De siste dagene har jeg vært på utrygg grunn og har gravd en del i min egen fortid ved å oppsøke og lese om andre som har mistet barna sine til barnevernet og jeg tar meg selv i å føle meg så heldig! det finnes så mange historier der ute om biologiske foreldre som mister barna sine bokstavelig talt når barnevernet fjerner barna ifra hjemmet. Jeg har hele tiden hatt gleden og sorgen av å få samvær med barna mine og har nå 8 samvær per år.
Jeg finnes ikke bitter på barnevernet og har aldri hatet dem slik jeg ser veldig mange andre gjør med gode grunner, dem tok den rette avgjørelsen i saken min selvom rettsaken var veldig urettferdig med mange feil. Resultatet ble at barna mine måtte flytte imot min vilje.
Barna mine er i to familier som har elsket dem som sine egne ifra starten og dem har laget plass for meg og mine foreldre i livene sine, dem har alltid tatt imot meg på en behagelig og god måte og har prøvd og inkludere meg hele veien. Min datter kaller meg mamma fortsatt, og dette har familien hennes vært med på og gjøre, dem har alltid snakket om oss i hverdagen og har oppmuntret barna til å ytre sine meninger og følelser, jeg føler jeg ikke kan føle på bitterheten når jeg har vært så heldig som jeg har vært, og fordi dem har gjort en strålende jobb med barna mine. Aldri kunne jeg hatet mennesker som gjør alt for mine barn, og jeg har alltid prøvd å være oppmuntrende selvom det har vært vondt.
For meg som biologisk mor har det alltid vært viktig for meg at barna mine ikke skulle gå med bekymringer for meg, eller mine følelser rundt at dem feks har kalt fostermødrene for mamma, jeg har alltid støttet dem i dette og har tatt det som ett positivt tegn at ønsket og behovet for å kalle disse for mamma og pappa har komt. At behovet for å kalle dem dette tyder bare på at dem føler seg som en del av familiene dem har blitt plasserte i, og jeg klarer ikke å bli sint over det.
Jeg er ikke ny som biologisk mor til to fosterbarn, jeg har en del år på baken og har kjent på bitterheten og sinnet over det som skjedde. Først da jeg la ifra meg dette klarte jeg å gå videre med mitt eget liv, for deres del. Jeg har i alle disse årene vært livredd for å dø av rusen, slik at mine barn skulle måtte si at deres mor døde i en overdose eller av alkoholen, DET var mitt største mareritt. Nå er jeg edru på grunn av dem, jeg er rusfri i hodet fordi jeg ønsker en fremtid der jeg kan være en resursperson for dem, jeg vet at jeg aldri vil være en mor for disse to som er 14 og 17år nå, men jeg er mamma på avstand og det er mitt ansvar og alltid sette dem først, og aldri snakke ned fosterfamiliene som har gjort alt for mine barn når jeg ikke klarte dette selv.
Jeg forstår hatet der ute, jeg har kjent på det selv men jeg håper at alle setter barna først, alltid og ikke lar bitterheten gå utover dem. Jeg husker første gang jeg besøkte dem i nytt hjem, bare noen dager etter tvangsplasseringen og jeg måtte si til dem at dem måtte være der og jeg måtte dra hjem, jeg husker hvor jævlig vondt det var når barna skrek mamma etter meg og jeg måtte lukke døren bak meg mens barna mine gråt. Jeg har alltid måttet sette dem først, fordi barnevernet tok den rette avgjørelsen, og aldri i verden ville jeg latt min bitterhet gå utover dem. Barna er uskyldige oppi det hele, og jeg vet at jeg tråkker inni ett vepsebol nå, men for meg har det alltid vært viktigst hva barna føler og opplever, jeg er den voksne og må håndtere mitt selv og aldri legge byrder over på dem.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Du er en god mor som klarer å sette barnas beste foran dine egne behov. Jeg tror det har kostet deg noen tårer og mye sorg.
