Det er 10 min mellom første og andre bilde og det viser for forskjellig også været kan være her på Vestlandet! Vi kan ha alle årstidene på en ettermiddag og jeg føler meg så heldig som får bo her. Vestlandet i mitt ❤️
Nå hjelper jeg mamma noen timer før ferden går til Eid og psykolog! Fortsatt utrolig merkelig og si at jeg gleder meg til noe slikt men jeg gjør faktisk det. Håper denne dagen går fort og morgendagen bare kommer ❤️🌹
Jeg er ikke særlig kristen av meg men syns denne setningen er så fin, den gir håp og det er trøstende å folde hendene sine og be når man står i kriser.
Det er fredag folkens! Igjen er det fredag og det er helt vilt hvor fort disse ukene går! I dag skal jeg kjøre en time for å komme meg til psykolog, og det er over og ut for disse dagene jeg bare kunne kjørt rett borti gata for og møte han, å få lappen selv har sin pris men jeg finner disse timene så nyttig at det hele er verdt det. Jeg grugleder meg til denne timen i dag siden vi skal begynne traumebehandlingen og til nå har vi bare snakket rundt dem. Det blir vanskelig og face dem igjen, nå når dem ikke plager meg særlig for det er ingenting ved dem jeg savner i gode perioder. Traumer er noe dritt, og det er desverre i gode perioder man må behandle dem, for å hindre at dem plutselig angriper igjen og ødelegger alt. Det er noe dritt at det noen andre har påført meg i fortiden skal ødelegge for fremgangen jeg har nå og i fremtiden, men ingenting knekker denne jenta her.
Helgene er noe jeg ser enormt frem til for tiden, det er da vi har virkelig tid til å være sammen og etter at min kjære fikk seg ny jobb er helgene luksus! Denne helgen blir HELT spesiell og i morgen går turen til barna mine! Jeg gleder meg så stort at jeg klarer nesten ikke å vente og går bare her og tripper. Det gir så enorm motivasjon og gøts og vite at jeg skal møte dem og være sammen med dem noen timer i morgen, så jeg skal gjøre alt for at denne fredagen går fort og teller timer nedover til avspark! Det er spesielt at jeg denne gangen skal kjøre selv, og alle disse lange båtturene nedover som tok hele dagen er ett tilbakelagt kapittel! Tenk at jeg har reist nå i 12år, og er like nærvøs og spent som den første gangen. Jeg er så heldig!
Alle gode ting har en ende sier dem, og nå er enden for oss snart nær.
Det var ikke meningen at han skulle være her permanent i livene våres, og det var dette som var meningen hele veien, på tross av dette gjør det vondt og jeg er forferdelig trist over at vi ikke kan bli hans faste familie for jeg har blitt skikkelig glad i han på bare noen dager. Jeg håper så inderlig at denne lille tassen får seg ett trygt og stabilt hjem med masse kjærlighet. Og drøssevis av lek og morro. Jeg er glad for at jeg kunne bidra for en god start for denne lille pusekatten som vi forbarmet oss over på søndag <3
Jeg er aleine her om dagene når min kjære er på jobb, og det har på mange måter vært godt og hatt denne lille karen her, jeg har fått gjort mer fordi jeg ikke er aleine i heimen og det er rart at det er en katt som gir meg power til å gjøre ting jeg har utsatt i mange måneder. Han har sett på meg når jeg har malt gulvet på badet, han har vært med og hengt opp klær og sprunget etter vaskekosten, han er livredd støvesugeren men rent og pent må vi ha det, spesielt når han roter fælt med alle lekene vi har kjøpt til han. Aldri før har jeg møtt en katt som er mer oppmerksomhetssøkende og leken, på samme tid som han kan ligge i flere timer oppå deg og bare kose! Jeg tror tilogmed fiskene mine og min egen katt kommer til å savne han selvom han ikke ble en nær venn av den gamle hannkatten min.
I går fikk jeg melding om at det er funnet en forvert til katten og at han lenger ikke står uten fast bopel, og det var dette jeg har jobbet for, men allikevel er det vondt i hjertet å sende han ifra oss. Jeg venter bare på melding om at han blir hentet. Dyra sklir bare rett inni hjertet mitt, og jeg mener at alle dyr har rettigheter og skal ha det godt i livet. Jeg forstår ikke dem som kan være stygge med disse små nøstene og det skjærer i sjelen når jeg leser om dyreplageri. Det blir tungt og ta farvel.
Jeg har skrevet her før at jeg plutselig blir griserusa på livet mange ganger, og at dette er grunnen til at jeg klarer å holde meg unna russug, og i dag skjedde det altså igjen!
