Som både narkoman og alkoholiker har jeg alltid hatt en politiradar i kroppen som går amokk bare jeg ser en politibil, pulsen stiger og hjertet hamrer løst i brystet og jeg gjør meg klar til å springe for livet….
Denne lille funfacten om rusfriheten tenkte jeg og dele med dere, for denne angsten for politiet gikk smått og sen over etterhvert som hjernen klarte å koble at jeg faktisk ikke har gjort noe galt og lever som alle andre innenfor regler og normer, jeg sier ikke at jeg har vært kriminell og utenfor loven noengang men som rusmisbruker har man en slik innebygd angst for disse politifolkene som helst ønsker og ta oss, av gode grunner.
Etter at jeg ble rusfri så forsvant denne angsten hver gang jeg ser en politibil eller en politibetjent, det løsnet litt og etter at jeg fikk lappen var jeg helt sikker på at jeg ville bli stoppet ved enhver anledning, siden jeg er jeg. Jeg har faktisk ikke blitt stoppet en eneste gang, bank i bordet og føler både på skuffelse og en lettelse over dette. Det er godt og bli behandlet som en “normal” person igjen for det er mange år siden panikken ikke har bredd seg utover kroppen idet jeg har sett dere på lur.
Jeg har sagt at enten så vet dem alt jeg gjør og alt om livet mitt nå, og ikke gidder og bruke energien sin på meg ellers så har de bare glemt meg 🙂
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
For noen dager siden var dette i vinden atter igjen som mange ganger iløpet av året og jeg begynte å fundere litt over dette som alle snakker så mye om. Kroppspresset vi mennesker føler på, der vi føler behov for å se best ut være best og gjøre alt best hele tiden! vi skal ha disse perfekte livene våres med full kontroll på både økonomi og kropp, alt skal skinne og vi skal fremstå så lykkelige oppi det hele, jeg bryter med alle disse bildene!
Det eneste kroppspresset jeg føler på er ifra meg selv, måten jeg ser på meg selv i speilet og måten jeg håndterer vekten min, det kommer helt ifra meg selv og jeg er min værste fiende.
Ingen andre kommenterer vekten min men da jeg fikk en alvorlig blodsykdom og måtte behandles med kraftige steorider så gikk jeg opp 26kg på en liten måned! jeg som har hatt spiseforstyrrelser siden jeg kan huske raste oppi vekt og jeg stod fullstendig uten kontroll over min egen kropp. Min spiseforstyrrelse handler om akkurat dette, kontrollen jeg har over maten jeg spiser og all maten jeg faktisk ikke får i meg, jeg kan faktisk gå i ukesvis og bare småspise og må presse i meg maten for å ikke bli dårlig og ofte spiser jeg bare når jeg skjelver så hardt at jeg blir nødt. Det handler ikke for meg om og ta av og slanke meg, jeg mister bare rett og slett matlysten når jeg har det dårlig med meg selv, føler meg deprimert eller faktisk også når jeg er skikkelig lykkelig, det virker som om matlysten forsvinner med en gang jeg føler på følelser på både godt og vondt. Spiseforstyrrelsen min kunne bare gå og legge seg i den perioden da kroppen reagerte akkurat som den ønsket og jeg mistet kontrollen jeg alltid har hatt, og på mange måter var dette en god erfaring for min spiseforstyrrelse.
Jeg går faktisk ikke lenger ut uten sminke og jeg må sminke meg bare jeg skal på butikken, det har rett og slett blitt en tvangstanke og jeg føler meg helt naken uten denne masken. Jeg har opplevd grov mobbing i så mange år at selvtilliten min faktisk er helt på bunn og selvom jeg er stor i kjeften her på bloggen så er jeg egentlig bare en usikker jente i en kropp jeg har måttet lære meg igjennom mange år med hat til egen kropp og like, jeg har brukt alvorlig med tid på og se meg selv i speilet, finne disse småtingene jeg faktisk kan like med meg selv og fremhevet disse. Det har tatt mange år med stygge ord imot speilet og mitt eget ansikt før jeg lærte meg at mine egne tanker faktisk har all makt over meg, og jeg blir hva jeg tenker.
