Jeg vet i hjertet mitt at dette kommer til og gå bra, jeg vet langt inni sjelen at jeg en dag i fremtiden kommer til og våkne og tenke at jeg har det helt greit igjen, og presset vil lette og alt vil bli enklere, det er disse tankene som holder meg igjen og jeg higer ikke etter disse dagene der alt er så perfekt og man ikke føler man har ett eneste problem i verden, jeg higer etter disse dagene der jeg ser meningene i tingene jeg gjør, der jeg nyter skyene på himmelen og tenker med ett lett sinn på fremtiden som ligger foran oss.

Livet er for kort til og tenke med ett tungt sinn, det er for mange negative ting der ute til og henge seg oppi de alle, man må velge sine kamper og finne gleden i disse småtingene hverdagen bringer oss, hadde jeg tenkt negativt så hadde jeg ikke vært her jeg er i dag, da hadde jeg knekt for lenge siden. Jeg vet at disse dagene ligger der fremme der jeg atter igjen kjenner denne intense gleden av og bare være til, der en ørn på himmelen kan føre til at jeg hyler av begeistring eller en biltur er nok til og lette hodet mitt for tanker. 

Det vil bli enklere fremover, det kommer til og løse seg og vi får snart komme tilbake til normalen, vi må tro på dette ellers har vi ingenting. 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg gleder meg så intenst til jeg atter igjen kjenner denne sjelefreden inni meg, der jeg kan sette meg ned og jobbe med noe og bare fokusere på det jeg holder på med, jeg vet denne freden ligger der fremme og venter på meg. Vi må bare kjempe noen kamper så får vi gevinsten og vi vil vinne om vi virkelig gir våres alt.

Mange ganger har mennesker sagt til meg at jeg ikke må stole på alle og være på vakt, men jeg akter ikke å gå tilbake til den jeg var der garden min var oppe konstant og muren jeg hadde bygd meg opp rundt meg distanserte meg ifra alt i livet, jeg våger og stole på ordene menneskene rundt meg sier og har for første gang sett gleden i å la menneskene rundt meg komme inn. Den som intet våger intet vinner.

Det er mine tanker en tirsdagskveld <3

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag hoppet jeg opp ifra dvalen min og rett i pakking til mamma, det var krise da hun både var tom for bukser men det mest kritiske var røyk. Alle som kjenner mamma vet hvor viktig den er for henne, så tiden var knapp! 😉 det er en stund og kjøre til og fra sykehuset så jeg og pappa fikk oss en langtur. Det føles godt at vi faktisk kan gjøre noe for henne, og jeg tenkte på det når vi satt i bilen hvor enkelt ting er nå når jeg har både lappen og bil. 

Tilstanden til mamma er alvorlig, og det har den vært siden tirsdag i forrige uke. Det er væske i hjernen hennes som kommer av feilmedisineringen og blodtrykket som fortsatt går opp og ned, det er ingen tilstand der dem vet hva følgene blir av disse skadene og riktige medisiner og behandling er den eneste løsningen. Vi ser for oss lang tid fremover der alt handler om sykehus oppfølging og medisiner. 

Det har skjedd noe merkelig når det kommer til søvnen min, jeg sover helt vanvittig godt for tiden og det virker som all engstelsen og trykket jeg føler gjør at jeg faktisk sover tungt om natten og får hvilen jeg trenger til dagene som er sprekkfulle i ting og fikse og mye mentalt tungt stoff og bearbeide. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg selv klarer og holde meg rolig og det forundrer meg at jeg ikke har knekt sammen ennå. Det har skjedd så mange ting på så kort tid som ville knust meg for bare noen måneder siden men jeg har bygd opp en motstand og styrke i meg selv som jeg nå henter frem og bruker. Livet er ikke enkelt og det er heller ingen som har sagt at det vil bli det, dette her er en del av livet og jeg har valgt å leve. 

