I dag har jeg ikke tatt ett eneste bilde etter at vi kjørte  tidenes bomtur og har kjørt og styra på i hele 16 timer! jeg pleier og dra frem camera hver eneste gang jeg ser noe vakkert men i dag er mobilen tom og det føles også jeg. Misforstå meg rett, jeg har også sett masse vakkert i dag men slettes ikke i slag til og en gang anstrenge meg og motivere meg selv til og dokumentere dagen i bilder. 

Det er ikke meningen og klage og være negativ, men den siste tiden føler jeg at jeg daglig har fått en rett på trynet og har innsett at dette er en periode av det slaget som skal sette oss litt på prøve. Is i magen og fokuset rett fremover for det er dit vi skal. 

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Oppi det hele ser jeg humoren i hele dagen, alt tullet, jeg som kom to timer for tidlig, nesten frontmotfront kollisjon med en trailer og godt humør i bilen. Vi er glad vi lever! 

Med overskriften mener jeg at om man får motstand over tid og alt skjer på samme gang så gjør faktisk ikke disse slagene noe særlig vondt lenger, man blir faktisk litt likegyldig og gir litt f… Man kan faktisk ikke ta innover seg alt det negative og må faktisk bare fokusere på det positive, ellers kan man faktisk bare gi opp med en gang. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg er så skuffet at jeg faktisk ikke har ord lenger, så mye som jeg har mannet meg opp til dette og så er det bare en undersøkelse jeg kunne gjort nærmere hjemmet

Legen var ikke der og det var ikke satt opp noen andre undersøkelser og ingen svar på når jeg faktisk kan operere ut metallet jeg går med i ryggen. Selv det og ligge i maskinen var vondt.

Den eneste beskjeden jeg fikk var at det var blitt satt opp ny time om en uke men jeg skal love at det blir siste gang jeg tar denne turen uten og vite sikkert. Dette var tidenes bomtur!

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

   Nå sitter jeg altså på Haukeland sykehus og har bommet på timen, som alltid. Det er så typisk meg at det faktisk er helt utrolig de gangene det ikke skjer, nå er det bare ekstra ventetid og enda mer litt tid til og gruble. Luften gikk litt utav meg idet jeg innså at jeg var altfor tidlig ute, så oppgira jeg hadde prøvd og få meg selv, og så klar for og få dette overstått. Denne ventetiden…. 

Det positive i det hele er at jeg som regel aldri kommer for seint til noe.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I dag er tankene mine helt rabiate oppi hodet, tankene mine går tilbake til da jeg var her sist, smertene, alle menneskene som virvlet rundt meg, tilstanden jeg var i og traumene jeg sliter med i ettertid. Det var de jævligste døgnene i mitt liv.

Jeg tenker også selvsagt positive tanker, som hvor langt jeg har kommet og hvor mye denne ulykken faktisk forandret livet mitt, det er forunderlig at en så alvorlig ulykke skulle skje og endre så mye, på bare noen øyeblikk. Tilfeldigheter har ført meg hit jeg er i dag.

Uten denne oppvåkningen jeg fikk hadde jeg ikke vært her i dag, det vet jeg med sikkerhet og det har alle leger fortalt meg i ettertid. Uten denne ulykken hadde jeg fortsatt og ruse meg like intenst som da jeg sluttet, jeg hadde ikke ett eneste håp igjen i kroppen min, ikke ett eneste lys der fremme og overhode ingenting og leve for lenger, og det mener jeg helt alvorlig.

Dette er ikke noe jeg sier for og dramatisere situasjonen, men den 18.desember 2019 var jeg ingenting, hadde ingenting og ønsket ingenting lenger. Jeg pleier og si at håpet er det siste som forlater mennesket, ja jeg har faktisk sittet med en kreftsyk på den siste dagen og håpet var der fortsatt, men den 18.desember 2019 hadde jeg mistet det håpet vi mennesker har med oss til det siste, det var borte og det var jeg også. 

Så da sitter jeg altså her på det samme stedet jeg var etter at jeg knakk ryggen rett av, det er her jeg opererte for første gang i mitt liv og det var her jeg fikk livet i gave. Det var også her jeg ikke maktet og leve med rusen lenger, det var her jeg valgte livet og det var her det stoppet og startet på nytt.

