Onsdag denne uka var jeg i terapitime og har siden ikke vært meg selv. Det jeg merker er at disse periodene blir kortere og at jeg klarer og hente meg innigjen kjappere! Jeg klarer også og ha skadekontroll slik at det ikke skjer ubotelig skade i disse periodene. Traumebehandling er virkelig en kamp for deg selv, helt aleine og ingen kan forstå. 

Når jeg sier at jeg er aleine, så mener jeg i mitt eget hode og med mine egne traumer. Jeg er heldig som har mange mennesker rundt meg, men denne kampen er det bare jeg som kan ta for meg selv. Jeg makter ikke å gå tilbake til den jeg var, med denne innebygde angsten som kontrollerte hele livet mitt, jeg må rett og slett ta ett kjempeoppgjør med fortiden! 

Traumene mine strekker seg helt tilbake til da jeg var liten, denne angsten jeg trodde alle hadde. En voksen mann fortalte meg at jeg var vakker når jeg sov, som førte til at jeg ble livredd for og sovne i min egen seng fordi jeg trodde han stod og såg på meg. Denne følelsen av å ikke kunne fortelle noen noe, for da ville fatale ting skje. Jeg hadde dødsangst allerede da jeg var 5år gammel. 

Mange ganger har jeg blitt fortalt oppigjennom årene at om jeg ikke holder ting for meg selv, vil store konsekvenser komme. Noe som har ført til en stor mur mellom meg og andre mennesker, den er vanskelig og skulle bryte ned i en alder av 33år når alt jeg har lært er og bygge den opp for og beskytte meg selv. 

Min kropp har aldri vært min, det bildet man normalt sett skal ha har vært ødelagt ifra barnsben. Det som har blitt utført på meg eller gjort mot min kropp har jeg distansert meg ifra, hvor enn sykt det måtte høres ut. Om jeg har blitt voldtatt har jeg ikke følt noen ting, jeg har stivnet og fortrengt det med rusen. 

Hadde disse tingene skjedd med en «vanlig» jente, hadde reaksjonene vært helt andre, ingen annen jente ville godtatt alt dette men jeg har klart på sykelig vis og trodd jeg fortjente det og ikke var verdt bedre. 

Jeg har rett og slett hatet meg selv og alt jeg er, jeg har godtatt ting fordi jeg oppriktig ikke mente jeg hadde noen verdi. Dette ville aldri skjedd den dag  i dag, reaksjonene hadde vært akkurat lik som alle andre «vanlige» jenter og jeg hadde overhode ikke godtatt noe av det. Jeg har blitt glad i meg selv, eller i det minste har jeg respekten for meg selv til og ikke godta disse gamle holdningene mine, men det vil ta tid og bygge seg oppigjen og få denne panikkangsten på avstand. 

Dette er en kamp jeg må ta selv, men jeg er aldri ensom lenger. Det er vanskelig og være ærlig med dere når det kommer til disse spøkelsene, jeg kjenner at for hver gang føles det lettere, men jeg tror jeg aldri vil komme til ett punkt der jeg kan fortelle dette uten og kjenne på skammen og denne ubehagelige følelsen i magen. Det er ikke normalt for en jente og ikke ha tellingen på hvor mange ganger noen har tafset på deg mens du sover, og da snakker jeg gamle gubber altså, det er mange ting og ta tak i for min del og mange skader jeg nå må reparere med ett rusfritt sinn. Dette vil ta tid men jeg akter og aldri gå tilbake til tausheten igjen, den er giftig og ødelegger livet ditt. 

Å bryte tausheten gjør at jeg klarer og bearbeide alt som har skjedd. Dette er ikke byrder og hemmeligheter jeg lenger skal bære på, og det håper jeg alle som har opplevd det samme skal innse. Ingenting ved dette er din skyld, det er ikke skamfullt! og selvom det føles helt jævlig og en gang tenke tanken på og åpne opp disse sårene, så funker det faktisk! Mitt råd er og ikke sitte aleine med disse tingene, ikke gjør som meg og tro det blir borte bare du ikke tenker på det! det vil alltid komme tilbake når du minst venter det. Tro meg.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Slik har det altså blitt..