Det et du må er rusfri og sterk må bety utrolig mye for barna dine. Jeg vedder på at de som voksne kommer til å være stolte av deg, og tenke når de møter motgang i livet at “klarte Mamma å bli rusfri, ja da skal jeg klare å komme meg gjennom denne kneika” Vær stolt av deg selv
<3 Det har kostet men har vært verdt det in the end. Jeg er stolt når det kommer til dette og det kjæreste jeg har i livet er dem <3
Det var sterkt å lese for jeg kjente meg så igjen i det du skriver, mann er kansje bitter å sint på barnev som kommer inn å sitter våre barn i fosterhjem ,men jeg har tenkt som deg jeg er glad for han fikk komme til en fosterf, der han ble elsket og fikk nye søsken som han i dag kaller bror .Klart det river i mitt hjerte men så lenge jeg viste han hadde det godt å trykt der var det det som telte.Vi er jo mange som har vært heldige at de ikke havnet i et fosterhjem med sexuel misbruk eller vold,så jeg er lykkelig over at alt gikk den rette veien å ser i dag en lykkelug ung mann med starten på sin egen familue han elsker.I dag kommer han hjem til mor og far å vi har en god kontakt å det gikk noen år før jeg greide å se det posetive for en rettsak var det så mye feil at det var vondt å innse at et system du tror på fungerer vist mann sier sanheten ikke er slik, det har nok kostet deg mye å komme der du er jeg hvet det for jeg har godt igjenom det med min sønn.Da er det viktig å sitte ord jeg brukte å skrive dagbok og har drevet på med det i over 30 år det var terapi for meg å få det ut og dette har gjort at jeg kunne gå å se tilbake i tiden jeg har lurt på .Det er med respekt jeg skriver dette å du må si til deg selv jeg har gjort det jeg greide,å ikke bry deg om hva andre tenker å tror der virker som du er flink på mange felt vær stolt over deg selv,Synes du ser på bv på en utrolig fin måte,vi oppl de på forsjellige måter,noen var grei andre mindre grei slik er jo verden vi er like men også veldig forsjelige på hvordan vi ser på hverandre.
Takk for at du deler din historie med meg <3 du er viktig og jeg ønsker deg masse hell videre <3
Viktig om åpenhet rundt dette ømtålige temaet – du er tøff som deler. Selv en som overlot barn til barnevernet og fosterhjem. Vi gjorde det eneste riktige.
Jeg har fått tilbake foreldreretten, gjennom rettsak, og vi har et godt forhold nå. Ikke minst fordi jeg er rusfri.
Takk ❤️ Stå på videre, og kanskje kan du igjen være mor “på heltid”…
❤️ da vet du mye om dette og vet at det alltid ikke er lett 😊 takk for fin kommentar 🌹
Jeg blir rørt og jeg får gåsehud når jeg leser om refleksjonene og følelsene dine! Din historie ligner veldig på min, og jeg kjenner meg sånn igjen i opplevelsene dine.
Jeg prøvde i flere år desperat å ruse vekk skammen og selvforanketen over at mine to barn måtte vokse opp i fosterhjem. Hverdagen var fylt med rus, krim, politi, sinne og hat, alt for å slippe å kjenne på det som var så fryktelig vondt. I likhet med deg, var sinnet og hatet ikke rettet mot BVT eller fosterhjem, men mot meg selv! Uff, det var noen tunge mørke år!!
Tusen takk for at du deler så åpent om dette temaet som er vanskelig for mange å snakke om!
Du er rå!!🎉 Fortsett å vær den bad-assen av en mamma er💪👌
Oj! Tusen takk Hanna! ❤️ Det høres ut som vi ligner i historie på mange ting og da vet jeg at du vet hvor vanskelig det har vært og komme dit vi er i dag 🌹 det er godt og dele når det blir mottatt på denne måten, når man deler halveres byrdene 🌹❤️