Jeg ser att innlegget med fine bilder og oppskrift av min pastasalat er borte fra bloggen, og det går jo IKKE! Den er kjempeenkel og lage, og hvor hver gang blir den bedre med litt pimpin! Du tar en stor bolle til å ha hele blandingen i, og en liten bolle til rømme og majones (vi kan ikke ha det helt sunt heller). En god kniv er ett must, og gjør det enklere og kjappere for deg! Jeg bruker 1 1/2 purreløk 1 gul paprika i litt store biter så du har noe å knaske på 1 rød paprika 1 boks mais 2 picknikskinker 2 spiseskjeer rømme 2 pk majones 1 pk med pastaskruer, jeg foretrekker de billige på rema, fordi dem er akkurat nok til en god bolle. Den største jobben er skinken, prøv å få bort alt av spekket som ligger rundt og skjær gjerne av stygge kanter, da det kan legge seg gugge der. Jeg kutter på langs og tvers i fine biter 🙂 Koker pasta og blander det hele før jeg tar over majones og rømmen som er blandet fra før 🙂 Jo flere ganger man lager denne jo fortere går det, og i går laget jeg denne mens jeg laget middag til hele huset her. Om det er noe annet som kylling eller annet så passer det meste i denne gode salaten! Det er greit å ha som frukost når skiver ikke frister! Viktig for meg som sliter med matlyst og sånt. Ønsker dere en god matopplevelse! <3 Kjempedeilig med pariserloff eller en god loff med frø på 😉
DÅ har vi vært til vakre Eid på besøk med en kompis eg ikkje har snakka med på maaaange år! VELDIG koselig! Har fått masse kjørelæring, og meir erfaring med rundkjøringer og langkjøring, og det går veldig fremover. Jeg føler jeg blir en trygg sjåfør, men ikke høy på meg selv. Fartsgrensene er til for å holdes og det skal eg gjøre selv kor trygg eg føler meg 🙂 Var innom både bunnpris og bensinstasjonen, og fikk oss burger til 25kr! Billig er min stil, foruten når det kommer til meg selv. No står min kjære i oppvasken som er hans oppgave her i huset, og jeg har ingen planer i verden i dag 🙂 Lage noe god mat, og vente på nestemann som vil kjøre med meg 🙂 Hehe. Eg har så mange gode samtaler for tiden, og føler at jeg får så mye utav dem med hver enkelt jeg møter på, jeg lærer så mye, lever i nuet og lytter mens jeg diskuterer frem og tilbake. Hjernen min er klar, jeg har ett budskap og jeg brenner for andre mennesker! Når vi skal tømme loft og kjeller for ting gir jeg bort alt til folk som trenger det eller finner nytten av det. Det er fine ting men blir ikke brukt av oss, og andre får stor nytte av det. VINN VINN! Jeg har ingen problemer med å dele glansen av bloggen og rusfriheten med andre heller, jeg deler den gladelig med dem som jeg er glad i og bryr meg om! Får jeg muligheter så velger jeg ut dem som det passer for å delta! Og om jeg får noe utav denne kommer jeg ikke til å bruke det bare på meg selv. Så lenge jeg har mat i kjøleskapet, kjærlighet og glede over livet mitt, så har jeg alt. Dem rundt meg er dem viktigste, og jeg setter dem ofte før meg. Sånn har det ikke alltid vært, jeg har vært ett egoistisk svin.. ikke fordi jeg plutselig har blitt ett bedre menneske, men rusen har lurt de egenskapene utav meg. Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger for dag jeg forteller hvor glad jeg er i dem rundt meg, og viser det hele tiden med både kroppsspråk og smågaver. Jeg tenker igjennom hva jeg kan gjøre for folk, og ofte er det bare den gode samtalen som skal til. Jeg er fokusert, ikke bare på meg selv lenger, og når ølsalget åpner. Jeg ser klart, og det gjør så godt! På dette blogginnlegget er min kjære ferdig med oppvasken, så nå er hele leiligheten strøken. Og vi kan bare slappe av i det deilige selskapet og den rolige stemningen som er her i huset nå. Ingen tomme ølbokser på bordet, og med ett åpent sinn og glad sjel møter vi ettermiddagen denne søndagen. Det høljer ned, og nå lyner og tordner det så det smeller. Det er godt å sitte inne med kaffekoppen på slike dager, men helst vil jeg ut og kjøre bil! Hehe. Love
