I dag hoppet jeg opp ifra dvalen min og rett i pakking til mamma, det var krise da hun både var tom for bukser men det mest kritiske var røyk. Alle som kjenner mamma vet hvor viktig den er for henne, så tiden var knapp! 😉 det er en stund og kjøre til og fra sykehuset så jeg og pappa fikk oss en langtur. Det føles godt at vi faktisk kan gjøre noe for henne, og jeg tenkte på det når vi satt i bilen hvor enkelt ting er nå når jeg har både lappen og bil. 

Tilstanden til mamma er alvorlig, og det har den vært siden tirsdag i forrige uke. Det er væske i hjernen hennes som kommer av feilmedisineringen og blodtrykket som fortsatt går opp og ned, det er ingen tilstand der dem vet hva følgene blir av disse skadene og riktige medisiner og behandling er den eneste løsningen. Vi ser for oss lang tid fremover der alt handler om sykehus oppfølging og medisiner. 

Det har skjedd noe merkelig når det kommer til søvnen min, jeg sover helt vanvittig godt for tiden og det virker som all engstelsen og trykket jeg føler gjør at jeg faktisk sover tungt om natten og får hvilen jeg trenger til dagene som er sprekkfulle i ting og fikse og mye mentalt tungt stoff og bearbeide. 

Jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg selv klarer og holde meg rolig og det forundrer meg at jeg ikke har knekt sammen ennå. Det har skjedd så mange ting på så kort tid som ville knust meg for bare noen måneder siden men jeg har bygd opp en motstand og styrke i meg selv som jeg nå henter frem og bruker. Livet er ikke enkelt og det er heller ingen som har sagt at det vil bli det, dette her er en del av livet og jeg har valgt å leve. 

I dag skulle egentlig mamma komt hjem men tilstanden er ikke stabil og blodtrykket stiger plutselig helt uten at dem vet grunnen. Vi regner med at oppholdet blir lengre en planlagt og ønsker henne ikke hjem før alt er klarlagt og vi har alle svarene vi trenger. Jeg og mamma har allerede gått igang med planene om hva vi skal gjøre når hun kommer hjem, det blir en omveltning nå når hun må stikke seg selv når det kommer til diabetesen, og vi må også forandre matvaner og rutiner som holder diabetesen i sjakk, planene er mange og nå gleder jeg meg bare til det hele er over og vi kan få mamma hjem her hun hører hjemme. Jeg kjenner på savnet som blir større og større og at vi ikke får besøkt henne gjør tingene verre. 

Å blogge og få alt ut er det eneste som nytter for meg nå, jeg klarer ikke og bære dette aleine og er glad jeg har dere som lytter, tusen takk for det. ❤️