Når det kommer til kroppspress så legger jeg det største presset på meg selv, ingen andre. Jeg hører mange føler press ifra sosiale medier og alle de pene jentene dem ser viralt ute på nettet, jeg har aldri sammenlignet meg selv med noen der ute og blir ikke påvirket i den forstand av offentlige personer og deres bilder, jeg blir påvirket av bildet jeg lager av meg selv i mitt eget hode.
Mesteparten av kroppspresset vi går og kjenner på kommer ifra oss selv og tankene våres, våres tanker har all makt så bli dem bevisst!
Legger ved bilde ifra da det var skikkelig ille med denne kuren med steorider som forandret hele kroppen min, men tok ifra meg kontrollen og lærte meg og takle ting på andre måter, det har gjort det enklere og leve med en spiseforstyrrelse.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Presset og stresset omringer meg og prøver og dra meg ned, jeg merker hvor traumatisert jeg er og jeg kjenner det på kroppen. I går var jeg på barnevernet og la frem forslag om at datteren min (17år) skal få lov og komme på besøk og være med oss på turer om hun ønsker det og det er første gang jeg har vært på barnevernskontoret og krevd noe som helst på alle disse årene, det er første gang jeg har brukt stemmen min og fornuften til å fremme noen som helst forslag når det kommer til barna mine, jeg er stresset og presset til ytterpunktet.
I så mange år har jeg bare føyet meg etter deres pipe og vært tvunget til å holde meg til deres regler og restriksjoner, jeg har dukket opp der jeg har måttet og sagt det som har vært riktig og si, det er første gang jeg har hatt mot i meg og troen på meg selv til å si hva jeg føler og mener er riktig for mine barn og det er skummelt som faen.
Jeg er rusfri og lever ett stabilt og trygt liv, jeg husker ikke sist jeg gjor noe galt og føler at jeg er klar til å bygge en relasjon til datteren min utenfor disse samværene som er planlagte og tillaget, jeg ønsker å gjøre slike vanlige ting som og lage mat sammen eller gå en tur uten å se på klokka for å telle ned denne tiden som er fast bestemt på forhånd. Jeg får 3 timer sammen med dem og reiser i 8, det finnes ikke rom for å bli virkelig kjent med hverandre og knytte bånd på samme måte som i en normal setting, jeg ønsker å være en resurs for barna mine og jeg er klar for dette ansvaret.
Selvom jeg er klar for ansvaret så vet jeg ikke om jeg er klar for svaret til barnevernet, jeg har aldri følt meg forstått eller støttet på noen som helst måte og har vært igjennom en krig med meg selv for å ikke være åpen om denne historien rundt hvordan jeg mistet barna mine og hvor traumatiserende det har vært, nå føler jeg ikke at jeg har noe å tape lenger og barna mine er så store at dem ikke kan true meg med å ta bort samværene lenger om jeg ikke lyder de høyere makter. Det ville bare gått utover barna, som snart er store nok til å bestemme alt selv.
Situasjonen vi er i er overhode ikke en normal setting på noen som helst måter, og det er vondt og være i en posisjon som dette. Jeg er mor på avstand og det suger! jeg er konstant stresset og presset og jeg aner ikke hvordan dette vil gå. Jeg har rusa meg bort slik at jeg har fått slike ting på avstand men nå som edru så ser jeg hele bildet og må ta innover meg alt, jeg har ikke lenger pausene i rusen og må finne disse pausene andre steder, det eneste jeg vet er at jeg har gått ifra og være ingenting til å være ett menneske som faktisk kan gi barna mine noe. Det er vondt og bare ha 8 samvær med mine egne barn og savnet blir bare større og større jo eldre dem blir.