Nå når jeg har egen bil klar hele døgnet tar jeg alle muligheter jeg får! Nå skal jeg mamma og min kjære ut og ta oss en langkjøring før hun skal på jobb ❤️ jeg har tatt på meg den deilige nye genseren min, funnet frem gamle CD-er (eldgammelt), og er klar for en sikker og trygg kjørestund med min minifamilie – 1 😊 det bruser i meg men idet jeg setter meg bak rattet er jeg fokusert igjen og lærer enormt mye! Livet er deilig ❤️ oppdaget akkurat att jeg har 79 tusen klikk i dag. Noe som er helt villt for meg som bor på en så liten plass! Love
God morgen kjære lesere! Nå er klokka 8 på søndags morran og jeg våknet først nå sammen med verdens beste, med ett nytt og uthvilt meg. Det er lenge siden jeg har sovet så lenge, så godt og det gjør noe med hele en selv! Så nå føler jeg meg lettere til sinns, jeg tenker klarere, og kjenner jeg er litt stolt over meg selv og mine egne reaksjoner i går, da det virkelig stormet rundt meg og i hodet mitt. Jeg føler jeg klarte å takle dagen i går på en god måte, og jeg seilte meg godt igjennom den. Jeg er åpen med dere, og da skal jeg ikke bare skrive og dele om hvor fantastisk dette livet er, for etter 32år med så store problemer som jeg har hatt kommer ikke denne veien til å bli enkelt for meg, og sikkert ikke dem jeg har rundt meg heller. Jeg hadde en veldig merkelig drøm i natt.. jeg sitter å analyserer den i hodet nå, og som alltid finne årsak rundt 🙂 jeg har blitt ett dypt menneske på mine aldrende dager etter mange smeller, tenker jeg det er smart. Drømmen var slik! Jeg drømte at jeg og en kompis var en plass og at han kjøpte øl, men han kjøpte til meg også. Det jeg husker er at jeg sa klart att jeg absolutt ikke skulle ha denne ølen for jeg var slutta, og jeg sa i drømmen att dette visste han veldig godt. Jeg husker også at jeg ble sint på kompisen min. Så husker jeg ikke mer av drømmen. Dette er første gang siden jeg sluttet 18.des at jeg drømmer om rusen, så jeg ville dele den med dere. Men jeg føler dette viser hvor jeg er nå, jeg drømmer at jeg sier nei til alkohol, da jeg før hadde drømt at jeg drakk og nøt det. Hjernen er merkelig! Og jeg drømmer fra jeg legger hodet på puta til jeg våkner. Jeg sover ekstremt godt, men lite for tiden, og er glad for at søvnen jeg får er så god. Jeg har alltid hatt mareritt om nettene konstant, og alt har nok en sammenheng. Nå husker jeg ikke sist jeg våknet av marerittene. Jeg har skremt ett par stk igjennom mitt liv med å plutselig våkne utpå gulvet, oppi sengen stående eller på vei ned trappen i søvne.. haha.. jeg har også en tendens til å snakke eller skrike i søvne når marerittene er som værst. Det virker som kroppen min tilpasser seg en rolig og stabil livsstil og det får ringvirkninger på alle aspekter. Jeg ser frem til en søndag uten planer nå, jeg er gjerne med på lærekjøring! Jeg har bilen her og alltid klar. 🙂 Men noe store stressmomenter i dag kommer jeg ikke til å bruke noe tid på 🙂 jeg må bygge meg selv opp nå, og ikke glemme hva som er viktigst. Nå skal jeg kose meg med tv-en i bakgrunnen, pastasalat jeg mekket i går og vente på att min kjære skal starte søndagen sammen med meg. Kaffekoppen er en selvfølge, og har blitt en god venn av meg 🙂 Jeg skal gjøre meg klar til enda en spennende uke som kommer, med jobb, blogging, bandprosjektet mitt, og enda mer lån i banken 😛 jeg gikk fra 10 500kr i faste utgifter til å ha ett lån på 2000kr, så jeg føler jeg kom ekstremt godt utav akkurat denne dealen. Nå har vi bare strømregning, telefonregning og boutgifter ellers å tenke på. Når jeg har kontrollen der så føler jeg fred. Det har jeg aldri hatt, og frustrasjonen har vært til tider ekstrem over ubetalte regninger og stress. Nå er det fikset, og det er så godt!