I dag skulle egentlig mamma komt hjem men tilstanden er ikke stabil og blodtrykket stiger plutselig helt uten at dem vet grunnen. Vi regner med at oppholdet blir lengre en planlagt og ønsker henne ikke hjem før alt er klarlagt og vi har alle svarene vi trenger. Jeg og mamma har allerede gått igang med planene om hva vi skal gjøre når hun kommer hjem, det blir en omveltning nå når hun må stikke seg selv når det kommer til diabetesen, og vi må også forandre matvaner og rutiner som holder diabetesen i sjakk, planene er mange og nå gleder jeg meg bare til det hele er over og vi kan få mamma hjem her hun hører hjemme. Jeg kjenner på savnet som blir større og større og at vi ikke får besøkt henne gjør tingene verre. 

Å blogge og få alt ut er det eneste som nytter for meg nå, jeg klarer ikke og bære dette aleine og er glad jeg har dere som lytter, tusen takk for det. ❤️

Mennesker på min alder skal ikke kjenne så mange døde mennesker, det er ingen logikk over det, man skal dø når man er gammel og klar for det. Man skal leve lange deilige liv og oppfylle alle disse drømmene, for så og sovne inn i sin egen trygge seng sammen med alle menneskene man elsker. 

Først i dag har jeg oppfattet at nok en nær venn er borte, først i dag startet reaksjonene og først i dag innsåg jeg at jeg aldri mer vil se kameraten min igjen. Det er vondt trist og helt ufattelig. Jeg håper han fikk en verdig begravelse og mine tanker går til den nærmeste familien.

Døden er noe man aldri vil bli vant med, noe man aldri blir forberedt på og jeg er glad jeg fikk den siste samtalen med kameraten min. Jeg skal leve videre til det fulle, for han. Jeg skal gjøre han stolt og fortsette og inponere han med mine nye rusfrie sider, jeg er så glad for at vi visste hvor vi hadde hverandre og at han visste jeg ønska han alt godt, det gjør hjertet mitt litt lettere på tross av at dette er forjævlig vondt. 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Alle kommentarene som førte til latterkuler uten like, alle disse fjåsete samtalene og selv disse konfliktene får meg til og lette på smilebåndet. Vi har så mange år med gode minner, og jeg vil aldri glemme deg. 

Sov godt kameraten min, vi ses igjen.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag har jeg bevisst prøvd og holde hodet okkupert rett og slett for og få litt avstand til denne redselen jeg går med konstant, det er fryktelig slitsomt og gå på alarten hele tiden og få hjertet i halsen hver gang telefonen ringer.

Jeg trenger å bli distrahert ifra denne tåka som ligger over meg, for jeg ønsker meg ikke tilbake til vakuumet jeg føler jeg har gått i siden tirsdag. Heldigvis fikk jeg en pause på årsmøtet da jeg trodde alt gikk fint med mamma, jeg er glad jeg fikk dette døgnet til og senke skuldrene mine. Da vi var der kjente jeg at det prikket i hele ansiktet fordi jeg var så sliten etter uka som hadde gått og for og være helt ærlig så var jeg ikke helt tilstede mesteparten av tiden. Nesten som om luften virkelig gikk utav ballongen.

Det har gått i ett sett i hele dag og når jeg først har tid til og sette meg ned og slappe av så føler jeg behovet for og gjøre ting her i leiligheten, jeg ønsker ikke å sette meg ned og la tankene vandre for utfallet kan jeg ikke gjøre noe med uansett. Jeg har vært så flink så lenge til og fokusere på disse tingene jeg faktisk kan gjøre noe med men når det er stille rundt meg og ingenting som skjer så vandrer tankene til sykdommen og skadene mamma har fått. Det er vanskelig og ikke bli sinna på legen som har latt det gå så ille som det har gått, og det er vanskelig og ikke tenke på hva som faktisk kunne skjedd. Jeg kunne faktisk mistet mamma på tirsdag og hun gikk som en tikkende bombe, det måtte bare gå den veien det gikk og alle fallene hun har hatt gir mening nå. Hun er av typen som ikke hører på noen andre, så våres beskjeder og trygling om å gå til legen har ikke gått inn (kjenner meg igjen). 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Mamma skulle egentlig utskrives i morgen, og det er dette hun fortsatt håper på, men jeg håper virkelig at dem holder henne der til dem har fått kontroll på blodtrykket hennes og ikke slipper henne ut til uvissheten. 

At noe ille skjer med mamma er nok det verste som kan skje, men det forandrer ingenting ved min rusfrihet. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

FOR en dag!!

