Jeg er inni siste fase i angstanfallet mitt, jeg kjenner meg selv såpass godt nå at jeg er bevisst på hvilket nivå jeg er på, og jeg har vært her så mange ganger før. Angstanfallene mine varer lenge, over flere dager og gjerne en uke i slengen, og jeg har sett mennesker fake slike anfall og plutselig være over dem rett som det er. Hos meg henger dem i og det er en helt egen prosess og komme over dem, gi slipp og finne meningen igjen.
Jeg er i siste fase nå, der jeg føler alt er så meningsløst og alle disse tingene som virkelig gir mening til vanlig føles bare helt fullstendig meningsløse, og det eneste jeg trøster meg selv med er at dette bare er siste fase, dette er den avsluttende delen, og snart er det over.
Igjennom det hele har jeg hele tiden prøvd å gjøre disse vanlige tingene som ellers gir meg så mye i hverdagen, jeg har kjørt rundt og oppsøkt disse tingene som gir meg glede, helt uten å føle den lenger. Jeg nekter å gi meg og kjemper hver dag for å komme meg videre, og det er en glede å si at jeg er i den avsluttende delen av angsten min, nå kan det bare gå en vei og jeg gleder meg til å komme tilbake til livet mitt, der jeg har det så bra.
Forrige uke avlyste jeg det meste på planen min, jeg ryddet plass til angsten min og fokuserte bare på disse tingene jeg var nødt til å gjøre, ikke noe som helst annet, og jeg kom meg igjennom. Denne uka som kommer nå har jeg fulle dager med en lett blanding av ting jeg gleder meg til, og ting jeg må gjøre, og jeg gleder meg til en normal uke i denne kaotiske hverdagen min. Jeg kjenner at jeg behøver en vanlig uke nå, med alt som følger med! Jeg må presse meg inni normalen igjen, og jeg håper at psyken er med meg og at jeg vil få positive ting utav de tingene jeg er med på. Angsten får ikke lov å kontrollere livet mitt, og jeg tar ett oppgjør med meg selv hver eneste dag for å hindre dette. Angsten min må jeg sikkert leve i mange mange år fremover med, men jeg ønsker å gjøre den mindre og mer uskadelig, for jeg makter ikke å leve ett liv med angsten, og jeg har ingen planer om å gjøre den til en naturlig del av livet mitt.
Jeg har hatt første natt uten mareritt i natt, og våknet med en ny energi, nå skal jeg bruke den for alt det er verdt, og forberede meg på uka som kommer. Aldri gi opp, aldri gi deg! Det er så verdt det i enden, all jobb du nå legger ned får du igjen og blir sterkere! <3
Det er lørdagskveld og jeg sitter her med smågodt og capri-sun som ett lite barn inntyllet i pledd og med dempet belysning. Det er vind ute, så jeg grøsser litt nedover ryggen hver gang jeg hører lydene utenifra, og tenker i meg selv hvor godt det er at jeg ikke er ute i dette været og hvor heldig jeg er som kan sitte her helt fredelig og rolig.
Da jeg rusa meg så drømte jeg om slike lørdager som det her, jeg gikk av og til forbi husene til menneskene som satt i stuene sine med dempet belysning og man kunne se lyset ifra tv-en som flimret så tydelig utenifra, jeg husker hvor koselig dette så ut, og jeg drømte om dette normale livet jeg nå faktisk har til odel og eige.
Det er rart dette her, at jeg nå opplever ting jeg før drømte om å få oppleve, og å leve livet sitt uten dette jaget man lever med hver eneste dag når man ruser seg. At jeg kan sitte på en lørdagskveld uten å føle rastløsheten av å ikke få lov å ta del av det som skjer ute, og føle at det er helt ok at mennesker drikker i helgen men at jeg ikke gjør det, dette føles som en stor fremgang for min egen del. Jeg har alltid hatt problemer med å ikke være med på det som skjer, alltid, så at jeg kjenner at det er helt greit om det er hundrevis av mennesker ute og koser seg, føles som ett stort skritt fremover for min del, og at jeg kan kose meg her hjemme i stua mi, og ikke føler på denne rastløsheten er en befrielse!
