I dag kom vimsen ut i lyset og hvor distré jeg faktisk er ble veldig tydelig! Jeg hadde vært ute og skulle hjemom og fikse noe før jeg kjørte mamma til legen og klarte å glemme å slå av lysene. Frustrasjonen over meg selv var høy idet jeg sprang rundt på alle butikkene og spurte etter startkabler og jeg fant det ingensteder her. Måtte faktisk helt til Eid for å finne slike, og jeg fikk god tid i bilen til å bygge opp enda mer frustrasjon og sinne over meg selv.
Mamma må betale for en legetime hun ikke rakk, og la ut for startkabler som en bursdagsgave, bensinen inn og ut og nervene mine som er tynnslitte måtte jeg bøte på dumskapen jeg klarte å prestere i dag. Jeg har faktisk ikke spist mat før nå, og det er helt normalt når jeg stresser, matlysten bare uteblir og jeg spiser ikke før rett før jeg faller i bakken. Jeg er glad denne dagen er omsider over, og at jeg kan legge den i kurven over dager jeg helst glemmer, for i dag har jeg virkelig tabbet meg ut.
Denne dagen føyer seg inni disse dagene der alt som kan gå galt faktisk gjør det, og jeg tenker at jeg skal holde meg her i trygge omgivelser for å ikke utfordre skjebnen. Det er godt å komme seg hjem etter en slik dag. Jeg er direkte sur på meg selv, og det er ikke ofte 🙂 jeg har godt av å komme utav denne syke kontrollen jeg prøver å ha hele tiden, og jeg har godt av at mine planer ikke alltid går som planlagt!
Mange mange mange ganger har jeg sittet her med en tanke om å bare kaste inn håndkleet og bare gi opp alt, bare gi etter og lene meg tilbake, bare forsvinne ifra jordens overflate og gjøre som jeg alltid har gjort. Det er vanskelige perioder! Jeg har rusa meg i 18år og blir ikke frisk over natta, jeg kommer til å ha tusenvis av dårlige perioder fremover, men jeg er klar. Jeg tenker at når jeg ikke har gitt opp i mange av disse situasjonene jeg har vært i, der jeg biter meg selv i tungen igjennom hele dagen for å holde ut, så klarer jeg det meste. Jeg er heldig fordi jeg er bevisst på alt jeg gjør, sier og føler på, og jeg deler det åpent her med dere. Jeg har funnet min kur på ensomheten og en kur ifra meg selv, for når man sitter med sine egne tanker kan det bli giftig etterhvert og når man ikke får andres innputt blir tankene veldig ensidig og ensporet, når man klarer å la folk slippe inn blir det enklere og håndtere det uhåndterlige om dere skjønner. Det er en stor forskjell på å være ensom og aleine, og jeg har aldri vært aleine i hele mitt liv men har mange ganger kjent på ensomheten, både i dette livet men også når jeg rusa meg. Jeg har alltid vært lukket og aldri sluppet noen inn, jeg fortalte aldri noen om aborten, selvmordsforsøkene mine eller volden hjemme med kjæresten min, det var ingen som visste om det, ikke en gang mine nærmeste.
Jeg har vært vant med at om jeg slipper noen inn og forteller om de mest intime, vil det bli brukt imot meg når jeg er som svakest, jeg har innsett at jeg har hatt ett menneske i livet mitt som har vært forferdelig giftig. I krangler har det handlet om barna mine, og det nærmeste man kan finne, og jeg har blitt brukt på mange måter av dette mennesket som hadde den hele og fulle kontrollen over meg, fordi jeg var avhengig av varene han alltid passet på og ha i hus. Han kunne behandle meg som dritten under skoa sine, og si de styggeste tingene men når jeg var fyllesyk og behøvde det, så oppsøkte jeg han igjen, en evig spiral av gift. Jeg har hatt mange slike vennskap og forhold, som slettes ikke har vært bra. Jeg har tilogmed blitt voldtatt men kostet det under teppet fordi jeg var avhengig av rusen dette mennesket hadde en gang jeg var svak. Man mister alle verdier og holdninger, man mister seg selv og alt man står for, og man går langt for å få rusen sin.