Vi har tatt ett valg her i huset, som gjør det ryddigere på stuebordet og det blir bedre luft. Så fra i går av begynte vi å røyke på kjøkkenet. Vil presisere vanlig normal røyk 😛 det er en dårlig vane å røyke i stuen. Og en røyker mindre! Min kjære snuser helst, så han skal ikke ha så mye skylden når det kommer til fulle askebeger og dårlig lukt. 😛 Ja jeg røyker, men jeg kan ikke slutte med alt på en gang, det kommer, kansje når jeg ønsker det selv :
Dagen i dag har ikke bare vært fylt av glede. Det viser seg at annonselinkene jeg har nederst i innleggene ikke fungerer som dem skal og jeg vet ikke hvor mange søvnløse frustrerende timer jeg har såtte her i stua mi og forbannet denne paden min, og hvor mange ganger det har holdt på å gå svart for meg. Frustrasjonen av trusselen om att bloggen faktisk kunne blitt stengt ned og slettet momentant skremte meg skikkelig, jeg vil ikke miste den for alt det er verdt. Den betyr altfor mye for meg. Leserene mine, terapien den er for meg, alle som har støttet meg og delt den! Og ikke minst hva den gjør meg meg som menneske og veien min for å bli rusfri og leve ett normalt og rusfritt liv. Den har fått mye å si, jeg vet jeg ikke dør uten den liksom. Men den trusselen vil jeg ikke ha over meg! … den var ekkel å føle på, og jeg håper jeg slipper mer nå. Problemet er der fortsatt men jeg har prøvd å la slipp på alle disse tikkende følelsene det gir meg. Å feilannonsere eller skrive noe feil i blogginnlegget som i værste fall kunne slettet den for alltid er en ting, men å feilinformere bloggleserene mine er det værste. Jeg er en kontrollfreak som ønsker å gjøre ting på rett måte. Bloggen har blitt enorm! I dag tidlig rundet jeg 73 tusen klikk på bloggen, men har ikke tjent mer enn 3 hundrelapper på grunn av feil, og mine tekniske egenskaper som svikter. 🙂 jeg legger ut innlegget, korrekt tror jeg. Så tjener jeg kansje noen kroner om jeg redigerer samtlige blogginnlegg, og jeg har tilogmed oppdaget at jeg skrev at linken var fra hm, på samtlige innlegg, men linken førte til ellos! Så dere kan tro det gikk hardt og hett for seg her i natt, kl3 når jeg hadde brukt 5 timer på redigering med tom hjerne, og søvnmangel. Jeg tok heldigvis det rette valget, og klarte å sove 3 timer før jeg startet igjen for å finne feilen. Har brukt hele dagen i dag, men fortsatt ingen virkning og jeg er sliten og orker ikke mer før mandag, da folk er på jobb på disse kontorene, og kan hjelpe en stakkarslig sjel som meg. Hadde dette vært før hadde jeg tydd til flasken, fått en utløsning av fred inni meg med en kald tuborg! Men tanken har virkelig ikke slått meg, og jeg ser meg ikke tilbake 🙂 det sverger jeg. Det er på tide å ta vare på helsen sin igjen.. dette er 3 gang jeg ser smellen komme, og gjør noe med det! Jeg føler jeg vokser som menneske for hver utfordring jeg klarer å meie ned, og det føles godt og gir mestringsfølelse jeg ikke har hatt muligheten til før. Hjernen er klar men jeg er sliten i kroppen. Så det blir godt å legge seg i kveld i armkroken til min kjære og sove ut, slippe taket, være mett og våkne i morra til en ny søndag i ett strøkent hjem, med bilen på parkeringsplassen og verdens beste foreldre i underetasjen. Jenta mi har hatt bursdag i hele dag og jeg håper og tror hun har hatt en kjempefin feiring <3 16år er en spesiell alder! Jeg hadde henne med meg da jeg var 16år på denne tiden, og vi