På Vestlandet må vi planlegge været og føret og være ute i god tid, det er nemlig 3 1/2 time til sykehuset, og om det er noe kritisk så sender vi helikopter fordi det er så mye billigere.

I hektiske perioder har jeg ca 2 turer til Førde per uke fordi det alltid er en eller annen i denne lille familien som må dit, og jeg kjenner at jeg er kjempelei av denne seige ruta innover. Jeg syns det er helt pyton og måtte reise så langt for så lite! slik har det altså blitt og bo på Vestlandet og jeg hører stadig historier om mennesker som er kronisk syke som flytter fordi det rett og slett ikke er holdbart med så lang vei til sykehuset. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Sykehuset våres ble nedlagt på tross av store demonstrasjoner, vi klarte ikke å redde det lille sykehuset som var tryggheten for mange som enten ventet barn eller hadde en sykdom som krevde ett sykehus i nærheten. 

Det forundrer meg litt disse prioriteringene, alle bor ikke i Oslogryta og man burde prioritere hele landet, nå tar jeg fatt på denne lange reisen for en halvtime inne med en øyelege for mamma, det er masse snø og isglatt ute men fordelen er at jeg kjenner veien som min egen bukselomme etter så mange turer denne veien. Ett lite hjertesukk ifra meg i dag. Ha en strålende dag alle sammen! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

På dager som dette er det bare å ta sine forhåndsregler, unngå situasjoner og drive aktivt med skadekontroll for og redde dagen uten store katastrofer! Man står i fare for og ødelegge alt man tar i og det nytter ikke å få noe fornuft utav slike dager som dette, det er like greit og bare holde seg inne, unngå kontakt med noen og bare vente til det går over.

*note to myself*

– Jeg skal unngå og ha terapitimene mine på dager jeg har gruppe.

-Det må ikke gå så lang tid mellom hver time at jeg glemmer hvor forjævlig jeg får det etterpå, så unngå avlysninger og utsettelser. 

-Planlegge ukene slik at jeg ikke får muligheten til og ødelegge noe eller gjøre for stor skade på ting i dagene også etter dagen med terapi, for dette sitter lenge igjen i kroppen. 

Man blir faktisk klokere og smartere etterhvert, man lærer seg strategier for og overleve, og når man vet noe er helt nødvendig er det rart hvor mye dritt man faktisk klarer og bite i seg uten og gi opp! Min angst er verdt og kjempe bort, og derfor avslutter jeg ikke behandlingen og heller står i disse drittdagene jeg får etter timene. Jeg klorer meg fast i håpet om at dette faktisk virker og blir bedre, selvom det gjør helt vanvittig vondt akkurat idet det pågår.

I dag har jeg holdt meg nede med mamma og pappa når Sebastian var på jobb, og i sofaen sammen med min kjære siden han kom hjem. Jeg forholder meg helt rolig og fredelig her, hvor jeg faktisk har kontroll og bare venter på at dette slipper taket i kroppen min. Jeg gruer meg veldig til og sovne i kveld, for etter gårsdagen og i dag så vet jeg hva som venter. En dag av gangen! og enten går det over eller så blir det bedre!

Dere skulle forresten hørt meg da jeg stekte pannekaker til fammen her, jeg tror jeg aldri før har klart og lire av meg så mange og fantasifulle skjellsord og stygge ytringer før! jeg tror jeg har tatt en personlig rekord men skylder det på formen og pannekakene som ikke klarte og oppføre seg! 

Ønsker dere en fantastisk kveld videre kjære lesere! del bloggen og spre den utover, selvom den er meget negativt ladet for tiden, jeg lover at det blir bedre dager og mer positiv blogging.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er noe jeg er helt overbevist om, og det er at livet aldri kommer til og bli perfekt! det kommer alltid til og komme store utfordringer kastet rett i trynet mitt, og jeg kommer alltid til og falle nedi disse fallgruvene, den siste tiden har vist meg at jeg har mange spøkelser og ta tak i nå som rusfri, som jeg alltid bare har skjøvet bort og ikke ønsket og forholde meg til. Nå må jeg rydde opp i alt jeg har fortrengt med rusen som hjelpemiddel. Det er ingen tvil i hjertet mitt om jeg er villig til og ta denne kampen, jeg må ta den kampen for og klare og komme meg videre. 