Nå når jeg er frisk i hodet hadde jeg aldri godtatt og bli behandlet på denne måten, jeg hadde satt foten ned med en gang, men den gangen var jeg ikke sterk nok til å stå imot. Det er vanskelig å fatte hvordan ett menneske kan forandre seg så dramatisk som jeg har gjort, man går liksom og venter på at alt skal gå til helvetet, fordi man ikke er vant med å lykkes, men det har skjedd noe inni meg, jeg henter styrke når jeg behøver det, og er ikke lenger redd for å åpne opp når det er som mørkest, jeg deler, og det fungerer.
Det er så mange feil som har blitt begått, og så mange svik som er vanskelige og forstå, men jeg akter og fortsette slik jeg gjør nå. Ingen kan påvirke min rusfrihet foruten meg selv, det er styrken i meg selv jeg må hente frem når jeg trenger det, fordi alt ligger i sjelen og hjertet mitt. Det er forskjell på og være ensom og aleine, og jeg føler meg mindre ensom når jeg får dele historien min med dere, for første gang i mitt liv.
I dag har jeg skrevet under på oppsigelsen min på jobben, og setter ett punktum for dette kapittelet, jeg føler jeg har avsluttet på en verdig måte og det ble viktig for meg. Jobben har både reddet meg på en måte og gjort det enklere for meg og ruse meg. Jeg gikk med en tanke om at visst jeg klarte jobben og presterte der kunne jeg ruse meg på fritiden og brukte det som en ynskyldning, for hvem tar seg ikke noen pils etter endt uke? Jeg gikk med rustanker hele ukene og telte bare ned til jeg hadde fri til å la rusen bare flyte i kroppen min, jeg tok meg selv i å få høy puls på vei hjem og syklet ekstra fort for så og stupe i alkoholen og kjenne denne behagelige freden i kroppen. Det ble en vond sirkel, jeg hadde det overhode ikke greit hjemme og opplevde både fysisk og psykisk vold.
Jeg har vært helt ærlig med sjefen min igjennom disse årene, foruten volden og rusen. Jeg har følt ett behov for å fortelle henne om både abort, dødsfall og dårlige perioder med angsten, men det har stoppet der og jeg har alltid prøvd å skjule hvor alvorlig rusmisbruket mitt har vært, og hvordan situasjonen hjemme har vært. Jeg har mange ganger skjult blåmerker i ansiktet med masse sminke, og har dekket over selvskadingen under klærne, jeg har gått med vonde tanker som har gjort vaktene på jobb uendelige, og har levd under en kontroll som fortsatt preger meg i hverdagen min, jeg sitter igjen med mange traumer men er villig til å åpne dem opp og gjøre dem uskadelige for meg i fremtiden. Det er vondt å si opp stillingen sin, fordi det var min første jobb, jeg brukte alle mine penger de første årene til å bli kvitt gammel gjeld, og jeg har vært gjeldsslave hele mitt voksne liv. Jeg kjøpte også huset vi bor i sammen med mammaen min, og vi jobbet sammen for å skrape sammen til egenkapital for å få våres første stabile hjem, etter å ha bodd 20 forskjellige steder i barndommen ble det viktig for meg. Jeg ønsket at pengene jeg hadde tjent selv, for første gang i mitt liv skulle vise igjen, og jeg klarte det!
Den første tiden jobbet jeg hele uka, hver eneste dag og hadde fullt fokus på jobben jeg elsket! Jeg var sosial som få, og lærte meg denne smalltalken som jeg aldri har mestret før, jeg mistet denne sosiale angsten i ukene fordi jeg var så sosial i jobben, men når jeg drakk i helger jeg hadde fri så kom jeg på jobb på mandagen igjen med angst som aldri før. Det eneste jeg gjor var å jobbe meg ihjel på jobb og drikke meg ihjel hjemme, og ikke en eneste gang har jeg kommet full på jobb, eller vært hjemme fordi jeg har drukket, men det er klart kroppen blir totalt utslitt når det eneste man gjør er å jobbe og drikke på privaten. Jeg fikk aldri fred inni meg, og jeg hadde det slettes ikke bra, og jeg er glad for at sjefen innsåg hvilke store problemer jeg hadde og satte ned foten.