hadde det helt perfekt i den lille familien våres. Kjærligheten er stor og vil alltid være der! Jeg har tatt meg med barna til bestevenninna mi på bowling, og hatt en koselig stund her hjemme med dem etterpå på paden til tanta på prøve 🙂 helt selvvalgt kaller dem meg det, og jeg tar dette som en stor ære. Jeg har tatt avstand til omgang med barn siden jeg mistet mine, uten jeg helt vet grunnen. Jeg har bare vært usikker på meg selv, men føler nå jeg kan være tantediplomet og være trygg på at jeg når opp til kravene, som skal være store og maktfulle. Middag har jeg laget til hele familien Flint! Karbonader, potetbåter, wokblanding med masse krydderier og rømmedressing, som falt i smak hos alle! Noen har i fortiden hatt sterke meninger om at jeg ikke lager noe særlig med mat, og ikke noe god mat, men det har rett og slett med at min egen matlyst ikke har vært tilstede, og da er det kjedelig og lite insprirerende å stå over gryta. Jeg var faktisk smart nok til å bruke hjernen til å fokusere på matlaging i dag, i stedet for stresset med bloggredigeringen. Så jeg laget en dobbel balje med pastasalat ALA Monica her 🙂 så nå har hele huset gleden av det og pariserloff <3
Når jeg selv har funnet matlysten tilbake, så kommer jeg på mer spennende mat som vekker smaksløkene, og jeg kan omsider legge til enda en god egenskap på listen min eller evne 😛
Jeg er sliten i hodet, så jeg skal spise, se litt tv og legge meg i verdens beste og store seng sammen med min forhåpentligvis mann i fremtiden <3 ha en fantastisk natt kjære lesere <3 så blogges vi plutselig igjen!
C4 fra gymgrossisten. Funker som bare det til treningen!
NÅ legger jeg bort bloggfrustrasjonen min som har gnagd meg hele natten og dagen og slår til med bowling med barna til bestevenninna mi! Jeg legger igjen all frustrasjon hjemme og skal leve i øyeblikket. Jeg har vært skikkelig fokusert i hele dag på å komme over dette redigeringshelvetet! Jeg har hatt smerter i kroppen som plutselig dukket opp i morges men som har sluppet taket på mystisk vis, uten å si når det kommer tilbake. Ganske så uhøffelig må jeg si! Så nå skal jeg ta meg en kaffe, blogge til dere og har idol i bakgrunnen for å avlede hjernen litt ett øyeblikk. Det nyoppdagede fokuset er noe som ikke er helt nytt men det har blitt sterkere, jeg har jo alltid vært sånn. Men etter jeg ble rusfri ble egenskapene mine sterkere og jeg kan på bedre måte bruke dem til min egen fordel. På en måte. Jeg fokuserer på å fremme de gode egenskapene og talentene jeg har funnet etter mange års søken. Til min egen og andres fordel 🙂 Dette skal bli en positiv dag, og kansje jeg tilogmed får lærekjørt når mamma er hjemme fra jobb og har hvilt seg godt ut! Jeg forventer ikke at hun skal være med meg hele tiden, for hun jobber døgnet rundt og vasker overalt i hele byen. Hun holder det gående hver eneste dag, og står gjerne opp kl 3-4 for å gå på jobb, og det har hun gjort siden jeg begynte på ungdomskolen. Så jobbiveren, og jobbmoralen hennes er jeg glad jeg har arvet! Jeg har den jeg altså, selvom jeg er sykemeldt og har drete på draget! Når jeg er på jobb så er jeg på jobb 100%, og føler og har fått beskjed fra alle att jeg også gjør en god jobb. Jeg tror jeg har tatt både positive og negative gener fra begge mine foreldre. Jeg er en salig blanding av galskap, empati, humor, og nærvøsitet og usikkerhet! Jeg er vanskelig å