Jeg vil ikke si at jeg har vært svak tidligere, men jeg har rømt ifra problemene mine og ikke ønsket og rote i fortiden. Det har vist seg og bli fatalt for meg og vende meg og unngå og se bakover for og komme meg fremover. Det er så mange traumer som må bearbeides, ellers vil disse komme tilbake og dra meg ned når jeg minst venter det. Jeg er fullstendig uperfekt og vet at livet ei heller blir det, jeg er bare ute etter og ha det godt og greit med meg selv.

Det eneste perfekte her i verden er barna mine og alle menneskene rundt meg som holder ut med meg, også i disse tidene der alt raser. Jeg har heldigvis mange raringer ved min side, og jeg føler meg på en måte perfekt sammen med dem, jeg føler meg lik og verdig, jeg føler meg ikke lenger annerledes og rar. På en måte er det perfekt oppi det uperfekte. Det eneste perfekte her i verden er kjærligheten man føler for menneskene rundt seg, og tilliten man etterhvert klarer og gi, det eneste som er perfekt i denne kalde verden er omsorgen vi viser hverandre når vi har det vondt og når man innser at man er viktig for noen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Også på dårlige dager er det mulig og grave frem noe varmt og godt og tenke på.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg takker i dag alle høyere makter for at jeg har foreldre som faktisk ikke kan noe når det kommer til tekniske ting og ordninger på internettet, jeg takker og priser meg lykkelig for at dem trenger meg akkurat i dag til og fikse og styre slike praktiske ting som skattemelding og kjøring til butikken, ellers vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort og jeg frykter at jeg hadde gått på veggene. Det er ikke ofte jeg setter så pris på og bli satt igang i jobb, men akkurat i dag var dette kjærkomment! 

Jeg er også takknemlig for at jeg i år fikk igjen på skatten og ikke disse sure baksmellene jeg har fått ett par år på rad, slik at jeg kunne sette meg ned og bli kvitt masse regninger! dette “normale” livet har vist meg hvor viktig det er å være på pluss-siden og jeg vet at jeg ikke ønsker meg tilbake til og være en gjeldsslave som jeg har vært mesteparten av mitt voksne liv. Akkurat i dag er det godt og få unna disse praktiske tingene for og unngå og grave meg selv nedi alt kaoset jeg føler på.

Akkurat i dag prøver jeg og holde meg fast i disse tingene som fungerer, disse tingene jeg faktisk får til, og de små gledene jeg kan plukke opp på veien. Jeg er veldig glad for at foreldrene mine sine praktiske problemer ble mine akkurat i dag 🙂 og veldig glad for at jeg oppi det hele faktisk har kontroll på økonomien min og rusfriheten. Å klamre seg fast til de tingene som faktisk fungerer kan få en igjennom dårlige dager og tyngre tider, for meg har dette vært viktig de siste dagene. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Gårsdagen henger igjen i kroppen og hodet verker, det kjennes ut som ett trykk som presser konstant. Noen sa til meg i går at det høres ut som om jeg får en sorgreaksjon etter hver traumeterapitime og dem har sikkert rett. Det føles rett og slett ut som hele verden forsvinner under meg og jeg kjenner på ett stort tap i hjertet mitt, en sorg uten grunn.

Gårsdagen var en av de største testene, en test på styrken og en test på hvor langt man har kommet i prosessen, Tankene var aldri innom rusen men heller denne pausen jeg vet den gir meg, i går hadde virkelig en pause hjulpet men konsekvensene av disse pausene orker jeg ikke og forholde meg til lenger. Noen ganger er å gi opp ingen alternativ og man tåler mer enn man tror. 