Det har versert rykter på bygda som alltid og jeg har hørt rykter om at jeg har stjelt øl på butikken og dermed fått sparken. Jeg har også hørt at jeg har fått sparken fordi jeg kom full på jobb, og jeg kan herved avkrefte alle rykter om dette. I dag sa jeg opp jobben, og jeg har aldri fått sparken 🙂
Det er vondt som faen og gi slipp på dette, fordi det har betydd så uendelig mye for meg at noen trodde på meg, ga meg ansvar og stolte på at jeg kunne utføre ting, det smerter meg at jeg ikke kommer tilbake til alle kundene mine og kollegaene mine som jeg oppriktig ser på som venner. Det er vondt at rusen og fallet jeg hadde i fylla gjør det umulig for meg å komme tilbake, og det hele er bare min egen feil. Nå må jeg ta konsekvensene av at jeg valgte å drikke og blande piller, for så og falle ned og knekke ryggen. Dette er en stor konsekvens, den er veldig tydelig, og derfor blir jeg litt skremt over mennesker som mener at man ikke er alkoholiker uten disse konsekvensene… det er når konsekvensene er store man har ett problem mener mange, og det er HELT feil.
På en måte er det også en befrielse, som om jeg har tatt ett oppgjør med noe som har lagt og gnagd i sjelen min. Først nå kan jeg gå videre med hodet hevet, for oppgjøret er tatt og jeg er klar for nye utfordringer 🙂
En ting jeg hater så er det disse halvferdige prosjektene som bare blir stående ugjort, eller ting jeg vet jeg må ta tak i for å ordne opp, men som jeg utsetter til det kjedelige og det samler seg opp i store verkebyller og gnager i sjelen min. Jeg vet ikke om det er på grensen til å være tvangstanker, men om oppvasken ikke er tatt på kjøkkenet så klarer jeg ikke å rydde benkene, samme med stua, om bordet der ikke er ryddet klarer jeg heller ikke å rydde rommet ellers, jeg blir bare stående og spinne i runding uten å klare å utrette noe. Jeg har hatt to ting som har vært som verkebyller, og begge to har jeg ordnet i dag, og merker hvor befriende det er å få disse tingene utav verden.
Jeg har skrevet oppsigelse til jobben og jeg har hatt mørkekjøringen på sertifikatet mitt, jeg har nemlig bare lappen til 31.01.21 og ville mistet den om jeg ikke hadde fullført dette steget. Slike ting blir stått ugjort over tid og ligger hele tiden i bakhodet, det er så enkelt å gjøre noe med disse tingene, få dem utav verden men med meg tar slike ting tid og plass i hodet mitt.
Stillstand er tilbakegang står det på Tuborgboksene og det ligger noe i dette, og jeg gruer meg til det begynner og roe seg ned rundt meg, når jeg ikke lenger har disse oppgavene og fullføre, jeg er redd for stagnering men jeg vet den kommer og jeg kan ikke forvente denne oppgangen for alltid. Jeg føler jeg har levd i en evig rus siden jeg slutta og ruse meg men en dag vil det bli roligere rundt meg, og hva da?
Jeg føler meg sterk, sterkere enn noengang, men også det er skummelt. Man må ikke bli for sikker på seg selv og gå i de fellene, men man kan heller ikke gå og føle seg usikker på sin egen rusfrihet heller, det må være en balansegang der som er helt ny for meg. Det jeg vet er at jeg ikke ønsker meg tilbake til den jeg var, jeg likte ikke meg selv i rusen og gjor mange ting jeg aldri ville gjort uten den, den forandret meg og alle mine verdier og jeg var ingen snill alkis. Jeg er i bevegelse og utvikling hele tiden, men det er nok bare det første året, og jeg må forberede meg på å stå aleine i mange kamper, jeg kan ikke belage meg på andre, min rusfrihet er min sak og ingen andre kan påvirke den.
Å bli rusfri er på mange måter en ensom kamp, på tross av at man har mange rundt seg er det bare seg selv man kan stole på, og jeg har brukt mye tid på å bygge opp motstand i meg selv og har lært meg selv å kjenne på dypet, jeg vet hva jeg står for men kan ofte føle meg svak. Det er når jeg er svakest jeg er sterkest har jeg merket, og det er styrke jeg bygger meg opp i hverdagen når jeg har det helt OK.