plassere, utolmodig, uredd, men også livredd innvendig når angsten slår til. Jeg er kaos, rot og tull, men så har jeg ett hjerte som er stort nok til alle som gir meg en tjangse. Rusen har ikke ødelagt meg helt heldigvis. Jeg har alltid visst at dette livet ikke var for meg, jeg har aldri tatt en sprøyte uten å angret momentant, men jeg var bare utsatt, ung og naiv. Jeg trodde ikke jeg hadde noen problemer med dette før jeg satt der, og problemet var for stort for meg selv å løse. Jeg klandrer ingen for mine feil, det er bare min egen feil. Men jeg prøver å finne ut hvorfor, og graver som bare pokker for å finne alle grunner, sånn at jeg ALDRI går tilbake til den jeg var den gang. For å løse ett gjentagende problem, for det har jo vært gjentagende med alkoholen. Gang på gang. Må man forstå hvorfor det skjedde. Og jeg har som sagt blitt veldig psykologisk og jeg har alltid vært en person som funderer over alt, men nå er jeg klarere i hjernen til å ordentlig forstå meg selv, mine reaksjoner i ulike situasjoner. Og jeg kan kansje klare å lære mer om meg selv på denne reisen enn jeg noengang kunne forestille meg 🙂 Jeg er så glad i dere leserene mine, og tar til meg alt av respons! Jeg får bare positivitet fra dere, og dere hjelper meg å gjøre meg rusfri. Nå har jeg vært rusfri i 60 dager, og jeg er stolt, men har aldri sett meg tilbake. Jeg ser frem til 90-150-200 og 1000 dager. Jeg tenker ikke over dag for dag hvor lenge jeg har klart meg, men jeg teller over i ny og ne for å minne meg på fremgangen. Jeg ser i hverdagen fremgangen, jeg trenger ikke kalenderen for å se det 🙂 jeg føler det i hele kroppen, hvor frisk jeg er, lykkelig og hvor fantastisk den fine sola er over Måløy i dag når den først titter frem og lyser opp stua mi <3
Når jeg først er innom mobbing og hva det gjør med ett menneske vil jeg fortelle om en historie som sitter inne hos meg, men også mine foreldre. Det er snakk om en liten kommentar som ble sagt i klassen da mamma skulle hente meg på skolen. Vi skulle nemlig til Bergen og besøke slekt der, og hun hentet meg tidlig akkurat denne dagen. Den største angsten min på barneskolen var at mamma og pappa skulle vite at jeg ble mobbet, jeg vet ikke om jeg skammet meg, eller var redd for å såre eller skuffe dem, men jeg tror det er det sistnevnte. Da mamma kom inni klassen sa gutten at han håpte att båten gikk ned når vi skulle reise, og jeg husker ennå følelsen jeg hadde inni meg. Jeg hadde lyst å synke under pulten min og forsvinne. Tankene om at mamma nå visste at jeg ble mobbet var tortur for en liten jente som var så redd for mammaen og pappaen sin, og hva dem følte hele tiden. Jeg skammet meg, og jeg tror ikke jeg sa ett ord til mamma da jeg ruslet ut for å ta Bergensbåten til familie, og skulle egentlig bli en positiv tur som jeg hadde gledet meg til. Denne kommentaren er noe som sitter langt inni beinmargen min. Det var på en måte da mistanken til mamma ble litt bekreftet, men ingenting stoppet av den grunn. Mamma var på meg hele tiden husker jeg, og spurte og grov for å få vite hva som skjer, og jeg gjor det som mitt arbeide å skjule for henne att jeg ble mobbet. Jeg gjor alt i min makt for å skjule dette, og det er en stor oppgave for ett så lite barn. Det tar mye energi og tankekraft å finne intelligente løsninger for å lure de voksne til å tro at du har det perfekt med masse venner og er en av de populære