jeg bruke dette til min egen fordel og dra nytte av deres kompetanse og erfaringer, vi myldrer, setter en fast plan for ting, og planlegger nå og gå nærmere inni traumene mine og eliminere disse store farene disse utgjør i livet mitt.

Jeg ønsker at jeg en dag kan møte disse triggerene, uten å fullstendig kollapse og avlyse hele mitt liv, jeg ønsker å komme til ett punkt der kroppen innser at jeg lenger ikke er i livsfare, og at hjernen forstår at brannalarmen min ikke behøver å gå av hver gang jeg møter på disse forferdelige spøkelsene. Jeg har opplevd ting mennesker ikke skal behøve å igjennomgå, jeg har opplevd så mange ting som vil prege meg for resten av mitt liv, det har skjedd gjentatte ganger, grov vold, voldtekter, tvang, tap av kontroll over eget liv, nedverdigende oppførsel, ekte frykt for eget liv, terror nært på kroppen og frihetsberøvelse. Det har skjedd så mange ganger, at det ikke lenger er snakk om PSTD. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hele veien har tankene gått tilbake til denne diagnosen, det er den jeg kjenner meg best igjen i, men mange av punktene handler ikke om meg. PSTD handler om enkeltepisoder og traumer rundt en spesiell hendelse, men i mitt tilfelle handler det om mange, og over tid. Jeg har fått diagnosen komplex PSTD, tilpasningsforstyrrelse, multi PSTD om dere vil.

Slik jeg har forstått det er det dette man kan få om man opplever traumatiske opplevelser mange ganger, og over tid. Det handler ikke om enkeltepisoder som gir flashbacks om man lukter en spesiell lukt, eller hører en lyd som bringer deg tilbake. Det handler om vold over tid, og tap av kontroll over lengre perioder eller ved flere anledninger. Jeg skal nå gå nærmere inni diagnosen, og i samråd med psykologen gå innpå disse traumene som hjemsøker meg med jevne mellomrom. 

Målet mitt er å holde meg rusfri resten av mitt liv, det handler ikke om å holde ut i noen måneder eller år for den saks skyld, det handler om å leve på ekte, oppleve alle disse tingene jeg nå har muligheten til, og faktisk kjenne på tryggheten dette normale livet bringer med seg, jeg ønsker å ha kontroll også på fortiden, alle skadene jeg har fått etter det jeg har opplevd, og jeg ønsker å aldri mer stå i fare for å sprekke på grunn av andre mennesker, og det dem har påført meg. Jeg er overhode ingen offer i dette, det finnes ingenting ved meg som ligner ett offer, jeg er sterkere enn noensinne og ønsker å ta ett oppgjør, for siste gang. Det skremmer dritten av meg og skulle snakke om angsten som har vært en del av meg siden jeg bare var ett barn, denne ekte troen på at jeg selv ikke er verdt noe, og at alt bare er min egen feil. Denne skammen jeg alltid har bært med meg, som om jeg ikke er viktig nok til å bli sett, og igjennom livet har det skjedd så mange ting som har bekreftet akkurat dette, at jeg ikke finnes verdig til noe som helst her i verden.

Når man aldri er trygg noen steder, går man innvendig alltid med en uro, en frykt for at alt bare skal rakne og ødelegges om bare noen minutter. Jeg går med en spenning i kroppen som sakte men sikkert går bort, og freden over meg har vært en av de viktigste og deiligste tingene rusfriheten har gitt meg. For at jeg skal kunne leve dette livet må jeg ta ett oppgjør med fortiden, en skikkelig oppvask for å bli fri. Jeg akter å ta denne kampen, jeg er ikke lenger redd for min egen verdi, jeg er verdt dette her, og jeg er ingen offer i det hele.

På julegaveutdeling i dag kjørte vi forbi en barneskole som bringte meg tilbake til en vond tid på ungdomsskolen, da jeg stod opp flere timer før skolen startet og ble med mamma på vaskejobben hennes for og slippe og ta skolebussen sammen med de andre. Hun vasket denne barneskolen og stod opp grytidlig for å ta bussen dit og jeg ble med henne på tross av at det var helt motsatt vei og langt og reise tilbake, men jeg gjor alt for å unngå torturen det å ta bussen på morran var for meg, det var starten på dagen, alle var uthvilte til å plage andre, og jeg var det perfekte mobbeofferet som aldri tok igjen. 