Det er overhode ikke slik at jeg ikke ønsker å bli bedt med på fester lenger og at jeg aldri kan gå ut, det er heller ikke slik at drikking trigger meg og at jeg blir fylt med russug når jeg ser noen nyte en øl! Jeg har faktisk aldri hatt mindre sug enn når jeg ser andre drikker, og jeg har faktisk hatt det helt fantastisk morsomt hver eneste gang jeg har vært ute som edru, og jeg anbefaler det sterkt videre! Man får med seg alt av galskapen, har det dobbelt så morro og våkner ikke redusert dagen etter. Jeg tenker at jeg får alle de positive tingene ifra hver verden, og jeg har vært mye ute siden jeg sluttet 🙂 så ikke slutt å be meg ut fordi jeg ikke drikker lenger, for jeg er enda mer gal i hodet som edru, og i en bedre utgave enn før! Jeg kan i tillegg kjøre bil og blir selvsagt den naturlige sjåfør som også er ett megapluss.
Akkurat denne helgen er jeg en partybrems og trivest best hjemme i stua med freden over meg, akkurat slik som jeg drømte om den gang da jeg slet med rusen og den var det eneste jeg kunne se, og jeg velger dette livet jeg har nå, og unner ikke noen å ha det slik jeg hadde det! Jeg håper dere alle har en fantastisk helg hva enn dere måtte gjøre! <3 drømmer går i oppfyllelse hver eneste dag, vi må bare ha troen.
Hylles den som hylles bør! Uten denne mannen her kunne jeg ikke arbeidet som jeg gjør, og ytt det lille ekstra flere ganger i uka! Han ringer og jeg henter og deler ut! Vi har en liten spøk oss imellom, jeg kaller han engel og han kommenterer at da har han skitt på vingene sine, og jeg er så takknemlig for alt jeg har fått med denne unike bakeren på Bryggja! Vi har bygd opp ett forhold oss imellom nå siden februar og så mange ganger har han snudd en dårlig dag med disse bakevarene sine som jeg er så heldig og få lov å dele videre til noen som trenger og setter pris på dette 🙂 jeg er virkelig heldig!
En av mine største støttespillere og en som har sklidd rett inni hjertet mitt, og jeg anbefaler dere alle og besøke dette unike koselige bakeriet på Bryggja <3 masse kjærleik <3
Jeg tror mange kjenner seg igjen i dette og føler på ubehaget når man må be andre om å ta avstand fra en, man føler seg egoistisk og som en gledesdreper men dette handler overhode ikke om egoisme eller om at man ikke ønsker fysisk oppmerksomhet ifra andre og dem man er glad i.
Vi mennesker har en sjargong i forholdene til hverandre, vi klemmer gjerne venner vi ikke har sett på en stund og de nærmeste holder vi tett inntil oss, dette er måten vi viser hverandre kjærlighet, det er dette vi har gjort i alle de år, og nå må vi lære hvordan vi viser hverandre omsorg og kjærlighet på andre måter.
Situasjonen er alvorlig og verden blir angrepet av ett virus mange dør av og mange blir alvorlig syke. Jeg er ikke særlig redd for å få viruset selv, jeg tenker at jeg nok hadde klart meg igjennom dette men jeg har faktisk så mange mennesker rundt meg som overhode ikke hadde overlevd å blitt smittet av viruset og jeg er livredd for å være den som smitter dem jeg er så glad i!
Tenk om jeg hadde blitt det mennesket som smittet mine foreldre og med dårlig utfall, DET hadde jeg ikke orket og ha på sanvittigheten.
Det er forferdelig ubehagelig og måtte ta avstand til mennesker og si det høyt. Man gruer seg til å måtte gjøre det og unngår dermed situasjoner der man blir nødt til å si ifra og jeg selv blir mer tilbaketrukket, men vi MÅ ta hensyn til hverandre, vise respekt igjennom å holde avstand og det virker som alt blir glemt idet lørdagene kommer og butikkene fyller seg opp. Det virker som alt er glemt for noen timer, og vi som ellers er så flinke igjennom ukene samles i store gjenger, glemmer avstand i kaoset i køen i kassa og glemmer fort og sprite hendene på vei inn og ut ifra smekkfulle butikker, jeg kveles!