på skolen din. En gang satt en gutt oppå meg i bakken på skolen, han slo meg i sidene og styrte på. Til slutt måtte jeg bare si at jeg hadde knekt ribbeinet før han sluttet. Jeg måtte si det bare for å få han til å slutte og vi gikk opp til timen. Jeg hadde vondt men jeg hadde ikke knekt ribbeina denne gangen. Jeg sa jeg hadde vondt, men måtte bare fortsette timen og late som ingenting hadde skjedd. Som jeg har blitt veldig flink til også videre i livet. Jeg tar alt andre gjør mot meg, uannsett hvor alvorlig det er, glemmer det og later som ingenting. Jeg kan sitte sammen med noen som har slått meg til blods en dag etter det har skjedd og godta det. Det er liksom ikke så nøye. Det er kansje min egen feil. Jeg ba kansje om det, eller provoserte personen til å gjøre ting mot meg. Jeg har blitt flink til å ta imot smerte. Jeg har blitt slått, sparket, brekt nesen på, fått lighter i foten (det ble faktisk merke), kastet bortover gulvet, blitt brukt til å slå ett stort trebord i 2, slått igjennom tredør, fått en vinflaske i hodet så jeg svimte av og våknet i en blodpøl, mange strupetak og tatt imot mange smeller. Det psykiske orker jeg ikke notere ned her en gang, det kommer etterhvert. Men jeg har hatt en tendens til å ta alt dette, bare legge det over meg selv og bite det i meg. Jeg snakker gjerne med disse menneskene etterpå, og altfor kort tid etter disse tingene har skjedd er det glemt og tilgitt. Jeg har ikke hatt respekten for meg selv, og det er ikke mange gangene jeg faktisk har tatt igjen! Det har komt de senere årene at jeg har svart tilbake, og tatt igjen for meg selv. Jeg har aldri startet noen slåsskamp, ikke slått først. Og jeg har ikke skadet noen alvorlig heldigvis. Men jeg har tatt mye, men nå har jeg selvrespekt til å ikke skulle tåle å bli kalt stygge navn, aldri ta uberettiget sjalusi ifra noen, og aldri godta ett slag til ifra mennesker som vil trykke meg ned eller skade meg. Jeg trenger ikke å sette meg i slike situasjoner lenger, på grunn av dem jeg har rundt meg som er glade i meg og ikke ønsker å gjøre slike ting. Og jeg er ikke voldelig eller stygg med andre heller. Når jeg drikker er jeg stor, høylytt og ofte stygg i munnbruken, og det legger jeg meg helt flat for. Jeg er enten en glad alkis eller så er jeg en uhøffelig, stygg i munnen og oppfører meg dårlig. Jeg håper folk ser at det er misbruket som gjør, og ikke den Monica jeg er 🙂 jeg føler selv jeg er snill med andre og ønsker alle alt godt, og strekker meg kansje litt for langt for å gjøre bra ting også for andre. Men jeg tenker også på meg selv nå, nå når jeg er i denne prosessen må jeg sette meg selv først litt. Blir jeg sliten må jeg hvile, og blir det for mye for meg så må jeg lære meg å si ifra og ta imot støtte ifra dem jeg har rundt meg. Jeg bruker dem rundt meg som hjelpemidler for å gjøre dette på best mulig måte, men på ingen måte for å utnytte andre 🙂
Lørdag i heimen! Pappa ser skisyting, og mamma skal på jobb, og sannelig våkner min kjære også <3 juhuuu! Livet
Jeg har alltid hatt en stor kjærlighet for hester, og var i alle hesteklubber når jeg var liten og mottok småpakker fra pennyklubben med godter til hester som jeg lurte mamma til å smake på. Husker ikke om hun syntes dette var så godt. Men det må ha vært dyrt for en enslig mor, men som hun er så fikk jeg lov å være med i forskjellige klubber som var populære på den tiden der.