Bussen var alltid helt full, eller det vil si at det satt en person på hvert sete og med sekken ved siden av, det var ingen plass til meg der, og ingen poeng i å spørre heller. Jeg husker hvor jævlig det var hver gang buss-sjåføren skrek ut at jeg måtte finne meg en plass, jeg prøvde jo så godt jeg kunne, men ingen ville sitte sammen med taperen og den som ble mobbet, dem risikerte jo å bli offeret selv. 

En gang stod det er ett helt sete tomt, og dumme meg måtte jo forstå at det var noe galt med dette setet, siden ingen satt der og alt annet var opptatt. Dumme meg satte meg der uten at noen sa noe, men jeg hørte latteren baki bussen idet jeg satt meg og kjente spylukten som var der. Selvsagt var det noen som hadde spydd akkurat der og der satt jeg og skammet meg. Det positive var vell at de baki bussen fikk noe å le av denne dagen også, og jeg merker bare at all selvtilliten ble knekt bit for bit, og hele meg ble knust litt etter litt igjennom denne tiden. 

Jeg hadde fått meg ny bukse med mamma, noe som var veldig skjeldent fordi vi nesten ikke hadde til mat en gang. Da jeg skulle gå til bussen etter skolen ramlet jeg og slo opp begge knærne og skada meg skikkelig på asfalten. Det eneste som stod i hodet på meg var å komme meg opp slik at mobberne ikke hadde enda en ting og mobbe meg for, jeg ble flink til å bite i meg smerte, for å aldri vise svakheten ovenfor mobberne. En gang måtte jeg late som om jeg brakk ribbeina for å få mobberen til å stoppe og slå meg i sidene mens han satt oppå meg. Denne historien om da jeg slo opp begge knærne mine stopper ikke der! Mamma fikk dårlig sanvittighet fordi jeg hadde ødelagt den nye buksen min, så hun tok meg med og kjøpte en til, helt lik. Og vet dere hva som skjedde? Joda, jeg klarte å ramle på akkurat samme plassen, med akkurat samme skadene, og jeg reiste meg enda en gang i skam, og håpte på at ingen såg meg denne gangen heller. 

Mobbing og utestenging ødelegger mennesker, og ennå er jeg var for situasjoner der jeg føler meg utenfor, jeg blir kastet tilbake til den gangen da jeg var livredd for at mobberne skulle finne utav at pappa var alkoholiker, og var livredd hjemme for at dem skulle oppdage mobbingen på skolen, jeg stod i fare for at pappa skulle drikke seg opp og finne på og «ta dem» og skjemme meg fullstendig ut. Mobbingen ødelegger selvtilliten din, den får deg til å føle deg liten og ubetydelig, og jeg brukte så mange år på å unngå situasjoner der jeg ville bli mobbet, jeg stod opp flere timer før mobberne for å unngå og ta bussen sammen med dem, jeg hadde en fantasivenn helt til jeg begynte på ungdomskolen fordi jeg følte meg så ensom, jeg slet hver eneste dag med å komme meg på skolen fordi jeg hadde lagt våken hele nettene å gruet meg skikkelig! Ofte var mobbingen så skjult, men når man blir utsatt for grov mobbing over så mange år så merker man den uansett. Det var helt jævlig og være meg, som å være i ett fengsel, innestengt og ingen man kunne fortelle det til. Det har preget meg, og jeg håper at min historie kan vise hva slike ting kan føre til! 

Samfunnet må betale for at jeg ikke har vært i arbeid i alle disse årene, jeg har faktisk bare jobbet 5år i hele mitt liv! Alle disse årene jeg har gått på nav, det koster samfunnet og betale for mobbeoffer, så ta tak, se barna som viser tegn på og ikke trives, det ødelegger livet til disse småtassene som bare skal tro verden er fantastisk og trygg! Det er lett og oppdage mobbingen om man ser barna, og da mener jeg når man faktisk på ekte ser barna, og jeg tenker at dem som arbeider i skolen og barnehagen har ett stort ansvar til å både oppdage utestengelse, og ikke ynskylde mobbing med vanlig erting, det er det dummeste jeg hører, når mobbing betegnes som normal erting iblandt barna. Hvor går grensen? 