Vis meg kjærlighet og respekt igjennom avstand og ett smil, ikke klem meg og sett meg i en vanskelig situasjon, for det er forferdelig vanskelig for meg å si ifra når du bryter deg inni intimsonen min, si med ord at du er glad i meg, og unngå helst og ta på meg, vis meg denne kjærligheten igjennom å respektere mine grenser og at jeg faktisk frykter å være den som smitter noen som dør av dette, ikke la meg leve videre med den på sanvittigheten min, vær så snill og hold avstand og respekter hverandre, det er så kritisk rundt oss nå, vi ønsker ikke nok en lockdown der livene våres blir snudd opp og ned, vi ønsker å kunne leve så normalt som vi kan, så hold avstand og sprit hendene dine, ikke for deg selv men for alle andre rundt deg.
Har jeg sprukket eller var dette nok ett mareritt?
Slik er mine morgener, dette er min rutine og noe jeg på merkelig vis har blitt vant med! Drømmene handler om det samme, jeg sprekker og drikker, og glemmer at det har skjedd. Skuffelsen over meg selv stikker seg ut og er det jeg husker best når jeg våkner forvirret i sengen min og innser at jeg er trygg. Jeg drømmer at jeg har glemt at jeg har sprukket, og blir påmint dette. Følelsene tar jeg med meg videre, jeg har lært at disse rusdrømmene ikke betyr at man innerst inne ønsker å sprekke, men at det bare er underbevisstheten som arbeider som normalt. Å være så redd for og sprekke at man ligger med mareritt hver eneste natt viser bare hvor hardt jeg ønsker dette, og hvor vanvittig redd jeg er for å ødelegge dette fantastiske livet jeg har bygd meg opp. Det er en ekkel påminner på hvor kort veien er tilbake og hvor vondt det hadde vært og faktisk gått på denne sprekken, noe jeg overhode ikke ønsker.
Det er heller ikke slik at jeg i våken tilstand er så fryktelig redd for å slippe rusen inn igjen i livet mitt, det valget er jeg så bestemt på så jeg tror faktisk at det ikke vil skje, jeg har tatt ett kraftig oppgjør med rusen min, den er borte ifra tankene mine. Angsten derimot viser de siste dagene at jeg ikke har tatt det samme oppgjøret med, og veien videre blir lang og kronglete.
Det er rart å nå stå i situasjoner som ville ført til rusbruk, som jeg nå står i og rir av stormen uten å ty til behandlingen som jeg vet funker, iallefall for en liten stund. Det har skjedd noe inni meg, jeg har fått lang tid til å bygge meg opp før dette skjedde, jeg vet hva som funker og jeg bruker det for alt det er verdt. Disse automatiske reaksjonene i kroppen som ville ført til den største fyllefesten av de alle har blitt erstattet med pur viljestyrke og mot, ett mot jeg aldri noensinne har hatt før. Noen ganger har man lyst å bare gi opp, dempe smerten psykisk og kaste inn håndkleet, man er presset helt utpå og man makter ikke mer, da skjer det noe og jeg finner det meget intressant.
Du får to valg! Enten gå tilbake til slik du hadde det før, eller ta opp boksehanskene dine og kjemp for det du har i dag! Det er disse byggesteinene jeg snakker om, bilen, huset, familien, vennene dine, og alt du har jobbet så hardt for. Velger du livet i rusen eller disse tingene som faktisk betyr noe?
Det er faktisk når du blir presset helt utpå kanten du får dette valget, ikke hver eneste dag som rusfri. For meg er det ikke slik at jeg våkner hver dag og tar ett valg om å være rusfri, jeg får valget når jeg har det som værst og er som svakest! Det er da viljestyrken og motet blir testet, ikke i hverdagen når alt er greit og fint! Det er vondt brutalt og veldig ærlig, og bare de sterkeste klarer seg igjennom disse testene, men dem må da ha alle disse tingene som holder dem tilbake!
Heldigvis sitter jeg her med kaffekoppen og er klar i toppen! Det hadde jeg ikke trodd for noen dager siden, og det viser at åpenheten rundt å ha det helt dritt faktisk funker. Det hadde ikke hjulpet meg og bure meg inne med angsten og forværret den, det hadde ikke roet ned angsten om jeg satt her hjemme og blogget om hvor fantastisk denne verden er, og jeg tenker at ingen hadde giddet og sittet og lest løgnene mine heller. Det gjør inntrykk at mennesker kommer til meg og sier at dem kjenner seg igjen i mye av det jeg skriver, men at dem ikke våger og innrømme det, det viser hvor tabubelagt dette er og hvor skamfullt det føles og si det åpent og høyt, det skal vi få slutt på, og psykisk helse skal være like naturlig og snakke om som fysisk helse! Jeg finner meg ikke i å leve i en verden der slike ting blir tiet ihjel, for jeg vet skadene dette gir menneskene det gjelder! Ha en fantastisk lørdag kjære lesere!