Alltid har jeg vært bestemt og alltid fått til det jeg har bestemt meg for, jeg tror dette med rusfriheten er en av disse tingene jeg bare bestemmer meg for og klarer, det finnes ingenting som tilsier at jeg vil sprekke i fremtiden, jeg er helt klar i meningene mine, holdningene mine og synet på livet, det finnes ingen plass til rusen lenger, fordi jeg har bygd opp så mye motstand og så mange ting som holder meg tilbake. Tusen takk for at dere lytter, det betyr så uendelig mye!
Jeg unner INGEN den smerten jeg føler på nå når det er blitt kaldt ute, og jeg som trodde jeg visste hva smerte var fornoe. Å knekke ryggen er det vondeste jeg noengang har opplevd, og jeg har født to barn og skulle gjerne født 10 til om jeg slapp å knekke ryggen min og i ettertid må man belage seg på en skade som preger man i mange år fremover og kansje for alltid. I dag skrev jeg oppsigelse til jobben min som jeg er så glad i, for jeg har innsett at jeg aldri kommer meg tilbake i en butikkjobb når det er såvidt jeg klarer å ta oppvasken her hjemme, og jeg makter ikke å bruke mer tid på å håpe på å bli bedre.
Jeg har stått på vent når det kommer til jobben, jeg har hele veien gått med håpet om og en dag klare å mestre jobben min igjen, men realiteten har innhentet meg og fornuften sier at det aldri kommer til å skje. Nå starter prosessen for å bli utredet og finne ut hva som kunne passet meg bedre. Jeg har tatt ett steg videre og legger bak meg 5år med så masse glede motivasjon og massevis av mennesker som jeg savner sårt! Det er med tungt hjerte, men det finnes noe større der fremme. Det føles også som en lettelse og ha ordnet opp, fått det utav verden og tatt ett bestemt valg, da slipper jeg å gå med dette i bakhodet hele tiden, og nå ser jeg bare fremover.
Jeg gjør meg klar for mørkekjøring nå i kveld og med en verkende rygg ser jeg ikke helt frem til dette, jeg har blitt flink til å bite i meg smerter for tiden så kommer meg nok igjennom dette også.. ønsk meg lykke til, for det trenger jeg! 😉
Siden jeg startet bloggen i februar så har jeg fått være med på mye spennende og nytt! Jeg har vært i lokalavisene men også BT som er en ganske så stor avis. Jeg har laget leserinnlegg i forskjellige debatter, vært på seminarer og arrangementer igjennom rusettervernet, dette er ting jeg aldri kunne sett for meg før da rusen var en del av livet mitt, jeg hadde aldri turt og postet ett eneste bilde av meg selv på åpent nett, eller ytret noen som helst mening om noe, selvom jeg hadde masse på lager. Jeg har aldri likt oppmerksomhet og har vært preget av en sinnsyk sosial angst, men nå sier jeg ja til absolutt alt jeg får av muligheter, og her er julepodcasten jeg har vært med på! Jeg bruker alle muligheter jeg får til å spre ordet, og jeg håper at budskapet mitt kommer frem der det får plass. Jeg har mye viktig på hjertet, jeg har funnet min stemme og er ikke lenger redd for å skille meg ut og ta litt plass! Jeg har funnet viktigheten i åpenheten og ærligheten, og det finnes ingen angst i meg lenger. Jeg har funnet veien min, og håper mange følger etter 🙂
Vi har forbarmet oss over en katt om søkte akutthjem i går og han har mjauet mesteparten av natten. Det er helt tydelig at katten er redd men han ser ut som han har slått seg til ro her i heimen med oss. En skikkelig kosepus som elsker å kødde med fiskene mine, og har funnet seg en kompis i min egen katt, selvom min hater han, prøver han på tross av dette å smiske seg inn. I går klabbet katten min til han flere ganger, men jeg tror ikke det var snakk om alvor, og satser på at det etterhvert godtar hverandre siden dem nå må bo sammen til jeg finner ett nytt hjem til den. Jeg kommer ikke til å finne den første og beste, og har ringt dyrebeskyttelsen for assistanse.
Jeg er ikke bare glad i mennesker men også alle dyr (foruten slanger og edderkopper), og mener at dyrene skal ha det godt så jeg håper jeg finner ett stabilt og trygt hjem for denne råtassen her! Jeg skal kose meg med han så lenge han er her, og akkurat nå ligger han her og koser seg sammen med meg. Det er på mange måter mindre ensomt her i stua når han er her, for min egen katt holder seg helst ute mesteparten av døgnet.