Da vi bodde på Byrkjelo 1år, fikk jeg lov å være på ridesenteret på reed ilag med en venninne der inne. Der var masse fjordinger som vi ridde på, og jeg har masse gode minner fra akkurat dette. Jeg har også masse gode minner ifra ett par gode venner jeg hadde der! Desverre har kontakten med disse opphørt. Byrkjelo er rett og slett ett vondt minne. Jeg sier ikke alt var galt der, men for meg ble det en av de traumatiske minnene fra min barndom. Og da vi omsider flyttet, så husker jeg at vi tok bussen en gang. Jeg husker ikke om dette var i sammenheng med flytting eller en reise til Måløy, men jeg satt på bussen og det var ett merke på bussruten. Det stod Are.
Are minte meg om mobberen min, som var mange år eldre enn meg. Han gikk på ungdomsskolen og ikke min egen, men han bodde i samme hus som meg. Jeg fikk fred på skolen, og hadde ett par venner men når jeg var hjemme eller ute med andre i den tiden så gikk jeg med en stor angst inni meg hele tiden. Det var flere ganger jeg opplevde reell dødsangst da han sprang etter oss, og om jeg husker rett hadde gutten også våpen. Jeg husker jeg sprang så jeg falt i grøften full i hard snø, og slo meg skikkelig. Men jeg måtte komme meg opp for å komme meg hjem. Hjem der han bodde i etasjen nedenfor. Jeg var redd hver eneste gang jeg skulle gå ned trappen, spesielt aleine. Han var jo mye eldre enn meg, og jeg hadde ingenting å stille opp med. Han var skikkelig skummel for en 2.klassing.
Når jeg skriver dette innlegget kommer mange av disse følelsene tilbake inni meg og jeg kjenner att hjertet mitt hamrer litt fortere enn før jeg begynte. Men jeg tenker at innlegget blir terapeutisk for meg, for som jeg har skrevet så tømmer jeg meg og går videre, og tenker ikke mer på dette eller det som skjedde den gang. Jeg er ikke bitter og håper det går bra med denne gutten. Han kan ikke ha hatt det godt med seg selv så fæle ting han gjor, men kansje han var for ung til å se konsekvensene og så på dette som en lek. Dette var ikke en lek for meg. Jeg var helt ny der inne, jeg kjente ingen, og jeg var veldig sårbar med min familie. Jeg bodde med en alenemor som gikk på skole der ett år, som ikke hadde muligheten til å springe etter ville meg ute til enhver tid, og miljøet for barn der var lagt til rette for å være ute sammen vi barna. Da er det synd att en eldre gutt kan ødelegge så mye, og det er rart at jeg som 32år sitter fortsatt med en vond følelse når jeg tenker på deg, at det preger meg fortsatt og att jeg fortsatt kan kjenne blodsmaken bak i ganen ifra da jeg sprang for livet for jeg trodde du ville skade meg.
Den dagen vi omsider og endelig flyttet, kom du til meg og sa du ville savne meg, og jeg har vurdert om du gjor dette med vilje Are. Ville du at jeg som 32år satt her og husker dette så detaljert at jeg kan føle de følelsene jeg hadde den gang?
Eneste jeg savnet etter flyttingen var de gode vennene jeg fikk der ifra klassen og andre! Jeg brevvekslet lenge med mange av dem, men tidene forandrer seg, og en går videre og folk blir folk du kjente i gamle dager.
Da går jeg videre og glemmer tiden på Byrkjelo og nyter fremtiden her i Måløy by <3
Mobbing ødelegger liv, og preger deg også når du er 32år, selvom det skjedde da du bare gikk i 2.klasse og ikke hadde evne til å forsvare deg.
