Eller blir man da automatisk oppfattet som en som overdriver situasjonen? en dramaqueen og en som søker oppmerksomhet? for jeg er ofte redd for og dø, men våger ikke og si det høyt.
Faktisk mange ganger den siste tiden har jeg kjent underlige smerter i brystet og tenkt tanken på at jeg faktisk kan dø ung, denne dødsangsten er noe jeg har kjent på den siste tiden men ikke våget og fortelle noen, fordi jeg er redd for og ta den plassen det ville tatt og si noe slikt høyt. 
Man snakker ikke om døden og dem som gjør det blir oppfattet som litt underlige. Døden er noe alle tenker på men aldri snakker om og det skaper ett ubehag bare av og skrive dette. Det er ikke sikkert at jeg en gang vil poste dette innlegget men det var litt godt og få det sagt.
Dødsangst fikk jeg allerede som 5år, etter at jeg ble tatt på som liten og i voksenlivet har jeg vært livredd for og dø av rusen og tenkt igjennom senarioet mange ganger når noen forteller barna mine at jeg er borte.
Nå derimot er jeg redd for døden på en annen måte, på en mer ekte og rå måte for tenk og gå glipp av dette livet her?
I alle stadier i livet har jeg alltid vært redd for døden og paradoksalt har jeg prøvd og avsluttet det flere ganger, døden er noe vi ikke vet noenting om, den er uforutsigbar men for alt i verden våger vi ikke og si at vi er redde for og dø for og slippe og ta den plassen en slik samtale ville tatt?
Tenk om vi hadde vært litt tøffere og faktisk tatt den samtalen? tenk om den du tar denne samtalen med sitter og tenker de samme tankene?
Nå tror jeg ikke at jeg selv er tøff nok til og ta denne samtalen, ikke ennå men jeg har iallefall skrevet det høyt og tydelig her. Jeg har alltid vært redd for døden, på ulike måter og ulike nivå, det vil jeg nok alltid også være men og dele det føltes lettere enn og bære med meg disse tankene videre.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Komplekse greier… Døden er nokke rare greie; ingen slippe unna og når lyset er gått, er det “game over”. Likt for alle. Og dødsangst er nok ganske vanleg utan at det blir snakka om. Tenk, det er kanskje like vanleg som rusavhengighet? I mine verste botnar og dalar hadde eg lyst til å dø. For å sleppe å føle. Men eg var for redd for døden til å møte den. Kanskje redd for å faktisk stå aleine med KUN meg sjøl. Der det berre var meg som måtte bestemme? Vel, med åra har ikkje dødsangsten sluppe taket, særs med ungar og alt som eg må gjere. Først. Før eg kan vandre. Så det er kanskje blitt eit praktisk problem. Hakje tid til å reise no 😉 Og etter kvart som dei rundt meg kastar loss for godt, er eg blitt tankefull på korleis. Korleis skal ein vandre. Redd for å bli sjuk…visne hen. Ha det vondt og vite at rulleteksten kjem. Merkelig kor ein har i bedøvd tilstand, har gitt fan i korleis og når. Berre det skjer fort. Og no, i somme høve, tenker at det gamle livet har korta ned tida eg har igjen til å ha det så bra som no. Dødsangst blandt rusavhengige er noko som kjem att, har merka det gjennom jobben. Og tabuet. Og frykta/avledninga med at “ka du er redd for, du som har overlevd ruslivet” eller “koffor tenker du på døden når du har fått livet i gave” Blæh! Du er god som tek dette opp, og delar. Mulig dine ord i frihet på blogg, kan være dei same som inni hodet på ein annan. Og dermed være ei støtte. Så andre ikkje står aleine 😃 Lukke til i Bæærgen idag. Tommel opp og sånn 👍
Du e alltid så klok du mister <3 takk for støtten og takk for at du bare e du! <3