Jeg kan starte med at bilen er som ny og jeg må sjekke om jeg faktisk har på bilen i det hele tatt, lyden er borte og det føles som en helt ny bil. Dynamoen er skiftet gratis fordi den var ny i fjor og streiket igjen nå. Jeg har på mange måter blitt vant med lyden som har blitt en del av bilen og fordi jeg har visst grunnen har det blitt ett irritasjonsmoment. Jeg leverte bilen inn 12.30 og fikk den igjen kl15 så jeg er veldig fornøgd med dette! bremsene og bremseskivene bak er skiftet og calypteren, så jeg må ut med 9500kr. 

Vi har atter igjen fått kontrabeskjeder ifra mamma som ligger på sykehus og nå har dem funnet væske i hjernen til mamma grunnet det høye blodtrykket hennes, det er uvisst hvordan dette vil påvirke henne og dem ser alvorlig på situasjonen. Jeg føler vi fikk en opptur da legene sa at alt ville lege seg selv, for så og få nedturen når det oppdages enda mer alvorligere ting. Å være pårørende er en fortvilende situasjon men i dag har jeg måttet fokusere på andre praktiske ting for og unngå og grave meg ned.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har tilsammen brukt 6 timer på regnskapet og jeg merker at jeg har det helt oppi halsen! det er godt at det er over og jeg ser ikke helt frem til nesteårs rundgang, når det kommer til slike ting faller jeg fullstendig ut og klarer ikke å forstå dem som sitter og koser seg med slike ting. På en annen side så var det litt godt og få unnagjort en av disse store tingene jeg bare har utsatt i det lengste. 

I dag har jeg fått bort to av disse store tingene som har vært på skuldrene mine som byrder, både regnskapet og eu-godkjenningen av bilen, jeg prøver og fokusere på disse tingene jeg faktisk kan gjøre noe med men kjenner at dette var en brå start på uka. Jeg krysser alt jeg har for at det går bra med mamma men akkurat nå er all kontroll ute av mine hender og jeg må bare sitte her og prøve og gjøre det beste utav situasjonen. 

Det verste jeg kan gjøre nå er faktisk og legge meg ned og avlyse alt som er rundt meg, jeg må bare fortsette og få dagene til og gå.. .. Tungt men sant. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg har sett så mange eksempler på dette og jeg ser at det nesten aldri går veien, jeg har selv gått i disse fellene mange mange ganger. Jeg har virkelig prøvd og slutte og ruse meg for barna mine, foreldrene mine og kjærester men det har aldri gått. 

I 2019 prøvde jeg og slutte for Sebastian, jeg innså at vi aldri ville holde sammen om jeg fortsatte og drikke som normalt, jeg visste at jeg en dag ville våkne i sengen med en annen og jeg ønsket virkelig ikke dette senarioet in the real life. Jeg korket flasken i slutten av juni og klarte og holde meg unna alkoholen helt til september da jeg gikk på en stor sprekk. Imellomtiden brukte jeg amfetamin og lurte hodet mitt med at dette var greit siden det var alkoholen jeg var avhengig av, vi misbrukere er flinke til og rettferdiggjøre rusmisbruket våres og jeg fatter ikke hvordan jeg kunne være så dum.

Når man slutter for andre så går man på vent og når jeg hadde glemt og tatt antabus så kriblet det i hele kroppen fordi jeg visste muligheten var der, jeg tenkte i mitt eget hode at jeg kunne lære meg og ruse meg igjen og livet handlet mest om å få tiden til og gå fort og være okkupert i eget hode slik at suget ikke tok overhånd. Selv for denne mannen som jeg elsker av hele mitt hjerte klarte jeg ikke å slutte og ruse meg, selv ikke for barna mine klarte jeg det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Da jeg fryktet for livet mitt fant jeg en kjærlighet til meg selv, jeg begynte og ønske og oppleve ting som fallskjermhopping og fjellturer, jeg ønsket og bli ett friskt menneske om dere skjønner. Jeg startet og se klart hvor mye jeg skadet meg selv i rusen og hvilken skade jeg selv hadde påført meg selv. Jeg begynte og bry meg om meg selv og min egen kropp på en måte jeg aldri før har gjort, og først da klarte jeg og ta valget for meg selv. 