I dag har jeg hatt møte med ruskuratoren min, og jeg hadde helt glemt avtalen helt til han stod på døra her og skulle ha hjemmebesøk 🙂 jeg har også kjørt papppaen min rundt på julegavehandel så jeg har fått litt utav denne mandagen allerede. Nå skal jeg rydde litt før min kjære kommer ifra jobb, og gjøre meg klar for mørkekjøring i kveld!
Ønsker dere alle en fantastisk mandag og en fin start på uka! <3
Jeg kunne så ønske at denne helgen her kunne vare for alltid og at det var slik hver eneste dag resten av livet, jeg nyter det til det fulle! For den siste tiden har vært langt ifra enkel, og jeg har gått helt forknytt med ett press i kroppen som er vanskelig og forklare. Det har rett og slett vært vanskelig og være meg, men denne helgen har alt bare løsnet!
Jeg har hatt stand for rusettervernet og gruppa som jeg brenner for, jeg har vasket, ryddet og pynta til jul, jeg har delt ut to hele kasser med bakevarer, og har fått fullt utbytte av denne hærlige helgen. På toppen av det hele har vi fått oss en ekstra leieboer til vi finner han ett nytt godt hjem <3 dette presset har seint men sikkert forsvunnet, jeg tenker på en enklere og mer positiv måte, jeg ser frem til tingene som ligger foran oss på en helt annen måte en før helgen. Det har løsnet rett og slett og jeg er overlykkelig over det.
En merker nå hva åpenheten og ærligheten har gjort for meg, for jeg mestrer ikke lenger og skjule hvordan jeg egentlig har det med meg selv, jeg sier det rett ut og gidder ikke lenger og legge filter på meg selv, selvom det noen ganger byr meg imot og vise hva som foregår innvendig. Det er på mange måter befriende og bare spy ut dine innerste tanker, får det ut og faktisk klarer å stå for det, det er en befrielse jeg aldri har følt på før. Det gjør noe med en når man får bekreftelse på følelsene sine, det føles som om de er berettiget på en helt ny måte og jeg føler ikke lenger dette behovet for å bære negative tanker med meg videre. Det er lettere å bare få dem ut her, for så å ta tak på hverdagen og fortsette videre. Tusen takk for at dere er der for meg!
Bloggen er viktig, det sier seg selv, men at den har blitt så viktig for meg tok meg litt på sengen 😉 jeg hadde en del dårlige holdninger til slike som blogget, som jeg har måttet bite i meg nå i ettertid. Aldri døm noen, og aldri kast Stein i glasshus! Dagens lære 🙂 Håper dere har hatt en helt fantastisk helg, for det har jeg! Og jeg håper denne nye given fortsetter utover i uka!
I kveld ble vi plutselig og momentant foreldre til en pelsdott, og jeg tviler sterkt på at min svære hannkatt blir blid når han kommer inn etter kveldens jakt og finner ut at han må dele kåken med en annen helt vilt fremmede! Vi satser på at dette går bra, og ser på det som ett hyggelig besøk og jakten på ett nytt hjem til verdens søteste Lucifer starter i morgen! Dette her blir ett pitstop og en uvanlige hjelp ifra min side, for noe flere katter i hus er ikke aktuelt. Men veldig morro med besøk!
Vi har hatt en fredelig og bedagelig søndag i heimen, om man ser bort ifra familieforøkelse, og har brukt dagen i sofaen for å lade opp til uka som kommer. I morgen skal jeg ha mørkekjøring slik at jeg ikke mister lappen i januar, og uka ellers er fylt med små og store oppgaver for min del. Min kjære tar tak på sin tredje uke i den nye jobben og han trivest veldig godt. Jeg har bursdag på søndag, så vi finner nok på noe morro på den første edrue bursdagen min på veldig veldig mange år! Det blir førstegang for meg på mange punkter dette første året, og jeg markerer det hele hver eneste gang og tar det med meg som gode minner fremover i tid. Det er spesielt og være klar i hodet og få med seg alt, det er merkelig og lære noe som faktisk sitter til dagen etter, og at hjernen og kroppen fungerer bedre og bedre. Aldri hadde jeg trodd at rusen skadet så mange deler av meg, og nå kjenner jeg det så godt når funksjonen kommer tilbake. Selv maten smaker anderledes!