Mange er innlagte når dem går igjennom denne terapien, og det forstår jeg veldig godt! det er som og bli kastet rundt uten kontroll der følelsene bare raser og man ikke aner hvor dem kommer ifra, en real life helveteskarusell og man kan bare håpe på at den stopper noengang. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Grunnen til at jeg fortsetter, på tross av hvor jævlig det er til tider så vet jeg at det fungerer! jeg har tatt noen steg fremover når det kommer til mine traumer som jeg trodde var fullstendig umulige. Jeg vet ikke hva som hjelper med denne behandlingen, jeg kan ikke sette fingeren på det eller se det med mine egne øyner, men jeg vet at jeg har kommet langt. Å gå tilbake til panikkangstanfallene er ingen alternativ for meg, jeg klarer ikke og leve med dem lenger og makter ikke denne uforutsigbarheten denne sykdommen gir meg, jeg velger og kjempe selvom det til tider er helt forferdelig grusomt. 

For dem som har opplevd denne panikken forstår hvorfor jeg velger som jeg gjør, hvorfor jeg velger og gå igjennom dette helvetet, for alt er bedre en angsten og utryggheten panikken gir.

For første gang har jeg delt noe med dere som virkelig har satt meg ut og jeg har tatt meg selv i å angre idet jeg har postet det. Det er disse innleggene som gir meg mest terapi og som føles best i sjelen, åpen ærlig og rusfri. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Okey, jeg skal faktisk være helt fullstendig ærlig med dere. Jeg selv får ingenting utav og pakke ting inn for så og servere dere en historie om hvor fantastisk godt dette livet er og at alt bare går på skinner. Jeg får ingenting utav og si at jeg er ett lykkelig og rusfritt menneske som har full kontroll på livet mitt og alt rundt. Jeg får heller ingenting utav og si at jeg føler meg sterk og modig hele tiden, for akkurat nå er jeg svak som faen. 

Jeg kunne tatt mange fine bilder av hjemmet mitt som er perfekt og smilt ekstra bredt for og vise hvor fantastisk bra alt blir, bare du blir edru. Det stemmer ikke og jeg har aldri følt meg så knust og ødelagt som i dag. 

Det river i sjelen min og jeg har aller mest lyst til og gråte i ett døgn, jeg er i sorg uten og vite hvorfor og hele hjertet mitt er knust i fillebiter. Jeg vet faktisk ikke hva jeg driver med i dag og det føles ut som jeg er lobotomert og at noen har spydd opp hele fortiden min og servert det på ett fat. Alle følelsene kommer opp igjen og jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I dag har jeg grått som ett barn, jeg har rast som en tornado og vært så sint som jeg aldri før har vært, jeg har følt på å bli sviktet forrådt og eksponert på en måte jeg ikke har følt på før og nå sliter jeg med og plassere alle disse følelsene. Jeg aner faktisk ikke hva jeg driver med. 

Jeg startet dagen med traumeterapi, for så og få den ene dårlige beskjeden etter den andre. Jeg har aldri hatt så lyst og være på gruppe som i dag, men aldri fått så mye igjen for og faktisk være der. Traumebehandlingen for så og poste innlegg om spiseforstyrrelse, gå inni den skammen jeg føler har ført til at jeg er ett emosjonelt kaos, det å virkelig føle på disse spøkelsene ifra fortiden min har fått frem følelser jeg faktisk hadde glemt eksisterte. 

Det eneste jeg vet oppi dette er at jeg er rusfri i dag, det betyr noe, jeg aner ikke hva det betyr men det er det eneste jeg kan holde meg fast i akkurat nå. Jeg prøver og klamre meg fast og være med på denne grusomme karusellen, jeg prøver og spille spillet uten og kunne reglene, og jeg prøver bare og vise at jeg kun er ett menneske. Denne reisen er så langt ifra enkelt som det kan komme, det er så jævlig vanskelig til tider at man nesten ønsker og gi opp, men så kommer disse lysglimtene som viser at det hele er verdt det.

En dag av gangen, og akkurat nå en halvtime av gangen.

(Jeg ønsker meg bare en slik dag igjen, der alt er greit og flott.)