Jeg tror at livet hadde vært ganske så anderledes hadde jeg bare fått en real tjangse, men med mobbingen og rus i barndommen så ser jeg at tjangsene mine var ganske så dårlige helt ifra starten av, noen burde ha sett meg den gangen, gjort noe med dette, og endret situasjonen min da jeg stod maktesløs imot alt dette. Heldigvis har jeg innsett at ingenting av dette var min feil, det var en grov feil, men at jeg kan opplyse om dette og endre noe der ute, hva som helst er bedre en at barna våres opplever det jeg har måttet gå igjennom, for mobbingen preger meg fortsatt, og jeg er 32år gammel.

Det er ikke ofte jeg setter meg ned og teller uker lenger! det var oftere den første tiden, da jeg telte helgene jeg hadde vært edru på rad. I dag satt jeg meg ned og telte og forunderlig nok kom jeg frem til at jeg har vært edru 50 helger på rappen! og jeg tar meg selv i å bli like forundret hver gang fordi det ikke føles så lenge. Jeg har opplevd så mange ting og livet ellers er totalt forandret, jeg har gått på så mange smeller og bekjempet store demoner, jeg har opplevd ekte lykke og ektefølt rus uten rusen, og livet er så komplisert men på samme tid så mye enklere nå. ALT er forandret i livet og ting som ville veltet hele lasset mitt før tar jeg nå som en liten utfordring, jeg har på mange måter flere hester og spille på om dere skjønner? For når man har lite ifra før så skal det så lite til for å ende i kjelleren om noe skjer, nå går jeg lettere videre og finner gleden i de andre tingene jeg har foran meg.

Psykisk er jeg mye sterkere uten rusen, den har skylden i mye av angsten jeg har opplevd igjennom livet, den har trigget angst i meg hver eneste dag, og uten den er det bare traumene jeg må bearbeide. Jeg er ikke lenger redd for å gå i butikken, eller møte mennesker på gata, jeg møter med ett nytt ansikt og hevet skuldre, jeg er ikke lenger redd for å være meg selv, og har funnet ut at jeg er god nok som jeg er. Jeg føler ikke dette behovet for å være noen andre enn jeg er, som å skjule rusmisbruket mitt eller følelsene jeg bærer på, jeg får alt ut her på åpen blogg og skammer meg ikke på samme måte lenger. 

Den fysiske helsen min er ikke bra nå når det er kaldt ute, og jeg blir satt på prøve hver eneste dag! Jeg verker som aldri før og er stiv som en stokk. Jeg har nå valgt og ta hensyn til meg selv, ta ting i eget tempo og jeg tenker hele tiden på hvor ille dette kunne gått! Det er masse mennesker der ute som har samme skade i ryggen som meg, og som i dag sitter i rullestol. Utfallet av blodsykdommen i tillegg til skaden i ryggen kunne endt fatalt for meg, og jeg har lært meg og sette pris på kroppen som den er. Jeg har brukt for lang tid på å hate kroppen etter vektoppgangen på 26kg, og er ferdig med denne fasen, og ser på vekten som en prosess for å redde mitt eget liv. Jeg har tross alt gått igjennom 4 cellegiftkurer, 1mnd med kraftige steorider og mange blodprøver flere ganger iløpet av uka, jeg har bodd på legekontorene og på sykehusene, og nå er jeg friskmeldt og relativt oppegående for en person med knekt rygg og dømme. Jeg har lært meg å sette pris på hvor sterk kroppen min er, for jeg tror de fleste hadde bukket under med tanke på hvor mye gift jeg har inntatt, og hvor langt nede alle verdiene i kroppen var, de fleste hadde nok ikke tålt det kroppen min har klart, og nå er jeg klar for å sette pris på den isteden for å hate den. Autoimmune trombocytopeni er ikke noe å spøke med.

Jeg har endelig innsett at jeg aldri kommer meg tilbake til gamlejobben min, og ser på alt det jeg gjør på frivillig basis som min jobb, jeg må gjøre det for å ikke gå på veggene, jeg er skapt til å jobbe og arbeide, og er glad jeg har alternativer i det jeg gjør nå, for dagene hadde vært lange nå når min kjære også har fått seg en jobb og er borte hele dagene. Vi har en plan, en konkret plan for fremtiden, og det føles helt ufattelig rart at alt er på stell og at vi har råd til å ikke grue oss til denne julen, regningene våres er betalte, vi vet at vi også kan betale de som kommer, vi har mat på bordet og strømmen er betalt, alle disse tingene er uvant når man er vant med kaoset rusen fører til. 