I kveld skal Lucifer få lov og slå seg til ro her, og utforske leiligheten! Han har allerede inspisert stua og er godt i gang med å sjekke kjøkkenet, og jeg merker det er rart når han plutselig er bak tv-en, jeg som er vant med den late gamle katten jeg har som har selv problemer med å hoppe oppi soffaen her. En ung villbass som behøver ett nytt og trygt hjem, for han er skikkelig nærvøs av seg og bruker tid til å tilvenne seg både folk og nye steder. Dette blir min nye og uforventet nye mission i livet 🙂
Det er en kjent sak at jeg tenker for mye, og akkurat i dag så tenker jeg på disse ringvirkningene covid-19 vil forårsake. Det er konsekvenser vi kommer til å se i ett tiår etter vi forhåpentligvis er ferdig med dette viruset. Ensomheten som er der ute, frustrasjonen og angsten, kommer til å komme eksploderende i ansiktene på oss. Akkurat under pandemien så går statestikkene ned, over politioppdrag, innleggelser og ulykker, det er som om det er stille før stormen, og jeg bekymrer meg virkelig for hva som vil komme i ettertiden. Det er ikke slik at vi plutselig har blitt friske og at ingenting feiler oss lenger, så hva gjør at vi slutter å kontakte systemet når vi sliter?
En ifra systemet sa at tilogmed hjerteinfarkt hadde dalt i statestikkene deres, han visste godt at det fortsatt var høye tall over dem som faktisk har hjerteinfarkt, men at dem aldri kommer til sykehusene slik at dem kommer inni disse tallene deres. Det betyr at mange går med hjerteinfarkt men ikke får behandlet det, kansje av redsel for å være en belastning på de allerede sprengte sykehusene? Er det slik at vi sitter og føler på smerter og venter lengst mulig med å oppsøke hjelp? Er det fordi sykehusene har oppfordret oss til å bare kontakte dem i nødsituasjoner? Og at vi ikke ønsker å være en byrde i krisen?
For da dere! Da blir jeg virkelig bekymret! Jeg er lite bekymret når ting er som normalt og tallene stabile, når dem plutselig går rett nedover når det kommer til psykisk og fysisk helse så kjenner jeg at det går kaldt nedover ryggen min, jeg står på vent og bare venter på smellen, for jeg vet den kommer. Det er ikke slik at rusproblemene våres og de psykiske problemene har plutselig forsvunnet, men vi sitter aleine og plages med dem lengre, det tar lengre tid og plukke oss opp for systemet, og mange mange blir sittende aleine med det systemet før klarte å plukke opp og gjøre noe med.
Aldri før har det blitt solgt mer alkohol på polet som under denne pandemien, jeg tenker på disse barna som er buret inne hjemme, og ikke har det så bra til vanlig. Det er greit med disse barna som har stabile og trygge foreldre, men det er ikke til å legge under en stol at mange barn slettes ikke har det enkelt på hjemmebane, og må nå tilbringe enda mer tid der dem ikke føler seg trygge, sammen med foreldre som drikker bare enda mer. Jeg er evig bevist om at det er innenfor disse 4 veggene våres vi viser hvem vi virkelig er, det er der våres problemer kommer til overflaten, og de nærmeste som får det, det er mange familier i kriser nå.
Vi må ikke være så redde for å legge oss oppi andres saker! Om vi ser noen sliter, er vi faktisk medansvarlige! Om vi vet om urett som skjer, er det vårt ansvar og gjøre noe med det, selvom vi kan stå i fare for å få på oss at vi legger oss oppi andres saker av nysgjerrighet. Alle har en psykisk helse, det er ikke en personlig sak når det har gått så langt at det er tydelig for alle rundt en. Det er ikke en personlig sak når voksnes problemer går utover barna i huset, da er vi alle ansvarlige! Vi er også ansvarlige for å vise ekstra omtanke i disse uvanlige tider! Det er en plikt vi har som nordmenn og som verdensborgere, vi har en plikt om å stå sammen, stå opp for dem som er svakere enn oss selv, og gjøre det beste utav situasjonen. Jeg tar det som en personlig oppgave og plikt når jeg ser urett skjer rett foran øynene mine, og jeg ber for at alle skal ha denne holdningen til akkurat dette. Jeg er bekymret for verden jeg lever i 💔