I kveld har jeg hatt gleden av å dele ut masse bakevarer ifra bakeriet på Bryggja, vi har laget taco og bare roet helt ned her i stua, og det passer meg helt perfekt etter disse turbulente dagene. Jeg merker at jeg fortsatt er skjør og går lett i stykker men gi meg litt tid så er jeg på beina for alvor igjen! Jeg merker allerede at gleden over ting smått om sen siger innover meg, og det kan jeg ikke ta som annet enn ett godt tegn!
Jeg gleder meg stort til å være helt ok! Ha det greit med meg selv og gli tilbake til det normale livet jeg lever, jeg gleder meg til nervene er rolige og at jeg føler meg trygg igjen, for det er slik jeg ønsker å ha det. Jeg merker på temperamentet mitt at noe er i gjære, jeg smeller fort kjapt og gale, men det går fort over og etterpå vet jeg ikke hva jeg er sint over en gang. Jeg gleder meg til stabiliteten i formen kommer tilbake, og til at jeg kan legge bak meg disse dagene med fullstendig kaos, for nå er jeg sliten!
Heldigvis er dette bare noen dårlige dager, for jeg hadde ikke maktet dette over tid, som veldig mange tidligere år i livet mitt. Jeg fatter og begriper ikke hvordan jeg holdt ut med dette konstante jaget, suget, jakten og angsten livsstilen min førte med seg, og jeg kjenner jeg er allergisk mot ruset folk og mennesker som drikker for tiden, og holder meg helst hjemme i helgene og unngår utelivet for alt det er verdt. Jeg satser på at gleden over å gå ut edru kommer tilbake, men akkurat nå er jeg rett og slett ikke mottakelig for slikt og holder meg pent og pyntelig for meg selv.
Jeg våkner med den samme innstillingen og med de samme forventningene som alltid, jeg krysser alle fingre for at denne dagen skal bli bra og overhode ikke lik de andre jeg nå har hatt på rappen. Angsten for angsten sitter i meg, jeg bare venter og går på eggeskall og det eneste jeg håper er at det er over for denne gang og at jeg kan gå videre med livet mitt.
Å ha så mange gode dager det første året som rusfri hadde jeg aldri trodd, jeg satt med en tanke om at dette ville være det vondeste hardeste og tøffeste året noensinne og at jeg ville sitte her med russug og blandede følelser, jeg trodde jeg ville sitte her aleine og at ensomheten ville være min eneste venn, men det har vist seg og være totalt motsatt. Å nå ha noen dager bak seg med smerte og indre kaos klarer jeg og jeg har taklet værre ting før, men på mange måter kom disse dagene også som kastet på meg. Oppi mitt eget hode banker jeg meg selv opp med tanker om at jeg burde ha komt lenger og at dette er ett tilbakefall, men jeg er smart nok til å vite bedre.
Disse dagene med totalt lockdown har vist meg hvor mye arbeid jeg må legge ned i traumebehandlingen og at jeg ønsker mer effektiv behandling der. Traumene er noe jeg har snakket om, men ikke følt på kroppen det siste året, og at dem nå kommer tilbake for full kraft viser at jeg har en lang vei og gå.
På tross av disse indre demonene startet jeg og vlogge i går! Og videoen er sett 1800 ganger! Jeg kommer selvsagt ikke til å legge bort bloggen min, det er den som kommer på førsteplass, men dette er ett effektivt supplement til denne innholdsrike bloggen, og det skaffer fokus og åpenhet også om ting som ikke er så lett og snakke om, jeg gleder meg til fortsettelsen! Her er de to videoene jeg til nå har lagt ut!
De siste dagene og fortiden kan jeg gjøre lite med, men dagen i dag har jeg all makten over! Det er jeg som bestemmer over min egen hverdag og hvordan den blir, og det føles som en liten trøst oppi det hele. Jeg har virkelig ikke hatt det bra, og jeg er ikke lenger redd for å si det åpent, jeg er lei av å gjemme meg når jeg har det vondt, som en skadet katt. Jeg ønsker åpenhet og da må jeg nesten stå for det selv, og vise det selv, også i perioder der å blogge om følelsene mine, kansje er det siste jeg ønsker!