Vi får ikke fikset dab-radio i bilen min da noe er feil, og har hørt ihjel alle platene vi har i bilen, til de grenser at jeg blir uvel bare jeg hører en melodi som minner meg om disse platene, for nå har vi hørt på disse siden vi fikk bilen og jeg har oppjustert kmstand på bilen ved flere anledninger fordi jeg kjører så mye. Så med andre ord har jeg ett hatforhold til samtlige plater jeg eiger. Vi gikk vi innom Elkjøp i ren desperasjon og hadde en plan om å kjøpe en helt vanlig radio og bruke i bilen. Mannen i kassa anbefalte noe genialt og noe jeg aldri hadde funnet ut på egenhånd, så lite teknisk innstilt som jeg er! Det finnes nemlig en adapter man putter i sigarett-tenneren som man kan koble til Spotify!
Den følelsen jeg kjente på i bilen der mens jeg tok løst, med Bergensk rap på høyt volum og aldri før har jeg elsket dette mer enn akkurat i det øyeblikket, det brusa lykke igjennom kroppen min og tankene gikk til alle dem som aldri har trodd på meg og mine evner, dem gikk til at jeg er på 20.plass på topplisten i dag, at denne lille bloggen min faktisk har blitt noe. Jeg satt i min egen bil og kjørte lovlig, sammen med mannen i mitt liv på vei hjem i huset mitt og tryggheten vi har skapt rundt oss. Jeg er rusfri lykkelig og så vanvittig heldig folkens! Jeg har blitt noe, og er stolt over den jeg er, jeg er glad i meg selv og evnene mine, og er ikke redd for å ta plassen jeg fortjener. Jeg har sett ned på meg selv hele mitt liv, men for første gang så har jeg noe og være stolt over, og da skriker jeg det gjerne ut! Jeg unner alle denne mektige følelsen jeg har fått kjenne på i dag! Det fortjener alle!
Jeg er faktisk helt i sjokk her jeg sitter! Bloggen er på 20.plass på norgestoppen for bloggere! De beste av de beste! Dette hadde jeg aldri i mine villeste fantasier sett for meg og jeg er så glad takknemlig og veldig veldig stolt! Jeg legger sjelen min i denne bloggen, en blogg om livet mitt med og uten rusen og tenk at dere har lyst å lese det jeg deler!
At en liten blogg som dette faktisk når oppi toppen blant så mange gode og kjente bloggere er helt sinnsykt for lille meg, og jeg føler jeg svever på ei rosa sky akkurat nå. Bloggere som sier at lesertall ikke betyr noe lyger, for hvorfor ellers blottlegger vi sjelen våres i full offentlighet? For meg har det vært en angstmestring i det å dele med dere, og jeg ligner ikke på den jenta som startet å blogge i februar, jeg har kommet langt og har tatt dere med på den kronglete veien utav rusen. Jeg deler både på gode og dårlige dager, og ofte kan det komme mange dårlige på rad.
Når man deler en byrde halveres den, eller det føles iallefall slik og jeg er heldig som har ett sted og tømme meg på og sortere tankene mine. Snart runder jeg året som rusfri, og det mye takket være det bloggen har gjort for meg, og måten den har fått meg til og åpne meg på! Jeg er så takknemlig for hver og en av dere! Tusen takk for at dere kommenterer, deler og gir meg feedback! Dere gjør meg sterk som bare pokker, det skal dere vite
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra
Igjennom dette året har jeg møtt så mange nye mennesker jeg aldri ellers ville møtt om jeg ikke hadde kuttet rusen i livet mitt! Jeg har levd med sosial angst igjennom hele livet, så har vært minimalt sosial i alle lag og alle epoker av livet, jeg har holdt meg for meg selv. Etter at jeg kuttet rusen har mitt sosiale liv blomstret i full fart og antall bekjentskap og ekte vennskap har vokst som aldri før, jeg har alltid vært den jenta som aldri har hatt nære venner fordi jeg aldri har sluppet noen inn.
I møte med alle disse ulike menneskene har jeg sett hvor forskjellige vi mennesker faktisk er, også når det kommer til rusen. Det er noen narkomane som tenker det er greit å drikke, og på tross av alkoholinntak betegner seg selv som rusfrie, visa versa alkoholikere som gjerne bruker piller som beroligende på grensen til misbruk og betegner seg fortsatt som rusfrie. Mange går desverre i fellen, deriblant meg selv og bare bytter rusen sin og står med like store problemer etter en kort tid. Jeg har ett avklart forhold til min rusfrihet, for meg er rus rus, jeg kan ikke innta noe som stimulerer hjernen min eller gir meg en rusfølelse, da har jeg sprukket.