Livet er forunderlig. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Når man har 6 timer kjørevei til en avtale man gruer seg til får man god tid til og la tankene kverne og jeg kjenner at for hver eneste mil blir nervene bare mer og mer tynnslitte

Jeg gruer meg til at noen skal ta på ryggen, jeg gruer meg til og få timen til operasjon og jeg gruer meg rett og slett til det hele. Jeg har gledet meg til og få dette overstått men har utsatt det i ett helt år og har klart og holde tankene på avstand, nå står jeg rett foran det og er livredd.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Den eneste operasjonen jeg har hatt er når jeg fikk inn disse platene og da ba jeg på mine knær om og få den, etter 3 dager stiv i en seng med knekt rygg. Aldri hadde jeg trodd jeg måtte igjennom noe slikt men veien til rusfrihet var lengre for meg denne gangen.

Klart vet jeg at alt vil gå fint men akkurat nå vrenger magen seg og jeg er ikke alltid like tøff som jeg gir meg ut som og være kryss fingrene for meg i dag og send meg gode vibber

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Eller blir man da automatisk oppfattet som en som overdriver situasjonen? en dramaqueen og en som søker oppmerksomhet? for jeg er ofte redd for og dø, men våger ikke og si det høyt.

Faktisk mange ganger den siste tiden har jeg kjent underlige smerter i brystet og tenkt tanken på at jeg faktisk kan dø ung, denne dødsangsten er noe jeg har kjent på den siste tiden men ikke våget og fortelle noen, fordi jeg er redd for og ta den plassen det ville tatt og si noe slikt høyt.

Man snakker ikke om døden og dem som gjør det blir oppfattet som litt underlige.  Døden er noe alle tenker på men aldri snakker om og det skaper ett ubehag bare av og skrive dette. Det er ikke sikkert at jeg en gang vil poste dette innlegget men det var litt godt og få det sagt. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dødsangst fikk jeg allerede som 5år, etter at jeg ble tatt på som liten og i voksenlivet har jeg vært livredd for og dø av rusen og tenkt igjennom senarioet mange ganger når noen forteller barna mine at jeg er borte.

Jeg har vært livredd for og dø av rusen og bare bli nok ett tall i disse elendige statestikkene, eller disse kommentarene som ” det er ikke rart med den livsstilen hun hadde”.

Nå derimot er jeg redd for døden på en annen måte, på en mer ekte og rå måte for tenk og gå glipp av dette livet her? 

I alle stadier i livet har jeg alltid vært redd for døden og paradoksalt har jeg prøvd og avsluttet det flere ganger, døden er noe vi ikke vet noenting om, den er  uforutsigbar men for alt i verden våger vi ikke og si at vi er redde for og dø for og slippe og ta den plassen en slik samtale ville tatt?

Tenk om vi hadde vært litt tøffere og faktisk tatt den samtalen? tenk om den du tar denne samtalen med sitter og tenker de samme tankene? 

Nå tror jeg ikke at jeg selv er tøff nok til og ta denne samtalen, ikke ennå men jeg har iallefall skrevet det høyt og tydelig her. Jeg har alltid vært redd for døden, på ulike måter og ulike nivå, det vil jeg nok alltid også være men og dele det føltes lettere enn og bære med meg disse tankene videre.

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I morgen skal jeg kjøre 888km Måløy-Bergen-Måløy og skal på time på Haukeland sykehus med ryggen. Jeg skal møte legen som opererte meg den gangen og det blir spennende og høre hva planen fremover er. Jeg vet at operasjonen er i nærheten da jeg skal fjerne to plater og 9 skruer som har holdt ryggen sammen og jeg må si at dette vil endre hele livet mitt fremover og det store målet er og bli smertefri etter ulykken. 

Jeg har snakket med legen i telefonen og da kunne han fortelle at han ikke klarte og fatte hvordan jeg hadde klart og skade meg så alvorlig helt selv, han mente at slike skader var skader man så i alvorlige ulykker, som kollisjoner eller lignende. Det skal bli bra og snakke med disse menneskene som jeg faktisk ikke husker igjen, for jeg kan love dere at jeg var slått ut av morfin den tiden jeg ble liggende i Bergen.

I morgen avgjøres min skjebne, det blir bestemt hva som skal skje fremover og hva jeg har og forholde meg til. Hvem vet? kansje jeg kan se en jobb i fremtiden og at livet faktisk for alvor kan gå tilbake til normalen? en normal uten rus og smerter? 

Jeg har så mange drømmer, ting jeg ønsker og gjøre og det eneste som stopper meg er ryggen, jeg gleder meg til og slippe og bli minnet på denne ulykken hver eneste dag og jeg gleder meg til og få svarene jeg trenger i morgen. På samme tid er jeg kjempenærvøs og håper jeg får sove i natt.

I slike stunder er jeg veldig glad for at jeg startet denne bloggen og fikk heiagjengen min som jeg hører i mitt indre når jeg sliter, bokstaveligtalt så tenker jeg på alle dere som sitter og leser innleggene mine når jeg kjenner at det butter skikkelig imot, dere gir meg en vanvittig motivasjon og inspirasjon til og kjempe videre! tusen takk!