Vi må slutte å være så redde for å åpne oss opp, for å bli dømt for våres innerste tanker, det er ikke meningen at vi skal samle opp masse tanker innvendig uten å dele det med noen, og ofte halveres byrdene bare ved å si det høyt! Jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme, kansje ikke fullt så offentlig som jeg har valgt, men skriv det ned ett sted, snakk med noen du stoler på, og ingenting er for dumt til å dele!
Det er fredag den 13 november, en dag mange forbinder med ulykke og negative ting, men for meg har det vært den første angstfrie dagen i ett kappløp på 4 dager på rappen. Jeg har vært fysisk og psykisk utav stand til å gjøre noe som helst foruten å pleie meg selv, holde pusten og holde ut, for det er det eneste man kan gjøre i slike situasjoner.
Jeg kjenner jeg blir litt provosert over dem som forteller og skriker ut at vi med angst kan lære oss og leve med den, ta oss sammen og bare skjerpe oss, for om dette var mulig så hadde jeg gjort det for lenge siden! Og å romantisere det å ha angst tror jeg faktisk ingen med virkelig angst ville gjort.
Det er ingenting romantikk over dette, det er brutalt og hjerterått og det finnes ikke kult og kjenne angsten på kroppen. Nå har jeg vært heldig! Jeg har ikke hatt angst siden jeg satte korken på flasken og kuttet rusen i livet mitt, jeg har faktisk hatt det helt fantastisk godt siden den gangen, men den kommer når du minst venter det og er som sterkest.
Jeg finner det humoristisk at jeg dagen før denne kjempesmellen satt og skrev om hvor lett jeg hadde hatt det og hvor lite russug jeg har kjent på, jeg skrev at jeg hadde hatt så mange fantastiske dager det første året som edru og grua meg litt til andreåret der jeg forventet og få det tøffere, lite visste jeg at styggen på ryggen hadde en mesterplan om å nå meg igjen og prøve å knekke meg nedi grusen igjen som han alltid har klart, men denne gangen hadde jeg kraften til å slå tilbake, ikke synke så lavt som jeg pleier og prøve å gjøre dagene mine så normale som jeg orket. Det er faktisk det eneste man kan gjøre, og holde seg fast og be om at det ikke vil ta så lang tid som siste tur, og at man prøver å gjøre disse normale tingene man ellers gjør. Man må bekrefte for seg selv at det er angsten man kjenner, man må være bevisst på at det går over og at det bare er hodet som spiller en ett kraftig puss og satse på det beste 😊
Hele veien har jeg prøvd å fornekte angsten unngått den og bagatellisert den til de grader at den fikk meg liggende i sengen i 2 mnd uten å vite om det selv. Jeg visste ikke hvor syk jeg var før etterpå og i samtale med ruskurator, og aldri igjen skal jeg fornekte den, unngå og snakke om den og late som den ikke er der, for det trigger bare enda mer og gjør den sterkere. Jeg fatter ikke hvorfor vi skal bære på denne skammen angsten fører med seg, hvorfor holder vi dette for oss selv? Bryter man ett bein så blafferer man omtrent med krykkene og alle forstår at man ikke kan yte som før, men når det er snakk om angst, så skal man bare skjerpe seg og ta seg sammen, man får ingen forståelse som når det er fysisk, og det forundrer meg at jeg som ser på meg selv som oppegående fortsatt føler denne skammen over psykiske skader som andre faktisk har påført meg. Jeg klarer ikke å leve med angsten, den setter meg helt utav spill, og jeg hadde aldri klart å gått på jobb disse 4 dagene her, jeg klarer ikke å ta meg sammen når det står på, men jeg klarer å bruke fornuften til å se at det finnes en ende på det, og åpenhet har blitt min løsning.