I veldig mange år har jeg gått med en grunnleggende tanke om at jeg hadde kontroll, at jeg mestret rusen og kunne lære meg og ruse meg, jeg bytta rusmiddel flere ganger og stod til slutt med problemer og dritt helt opp til halsen, jeg har gått i alle disse fellene, og det eneste som har fungert for meg er å bare bestemme seg, avklare grensene for seg selv og ta ett standpunkt, for meg har dette blitt redningen ifra dette forvirrende systemet, for når blir det misbruk eller vanlig bruk?
Jeg tenker at jeg har ikke klart å mestre eller å lært meg og ruse meg på disse 18årene jeg har drevet på, så hvorfor skulle jeg klare det nå? Man gjør det samme, og får det samme resultatet hver eneste gang, men prøver alltid igjen og forventer ett annet resultat, det blir en evig ond sirkel som er vanskelig å komme seg utav, men for meg har jeg fått freden i sjelen av å bare bestemme meg for at all rus er rus. Punktum.
Jeg sitter våken og det er maniske tendenser i stua her. Jeg vet jeg burde vært stuptrøtt etter å ha inntatt dobbelt dose sovemedisiner og virkelig prøvd å roet ned etter en lang dag, men oppjusteringen av medisinene mine har tatt det beste av meg. Aldri hadde jeg trodd jeg ikke ville sette pris på ekstra energi, jeg ante ikke hva jeg ønsket meg!
I forbannelse over å ikke få sove gikk jeg igjennom bildene mine på Fotoknudsen der jeg har flere tusenvis av bilder ifra fortiden. Det har tatt meg LANG tid og faktisk klare å logge inn der, og iallefall lang tid før jeg klarte å begynne å se igjennom, det er traumatisk og ubehagelig, men jeg er frisk nok nå til å klare det. Da jeg gikk igjennom bildene mine såg jeg hvor vanvittig mange forferdelige bilder det er av meg, ifra rusen og jeg ønsker å dele dem med dere. Bare for å vise at jeg selv er kul nok til å drite meg selv ut!
Her er ett lite utvalg, og som jeg har sagt mange ganger før: ett bilde sier mer enn tusen ord! 😉 kos dere!
Nå sitter mange sikkert med hjertet i halsen og trykker febrilsk for å komme seg innpå bloggen fortest mulig, og det er faktisk mulig at noen tenker at en sprekk bare var noe dem har ventet på.. jeg har aldri hele mitt liv vært rusfri og ei heller nå, jeg ruser meg hver eneste bidige dag. . .
Hver eneste dag har jeg rusfølelsen som jeg er så avhengig av, om det er i naturen, igjennom en snakk med en tilfeldig jeg møter på gata eller når jeg sitter her og blogger til dere, jeg kjenner på en rusfølelse hver gang jeg blir glad i hjertet mitt, eller ser en ørn på himmelen, og jeg kommer alltid til å søke etter denne følelsen som betyr så mye for meg, nå bare igjennom sunne ting og ikke den faktiske rusen jeg var avhengig av før. Rus handler om når man føler på ekte lykke eller bare slapper av, det handler om å finne sjelefreden der man er tilstede 100% og har ro og harmoni i hodet, det handler om spenning og glede, det handler om så mange andre ting enn den faktiske rusen, og når jeg sier at jeg føler på rusfølelse 100 ganger styrke hver eneste dag uten rusen min, så mener jeg det helt oppriktig.
Uten denne følelsen hadde jeg aldri klart og holde meg edru! Jeg hadde flyktet i rusen igjen med en gang, men fordi jeg er så heldig og få disse blaffene av ekte rus og glede, så klarer jeg og holde meg unna. For første gang føler jeg på ektefølt rus uten alle disse midlene som ødela livet mitt, på en sunn måte ruser jeg meg som aldri før! Derfor klarer jeg meg, helt oppriktig.
Akkurat nå er jeg i en evig oppsving med denne bloggen her og lesertallene mine bare stiger og stiger, jeg prøver å oppdatere flittig og spammer ned facebook i tider og utider for å spre den til alle som ønsker å lese den. I dag har bloggen sprengt alle rekorder og responsen er bare overveldende! jeg får oppleve så mange ting igjennom denne bloggen og får være med på så mange spennende prosjekter, og akkurat nå bare nyter jeg denne oppturen i sus og dus! Det er så enkelt og sitte og dele med dere når jeg blir møtt på denne måten, det gjør det enklere og enklere faktisk og jeg ligner overhode ikke på den jeg var før, lukket og stille i ett hjørne. Jeg er ikke lenger redd for å stikke meg ut og ta litt plass og jeg tenker at så lenge jeg har noe viktig å si så har jeg lov og kreve plassen min.
