Onsdag denne uka var jeg i terapitime og har siden ikke vært meg selv. Det jeg merker er at disse periodene blir kortere og at jeg klarer og hente meg innigjen kjappere! Jeg klarer også og ha skadekontroll slik at det ikke skjer ubotelig skade i disse periodene. Traumebehandling er virkelig en kamp for deg selv, helt aleine og ingen kan forstå.
Når jeg sier at jeg er aleine, så mener jeg i mitt eget hode og med mine egne traumer. Jeg er heldig som har mange mennesker rundt meg, men denne kampen er det bare jeg som kan ta for meg selv. Jeg makter ikke å gå tilbake til den jeg var, med denne innebygde angsten som kontrollerte hele livet mitt, jeg må rett og slett ta ett kjempeoppgjør med fortiden!
Traumene mine strekker seg helt tilbake til da jeg var liten, denne angsten jeg trodde alle hadde. En voksen mann fortalte meg at jeg var vakker når jeg sov, som førte til at jeg ble livredd for og sovne i min egen seng fordi jeg trodde han stod og såg på meg. Denne følelsen av å ikke kunne fortelle noen noe, for da ville fatale ting skje. Jeg hadde dødsangst allerede da jeg var 5år gammel.
Mange ganger har jeg blitt fortalt oppigjennom årene at om jeg ikke holder ting for meg selv, vil store konsekvenser komme. Noe som har ført til en stor mur mellom meg og andre mennesker, den er vanskelig og skulle bryte ned i en alder av 33år når alt jeg har lært er og bygge den opp for og beskytte meg selv.
Min kropp har aldri vært min, det bildet man normalt sett skal ha har vært ødelagt ifra barnsben. Det som har blitt utført på meg eller gjort mot min kropp har jeg distansert meg ifra, hvor enn sykt det måtte høres ut. Om jeg har blitt voldtatt har jeg ikke følt noen ting, jeg har stivnet og fortrengt det med rusen.
Hadde disse tingene skjedd med en «vanlig» jente, hadde reaksjonene vært helt andre, ingen annen jente ville godtatt alt dette men jeg har klart på sykelig vis og trodd jeg fortjente det og ikke var verdt bedre.
Jeg har rett og slett hatet meg selv og alt jeg er, jeg har godtatt ting fordi jeg oppriktig ikke mente jeg hadde noen verdi. Dette ville aldri skjedd den dag i dag, reaksjonene hadde vært akkurat lik som alle andre «vanlige» jenter og jeg hadde overhode ikke godtatt noe av det. Jeg har blitt glad i meg selv, eller i det minste har jeg respekten for meg selv til og ikke godta disse gamle holdningene mine, men det vil ta tid og bygge seg oppigjen og få denne panikkangsten på avstand.
Dette er en kamp jeg må ta selv, men jeg er aldri ensom lenger. Det er vanskelig og være ærlig med dere når det kommer til disse spøkelsene, jeg kjenner at for hver gang føles det lettere, men jeg tror jeg aldri vil komme til ett punkt der jeg kan fortelle dette uten og kjenne på skammen og denne ubehagelige følelsen i magen. Det er ikke normalt for en jente og ikke ha tellingen på hvor mange ganger noen har tafset på deg mens du sover, og da snakker jeg gamle gubber altså, det er mange ting og ta tak i for min del og mange skader jeg nå må reparere med ett rusfritt sinn. Dette vil ta tid men jeg akter og aldri gå tilbake til tausheten igjen, den er giftig og ødelegger livet ditt.
Å bryte tausheten gjør at jeg klarer og bearbeide alt som har skjedd. Dette er ikke byrder og hemmeligheter jeg lenger skal bære på, og det håper jeg alle som har opplevd det samme skal innse. Ingenting ved dette er din skyld, det er ikke skamfullt! og selvom det føles helt jævlig og en gang tenke tanken på og åpne opp disse sårene, så funker det faktisk! Mitt råd er og ikke sitte aleine med disse tingene, ikke gjør som meg og tro det blir borte bare du ikke tenker på det! det vil alltid komme tilbake når du minst venter det. Tro meg. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
<333
❤️❤️❤️