Nå er jeg så takknemlig for at jeg kjenner i kroppen at denne runden snart er over, jeg har vondt i hodet som om det er ett press på hjernen min og jeg merker at jeg har vært igjennom en psykisk krig med meg selv, og er så ufattelig glad for at denne fredagen ble en bra dag, tross mine bekymringer da jeg stod opp. Jeg unner ikke min værste fiende angsten, jeg brekker gjerne alle ben i kroppen om jeg får slippe, og jeg erkjenner at dette blir en kamp jeg må være villig til å ta med jevne mellomrom med meg selv, men neste gang skal jeg være mer forberedt og sterkere enn noengang, nå kjemper jeg imot, og jeg vinner til slutt!
Jeg føler jeg holder pusten og bare venter, i dag har jeg to valg! Jeg kan enten sitte her og bare vente i en gruende spenning på nok ett anfall og disse tankene som svirrer helt ukontrollert, eller jeg kan ta en fullstendig restart på meg selv og rømme tilbake til virkeligheten. Angsten foregår bare i mitt eget hode, jeg vet jo det, angsten er ikke reell eller virkelig, men det hjelper lite når den kuer meg fullstendig og jeg mister gleden over alt som ellers gjør meg ekstatisk av glede og iver. Den eliminerer personligheten min og forlater meg i fosterstilling på sofaen der jeg ikke har noen kontroll over mitt eget hode eller kropp. Den tar deg og sluker deg, og du står igjen med ingenting, du blir ett skall av deg selv og mister alt du har, og det eneste du kan håpe på er å komme deg igjennom det, at om noen timer vil det gå over og det vil bli bra.
Det er ikke slik at en mister virkelighetssansen, man vet at det vil bli bedre men smerten man føler psykisk når angsten herjer er helt uutholdelig og vond, på tross av hvor sterk man måtte være så mister man all styrken i kampen, og når man innser at det er angsten som er tilbake sitter man og skaper angst for den jævla angsten, og blir enda dårligere. Jeg har ikke mange krefter igjen, jeg har ikke mye motstandskraft i kroppen når det først herjer som værst, men jeg mister aldri meg selv og hva jeg står for nå. Dette er bare en dårlig periode, noen dårlige dager som jeg må igjennom, og til slutt kommer jeg til å stå seirende som en vinner av angsten nok en gang. Jeg blir forbanna og sint over at ett menneske kan skade meg på denne måten fortsatt, det er ikke slik at jeg frykter noe eller er redd for å bli angrepet, det ligger dypere og bare dem som har blitt fullstendig kontrollert av ett annet menneske kan forstå hva jeg mener.
Hele tiden har jeg prøvd å beskytte, ikke fortelle andre hvordan jeg hadde det i denne perioden eller snakke om volden jeg ble utsatt for. Jeg tror dette er årsaken til at jeg blir angrepet av fryktelig panikkangstanfall nå bare jeg hører stemmen eller navnet bli sagt, jeg tror at denne tilbakeholdingen av informasjon om torturen jeg gikk igjennom daglig og som veldig få visste om har ført til en intens trigger av angst inni meg. Jeg anbefaler det ikke videre, fortell noen om hvordan du egentlig har det, det er overhode ikke din feil og du fortjener det ikke, det er ingen skam å si dette høyt, det vil skade deg i ettertid om du ikke setter klare grenser for deg selv og om du bare gir deg hen til kontrollen det andre mennesket har over deg. Du er verdt hele verden, du fortjener bedre og det blir ikke bedre!
Når noen først har utsatt deg for vold, så nytter det ikke med disse pene ordene om hvordan alt skal bli så mye bedre, og at hele verden skal forandre seg og det aldri skal skje igjen. Jeg lover dere, etter så mange ganger i voldelige forhold så kan jeg garantere dere at det vil skje igjen, og at ingenting vil forandre seg men være akkurat det samme til den dagen du kommer deg ut. Vold og kontroll har ingenting med kjærlighet og gjøre, og bare syke mennesker tror dette, og får offeret også til å tro det samme. Kjærlighet handler om respekt og grenser, ubetinget kjærlighet uten sjalusi og giftige holdninger til hverandre, det handler om å behandle hverandre som sine bestevenner og ha det gøy sammen. Endelig kan jeg si at jeg er i ett sunt forhold som er bygd på de riktige tingene, nå må jeg bare ta ett oppgjør med fortiden min, slik at jeg ikke tar med meg disse dårlige erfaringene inni det nye forholdet mitt og lar det gå utover partneren min at jeg aldri har opplevd ekte kjærlighet.