Livet vil være en eneste stor krise rundt oss når vi slutter og ruse oss, vi vil ha 10000000 grunner til og falle tilbake, og om det skjer noe med noen rundt oss vil tiltrekkingen til det gamle livet slå oss i bakken, men når du først gjør det for deg selv og vet HVORFOR du sluttet er det vanskeligere og se seg tilbake og ønske en reprise på fortiden. Først når du har bestemt deg i hjertet og sjelen din, kan du klare denne kampen dette faktisk er. Det nytter ikke å slutte for noen andre, for da kjenner man ikke denne kampviljen når alt går imot deg, og den eneste personen du har og stole på er faktisk deg selv.

Mange ganger har jeg følt at hele verden min raser rundt meg, og at mennesker jeg stolte på forsvinner ifra meg, mange ganger har jeg bare hatt meg selv igjen og om jeg hadde sluttet på grunn av noen andre denne gangen hadde jeg kastet inn håndkleet for lenge siden. 

Jeg måtte nedi kjelleren og kjelleren under kjelleren for og faktisk ta dette store steget og velge rusfriheten. Den dagen jeg valgte rusfriheten så valgte jeg og forandre hele livet mitt, alle mine meninger og mønstre, den dagen valgte jeg og oppføre meg som ett rusfritt menneske, tenke som ett og være som ett rusfritt menneske i alt jeg gjør. Daglig ser jeg mennesker som er fysisk rusfrie men ikke psykiske, og jeg er glad jeg har funnet ut at det ene ikke kan gå uten det andre. 

Dette er en kamp for livet, og det hadde ikke gått aleine. For meg har fellesskapet i rusettervernet vært redningen, men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke sitter med noen fasit. Man må plukke ut ting ifra andres reise og lage sin egen, man må finne ut hva som er viktig for seg og finne disse motivasjonene man vet man mister om man ruser seg. For min del har bilen faktisk vært en stor motivasjon, og bloggen som har blitt min type terapi men det vil jo ikke funke for andre. 

Det jeg liker med dette fellesskapet er at vi alltid vet vi har hverandre og er en telefonsamtale unna, vi alle trenger noen og med dette fellesskapet er man aldri aleine. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg burde egentlig vært uthvilt nå og klar for en ny uke men jeg har faktisk vært i koma siden jeg kom hjem i går og har sovet siden. Nedturen kom kjapt på meg da jeg fikk vite at blodtrykket til mamma atter igjen har gått opp men jeg prøver og holde meg med godt mot, det er ikke tiden til og freake helt ut.

Det er atter igjen mandag og tid for sette bilen på verksted, og jeg skal sitte med regnskap i dag. Jeg har brukt 3 timer allerede på dette og kjenner at jeg ikke har peiling overhode på slikt, det er godt jeg har noen som hjelper meg men var ikke helt forberedt på at det ville ta så mye tid! 

Det eneste vi faktisk kan gjøre nå er og ta en dag av gangen, jeg trodde jeg hadde trening i akkurat dette men når noen nære blir syke så får det en ny dimensjon. Jeg er flink når det gjelder meg selv men jeg har funnet ut at jeg er en elendig pårørende og liker ikke rollen overhode. Jeg har fokusert så mye på pappas sykdom og problemer, jeg har vært helt inne i det og nå gjelder det mammaen min. Jeg kjenner på savnet etter å ha henne her, og denne trygge rammen som forsvinner idet ett av medlemmene drar bort, vi er få i denne familien så det merkes brutalt når noen er syke.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I dag håper jeg så inderlig på gode beskjeder, jeg trenger en happy ending og at man kan slappe av og fokusere fremover. Det er slitsomt og være livredd hele døgnet og jeg liker ikke å gi ifra meg kontrollen. 

Håper dere har hatt en magisk helg folkens! legg gjerne ifra dere en kommentar i feltet under 😉 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg er så glad for at jeg fikk dagen i går og slappet av, jeg fikk en pause ifra bekymringene og problemene hjemme. Blodtrykket til mamma er det faktisk ingen kontroll på, det stiger IGJEN og det er så fortvilende. Dem aner ikke hvorfor og det strekker seg ut i tid og bekymringene over mamma bare stiger og stiger, når er det nok og over dette her? hvor lenge kan man gå med denne usikkerheten rundt seg?