Jeg innser at jeg er traumatisert etter alle disse årene under ett regime jeg ikke har hatt kontroll over, jeg innser at alle disse årene har preget meg og gjør at det er vanskelig for meg og si hva jeg mener er riktig for mine egne barn.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Dette her er bare helt sykt! jeg klarer ikke å ta det innover meg en gang og det føles så uvirkelig! bloggen som ble til ved tilfeldigheter og som har gitt meg så mye begynner og ta form og bli stor! terapien jeg får utav den kunne jeg ikke fått noen andre steder og hvordan denne lille bloggen har forandret livet mitt kunne jeg aldri spådd på forhånd. Jeg er så takknemlig, virkelig! jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å sitte her og være så glad i en blogg, og aldri hadde jeg trodd jeg ville si at bloggen faktisk er en jobb.
Bloggen har vært med meg igjennom mange traumer og situasjoner som har preget meg, den har vært med på alle turene jeg har hatt og alle reisene i fortiden som har gjort at jeg har blitt bedre kjent med meg selv, den har blitt en del av familien min og alle er med på både bilder og ideer til hva vi kan legge her og hva som ikke er greit og dele og jeg aner ikke hva jeg ellers skulle bedrevet dagene med om jeg ikke hadde denne! den har blitt mitt talerør når jeg har noe viktig på hjertet og for første gang i mitt liv bruker jeg stemmen min, for første gang er jeg ikke lenger redd for mennesker og jeg finnes ikke redd for å ta dere inn.
Jeg er ett menneske med alvorlig sosial angst og bare noen dager her hjemme uten å være sosial ville kastet meg tilbake til den, men siden den dagen jeg åpnet denne bloggen har denne angsten for mennesker forsvunnet og jeg føler meg som født på ny. Jeg regner med at å kutte rusen er en del av faktoren her, men åpenheten har gjort godt for min psykiske helse og jeg akter å fortsette! jeg får en slags mektig følelse når jeg kan sitte her og skrive om kampsakene mine og faktisk bli hørt! jeg føler jeg er noe, betyr noe og kan gjøre en forskjell….
Livet mitt er komplex som diagnosen min, jeg har kjent på alle følelsene som er i registeret, jeg har tapt mange kamper og vunnet ett par og jeg håper at jeg kan bruke fortiden til noe positivt, det ville som sagt vært ille og driti seg ut så mange ganger som meg uten at noen kjenner lukten etterpå og jeg føler lenger ikke for å fortrenge livet som har vært for så og gå videre, jeg ønsker å grave meg ferdig i alt, finne ut hvorfor og hvordan for så og gå videre smartere enn noengang!
Akkurat i dag er jeg stoltere enn en hane! jeg har virkelig troen på denne lille bloggen min og jeg har troen på fremtiden til både meg selv og alle andre som har slitt litt i dette forunderlige livet! del bloggen folkens!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
I så mange år har jeg gått med ett intenst hat til meg selv og en bitterhet som har spist meg opp innvendig, og nå sitter jeg her og deler historien min med dere uten å føle ubehaget som en gang var der. Da jeg startet dette klarte jeg ikke en gang og tenke på barna mine mens jeg blogget, det vrengte seg i hele kroppen og jeg klarte ikke en gang og nærme meg tankene om den gangen da jeg valgte rusen foran dem, og det store målet i det fjerne var å klare dette uten å føle fysisk ubehag! i dag klarer jeg dette, i dag klarer jeg og skrive og tenke på barna mine uten å føle dette intense hatet mot meg selv, og først når jeg klarte å legge ifra meg dette var jeg istand til å ta fatt på fremtiden både for min egen del og ikke minst barna.
Når man har gått i så mange år og virkelig avskydd seg selv og banket seg selv opp konstant for gamle tabber, finnes det ikke rart at det går feil. Man må rett og slett komme til ett punkt der man tenker at man ikke orker og gå og hate seg selv lenger, legge det ifra seg og jobbe for forbedring, man kommer ikke noen vei med hatet.
Jeg skal i møte med barnevernet i dag og grugleder meg til svarene jeg får, send meg all styrke og mot til å stå med ryggen rak og få frem det jeg ønsker! wish me luck! <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Jeg har “kjent” deg i noen år nå og må si at du tok meg skikkelig på sengen med det du går offentlig ut med nå, jeg ble “kjent” med deg igjennom sangen som lyder som slik. “I kveld er det lov og være drita” og “I kveld er det lov og være hore”, og slike setninger som faktisk setter seg på hjernen på tross av teksten som ikke finnes intelligent eller meningsfullt, og man blir sett rart på om man nynner eller som jeg ofte gjør synger ut på butikken eller andre steder der andre kan høre meg. Jeg har gått på noen smeller der med dine tekster helt uten å tenke meg om.