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Okey… nå snakker vi traume her, nå snakker og skriver jeg om en ting jeg aldri før har snakket med noen om, selv ikke mine nærmeste. Alle merker at jeg har ett anstrengt forhold til mat men jeg har blitt flink til og skjule det og bagatellisere det! jeg har full kontroll, tror jeg. 

ALLTID, så lenge jeg kan huske har jeg slitt med maten og jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger iløpet av livet maten faktisk har smakt godt. Da jeg var gravid og når jeg røyka hasj kunne jeg sitte og gomle på maten over tid. Ellers handler det om å få den i seg kjappest mulig før jeg klarer og merke den i munnen, jeg har faktisk levd på yoghurt i lange perioder og har måttet mikse maten med den for og ikke kjenne den i svelget på samme måte som uten. Jeg vet hvor sykt dette høres ut, men det er sannheten.

Folk rundt meg merker jo problemet mitt, men når dem begynner og kommentere det så blir alt mye verre, det er som om når det får oppmerksomheten så forsvinner enda mer av matlysten og evnen til og ta til seg mat. Det at jeg ikke aner når det startet eller hva som utløste dette, gjør at det er vanskelig og gjøre noe med det og så lenge jeg er oppegående så tror jeg at jeg er frisk. Før trodde jeg at dette kom av rusen, men jeg har innsett at spiseforstyrrelsen har vært der lenge før, og at uten rusen er den der fortsatt som en skygge i livet mitt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange tror at spiseforstyrrelser handler om at man ønsker og være tynn, det stemmer overhode ikke i mitt tilfelle da jeg har vært tynn hele livet og har vært fullstendig klar over at jeg var det. Jeg har heller aldri hatt ett ønske om å være tynn, og heller ønsket noen ekstra kilo på kroppen, men for meg har det alltid handlet om kontroll. 

Livet mitt har vært ett sant kaos, helt ifra starten har jeg ikke hatt kontroll på noe som helst. Jeg har aldri visst hva som kommer rundt neste sving og ei heller hatt muligheten til og planlegge noe særlig. Min kontroll på maten er jeg god på, den kan jeg kontrollere og der er jeg sjefen. Det har blitt så sykt i perioder at jeg har kjent at jeg har vært sulten, for så og utsette det for og presse grensene, det har endt med at jeg har fått fysiske reaksjoner og kroppen rett og slett har falt sammen, og jeg er overhode ikke stolt over dette.

Når jeg nå først åpner opp om dette, så kommer denne følelsen igjen som jeg alltid kjenner når jeg snakker om selvskading og matproblemene mine, jeg føler meg rett og slett som en dramaqueen, en som søker oppmerksomhet for disse plagene så mange andre sliter med, jeg aner ikke hvor denne følelsen kommer ifra men tviler på at jeg sitter aleine med den. Og snakke åpent om slike ting sitter så langt inne og det grøsser på ryggen bare ved tanken på og poste dette innlegget, jeg håper bare at jeg gjør det riktige for og sette fokus på noe som har kontrollert livet mitt i så mange år men jeg ikke har våget og snakket om. 

Be kind

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Denne gangen har jeg gjort noe helt annet enn resten av livet, denne gangen har jeg brutt tausheten og har valgt og gå igjennom hele fortiden for og gjøre fremtiden mulig, denne gangen prøver jeg alt av hjelpemidler og behandlingsmåter for og unngå og gå tilbake til fengselet jeg har laget meg selv. Denne gangen klarer jeg meg mye bedre.

I hele mitt voksne liv har jeg skydd systemet, jeg har vært livredd for og åpne opp om fortiden fordi jeg har skammet meg så vanvittig mye, jeg har hatt så masse anger i hjertet mitt og så mange voldsomme ting som bare har lagt under underflaten og boblet, jeg finner det ikke lenger rart at jeg har rusa meg i 18år, tingene er altfor store og massive til og klare og bære helt aleine.

