Hvordan det føles? jo det skal jeg si, at jeg føler jeg ikke finner noen plass, det er liksom ikke plass til slike som meg i verden og jeg føler meg på akkurat samme måte som da jeg rusa meg og stod utenfor samfunnet! det virker sikkert ikke så alvorlig, det er jo bare en blokkering på facebook men det bringer frem minner ifra fortiden som jeg setter lite pris på. Det er ikke bare facebook som putter kjepper i hjulene for meg, det er disse holdningene der ute om at jeg har for sterke meninger og ikke bør få lov og dele bloggen på visse sider. Hvordan kan jeg ha for sterke meninger når bloggen er fullt og helt basert på ett levd liv og hvordan det har føltes for meg? jeg skal love dere at jeg har sterkere meninger på lager, men holder faktisk mye tilbake for å skåne andre og for å ikke henge ut mennesker på denne bloggen, for jeg synker faktisk ikke så lavt. Det er som om noen mener at jeg burde gå tilbake til buret mitt, holde tankene mine for meg selv og være som alle andre, men aldri igjen akter jeg å holde munn når jeg har noe viktig og si.

Jeg føler jeg har begrensede muligheter iforhold til “Normale” mennesker, fordi jeg har ett turbulent liv bak meg, at jeg blir kastet tilbake til da jeg satt inne døgnet rundt og var livredd for å gå ut. Hele angsten der bunnet i at jeg ikke mestret livet mitt og ønsket ikke at alle rundt meg i den lille bygda jeg bor i skulle se hvor ille det faktisk var. Det førte til at jeg distanserte meg selv ifra resten av verden fordi jeg var anderledes. Jeg trodde dette skulle bli bedre bare jeg slutta og ruse meg, og tok tak i livet, men tydeligvis er det ikke nok, nå forventes det at jeg skal gå og bære på denne fortiden og holde den for meg selv helt til jeg atter igjen sprekker fordi fortiden hjemsøker meg, og langt ifra alt ifra min fortid er min egen feil.

Det er vanskelig for meg og godta at verden er slik, jeg klarer ikke å ta innover meg at det ikke er plass til oss som kutter rusen og som ønsker å fortelle historien våres, om hvordan det faktisk er å stå fullstendig utenfor og være den ene personen alle snakker dritt om og ikke ha ett eneste menneske og støtte seg på, jeg syns det er trist at noen ikke våger og ta innover seg den urett som har skjedd med mange av oss, og at samfunnet har sviktet mange ganger. Jeg bærer på arr og merker etter fortiden min, etter årevis med grov mobbing, voldtekter, overgrep av alvorlig karakter og for alvor ha fryktet for livet mitt, jeg har blitt født inni rusen og den har omringet meg helt ifra starten, jeg har aldri lært hvordan man lever ett “normalt” og “akseptabelt” liv, vi hadde så vidt penger til mat mens pappa brukte alle sine penger på rusen. Jeg hadde overhode ingen forutsetninger for å klare meg, men jeg har blitt noe bra på tross av en fortid som tynger meg ned og som eksploderer i ansiktet mitt i tider og utider, og det eneste jeg ønsker er å ytre meg når jeg føler jeg har noe viktig og si. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er vondt langt inni sjelen når jeg er åpen ærlig og rusfri og blir møtt med motgang, og jeg blir kastet tilbake til da jeg faktisk stod helt fullstendig utenfor, men jeg akter å jobbe hver eneste dag for å gjøre en forskjell, for om verden har blitt slik at det ikke er plass til slike som meg, så har jeg masse jobb foran meg, og langt større arbeide en jeg hadde trodd. Jeg har aldri krevd respekt i hele mitt liv, det har faktisk ikke vært noe der og kreve respekt for, men visst faen krever jeg respekt for min rusfrihet!