I det gamle livet mitt hadde jeg en konstant bekymring der jeg bekymret meg for fremtiden og dagen i dag, jeg gikk med en klump i magen hele tiden, og den er nå borte med rutinene og de fastlagte planene våres, vi kan spå noen dager frem i tid, vi vet det ikke kommer store bomber våres vei, og jeg setter pris på denne tryggheten dette gir. Det vil ta lang tid og bli vant med å være trygg, og jeg venter egentlig på den dagen min kjære bare går ifra meg helt uten grunn, eller jeg ødelegger noe og mister alt, jeg er ikke vant med dette med trygghet og kjærlighet, det må læres som alt annet i dette livet. 

I dag skal jeg feire 50 uker på rad i rusfriheten, jeg som aldri trodde jeg ville klare 4 på rad! Jeg som ikke trodde det var håp for slike som meg, og som ikke kunne se en fremtid, jeg som trodde jeg ville dø riktig ung og ikke hadde disse mulighetene andre hadde. Jeg trodde ikke på kjærlighet og jeg trodde ikke det var mulig og leve uten rusen, jeg har bevist for meg selv at jeg er god nok og fortjener dette her, men det har tatt lang tid og jeg har en lang vei og gå videre! Ønsket mitt er at noen vil lese dette, innse at dette like godt kunne vært dem! For når det er mulig for meg, så klarer alle dette. Man må aldri miste troen, og uten håpet klarer man ingenting.. jeg håper jeg kan spre litt håp og ett lys, slik noen andre gjor for meg den dagen jeg låg der uten.

Jeg og min kjære har brukt kvelden til å pakke inn massevis av julegaver og de siste julegavene for i år! Vi er tidlig ute, og det er første gang for begge to at vi handler gaver til andre enn dem vi feirer jul sammen med, og vi har mange «førstegang» sammen! Dette må være det beste med førjulstiden, at denne gangen har jeg noen å gjøre disse tingene sammen med, og vi får disse opplevelsene som er helt ordinære og vanlige for andre, men for oss er det en spesiell tid! Alt er nytt og spennende, og vi tar disse tingene på strak arm! Jeg må ærlig innrømme at det beste med det hele var og få tilbake kontoret mitt, som til nå har vært overfylt med gaver som ventet på innpakking! Jeg makter ikke slike uferdige oppgaver som bare står og venter, så nå er jeg fornøgd og kan begynne å ta kjøkkenet tilbake.

Vi har tatt oss en runde rundt med gaver og har ellers bare tatt helt helg her i heimen! Jeg har fått igjen varmen etter å ha stått på stand i noen timer i dag, og har en godfølelse inni meg. Jeg trivest best når jeg kan være aktiv, men innser mine egne begrensinger og tar nå hensyn til dem isteden for å kjøre meg helt ut. Det er på tide at jeg innfinner meg med at ryggen er knekt og at jeg er full i metall, det vil begrense meg når det er kulde ute, og selvom jeg har blitt advart mot dette så kommer det hver dag som kastet på meg og helt utav det blå. Jeg selv våkner hver dag med ulik form, en dag kan jeg hoppe utav sengen og en annen bruker jeg lang tid og må jekke meg oppav sengen omtrent, jeg er glad jeg ikke har forpliktelser som er hugd ned i stein og har en fleksibel hverdag jeg kan styre selv.

Jeg tok meg selv i å kjenne litt på julegleden i dag, da det ble skrudd på julemusikk på markedet vi arrangerte. Jeg tok meg selv i å nynne på julesanger og kjenne den gleden i sjelen, før kulden tok meg og jeg måtte gi tapt :). Jeg er veldig fornøgd med dagen så langt, og ser frem til å nyte resten av helgen sammen med min kjære som setter ekstra pris på noen fridager. Ellers ville jeg ha tvunget han med meg på markedet i dag, men helgene er hans nå, til å hente seg innigjen og gjøre de tingene han ellers ikke får gjort i ukene. Vi har det hektisk vi to, det går liksom i ett sett, og å ta seg tid til å lande er viktig i våres situasjon! Vi nyter hvert sekund i denne tilværelsen <3

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris