Okey… nå snakker vi traume her, nå snakker og skriver jeg om en ting jeg aldri før har snakket med noen om, selv ikke mine nærmeste. Alle merker at jeg har ett anstrengt forhold til mat men jeg har blitt flink til og skjule det og bagatellisere det! jeg har full kontroll, tror jeg. 

ALLTID, så lenge jeg kan huske har jeg slitt med maten og jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger iløpet av livet maten faktisk har smakt godt. Da jeg var gravid og når jeg røyka hasj kunne jeg sitte og gomle på maten over tid. Ellers handler det om å få den i seg kjappest mulig før jeg klarer og merke den i munnen, jeg har faktisk levd på yoghurt i lange perioder og har måttet mikse maten med den for og ikke kjenne den i svelget på samme måte som uten. Jeg vet hvor sykt dette høres ut, men det er sannheten.

Folk rundt meg merker jo problemet mitt, men når dem begynner og kommentere det så blir alt mye verre, det er som om når det får oppmerksomheten så forsvinner enda mer av matlysten og evnen til og ta til seg mat. Det at jeg ikke aner når det startet eller hva som utløste dette, gjør at det er vanskelig og gjøre noe med det og så lenge jeg er oppegående så tror jeg at jeg er frisk. Før trodde jeg at dette kom av rusen, men jeg har innsett at spiseforstyrrelsen har vært der lenge før, og at uten rusen er den der fortsatt som en skygge i livet mitt.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Mange tror at spiseforstyrrelser handler om at man ønsker og være tynn, det stemmer overhode ikke i mitt tilfelle da jeg har vært tynn hele livet og har vært fullstendig klar over at jeg var det. Jeg har heller aldri hatt ett ønske om å være tynn, og heller ønsket noen ekstra kilo på kroppen, men for meg har det alltid handlet om kontroll. 

Livet mitt har vært ett sant kaos, helt ifra starten har jeg ikke hatt kontroll på noe som helst. Jeg har aldri visst hva som kommer rundt neste sving og ei heller hatt muligheten til og planlegge noe særlig. Min kontroll på maten er jeg god på, den kan jeg kontrollere og der er jeg sjefen. Det har blitt så sykt i perioder at jeg har kjent at jeg har vært sulten, for så og utsette det for og presse grensene, det har endt med at jeg har fått fysiske reaksjoner og kroppen rett og slett har falt sammen, og jeg er overhode ikke stolt over dette.

Når jeg nå først åpner opp om dette, så kommer denne følelsen igjen som jeg alltid kjenner når jeg snakker om selvskading og matproblemene mine, jeg føler meg rett og slett som en dramaqueen, en som søker oppmerksomhet for disse plagene så mange andre sliter med, jeg aner ikke hvor denne følelsen kommer ifra men tviler på at jeg sitter aleine med den. Og snakke åpent om slike ting sitter så langt inne og det grøsser på ryggen bare ved tanken på og poste dette innlegget, jeg håper bare at jeg gjør det riktige for og sette fokus på noe som har kontrollert livet mitt i så mange år men jeg ikke har våget og snakket om. 

Be kind

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share