Finn noen å snakk med, gjør alt du kan for å bryte denne kontrollen, jeg ber dere! Det kan gå så ille, og dere kan bli sittende som meg med traumer som hjemsøker dere i mange år fremover, ingen fortjener å bli kuet og tvunget til noe som helst, vi er frie mennesker med egne meninger og holdninger, aldri la deg tråkke på, ta igjen for du fortjener så mye bedre!
Jeg akter å ikke la dette påvirke meg lenger, jeg har vært ute i dag, jeg har sminket meg og dusjet, jeg er klar for å ta dette oppgjøret med angsten som hemmer livet mitt, og suger all livsgnisten min utav meg. Jeg makter ikke å leve livet med å telle dager eller timer, jeg orker ikke å leve med denne redselen innvendig konstant som jager etter meg, og som fullstendig paralyserer meg, det er over nå! Jeg bruker ikke ett eneste sekund til på å ligge her og ta imot disse følelsene som bare er inni mitt eget hode, angsten får ikke vinne denne gangen heller, og jeg er så glad for at livet mitt består av andre ting en angst og uro ifra fortiden min, jeg har skapt meg ett liv og det akter jeg og fortsette med.
Jeg har laget en vlogg til som dere finner her 🙂 jeg har også en gruppe på facebook jeg anbefaler dere 😉
Tankene spinner og jeg er dødssliten! Så sliten at jeg ikke har kapasitet til noe som helst annet en å være eksisterende. Tankene mine går tilbake til den tiden denne angsten var en del av hverdagen og en del av min rutine, å gå med spenninger i kroppen konstant og alltid være redd ble jeg nesten flink til, og nå fatter jeg ikke hvordan jeg holdt ut med meg selv. Jeg flyktet i rusen og det ville jeg også gjort nå om jeg ikke hadde kommet så langt, og jeg er veldig glad for at jeg fikk meg noen hundre dager edru før denne angsten dukket opp, som en ubuden gjest og en ekkel påminner om hvor jeg kommer ifra.
I kveld når jeg satt i bilen tenkte jeg at når jeg kommer meg igjennom disse dagene jeg nå har hatt, så kan jeg faktisk klare alt, og dette er den største testen av dem alle. Jeg er flink til å ha kontroll på rusen min, altså etter at jeg kutta den, og jeg takler det meste i livet ellers, men når det kommer til angsten står jeg fullstendig uten kontroll og det hjelper meg såre lite og tenke tanker om å skjerpe meg, ta meg sammen og fokusere på noe annet, bare mennesker som aldri har hatt panikkangstanfall kan si noe slikt. Jeg har også innsett at dette foregår bare i mitt eget hode, at jeg ikke er i reell fare. Når jeg tenker på noen ting jeg har blitt utsatt for, så ville det faktisk vært veldig rart om jeg ikke hadde hatt noen senskader, ting jeg ikke makter en gang å skrive og som ikke egner seg på blogg, ting jeg må bære med meg, men ikke med like stor kraft som før. Jeg må slippe ting ut ifra sekken jeg går og bærer på med byrder og jeg håper at jeg får hjelp til dette igjennom terapi og behandling 🙂
Det er litt skremmende og være så åpen om noe som er så nært, så privat og personlig, men det føles også godt, at jeg ikke lenger føler dette behovet for å skjule meg og dekke over hvordan jeg egentlig har det med ett påtatt smil og alltid svar som «jeg har det kjempefint» «alt går strålende» osv… nå trenger jeg ikke å fortelle løgner, for jeg har knekt koden på dette ærlige og åpne livet mitt. Dere kan bruke det som skrekk og advarsel, som en håndbok på åssen man ikke skal gjøre ting, men også for å finne løsninger som faktisk funker, og null filter 🙂
Jeg har hatt det helt dritt i dag, med gråten konstant i halsen og nesten-anfall konstant, bare en fis kan dytte meg utpå kanten, men jeg satser og går inn for at dagen i morgen skal bli bedre, og at dagen etter skal bli enda bedre. Jeg legger meg edru i kveld, og satser på å våkne edru i morgen 😉 en dag av gangen, en time i slengen, også plutselig har det gått 330 dager helt fullstendig uten rusen som kontrollerte og førte til alle disse spøkelsene som jeg nå bekjemper ett for ett! Aldri gi deg, bit deg fast for det er verdt det!