Siden jeg startet denne bloggen her har jeg vokst voldsomt og har lært meg selv og kjenne på både godt og vondt, den har på mange måter blitt min bestevenn og dette er stedet jeg søker til når jeg kjenner på både sorger og glede <3 jeg vet det ikke alltid vil hagle inn med positive kommentarer og tilbakemeldinger på alt jeg gjør, det vil stilne på dette området også, og man kan fort bli avhengig av denne oppmerksomheten, men jeg lover og ikke la det gå til hodet på meg!
Mitt største ønske her i verden er å kunne få lov og gjøre en forskjell, og om bare ett menneske kjenner seg igjen og finner det trøstende og lese denne bloggen, føler jeg at jeg har gjort mitt. Jeg blogger ikke bare og jobber aktivt for rusarbeidet ellers i hverdagen også, og har noen prosjekter jeg virkelig er stolt over! Jeg velger å gi tillit helt til den blir misbrukt, og mange tror sikkert at jeg syr puter under armene på menneskene rundt meg, men jeg kan forsikre om at jeg stiller krav og skåner meg selv i denne prosessen.
Den dagen det begynner å stilne rundt meg er jeg forberedt på, man skal ikke flyge hele tiden og jeg tenker jeg også klarer å beholde fatningen når ting er kjedelige. Det var en av bekymringene mine, men nå har korona bekreftet at jeg også klarer å sitte stille og nyte tilværelsen selvom det ikke stormer rundt meg, jeg tror det er viktig og finne roen og freden til å finne seg til rette i dette nye livet, sette grenser for seg selv og være litt ego til tider.
Fytti katta så deilig livet er til tider!
Spre og del bloggen på facebook og alle disse nye appene jeg ikke har peiling på! Hjelp meg å nå ut til enda flere! Love u all!
Jeg er en mor, innerst inne er jeg det for alltid. Jeg er faktisk like mye mor i dag som den dagen jeg fødte disse to barna mine som fikk en turbulent oppvekst på grunn av meg. Jeg blogger flittig om min egen barndom i rusen, og det er forferdelig vondt at mine egne barn også sitter med dårlige erfaringer på grunn av meg. Mine barn var heldige, dem ble tvangsplasserte bort før problemene mine ble for alvorlige, jeg var fraværende og dem tok ifra meg barna mine. Jeg har brukt alvorlig mye tid på dette, nå klarer jeg og skrive om dette uten å føle at jeg kveles, men det er fortsatt min største trigger og det mest ubehagelige ting og åpne opp om.
I 12år nå har jeg reist frem og tilbake på samvær med disse barna mine, i alle disse årene har jeg brukt en hel dag på reise bare for å være sammen med dem i noen knappe timer, men det hele har vært verdt alt! I 12år har vi hatt julebesøkene som faktisk er det viktigste i året, da vi utveksler pakker, baker pepperkaker og forbereder oss til jul, ja det er det eneste samværet jeg faktisk gjør slike normale ting mødre gjør med barna sine og jeg gleder meg helt sinnsykt til jeg skal reise på dette besøket i år som rusfri og klar i hodet.
I 12år har jeg reist denne lange veien for å se smilene deres, høre latteren som runger i rommet og få all informasjon jeg kan på disse få timene vi har sammen, jeg prøver å klemme dem så mye jeg kan og vise kjærligheten min som er så stor for dem, og hva gjør man nå?
Helt ærlig så forstår jeg at vi må ta våres forhåndsregler og meteren for å hindre at noen blir syke, vi har jo levd med denne meteren en stund, og den er blitt en vane i absolutt alle andre situasjoner, men når det kommer til barna mine klarer jeg ikke å bli vant med å ikke få lov og klemme dem og det smerter ett mammahjerte. I 12år har disse klemmene vi gir både når vi møtes og når jeg skal dra ifra dem igjen, og vet at det blir lenge til neste gang vært det viktigste jeg tar med meg, disse bildene vi tar sammen blir det jeg bruker imellomtiden når jeg kjenner savnet etter dem, og den fysiske kontakten er en vesentlig del av forholdet til mor og barn, og nå må vi finne andre måter og vise kjærligheten til hverandre på, jeg sliter!
Mitt største ønske er at korona går over slik at jeg igjen kan holde barna mine i hånden, kysse dem på kinnet, gi dem en varm stor klem og fortelle dem hvor høyt jeg elsker dem, det er mitt eneste ønske akkurat nå og min store drøm før denne julen og julebesøket, jeg har alt annet foruten dette.
Det er utrolig rart å være mor på avstand i denne pandemien, og første tiden fikk jeg ingen samvær overhode. Nå må vi holde avstand men får samvær, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg gleder meg til julebesøk hos dem der vi gjør disse tradisjonelle tingene, og i mange år har dette vært det eneste som har minnet meg på at det faktisk er jul, ingenting annet i livet mitt tilsa at vi var inni den mest magiske høytiden på året, foruten pepperkakebaking sammen med verdens beste barn! Jeg er så heldig!