Jeg er en fan av Paradise hotel og møter massiv kritikk ifra alle jeg møter! smarte mennesker ser faktisk også på dette programmet som er avhengighetsskapende på den lille misbrukeren jeg er. Jeg må få si at den gangen du entret paradiset kjente jeg på noen holdninger som var baserte bare på sangene dine og jeg dømte deg ifra første stund. Det merkelige med disse fordommene mine var at du slettet dem med det samme, du var så snill med alle rundt deg og viste medmenneskelighet oppi det store spillet som skulle spilles, du fantes ikke falsk og du var rett og slett bare ekte og genuin! du ble min favoritt med det samme og ble en inspirasjon for meg. Jeg hadde jo dømt deg på forhånd og jeg trodde ikke jeg var ett slikt menneske i utgangspunktet som dømte, for jeg har virkelig fått smake på slike fordommer selv.
Siden den gangen har jeg bare likt deg som menneske, og har sett alt du har deltatt på og inntrykket har bare blitt bedre og bedre. Jeg er rusmisbruker og har rusa bort både to barn og 18år av livet mitt, jeg har smakt på angsten og ønsket om å dø så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Jeg har kjent på depresjonen og denne gnagende ensomheten i verden, jeg har vært fullstendig utenfor og har kunnet følt meg ensom i ett rom fullt i mennesker som har kalt seg venner, jeg vet hvordan du har det og er så forbanna stolt over deg!
Jeg sitter med gåsehud på hele kroppen og tårene bare triller! du baner veien for mange mange andre som sitter og oppriktig ikke ønsker å leve lenger, men ikke vil dø heller! du setter ordene på følelsene jeg selv ikke klarte og du gjør det på tv så alle kan se det! du gjør det ingen andre våger! Jeg er så forbanna stolt over at mennesker som deg finnes der ute! jeg kjemper en kamp hver eneste dag for å fjerne tabu og at en offentlig person går ut som du gjør, gjør jobben så mye lettere! jeg elsker deg og forstår deg så smertelig godt! Fy fader Andreas!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg kommer rett ifra ett skjebnesvangert møte med dem som faktisk bestemmer over barna mine, barnevernet og jeg kjenner hvor nærvøs jeg er i forkant av disse møtene. Det er ingenting og grue seg til men det er så viktig for meg at alle musklene mine står i spenn og jeg gjør meg klar for alt, man vet liksom aldri hva som venter en og usikkerheten er til og ta og føle på.
Jeg har fremmet ønske om å få lov og ha eldste på besøk her i helger det passer oss begge, jeg ønsker å bygge en relasjon til datteren min som ikke er mulig og bygge på disse timene vi får med samvær, jeg ønsker å gjøre disse helt vanlige tingene som å lage middag sammen eller se en film på tven, jeg ønsker å ta henne med rundt her hun vokste opp sammen med meg og skape ett bånd på voksent vis, ett bånd man ikke rekker og lage på samvær som er organiserte og kunstige. Jeg ønsker å bli kjent med datteren min på en helt annen måte og alderen hennes gjør dette faktisk mulig! tenk om jeg en dag kan ha henne på besøk her og vite at det ikke bare er for noen usle timer, tenk å ha freden i heimen sammen med henne og vite at hun skal være her noen dager uten stress og mas og titting på klokka. Jeg er en drømmer og det vil ta lang tid sikkert, men målet er i det fjerne og mitt største ønske er å kunne bygge en relasjon til datteren og sønnen min. Jeg gjør alt..