Kroppen min er ett merkelig sannasurium av en blanding med dårlig kosthold i fortiden, rusproblemer, og at jeg rett og slett ikke har tatt vare på meg selv og min kropp. Den er rett og slett ikke noe sterk og motstandsdyktig. Det kan hende det bare er gener også, og at ting ikke har noen betydning for hvordan den oppfører seg nå, men nå har jeg i tillegg medisinene mine som plutselig gir meg bivirkninger som jeg aldri har sett maken til! I går i dusjen merket jeg at jeg har markerte hofter, sånn skikkelige. Jeg har muskler i føtter som aldri før, og dem er så markerte at lårene nesten sprenger. Jeg har ikke lagt merke til dette før nå, så dette er forandringer som kommer kjapt. For jeg dusjer jo en del, så jeg ville jo ha sett det (bare for å konstantere att vi har dusj i kjelleren vi bruker). Men disse forandringene overassker meg, siden de kommer bardust og kraftig. I dag så klarer jeg nesten ikke å gå! Nei altså.. jeg våknet og røyste meg, og da kjentes det ut som anklene mine brekker av. Det er kjempeubehagelig, mer ekkelt enn vondt. Og jeg mistenker att dette er den medisinen jeg tar som gjør det. Det har vært snakk om at jeg har en type gikt, for det går i hele slekten min, men jeg kan ikke forstå at det skal komme så kjapt over meg i beina som dette, med dette været vi har nå 🙂 jeg har før slitt med ben og smerter etter dette dem tror kan være gikt, men har fått beskjed om at jeg da må ta masse prøver for å finne utav hvilken type det er, og dette ble komplisert. Ekkelt er det iallefall å våkne å røyse seg og nesten falle fordi anklene svikter! Nok om den stakkars kroppen min som ikke har fått sin pleie på 32år. Nå er det forandring i tidene, og matlysten er tilbake! Jeg er aktiv i hverdagen (kansje litt for mye til tider), og jeg holder meg positivt innstilt til livet generelt 🙂 Jeg føler bloggen her er en portal for meg der jeg kan tømme meg for negativitet, ikke det at jeg ønsker att denne skal bli så trist og nedfor. Men jeg får mye bra utav den, da jeg er ferdig med sakene når jeg har postet innlegget mitt :). Jeg har tatt opp mange ting som har plaget meg oppigjennom tidene, og det er som byrdene bare forsvinner fra skuldrene mine. Dere har blitt min psykolog! Om dere vil eller ei, og jeg er glad dere tar den oppgaven, og veldig mange kommer igjen og igjen for å lese at jeg lufter tankene mine om veldig masse forskjellig som jeg brenner for. Det takker jeg stort for! Jeg kjenner varme for dere, og jeg har stor tro på menneskeheten. Jeg har liten tillit til folk generelt, men føler at den kan bygges opp nå, nå når jeg ikke har rusen som holder meg tilbake når det også kommer til dette. Jeg er frisk på tross anklene og en natt full i frustrasjon med redigering for å få dette riktig, men jeg tror jeg gjør en feil. Jeg har invitert venninna mi med barn på bowling i dag, jeg trenger noe å gjøre på i dag og det passer perfekt å ha en lørdag med barnelatter når jentungen min har bursdag der hun bor, og blir hele 16år! Jeg er så stolt! Og hun sier hun er stolt over meg også, det gjør bare noe med meg! Hun beveger meg, hun rører meg, og hun gir meg mer glede enn jeg nesten kan kontrollere. Gjør det verdt å leve å ha slike barn <3 fatter ikke hva jeg har gjort rett i livet for å fortjene å ha en slik datter i livet mitt <3 jeg har vært veldig heldig, som fortsatt har lov å ha gleden av henne i mitt liv, med hennes velsignelse har jeg stor tro på både hennes fremtid og min egen <3 vi skal finne på mye sammen, og vi har så mange år på å bli enda nærmere hverandre. For nærme har vi alltid vært, ett unikt bånd som aldri blir borte. Vi er biologisk familie, og det er ingen som kan ta fra oss.. lik i faktene er vi også, så vi har det veldig morro når vi først får tid sammen <3 jeg elsker deg, og ha en fantastisk 16årsfeiring <3 mamma sitter her rørt, og med tanken på du som baby i mine armer etter en lang fødsel flagrer igjennom hodet.