En god kombinasjon av blogging, gruppe og terapi har gjort underverker for meg psykisk, det å si ting høyt og dele disse tingene som bare har vært mine hemmeligheter i så mange år har hjulpet meg til og legge skylden og ansvaret ett annet sted, og delt opp tingene slik at de har blitt håndterbare. Nå klarer jeg og gå forbi ex’en min uten og falle rett inni ett panikkanfall, jeg har snakket nok om traumene slik at dem ikke kommer tilbake med stor fart og tyngde, jeg har kommet så langt at jeg ikke aner hva som skjer en gang! hver gang jeg klarer og unngå panikkanfallene så føler jeg mestring.

I begynnelsen da dette startet, da jeg innså at psykolog og traumebehandling var den eneste utveien for meg, kunne jeg falle i disse angstanfallene og de ville ødelegge alt rundt meg i en uke i slengen, jeg klarte ikke og fungere og ble sint fordi fortiden ødela for fremtiden min, jeg hadde null kontroll når det kom til disse anfallene og jeg maktet ikke og leve med dem lenger. 

Disse anfallene er vanskelig og beskrive med ord, dem skyter ned i deg helt uten forvarsel, du blir lammet og får ikke puste, hjertet hamrer og du er livredd for ting andre ikke kan forstå. Mange ganger har mine anfall vart i mange timer, med full kraft. Terapi har hjulpet meg utav dette, noe jeg aldri i verden hadde trodd!

En tid trodde jeg at jeg aldri ville bli frisk, at det rett og slett var noe galt med meg og mine reaksjoner, at kroppen bare sviktet meg, psykologen min har klart og få meg til og forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, og hva jeg kan gjøre for og bryte disse mønstrene, jeg kan ikke forandre andre mennesker eller verden for den del, men jeg kan gjøre noe med meg selv og bli sterkere. 

Dette er en skjult sykdom som ingen kan se på utsiden, det er ensomt og slite med noe som er så lammende og kontrollerende for livet, det er flaut når anfallene oppstår og ingen forstår hva som skjer, det er ingen poeng i og prøve og forklare og det er en ensom kamp og komme seg utav dette. Om man ringer arbeidsgiver og sier at man har influensa er det greit, om man ringer og sier at man har angstanfall blir man ikke tatt på alvor. Det er på tide at psykiske lidelser også blir tatt på alvor, på lik linje med andre sykdommer man kan se. 

Det føles godt og å ha kommet til ett punkt der jeg slipper og avlyse livet mitt på grunn av panikkangstanfall lenger, men det har vært en lang vei hit.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag har jeg latt meg selv få lov og ha en real drittdag! jeg har følt på dette at jeg ikke ønsker og dele negative ting og at jeg kryper inni meg selv når ting butter imot, men jeg innser at det strider imot alt denne bloggen står for! Hvor er det vel bedre og tømme seg enn her inne? iblandt dem som støtter meg og har ryggen min når noe skjer? 

I denne prosessen har jeg lært en ting! det er faktisk lov og ha en skikkelig drittdag innimellom, så lenge man klarer og snu trenden og klarer og begrense det til en kort periode. Det er faktisk en del av og være ett menneske og ikke føle seg på topp konstant og det ville være feil av meg og rosemalt dette livet som overhode ikke bare er en stor opptur, tvert imot. 

I dag har alt rett og slett vært litt dritt og jeg har syns synd på meg selv opptil flere ganger, jeg sover dårlig og spiser enda dårligere som igjen fører til dårlig humør og nedstemthet. Jeg gleder meg til i morgen for og se om dagen blir bedre, for det merker jeg allerede når jeg våkner. Noen dager er bare slik, man merker det idet tåen er utav sengen og treffer gulvet, man kjenner det på hele kroppen denne guffenheten, men man kommer seg igjennom disse dagene også uten de store katastrofene 😉

Problemene blir ikke borte bare fordi man blir rusfri, det blir langt ifra perfekt heller bare man kutter rusen, man får bare andre problemer men dog like store! det handler bare hva man gjør med disse tingene, hva man tar med seg videre av verktøy og hvor sterk all motgangen faktisk kan gjøre deg!

Det er faktisk lov og rope høyt ut at livet suger innimellom! vi MÅ ikke være så lykkelige konstant, det er faktisk lov og føle seg nede litt for da blir det enda bedre når man kommer seg oppigjen. En dag av gangen blir det bedre.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share