På dager som dette tenker jeg på disse menneskene som for 12år siden prøvde å dra meg ned i søla ved å si at barna mine aldri ville ha noe med meg å gjøre lenger, og at jeg hadde mistet dem for alltid. Det gikk sport i å kneble meg ned når jeg allerede lå nede med ord som sitter i sjelen den dag i dag. I dag vil jeg peke fingeren på disse menneskene og si “hva var det jeg sa?” for jeg er mer mor en mange andre som fortsatt har barna sine under sin omsorg, jeg gjør alt for barna mine og har alltid gjort det, men jeg var syk. Min største drøm er og nå få lov og ha dem her med meg for noen dager innimellom, få lov og bli kjent med dem på ekte og uten andre tilstede, jeg ønsker bare å være en mor dem kan snakke med og dele med uten å stå i fare for å bli dømt, jeg drømmer…
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Hadde dette vært en blogg om klærne jeg kjøper meg eller hvilken sminke jeg bruker hadde dette ikke vært så stort som dette nå er for meg, jeg har brukt de siste dagene til å dele denne historien med mennesker som også har opplevd store tap i livet, mistet kontrollen i rusen eller mennesker som står som pårørende til mennesker som har forvillet seg, jeg har fokusert på å dele denne bloggen på steder der menneskene er like meg og bloggen har sust oppå en 20.plass! i går var det 1109 unike brukere innom bloggen min og det er helt vanvittig! det viser bare at åpenhet og ærlighet vinner in the end.
De siste dagene har jeg åpnet opp rundt barna mine og når jeg mistet dem for 12år siden, jeg har åpnet opp om mobbingen igjennom 9år på skolen og dette er ting jeg aldri før har klart, jeg er på vei og det føles utrolig bra! for hver eneste dag føler jeg at jeg beveger meg fremover, klarer å gi slipp og ikke minst forstår bedre hvordan det endte slik for meg, jeg føler meg mektig og ufattelig svak på samme tid. Dette er real life terapi på åpen blogg slik at hele Norge kan lese.
Jeg har aldri vært som alle andre, og når det er så mange innom må jeg ærlig innrømme at jeg blir nærvøs. Jeg håper bare at dere fortsetter og dele denne bloggen og at jeg når ut til alle som ønsker å lese den! God tirsdag alle sammen <3
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Bloggen har eksplodert i dag og det er med skrekkblandet fryd jeg ser at hele 717 mennesker har tatt turen innom og kan lese alt om livet mitt i dag, det var jo dette jeg ba om men det er litt skummelt uansett. Jeg ønsker å nå ut til alle og enhver som kan få glede av og lese hvordan livet kan være på både godt og vondt! nå begynner bloggen og vokse og jeg er veldig veldig glad for alle kommentarer og alle dem som kontakter meg! det er godt og skummelt og være meg i dag 😉
Formen min som har vært helt nedi kjelleren er på vei opp! jeg er ikke syk lenger og kjenner på at energien kommer sakte men sikkert tilbake og i dag har jeg brukt den på og hente MASSE saker ifra ei dame med ett hjerte av gull! masse ting jeg kan gi videre til noen som behøver det! nå er bagasjen stappfull og jeg kan ha mitt eget bagasjesalg med gratisvarer selvsagt. Tenk og være så heldig!
Jeg har hentet min kjære på jobb i dag noe som skiller seg ifra alle andre dager, da han sitter på med noen andre til og fra jobb og har egentlig bare kosa meg i denne tilværelsen hjemme, jeg nyter mitt eget selskap og finner roen på en helt ny måte! jeg har alltid hatet og være aleine og har klart meg svært dårlig de gangene jeg har vært nødt til det så å lære seg og være aleine var en av disse store tingene jeg ønsket og lære meg!
Sakte men sikkert klarer jeg å nærme meg perioder i livet jeg har vært livredd for å grave i, og det føles som jeg hver eneste dag kommer ett skritt nærmere. Jeg aner ikke hva målet mitt med all denne granskingen av fortiden er ennå, men jeg føler at det gjør godt hver gang jeg kan si meg ferdig med noe, og å dele er den beste medisinen for meg, uten den hadde jeg nok lagt nede for telling med angst igjen.
Når jeg først klarer og være fullstendig åpen og ærlig om ting som gir meg ubehag å snakke om, og det blir motatt som i dag, DA er jeg ikke lenger redd for og dele. Det er dere som gjør dette for meg, måten jeg blir møtt på gjør at jeg føler at jeg kan nærme meg disse tingene og jeg vet jeg er sterk nok! Fortsett og del bloggen folkens <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
De siste dagene har jeg vært på utrygg grunn og har gravd en del i min egen fortid ved å oppsøke og lese om andre som har mistet barna sine til barnevernet og jeg tar meg selv i å føle meg så heldig! det finnes så mange historier der ute om biologiske foreldre som mister barna sine bokstavelig talt når barnevernet fjerner barna ifra hjemmet. Jeg har hele tiden hatt gleden og sorgen av å få samvær med barna mine og har nå 8 samvær per år.
Jeg finnes ikke bitter på barnevernet og har aldri hatet dem slik jeg ser veldig mange andre gjør med gode grunner, dem tok den rette avgjørelsen i saken min selvom rettsaken var veldig urettferdig med mange feil. Resultatet ble at barna mine måtte flytte imot min vilje.
Barna mine er i to familier som har elsket dem som sine egne ifra starten og dem har laget plass for meg og mine foreldre i livene sine, dem har alltid tatt imot meg på en behagelig og god måte og har prøvd og inkludere meg hele veien. Min datter kaller meg mamma fortsatt, og dette har familien hennes vært med på og gjøre, dem har alltid snakket om oss i hverdagen og har oppmuntret barna til å ytre sine meninger og følelser, jeg føler jeg ikke kan føle på bitterheten når jeg har vært så heldig som jeg har vært, og fordi dem har gjort en strålende jobb med barna mine. Aldri kunne jeg hatet mennesker som gjør alt for mine barn, og jeg har alltid prøvd å være oppmuntrende selvom det har vært vondt.
For meg som biologisk mor har det alltid vært viktig for meg at barna mine ikke skulle gå med bekymringer for meg, eller mine følelser rundt at dem feks har kalt fostermødrene for mamma, jeg har alltid støttet dem i dette og har tatt det som ett positivt tegn at ønsket og behovet for å kalle disse for mamma og pappa har komt. At behovet for å kalle dem dette tyder bare på at dem føler seg som en del av familiene dem har blitt plasserte i, og jeg klarer ikke å bli sint over det.
Jeg er ikke ny som biologisk mor til to fosterbarn, jeg har en del år på baken og har kjent på bitterheten og sinnet over det som skjedde. Først da jeg la ifra meg dette klarte jeg å gå videre med mitt eget liv, for deres del. Jeg har i alle disse årene vært livredd for å dø av rusen, slik at mine barn skulle måtte si at deres mor døde i en overdose eller av alkoholen, DET var mitt største mareritt. Nå er jeg edru på grunn av dem, jeg er rusfri i hodet fordi jeg ønsker en fremtid der jeg kan være en resursperson for dem, jeg vet at jeg aldri vil være en mor for disse to som er 14 og 17år nå, men jeg er mamma på avstand og det er mitt ansvar og alltid sette dem først, og aldri snakke ned fosterfamiliene som har gjort alt for mine barn når jeg ikke klarte dette selv.
Jeg forstår hatet der ute, jeg har kjent på det selv men jeg håper at alle setter barna først, alltid og ikke lar bitterheten gå utover dem. Jeg husker første gang jeg besøkte dem i nytt hjem, bare noen dager etter tvangsplasseringen og jeg måtte si til dem at dem måtte være der og jeg måtte dra hjem, jeg husker hvor jævlig vondt det var når barna skrek mamma etter meg og jeg måtte lukke døren bak meg mens barna mine gråt. Jeg har alltid måttet sette dem først, fordi barnevernet tok den rette avgjørelsen, og aldri i verden ville jeg latt min bitterhet gå utover dem. Barna er uskyldige oppi det hele, og jeg vet at jeg tråkker inni ett vepsebol nå, men for meg har det alltid vært viktigst hva barna føler og opplever, jeg er den voksne og må håndtere mitt selv og aldri legge byrder over på dem.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
