Presset og stresset omringer meg og prøver og dra meg ned, jeg merker hvor traumatisert jeg er og jeg kjenner det på kroppen. I går var jeg på barnevernet og la frem forslag om at datteren min (17år) skal få lov og komme på besøk og være med oss på turer om hun ønsker det og det er første gang jeg har vært på barnevernskontoret og krevd noe som helst på alle disse årene, det er første gang jeg har brukt stemmen min og fornuften til å fremme noen som helst forslag når det kommer til barna mine, jeg er stresset og presset til ytterpunktet.
I så mange år har jeg bare føyet meg etter deres pipe og vært tvunget til å holde meg til deres regler og restriksjoner, jeg har dukket opp der jeg har måttet og sagt det som har vært riktig og si, det er første gang jeg har hatt mot i meg og troen på meg selv til å si hva jeg føler og mener er riktig for mine barn og det er skummelt som faen.
Jeg er rusfri og lever ett stabilt og trygt liv, jeg husker ikke sist jeg gjor noe galt og føler at jeg er klar til å bygge en relasjon til datteren min utenfor disse samværene som er planlagte og tillaget, jeg ønsker å gjøre slike vanlige ting som og lage mat sammen eller gå en tur uten å se på klokka for å telle ned denne tiden som er fast bestemt på forhånd. Jeg får 3 timer sammen med dem og reiser i 8, det finnes ikke rom for å bli virkelig kjent med hverandre og knytte bånd på samme måte som i en normal setting, jeg ønsker å være en resurs for barna mine og jeg er klar for dette ansvaret.
Selvom jeg er klar for ansvaret så vet jeg ikke om jeg er klar for svaret til barnevernet, jeg har aldri følt meg forstått eller støttet på noen som helst måte og har vært igjennom en krig med meg selv for å ikke være åpen om denne historien rundt hvordan jeg mistet barna mine og hvor traumatiserende det har vært, nå føler jeg ikke at jeg har noe å tape lenger og barna mine er så store at dem ikke kan true meg med å ta bort samværene lenger om jeg ikke lyder de høyere makter. Det ville bare gått utover barna, som snart er store nok til å bestemme alt selv.
Situasjonen vi er i er overhode ikke en normal setting på noen som helst måter, og det er vondt og være i en posisjon som dette. Jeg er mor på avstand og det suger! jeg er konstant stresset og presset og jeg aner ikke hvordan dette vil gå. Jeg har rusa meg bort slik at jeg har fått slike ting på avstand men nå som edru så ser jeg hele bildet og må ta innover meg alt, jeg har ikke lenger pausene i rusen og må finne disse pausene andre steder, det eneste jeg vet er at jeg har gått ifra og være ingenting til å være ett menneske som faktisk kan gi barna mine noe. Det er vondt og bare ha 8 samvær med mine egne barn og savnet blir bare større og større jo eldre dem blir.
Jeg innser at jeg er traumatisert etter alle disse årene under ett regime jeg ikke har hatt kontroll over, jeg innser at alle disse årene har preget meg og gjør at det er vanskelig for meg og si hva jeg mener er riktig for mine egne barn. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