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Fullstendig tom innvendig og har gitt opp for lenge siden, det er som om jeg ikke har en eneste kraft igjen i kroppen til og kjempe. Når man har gitt sitt alt, gjort alt man kan gjøre så er det faktisk grenser for hvor lenge man holder ut motstanden.

For første gang siden jeg sluttet med rusen kjenner jeg meg slått, beseiret om en vil. Og det handler ikke om meg selv og min egen situasjon en gang! Det føles surt og føle på denne følelsen på grunn av noe så simpelt som Nav.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Akkurat nå føler jeg med hver og enkelt av dem som må forholde seg til dette systemet. Man skal være bra frisk og oppegående for og kunne være naver i Norge gitt!

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I 14 dager har jeg jobbet på spreng for og hjelpe ett menneske som akkurat har flyttet til lille Måløy med og komme seg på plass og inni systemet som skal hjelpe. Vi har gjort ALT vi kan for at ting skal gå bra denne gangen men føler at vi stanger hodet i veggen gjentatte ganger etterhvert som dagene bare går. Dette mennesket sitter i en leilighet han har fått med kommunen, det finnes INGENTING i leiligheten og han har faktisk ingen muligheter til og verken lage seg mat, sove eller vaske klær. Han har fått en tom leilighet med strøm og thats it! 

Jeg er så forbannet skuffet over systemet som har ansvar for mennesker i kriser og som blir møtt med stygge kommentarer, nedlatende tone i telefonen og vage svar! jeg blir for skuffet over å jobbe så knallhardt for mennesker som ønsker seg ut av rusen og som blir stoppet av slike dumme feil som kunne vært unngått så enkelt og greit!

Det er 14 dager siden alt skulle være klart! det er ikke en gang LOV og bo i en tom leilighet, nav er pliktig til og skaffe hotelovernatting eller ett alternativ om dem ikke klarer og fikse det mest nødvendige.

De eneste svarene vi har fått iløpet av disse 14 dagene er at dem prøver og purre på, avlyste timer og frekke kommentarer i telefonen, er det rart at man gir opp? 

Det er snakk om mennesker dette her, ekte mennesker som har nok kaos ifra før som bare får enda mer hodebry, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen! det er faktisk ikke rart at mennesker sprekker og går tilbake til hverdagen med rus, det er faktisk mye enklere når ALT skal gjøres så vanvittig vanskelig. Jeg er dypt skuffet over systemet som så mange faktisk er avhengige av fungerer! 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Dette er så langt utenfor min komfortsone man kan komme! Jeg har ikke en gang vært hos frisør siden jeg var barn

Dagsplanen var og starte på forberedelsene til de to foredragene jeg skal holde i nærmeste fremtid nå siden det begynner og haste. Det har endt opp med ryddet og vasket leilighet og masse grubling og blogging til dere! jeg er en ekspert på og utsette ting, men lar meg overhode ikke bli overveldet av den grunn.

I dag har jeg blogget om noen av grunnene til at noen ender i rusen, hva samfunnet rundt kan gjøre og hva som faktisk har funket for meg. Jeg har blogget om en barndom i rusen, volden og brutaliteten som faktisk er i ett rusmiljø og velger egentlig og ikke pakke ting inn for dere. 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

https://monicavederhus.blogg.no/takk-for-at-du-sa-meg-kjaerlighet-er-grenser-aerlighet-og-ansvar.html

https://monicavederhus.blogg.no/hvorfor-blir-man-rusavhengig-og-hva-kan-samfunnet-rundt-gjore.html

Ganske mange tanker har gått igjennom hodet iløpet av dagen og jeg tror jeg har bestemt meg for hva som skal være foredragets røde tråd! disse menneskene som har sett meg, lyttet til meg og trodd på meg, jeg ønsker og ta opp alle disse tingene som førte til at jeg kuttet rusen og alle midler jeg har brukt for og ikke falle tilbake. 

Åpenheten vil være en sentral rolle i dette foredraget for man kommer faktisk ikke utenom det, åpenheten har reddet meg ifra fengselet jeg har bygd opp rundt meg selv hele livet og hjulpet meg tilbake til dette “normale” livet jeg alltid har drømt om. 

Jeg håper dere vil være med oss på denne reisen av ett liv, i både medgang og motgang! jeg håper dere får noe positivt utav denne bloggen og deler den med dem dere kan. Uten dere ingen meg. Dette har vært en flott dag! gleder meg til og ta fatt på morgendagen sammen med dere. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share