Jeg vet hun er i de beste hender og bla bla bla, men det hjelper ikke når vi ikke får besøke henne og det ikke virker som det går fremover. Det føles rett og slett som man er i himmelen og blir kastet rett tilbake til helvetet iløpet av en telefonsamtale og det er forferdelig frustrerende. 

Man skulle tro at den dype og lange søvnen jeg fikk i natt var nok men jeg har faktisk sovet siden jeg kom hjem igjen fra turen, rangling er noe jeg tydeligvis er for gammel til. hehe.. Men det var absolutt verdt det. 

I morgen skal bilen på verksted og bytte både bremser og en dynamo som ble skiftet i fjor, heldigvis får jeg dynamoen gratis på reklamasjon og jeg grøsser over ryggen bare jeg tenker på og levere den inn og gå ifra den igjen. Forholdet mellom meg og raveren min er litt på grensen til sinnsyk. 

Jeg gledet meg så stort til og ta fatt på en ny uke der jeg skulle få mammaen min hjem igjen, og alt skulle gå tilbake til normalen. Den gang ei og nå vet vi ingenting igjen, vi kan bare holde motet oppe og vente og krysse alt vi har for at det går bra denne gangen også. 

Livet er brutalt og man vet faktisk ingenting om morgendagen, det gjelder og nyte det vi har her og nå og suge til seg disse gode dagene slik vi har ett lager når alt blir dritt igjen. Rett og slett! 

Jeg gleder meg så stort til og ha ett par gode dager på rad igjen, jeg savner denne stabiliteten og tryggheten, jeg savner og kunne ha plass til andre ting en sykdom og telefoner, det er slitsomt og ha det slik men jeg har troen på at mamma kjemper ut dette også.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag forsov jeg meg for første gang på det jeg kan huske! i en deilig hotellseng sov jeg som en stein og våknet kl10 og ikke skjønte noe. Heldigvis er takhøyden høy på disse samlingene, så forseintkommingen min førte ikke til de store konsekvensene. hehe. 

Jeg sovnet ikke før kl2 i natt og med min bestemordøgnrytme med å legge seg tidlig og tidlig opp kjenner jeg at jeg har freaket ut denne helgen. Jeg har STORKOSA meg! med deilig og altfor mye mat, masse hærlige mennesker og dette fellesskapet som føles så naturlig! jeg tenkte litt i går over hvor rart dette egentlig er, at jeg sitter på en lørdag sammen med masse mennesker helt edru og har det dobbelt så morro som da jeg faktisk rusa meg, jeg tok meg selv i å ikke finne ut hvor baren var idet jeg entret hotellet, og disse gamle vanene mine er fjerne for meg nå. Det er andre ting som har tatt plassen rusen en gang tok, og det føles helt vanvittig deilig.

Takknemlighet og samhold er to begreper som sitter igjen ifra denne helgen, takknemlighet for at akkurat jeg fikk muligheten til og være en del av rusettervernet, takknemligheten fordi Eysteinn var på rett sted til rett tid for over ett år siden, samholdet jeg har blitt inkludert i har gjort denne reisen mye lettere for meg. Jeg ante helt ærlig ikke at det var mulig og leve som rusfri, men disse menneskene var levende eksempler på at det faktisk var mulig. Frøene som ble sådd hos meg grodde og gror ennå, for hver dag lærer jeg mer og vokser som menneske, slik at jeg en dag kan være dette ene mennesket som gjør en forskjell for noen andre. Dette er drømmen min.

Slike samlinger som dette viser meg at disse tingene jeg gjør i hverdagen faktisk betyr noe, man føler stolthet over rusfriheten på en helt annen måte, fordi til vanlig så er man ikke omringet med mennesker i samme båt. Slike samlinger gir en enorm motivasjonsboost for min del og jeg blir bare enda sikrere for hver eneste gang at dette er riktig for meg! man får påfyll og bekreftelse og får utfordret seg selv. 

Jeg er virkelig klar til og ta fatt på nye utfordringer og skapelysten fikk seg ett kick, jeg har mange ideer jeg ønsker og sette ut i livet og jeg vet at jeg får til akkurat det jeg vil! dette her blir spennende og jeg gleder meg til og ta dere med på denne reisen!

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

livet er en fest med denne gjengen her ❤️

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne